Fotoreportasje: Situasjonen i Aleppo

av Karin Leukefeld / Rubikon

Foto: Karin Leukefeld

Aleppo på slutten av sommeren 2017. Det er ikke en gang et år siden det kun var mulig å komme seg til byen via omveier. I dag er gatene ryddet for betong- og murrester, noe som gjør at skadene vises desto tydeligere. Folk tar tilbake livene sine i egne hender.

I august 2016 hadde væpnede grupper fra Idlib, støttet av Tyrkia, gulfstatene og europeiske stater, begynt en offensiv sør og vest for Aleppo. Reisende måtte dra en eventyrlig omvei langs det krigsherjede industriområdet Sheikh Najjar, gjennom olivenlunder, langs åkre og tidligere sommervillaer, over Castello-veien, for å komme seg til Aleppo. Som en sandstorm, beveget kolonnen av busser, minibusser, lastebiler og biler seg over den tørre marken. De kjørte forbi bombede og sønderskutte bygninger og ødelagte strømmaster. I noen åkre lå det fortsatt rester av «helvetesgranater», hell shells, hjemmelaget av de væpnede opprørerne, gassylindre som er fylt med eksplosiver, spiker eller stein.

Noen uker senere, i september 2016, hadde den syriske hæren åpnet veien fra sør, over Ramousseh, etter harde kamper. Reisende kunne kjøre til eller fra Aleppo langs en smal landevei, gjennom landsbyer og rike jordbruksområder. Sementfabrikken var blitt skutt i filler, kloakkanlegget var ikke i bruk , politistasjonen i utkanten av Ramousseh hadde blitt sprengt av selvmordsbombere. Kontrollen fant sted i forkullede bygninger. Verkstedene hvor intercity-bussene ble reparert, var ødelagte. Dusinvis av busser hadde blitt stablet opp til forskansninger. De væpnede gruppene ble presset tilbake til stadig mindre områder sørøst for Aleppo. Mange sivile ønsket å flykte fra dem; protester ble slått ned hard på av kjemperne.

I desember 2016 kom til slutt en avtale om tilbaketrekning av krigerne. Deres drøm om å erobre Aleppo var over. Den som ville, kunne bli evakuert med sine slektninger til Idlib-provinsen eller direkte til Tyrkia. Tusenvis av sivile vendte de «revolusjonære» ryggen og flyktet til sentrum av byen. Den russiske hæren og syriske spesialstyrker begynte med minerydding, nødhjelp ble ble delt ut, Russland fløy inn et feltsykehus, inkludert personale.

Vestlige hjelpeorganisasjoner holder seg fortsatt stort sett unna Aleppo. Det ville ikke være tilstrekkelig sikkerhet for de ansatte, sier de. Den syriske regjeringen samarbeider ikke. Tyske myndigheter konsentrerer seg om å forsyne de evakuerte fra Øst-Aleppo i Idlib og den vestlige og nordlige omkretsen av Aleppo, som kontrolleres av væpnede grupper. Samtidig, i Idlib, har al-Nusra, en del av al-Qaida, fått overtaket.

En vanskelig ny start

Aleppos innbyggere har lite å starte sine nye liv med. De venter på åpningen av bakerier, at leger skal vende tilbake, strømforsyning. Byens kraftverk ligger cirka 25 km øst for byen, på veien til Raqqa, og var det største kraftverket i Syria. Omtrent 20 prosent av all strømmen i Syria ble laget i dette kraftverket. I 2013 ble det erobret av krigere fra den «Frie syriske arme,» og ett år senere (2014), av den selvutnevnte «islamske staten». Det var ikke før 2016, med støtte fra den russiske hæren, at kraftverket kunne bli gjenerobret av den syriske hæren. Satellittbilder (BBC: «Syria from Space) viser hvor mørke nettene hadde blitt i den tidligere økonomiske metropolen Aleppo. Turbiner og tanker var ødelagt. Siden 2013 har husholdninger, bedrifter og fremfor alt sykehusene i Aleppo greid seg med strøm fra generatorer.

