De irakiske kurdernes umulige drøm svinner hen

Kurderlederen Masoud Barzani har overspilt sin pokerhånd – ingen av nabostatene kommer til å godta delingen av Irak.

CC Wikimedia

Av Pepe Escobar

Den slu klanlederen Masoud Barzani, president for de kurdiske selvstyremyndigheten i Irak (fra nå av forkortet KRG), har kunngjort at jasiden vant mandagens folkeavstemning om uavhengighet. Nå som vi er ferdig med pekefingre med blått blekk, begynner den virkelige kampen mellom KRG og Bagdad. Iraks statsminister Haider al-Abadi og Iraks høyesterett har fordømt folkeavstemningen som «grunnlovsstridig».

Kurdere utgjør omtrent 22% av Iraks befolkning på 32 millioner. De er for det meste sunnimuslimer og snakker et indo-europeisk språk som er nær farsi (dvs. iransk). Irakiske kurdere har hatt betydelig autonomi siden George HW Bush installerte en flyforbudssone over Nord-Irak, etter Operation Desert Storm i 1991. De var medvirkende i offensiven i 2003, og peshmerga (irakisk Kurdistans stående hær) er de facto USAs allierte. De bekjemper ‘Den islamske staten’ – med amerikansk flystøtte – etter sammenbruddet av den irakiske hæren og det falske kalifatets erobring av Mosul i 2014. Deres drøm om uavhengighet fra Irak har vært en hovedprioritet i nesten tre tiår.

Likevel er det kurdiske selvstyreområdet langt fra et paradis. Internt, er det viktigste forholdet kappestriden mellom byene Erbil og Sulaimaniya. Erbil, der stammetilhørighet dominerer, styres av Barzani-klanen. Sulaimaniya, langt mer kultivert, styres av Talibani-klanen og dens parti, Kurdistan Patriotiske Union (PUK), som har nære forbindelser med Iran. I Sulaimaniya, blir Masoud Barzani betraktet som knapt noe annet enn en reinhekla opportunist.

Folkeavstemningen ble avholdt i de tre KRG-provinsene – Erbil, Sulaimaniya og Dohuk – men viktigere, også i det store kruttønna Kirkuk-provinsen, med de gigantiske oljereservene, som har en blandet befolkning av kurdere, arabere (sunni og sjia) og tyrkisk-ættede.

Barzani sin timing var ekstremt smart. Siden 2014 har mer enn tre millioner ikke-kurdere flyktet fra Kirkuk og omegn, i retning Tyrkia og Syria, mens Barzani utnyttet kampen mot IS til å annektere provinsen og gjennomføre sin egen «myke» type etnisk rensing.

(artikkelen fortsetter under kartet)

CC Wikimedia

Det handler selvsagt om olje

Kurdere utgjør også 20% av Tyrkias befolkning på 75 millioner. Peshmergaen har aldri kjempet mot Bagdads styrker, og Tyrkia har heller ikke invadert irakisk Kurdistan. Folkeavstemningen fikk imidlertid Tyrkias president Erdogan til å dramatisk øke innsatsen. «Våre militære styrker er ikke (ved grensen) uten grunn,» sa han. «En natt, kan vi plutselig ankomme.»

Denne bankingen på døren fører oss til det uunngåelige kjernepunktet: oljen. Som Erdogan la vekt på, «la oss se på gjennom hvilke kanaler den nordlige irakiske regionale regjeringen vil sende sin olje, eller hvor den vil selge den. Vi har tappekranen. I det øyeblikk vi stenger den, er det over.»

Erdogan har sikkert regnet på hvordan et uavhengig KRG overhodet kan overleve en slik trussel fra Ankara, med en oljepris på under 60 dollar per fat, og under vekten av egne militære utgifter, korrupsjon og inkompetanse.

Nawzad Adham, generaldirektøren for KRGs handels- og industriministerium, anslår handelen med Tyrkia og Iran er på over 10 milliarder dollar i året. KRG trenger å importere hele enn 95% av sine landbruksprodukter fra Tyrkia og Iran. Og igjen, er KRG helt avhengig av Ankara for eksport av 550.000 fat olje om dagen.

Bagdad betrakter denne eksporten som fullstendig ulovlig. KRG kontrollerer over 40% av Iraks olje, og den anslåtte reserven er rundt 45 milliarder fat olje og 150 milliarder kubikkmeter gass. Til Bagdads store sinne, kan mottar KRG kanskje 25% av Iraks totale oljeinntekter.

Men (oljete) fjellblomster blomstrer. KRG inngikk en avtale i oktober 2011 med Exxon Mobil (da USAs utenriksminister Rex Tillerson fortsatt var konsernsjef), en avtale som ikke ble godkjent av Bagdad. Total investerer i Shaikan-oljefeltet. Rosneft inngikk en kontrakt verdt flere milliarder dollar for å bygge en ny gassrørledning – og ville antageligvis ikke ha gjort det hvis de ikke hadde fått sikkerhetsgarantier fra Ankara. Og britiske Gulf Keystone Petroleum ønsker også en del av kaka.

