Saudi Arabia og Israel vet at de ikke kan beseire Iran, derfor ønsker de å trekke inn USA

Av Phillip Giraldi

Det hersker stor forvirring om hva som skjer i Midtøsten, inkludert mye diskusjon om hvorvidt Israel og Saudi-Arabia formelt har avtalt å forene krefter for å øke både militært og økonomisk press på Iran, som begge betrakter som sin viktigste rival i regionen. I forrige uke ble en klassifisert kabel lekket til pressen. Den var sendt av det israelske utenriksdepartementet til alle sine diplomatiske delegasjoner over hele verden, og ser ut til å bekrefte muligheten av denne alliansen. Den som publiserte kabelen var veteranreporteren Barak Ravid fra Israels høyt respekterte Kanal 10.

Kabelen instruerer israelske diplomater til å utføre samordnede bevegelser for å diskreditere den iranske regjeringens aktiviteter. Den sier kort sagt at de israelske delegasjonene skal kontakte sine vertsland for å understreke at den libanesiske statsminister Saad al-Hariris fratredelse på grunn av iranske forsøk på å overta hans land, «igjen illustrerer Iran og Hizbollahs destruktive natur og faren de utgjør for stabiliteten i Libanon og landene i regionen»… «Argumentet om at Hizbollahs deltagelse i den libanesiske regjeringen skaper stabilitet, er falskt og tjener bare til å» fremme en utenlandsk makts interesser – Iran». Avfyringen av en ballistisk missil fra Jemen mot Saudi-Arabia bekrefter behovet for «økt press på Iran og Hizbollah angående en rekke problemer, fra produksjon av ballistiske missiler til regional undergraving.»

Utenriksdepartementets ordre har blitt tolket som «bevis» på at Israel og Saudi-Arabia samordner strategier for å provosere fram en krig mot Iran, fordi Israels posisjoner støtter saudiske påstander, inkludert de som er knyttet til den forvirrede konflikten i Jemen.

Min egen tolkning er imidlertid noe annerledes. Etter å ha sett bokstavelig talt hundrevis av lignende amerikanske meldinger fra USAs utenriksdepartement, vil jeg betrakte den israelske kabelen som bestående av spesifikke «snakkepunkter» for bruk hos utenlandske myndigheter. Selv om det er klart at Tel Aviv og Riyadh i hemmelighet har kommunisert de siste to årene om hva de anser som den iranske trusselen, ville det være en overdrivelse å hevde at de har en samordnet posisjon eller en slags allianse, siden de er uenige om så mange andre problemer. De har imidlertid felles interesser, som i dette tilfellet er iranerne, siden både Israel og Saudi-Arabia strever etter dominans i sin region, og bare Iran står i veien.

Både Saudi-Arabia og Israel vet at de ikke kan beseire iranerne og deres allierte uten USAs aktive deltakelse. Det vil kreve å forme en fortelling om en «trussel», der de kan starte med en serie relativt små militære handlinger som virker defensive eller ukontroversielle, for å trekke USA inn i konflikten uten å synes å gjøre det. Amerikansk involvering ville være mot Washingtons egne interesser i regionen, men det ville tjene saudiske og israelske mål, spesielt hvis situasjonen er iboende ustabil og får lov til å eskalere. Både saudierne og israelerne har sterkere lobbyer i Washington som vil presse en vennligsinnet Kongress til økt amerikansk engasjement. De irano-fobiske hovedstrøms mediene vil trolig være like behjelpelige med å bidra til å forme argumentene for amerikansk deltakelse.

Det ser ut til at denne eskaleringen starter i Libanon, hvor fjerningen av statsminister al-Hariri har skapt en troverdig ustabilitet som kan utnyttes av Israel, støttet av et stort press fra saudierne, for å gjøre den libanesiske regjeringens linje mot Hizbollah fiendtligere. Hariri ledet en koalisjon skapt i 2016 som inkluderte nesten alle de libanesiske hovedpartiene, inkludert Hizbollah. Den fikk regjeringsmakten i en politisk avtale som gjorde Michel Aoun til president. Han er en maronittisk kristen har en overenskomst med Hizbollah. Inkluderingen av Hizbollah og tilstedeværelsen av et vennlig Aoun var på den tiden betraktet som en seier for Iran.

En versjon sier at Hariri ble mer eller mindre kidnappet av saudierne fordi han ble ansett som for forekommende mot sjiamuslimene i Libanon. Hvis dette stemmer, så snakket han fra saudiernes manuskript da han trakk seg mens han fordømte Iran og Hizbollah og hevdet at han hadde flyktet fordi han skulle bli myrdet. Dette antyder at saudierne og israelere, som med store overdrivelser har hevdet at Teheran vil ta kontroll over store deler av Midtøsten, føler seg trygge nok til å rykke nærmere et slags oppgjør med Iran. Som et første skritt, vil det forverrede sekteriske forbindelsene mellom sunni- og sjia-muslimer i Libanon eliminere enhver mulighet for en fungerende samlingsregjering og skape et påskudd for iscenesatte intervensjoner for å «stabilisere» situasjonen.

USA har stort sett vært stille, men har antageligvis privat godkjent de israelske og saudiske trekkene, ettersom Washington, Riyadh og Tel Aviv alle er sterkt imot eksistensen av den libanesiske koalisjonen dominert av Aoun og Hizbollahs Nasrullah. Israels jagerfly vil sannsynligvis øke sine krenkelser av libanesisk luftrom i lys av den påståtte ustabiliteten nord for grensen, noe som vil provosere fram et libanesisk svar. Dette vil igjen eskalere til en hendelse som vil føre til et stort angrep for å styrte regjeringen i Beirut, selv om israelerne må vær forsiktige så de unngår et mulig masseangrep fra Hizbollahs missiler.

Det endelige målet kan være å skape en storallianse (som nok vil være en fantasi) inspirert av Israel og Saudi-Arabia for å presse tilbake den iranske innflytelsen i hele regionen. Saudierne er motstandere av Hizbollah i Libanon fordi de er sjia-muslimer. Israel er det på grunn av deres missilarsenal. Dette gjør bevegelsen til en beleilig første brikke de planlegger å eliminere.

Det er alle tegn på at Det hvite hus vil ta parti for Riyadh og Tel Aviv i deres forsøk på å redusere den iranske innflytelsen, med start i Libanon. USA lot nylig være å fornye godkjennelsen av atomenergiavtalen med Iran. Kommentarene fra generals Mattis og McMaster tyder på at krig med mullaene er sannsynlig. Det ville være en alvorlig feilbedømmelse å tro at en slik krig, når den en gang har blitt startet, kan begrenses, men det er en feil Washington gjentar om og om igjen på steder som Somalia, Afghanistan, Irak, Libya og Syria.


Artikkelen er Creative Commons. Philip M. Giraldi er tidligere offiser i både CIA og militær etterretning, der han var antiterror-spesialist. Han arbeidet nitten år i utlandet, i Tyrkia, Italia, Tyskland og Spania. Han var sjef for CIA-basen under OL i Barcelona i 1992 og en av de første amerikanerne som dro inn i Afghanistan i desember 2001. Han er administrerende direktør for Council for National Interest, en Washington-basert lobbygruppe som ønsker å oppmuntre og fremme en amerikansk utenrikspolitikk i Midtøsten som er i samsvar med amerikanske verdier og interesser.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s