Den syriske velsignelsen

Syria erklærte seier over ‘Den islamske staten’ for et par dager siden.

Av Michel Raimbaud

I de uendelige årene med tåke og helvete som Syria har gjennomgått, hva ville livet ha vært uten håp? Tenk her på alle de syrerne som led martyrdøden og var utsatt for et forsøk på utryddelse av den nasjonale kulturen, en nasjonal hær som betalte en høy pris for den barbariske aggresjonen begynt av gruppen av sine «venner,» og de ansvarlige lederne som måtte opprettholde staten som ble forsøkt eliminert av «det internasjonale samfunnet».

Vi tenker også på vennene, støttespillerne og tilhengerne av det legitime Syria, alle som elsket dette pluralistiske, tolerante, vennlige og svært siviliserte landet, og håper at de ikke har forsvunnet for alltid.

Riktignok ble flammen aldri slukket, men selv de mest optimistiske stilte noen ganger spørsmål ved eller tvilte på fremtiden, siden Syria sto overfor et angrep fra en vestlig/muslimsk/israelsk koalisjon som pøste inn hundrevis av milliarder [sic] oljedollar og en endeløs rekke krigere fra en uutømmelig reserve av leiesoldater fra hundre steder. Ville Syria greie å holde stand mot den glupske flokken av imperialistiske makter – store, små eller mellomstore – i «godhetens akse», mot den brutale horden jihadistiske demokrater, moderate terrorister, revolusjonære i fåreklær? Ville det greie å holde stand mot kohorter av desertører, avhoppere som samlet seg i en «fri armé» kontrollert med fjernkontroll av landets verste fiender, under befaling og under støvelen av islamister og deres sponsorer, som strakk seg så langt de bare kunne for å forføre den tidligere «sionistiske fienden»?

Som alle land som stuper inn urosituasjoner, opplevde Syria den samme skjebnen: utroskap, feighet, kompromisser, liten eller stor korrupsjon. Men dets folk, i begrepets edleste forstand, gjorde kraftig motstand. Institusjonene forble stående og regjeringen var standhaftig. Med sin fantastiske utholdenhet har den syriske staten vært i stand til å skaffe seg sterke allierte som har fortsatt å vise lojalitet: Russland og Kina på den ene siden, Iran, Hizbollah og deres allierte på den andre. En realitet som vil hindre gjentagelsen i «ash-Sham» (navnet på Syria i gamle dager o.a) av et irakisk, libysk eller jemenittisk scenario.

Likevel kan de «store demokratiene» ikke være annet enn blinde og døve for disse forstyrrende og ubehagelige realitetene, fordi Syria siden slutten av den kalde krigen ble et land man skulle ødelegge og drepe. Elitene, som nå sverget til nykonservatismen, hadde ikke noe bedre fore enn å forsyne ‘opinionen’ med en enestående mediekampanje, kombinert med en urokkelig mur av taushet og en utrolig hjernevask. I korte trekk, er vestlig ortodoksi om den syriske konflikten oppsummert i en eller to korte setninger, triste symboler for den forenklede virkeligheten hos våre ledere, våre analytikere og våre tenkere. De er et uttrykk for den håpløse arrogansen hos folk i vest. «Bashar må gå», «Ingen plass for Bashar i Syrias fremtid» …

Det er her den «syriske forbannelsen» begynner, listen over politikere, opinionsledere, de som mistet muligheten de hadde til å holde kjeft. Listen er lang over disse profetene som sendte Bashar al-Assad til Haag, Moskva, seks fot under jorden, eller andre steder, og laget planer for Syrias lysende framtid, som beskrev en fremtid de aldri ville se. Hvor mange har gjentatt refrenget som papegøyer i årevis før de ble avvist av velgerne, ved forsyn eller en skjult rettferdighet, og sendt til historiens papirkurv eller søppelbøtte. Her endte de utallige bajasene og bedragerne kjent som «Syria venner» opp.

For sin del, er Bashar Al Assad fortsatt, uunngåelig, så populær hjemme som mange andre bare kan drømme om… Syria, som går mot en seier erklært «utenkelig» mot så mange utrolig mektige fiender, forblir stående, mens splid, resultatet av nederlaget, nå hersker i aggressorenes leir, der kaos hersker …

Men det er ingen behov for å tro på Himmelen for å innrømme at det finnes en «syrisk forbannelse» som rammet fiendene av dette «hellige landet» som «Gud beskyttet» (Allah Hami-ha). Men i alle fall må man tale om en syrisk velsignelse. Hva som skjer er logisk og rettferdig, men utfallet som man nå kan skimte fra denne store krigen er et slags mirakel, særlig for de som har hatt tro på fremtiden.

Denne seieren har Syria sannelig fortjent! Til tross for alt som vil bli sagt av onde tunger: hvilke beundringsverdige mennesker, hvilken utrolig hær! Og vi gir etter for fristelsen til å si: Hvis det er faktisk en statsmann som fortjener å være på jorden, er det denne presidenten som vil være i stand til å legemliggjøre håpet, forbli trofast mot sine allianser og lede sitt land til seier.

Syrerne har etter alt å dømme vunnet krigen. Det gjenstår fortsatt for dem å vinne freden. Men dette tapre landet som kjempet for oss har absolutt alle de evnene som kreves for å lykkes med å møte denne nye utfordringen, slik at denne krigen ikke var «en forgjeves krig». Måtte Gud forby det! Å vinne freden vil bli en gjengjeldelse som er mye bedre enn hevn, det vil gjøre alle oppofrelsene, både fra de døde og de levende, verdt det.


Michel Raimbaud er tidligere fransk ambassadør til flere land. Etter at han gikk av med pensjon har han skrevet flere bøker.

Advertisements

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s