Likevel er den avgjørende partneren Tyrkias BOTAŞ Petroleum Pipeline Corporation. Og Erdogan har rett: han trenger bare trykke på en knapp for å helt stoppe oljestrømmen til den tyrkiske havnen Ceyhan, ved Middelhavet. Erdogans viktigste krav til KRG-folkeavstemningen er ikke gjenstand for forhandlinger: ingen uavhengighetserklæring.

Og hva med de syriske kurderne?

Barzani har snakket mye om at KRG sitt «partnerskap» med Bagdad er over. På den måten har han klart å skjule det faktum at KRG overtok Kirkuk-provinsen bare fordi den irakiske hæren kollapset da den møtte IS i juni 2014. Og Barzani roste faktisk IS sin ‘okkupasjon av Mosul fordi han så det som en perfekt åpning for en deling i Irak.

Likevel var det irakere – særlig sjiittiske militser – som til slutt tok tilbake hva IS hadde invadert. Kurdere brydde seg bare om å forsvare KRG-territoriet. Og Teheran har et poeng når de understreker at Den iranske revolusjonsgarden (IRGC) faktisk reddet kurderne fra IS: sjia-militsene ble tross alt bevæpnet og støttet av iranske rådgivere hentet fra eliteavdelingen Quds-styrken.

Selv om oljefeltene i Kirkuk nå er kontrollert av peshmerga, ville Barzani aldri være dum nok til å begynne en krig mot Bagdad om Kirkuk, spesielt hvis sjia-militsene er involvert. I realiteten ville det også bety krig mot Iran.

Hvis situasjonen ikke var farlig nok, kan man ta med hva de syriske kurderne er opptatt av. Abdul Kader Hevidili, nestleder for de amerikansk-støttede Syriske demokratiske styrkene (SDF) sverger på at syriske kurdere fullt ut støtter Barzani sitt forsøk på total uavhengighet.

De føler seg modige fordi de for øyeblikket kontrollerer 25% av Syrias territorium og kanskje 40% av oljen og gassen hvis de klarer å beholde den energirike provinsen Deir-Ezzor (ikke avklart). De syriske kurderne satser selv på en føderasjon før de våger å drømme om å skape sin egen stat. Det uunngåelige – dødelige motangrepet vil bli en allianse mellom Damaskus og Ankara, fordi en uavhengighets-akse mellom de syriske og irakiske kurderne er noe Erdogan har maretitt om.

Så Teheran er alliert med Bagdad og Ankara i ønsket om å hindre en deling av Irak, noe den vestlige aksen er svært misfornøyd med.

Barzani sin pokerhånd er faktisk langt fra fantastisk. KRGs eneste virkelige, praktiske, sjanse for økonomisk overlevelse er en avtale med Erdogan for å sikre at oljeeksporten fortsetter uten forstyrrelser. Men hva Erdogan vil ha til gjengjeld er helt utenkelig – KRG skal tvinge PKK i Tyrkia og YPG i Syria til å ligge lavt i terrenget. For PKK er Barzani bare en brutal krigsherre.

Så det er ikke farvel til Sykes-Picot. Langt fra det – selv om Irak vil fortsette å være splittet. Bagdad er faktisk i ferd med å bli sterkere – som en del av «4 + 1» (Russland, Syria, Iran, Irak og Hizbollah) som i realiteten har vunnet krigen i Syria. Ingen av disse aktørene – eller Tyrkia, som er involvert i Astana-forhandlingene – ønsker delinger, hverken av Syria eller Irak.

Videre er Russland også tilbake som Iraks samarbeidspartner på den militære fronten, og selger irakerne en «stort antall» av T-90-stridsvogner for 1 milliard dollar – noe som innebærer en sterkere irakisk hær, som vil være motstander av en deling

Det gode gamle prosjektet med balkanisering av «Syrak», ved hjelp av IS, kan ha fløyet ut av vinduet, bare for å dukke opp igjen i døra, som kurdisk separatisme. Det spiller ingen rolle. Ikke bare er hele den ikke-kurdiske arabiske folkeopinionen mot det, men det er også de som har makta i Bagdad, Damaskus, Teheran, Ankara og Moskva. Forvent deg stor uro i tiden fremover.


Med velvillig tillatelse fra forfatteren. Pepe Escobar er vandrende korrespondent for Asia Times i Hong Kong, analytiker for RT, Sputnik og TomDispatch og en hyppig bidragsyter til nettsteder og radioprogrammer som strekker seg fra USA til Asia. Han er født i Brasil, har vært utenrikskorrespondent siden 1985 og har bodd i London, Paris, Milano, Los Angeles, Washington, Bangkok og Hong Kong.

2 kommentarer

  1. Enkelt å fokusere på ANDRE GRUPPERS FRIGJØRINGSKAMPER, mens EUROPA allerede er langt på vei til å bli EN ISLAMISTISK STAT: EU, som dikterer Den Politiske, Etniske, Rasemessige og Kulturelle «utvikling» av Kontinentet, UTEN at mennesker begriper HVA som er iferd med å skje…forhåpentlig FØR det er altfor sent, og det ikke er noen vei tilbake. Vi er snart kommet til det punkt: En totalitarian stat, akkurat som Sovjet Unionen var tidligere.

    Liker

Kommentarer er stengt.