Krigstrommer i Syria. Om krigspropaganda og en mislykket fuglejakt.

Den 30. oktober nådde 53 lastebiler med nødhjelp og medisiner Kafr Batna, en av Damaskus sine østlige forsteder. Dette er gode nyheter fra Syria og burde skape overskrifter. Men gode nyheter fra Syria finnes ikke i våre medier. Der blir fiendebilder ytterligere forsterket, overskriftene er trommeslag for krig.

falk and

Av Karin Leukefeld

Den 30. oktober nådde 53 lastebiler med nødhjelp og medisiner Kafr Batna, en østlig forstad i Damaskus. Konvoien, som hadde blitt satt sammen av FN og ‘Den syriske arabiske røde halvmåne’ (SARC), brakte «8000 pakker med basismatvarer og et lignende antall melsekker, medisiner, medisinsk utstyr og andre matvarer,» sa en talskvinne for SARC, Mona Kurdi. Nødhjelpen skal distribueres fra Kafr Batna videre til Hamouria, Ain Tarma og Saqba.

Denne meldingen fra Syria er gode nyheter og burde skape overskrifter. Bare noen få dager tidligere (i Bild-Zeitung) ble det rapportert om «SKREKKBILDER FRA ØST-GHOUTA». Hjelpearbeidere krevde en «luftbro til Syria – umiddelbart!». Andre overskrifter var «De glemte barna av Ghouta», «Hvordan Assad sulter en forstad til Damaskus», «Sultblokade i Syria», «Knel eller sult.»

Som om det var krigstrommer, ble det hamret inn i leserne: Det er sult i Syria. Ansvarlig for dette er Bashar al Assad. Barn dør, Bashar al Assad er ansvarlig. Noen dager senere ble det levert forsyninger, men den gode nyheten nådde ikke overskriftene. Nesten ingen vil ha lagt merke til leveringen av nødhjelpen.

Det handlet åpenbart ikke om barna og folket som har behov for hjelp. Det handlet om å gi den syriske presidenten skylda. Bare et par dager før overskriftene om «sultblokaden i Syria», hadde Bashar al Assad blitt holdt ansvarlig, i lignende overskrifter, for å ha brukt giftgass i Khan Sheikun den 04.april 2017. På bakgrunn av slike reportasjer, syntes erklæringen fra USAs utenriksminister Rex Tillerson bare logisk. Han kom med den etter et møte med FNs spesialutsending for Syria, Staffan de Mistura i Genève den 26 oktober. «Det er ingen fremtid for Assad og hans familie i Syria,» sa Tillerson. «Assad må gå». Det er bare et spørsmål om hvordan man skal implementere det.

Det stemmer at i dagens Syria er det sult, fattigdom, lidelse og sykdom i en grad som syrerne ikke har kjent på generasjoner. Utallige barn er skadet, drept og traumatisert, ikke bare i Øst-Ghouta, men i hele Syria. Det var og er sult i alle deler av landet, underernæring og kreft har økt enormt. Når man snakker om situasjonen for barn i Øst-Ghouta, må vi ikke tie om barna i Deir Ezzor og Abu Kamal, i Kefraya og al Fuah (Idlib-provinsen) og i mange andre steder langs de tidligere og nåværende frontlinjene. Selv der det ikke lenger pågår kamper, er det lidelse. Ikke bare er husene i ruiner. Sivil infrastruktur, vannforsyning og farmasøytisk industri ble bevisst okkupert, plyndret og ødelagt av væpnede grupper. At mange mennesker ikke kan bli hjulpet, er også på grunn av de vestlige økonomiske sanksjonene, som gjentatte ganger har blitt strammet inn siden 2011, bl.a. av Tyskland.