En ny kraftlinje mellom Homs og Aleppo ble bygget på rekordtid, 6 måneder, men kan bare gi en brøkdel av den nødvendige strømmen. I sentrum av Aleppo sørger solcellesystemer for opplyste parker og veikryss. Resten av byen ligger stort sett i mørke etter solnedgang.

Den første tilbakevendte

I Sikari prøver de første tilbakevendte flyktningene å ta kontroll over sine egne liv. Helt til desember 2016 var ulike kampgrupper aktive her. De hadde tatt over statssykehuset og omdøpt det til al-Quds-sykehuset. De medisinske forsyningene som lå spredt rundt i rommene var blant annet fra Tyskland.

Skolen bak sykehuset hadde blitt konfiskert av al-Nusra-fronten som hovedkvarter, inkludert et fengsel. Nå blir skolen renovert. Etter eid al-adha (offerfestivalen) i begynnelsen av september, vil skolegangen begynne igjen.

Jamal M, som eier en leilighet rett ved siden av sykehuset, vendte tilbake i januar 2017, etter at den russiske hæren hadde ryddet området for miner og eksplosiver. Han har pusset opp leiligheten provisorisk, men han mangler fortsatt pengene til dette. Hans trykkeri ble ødelagt, den gode Heidelbergertrykkpressen ble plyndret. Også andre naboer har vendt tilbake. Han forteller: «Hvis én først begynner, får de andre motet.»

Jamal er nervøs og stadig i opptatt med noe. Fordi de offentlige tjenestene ennå ikke funksjonerer, jobber han med andre innbyggere for å få til en forsyning av elektrisitet og vann til distriktet. En brønn som ble boret av de væpnede gruppene foran skolen brukes fortsatt til vannforsyning. Vannslanger levert av myndighetene går til en stor tank, hvorfra alle beboere kan få gratis vannforsyninger.

Strøm kommer fra generatoren til en liten tekstilfabrikk. Det var først nylig familiebedriften gjenopptok arbeidet.

Landsbyen Sikari ligger ikke langt fra bydelen Salahedin. Frontlinjen som delte Aleppo gikk rett gjennom bydelen i fire år. Som Jamal M, søkte mange andre mennesker tilflukt her, men var fortsatt i kryssilden. I november 2016 hadde kjemperne, som trakk seg tilbake fra de syriske væpnede styrkene, etterlatt en dødelig felle. Da de første innbyggerne kom tilbake og ønsket å se hva som var igjen av Ain Julut skolen, utløste de en sprengstoff-felle og ble drept. De store mengdene eksplosiver fikk hele bygningen til å kollapse.

Til dags dato, dekker ruiner området der skolen en gang sto. Skoleporten har kollapset. Knapt noen av de forbipasserende kan fremdeles huske navnet på skolen. Noen av dem er internt fordrevne som ikke kjente til skolen, andre kjente den kun som hovedkvarteret for kjemperne de siste par årene. «Hvorfor skulle jeg vite hva skolen heter?» spør en mann. «Vi har så mange problemer, smerte og sorg, vi trenger vår styrke for å leve.» Bare noen få hundre meter unna kan se hva som er viktigst for folk i Aleppo i dag. Arbeidere har ryddet ruiner fra en forretning, og en arbeider reparerer konsentrert taket. Livet skal fortsette.


Artikkelen er Creative Commons. Karin Leukefeld, født 1954, studerte etnologi, islamkunnskap og statsvitenskap, og er utdannet bokhandler. Hun har vært engasjert i bl.a miljøvernsaker, partiet De Grønne og Informasjonssenteret for El Salvador. Siden år 2000 har hun vært freelance korrespondent om Midtøsten. Alle bilder tatt av Karen Leukefeld.

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.