  • Kampanje-lignende meldinger vestlige media om sult og giftgass i Syria blir ikke bare spredt i bestemte tidsvinduer med en bestemt synsvinkel, men de utelater også informasjon og bakgrunn.
  • Selve crescendoet i disse mediekampanjene i Syria er alltid, siden krigens begynnelse i 2011, når en internasjonal konferanse, konsultasjon, møte eller beslutning om Syria er forestående.
  • Nyhetenes opprinnelse er vestlige nyhetsbyråer, som siterer opposisjonskilder i og utenfor Syria, som naturligvis forteller en side av saken.
  • Åstedene for de rapporterte hendelsene er områder under kontroll av de væpnede regjeringsmotstandere. Vestlige myndigheter og frivillige organisasjoner benytter disse meldingene for sine egne uttalelser.
  • Det som utelates, er at på åstedene ikke bare lides det, men det pågår også kamper der. Det er mangel på mat og medisin, men ammunisjon og våpen når tilsynelatende til krigere i store mengder.
  • Det rapporteres ikke om lidelse og angst hos mennesker i andre deler av Syria. Erklæringer og protester fra syriske kilder og regjeringen blir oversett.
  • Ansvarlig for lidelse og ødeleggelse er alltid den syriske presidenten Bashar al Assad, hans allierte blir kritisert fordi de er allierte med ham.

Bakgrunnen for situasjonen i Øst-Ghouta er at disse forstedene i Damaskus har vært kontrollert av diverse militser siden 2012. Det store flertallet av sivilbefolkningen flyktet allerede da, og bor nå i sentrum av Damaskus, i andre forsteder, eller de har forlatt landet. Enkelte gjenværende sivile – for eksempel flyktninger fra Sudan – har ikke penger til å flykte og/eller de har ingen slektninger som kan låne dem noe. De gjenværende sivile støtter militsene, eller de tilhører krigernes familier. Familiepress på kjemperne- ikke minst på grunn av den desperate sosiale situasjonen i kampområder – har i de fleste delene av Syria ført til at de væpnede gruppene la ned våpnene eller trakk seg tilbake.

Også i Øst-Ghouta ønsker militsene å gjøre slutt på krigen, men de to mektigste gruppene – Den islamske hæren og Faylaq al Rahman- legger press på dem for å fortsette å kjempe. Pressmidler er våpen, penger og tilgang på elektrisitet, vann, mat og medisinsk behandling. Den islamske hæren og Faylaq al Rahman – den ene støttes av Saudi-Arabia, den andre av Qatar og de respektive allierte – utkjemper blodige maktkamper. Mindre kampgrupper tar noen ganger parti for den ene siden, noen ganger den andre siden. Den syriske hæren har omringet områdene for å sette press på de militante slik at de skal overholde gjentatte avtaler om våpenhviler. Forsyningslinjer og tunneler ble ødelagt.

Forsyninger til det Øst-Ghouta ble smuglet inn fra Saudi-Arabia og Jordan via ulike ruter. Kjempere, våpen, ammunisjon og bakke-til-luft missiler er ikke mangelvare i de beleirede områdene. Men det er medisin og mat. Og matvarer er dyre fordi de som har militær kontroll også kontrollerer handelen med humanitære forsyninger.

Øst-Ghouta regnes som det tredje deeskaleringsområdet, som avtalt i Astana-samtalene i mai 2017. I august 2017, sprengte Faylaq al-Rahman en av den syriske hærens kontrollposter ved hjelp av tunnel fylt med eksplosiver. Et par dager senere, underskrev gruppen en våpenhvileavtale med «Det russiske sentret for forsoning av de stridende parter i Syria», og sa seg beredt til å kjempe mot den terroristiske Nusra-fronten (i dag: Hay’at Tahrir al-Sham, Koalisjonen for erobringen av Syria, HTS). Faktisk er Nusra-fronten en viktig, om ikke den viktigste, allierte av Faylaq al-Rahman i Øst-Ghouta.

Avtalen holdt ikke. Nesten hver dag var det angrep på den syriske hæren, og i gamlebyen i Damaskus dør nesten daglig mennesker av bombekastergranater avfyrt fra Øst-Ghouta. Når den syriske hæren angripes, presenterer Faylaq al Rahman stolt dette i videoklipp eller skriftlig på internett, som nyhetsbyråer så fanger opp. Det ties om angrepene på boligområdene i Øst-Damaskus. Den syriske hæren reagerer på sin side med stadig flere angrep, uten å greie å beseire kampgruppene.

For å la hjelpekonvoier komme inn i de i hovedsak isolerte områdene, ble det forhandlet fram en våpentilstand. Den syriske regjeringen og ‘Det russiske senteret for forsoning av de stridende parter i Syria’ garanterte fritt leide. Siden begynnelsen av 2016 har det russiske senteret meglet fram mer enn 2400 lokale våpenhviler i Syria.

De mange lokale våpenhvilene er uansett gode nyheter fra Syria. Men også om dette rapporteres intet. På et arrangement i Wien, ble jeg anklaget for å bare ha diktet opp de lokale våpenhvilene, «Jeg har aldri lest om dette i våre aviser, aldri på radio eller fjernsyn» sa en rasende lytter. Våpenhvilene ble skapt av syrisk, iransk, og fremfor alt av russisk engasjement, mens USA, Europa og Gulfstatene fortsetter å gi brennstoff til brannen de selv skapte i Syria.

At Vesten, Gulfstatene og Tyrkia er ansvarlige for krigen i Syria, er kjent fra forskjellige kilder i disse dager. Internett-avisen The Intercept publiserte dokumenter fra USAs National Security Agency (NSA), fra 2013. De viser hvordan saudiske prins Salman bin Sultan, en høytstående etterretningsoffiser og senere viseforsvarsminister, oppfordret de væpnede gruppene i Syria til å «sette Damaskus i brann«. Med eksplosiver og våpen levert av den saudiske kongefamilien, skulle både flyplassen så vel som regjerings- og militær-anlegg bli ødelagt.

Kort tid etterpå, uttrykte tidligere utenriksminister og statsminister i Qatar, sjeik Hamad bin Jassim bin Jabr Al Thani, seg offentlig på den statlige TV-kanalen i Qatar. Der forklarte han åpent den virkelige bakgrunnen for krigen i Syria.

(artikkelen fortsetter under videoklippet)

Ifølge ham, handlet den syriske væpnede opposisjonen fra begynnelsen under ledelse av utenlandske styresmakter. Qatar leverte våpen til jihadister i Syria «fra første øyeblikk,» sammen med Saudi-Arabia, Tyrkia og USA, sa sjeiken. Man hadde «gått på (fugle)jakt» (etter Bashar al Assad), men så hadde man begynt å krangle over «byttet» og fuglen hadde fløyet bort. Både Nusra-fronten (al-Qaida) og «Den islamske staten» hadde blitt støttet fra begynnelsen, sa sjeik Hamad. Qatar, som handlet på ordre fra Saudi-Arabia, hadde «komplette dokumenter» som viste at krigen var planlagt for å få istand et regimeskifte.

Det gjenstår å se om mediene her, som klager over sult og lidelse i Syria, og setter den syriske presidenten i gapestokken for det, vil formidle den qatarske sjeikens tilståelse til offentligheten.

Som en nær alliert av USA, Qatar og «Syrias venner» – som ble samlet i begynnelsen av 2012 for å gjennomføre planer om regimeskifte i Syria – bærer ikke bare regjeringen her i Tyskland, men også tyske og vestlige medier et betydelig ansvar for krigen i Syria og befolkningens lidelse.

Med sjeik Hamad bin Jassim bin Jabr al Thani sin offentlige innrømmelse av skyld, er det bevist at krigen i Syria var og er en aggresjonskrig, utført av fremmede stater mot en suveren stat, og derfor et klart brudd på folkeretten.

Hvem er ansvarlig for sulten og lidelsen i Syria?


Artikkelen er Creative Commons. Karin Leukefeld, født 1954, studerte etnologi, islamkunnskap og statsvitenskap, og er utdannet bokhandler. Hun har vært engasjert i bl.a miljøvernsaker, partiet De Grønne og Informasjonssenteret for El Salvador. Siden år 2000 har hun vært freelance korrespondent, der hun skriver om Midtøsten.