1918

Av Michael Parenti

Da han så tilbake på årene med villskap og blodbad, skrev oberst Angelo Gatti, stabsoffiser i den italienske hæren (på den østerrikske fronten), i sin dagbok: «Hele krigen har vært bare løgner. Vi havnet i krigen fordi noen få menn med makt, drømmerne, kastet oss inn i den.»

Nei, Gatti, caro mio, de få mennene er ikke drømmere; De er sammensvorne. De vagler over oss. Se hvordan deres våpenkontrakter blir forvandlet til private formuer – mens de unge mennene blir til støv: mer blod, mer penger; Denne krigen er bra for forretningene.

Dette er de rike gamle mennene, i pauci, «de få», som Cicero kalte oligarkene i senatet, som han trofast tjente i det gamle Roma. Det er de få, som til sammen utgjør en blokk av industriherrer og landeiere, som tror at krig vil gi dem større markeder i utlandet og bedre disiplin hjemme. En av i pauci i 1914 betraktet krig som en måte å skape bedre lydighet på arbeidsfronten, og som han selv sa, krig, «vil tillate en hierarkisk omorganisering av klasseforbindelser.»

For en stund siden spredte Karl Marx sine kjetterier seg i Europas nedre rekker. Proletarene i hvert land, som vokste i antall og styrke, er som skapt for å føre krig mot hverandre. Hvilken bedre måte å begrense og villede dem på, enn med malstrømmen av gjensidig ødeleggelse?

Så er det generalene og andre militarister, som begynte å planlegge denne krigen så tidlig som i 1906, åtte år før de første skuddene ble avfyrt. For dem, betyr krig ære, medaljer, forfremmelser, økonomiske fordeler, innsidefortjeneste og middager med ministre, bankfolk og diplomater: hele dødens velstand. Når krigen endelig kommer, blir den møtt av stille tilfredshet av generalene.

Men de unge mennene blir revet i stykker av maskingeværsalver eller sprengt i filler av eksploderende granater. Krig kommer med gassangrep og snikskyttere: granater, mortere og artilleri-kanonader; Brølet av et stor inferno og den syke lukten av råtnende lik. Opprevne kropper henger trist på piggtråden, og rottene i skyttergravene prøver å ta et jafs av oss, selv mens vi fortsatt lever.

Farvel, mine kjære hjerter der hjemme, de som sender oss sine dyrebare tårer innpakket i krøllete brev. Og farvel mine kamerater. Når folks visdom svikter, lykkes oligarker og monarker, og det synes ikke å være noen utvei.

De dumme danser og vi synker dypere, som om gropen er bunnløs. Ingen kan se himmelen eller høre musikken, eller avlede svermene av løgner som formørker våre sinn på samme måte som de utallige lusene torturerer våre kjød. Tildekket med blod og skitt, kreker regimenter av tapte sjeler seg til djevelens grop. «Lasciate ogne speranza, voi ch’entrate.» (La fare alle håp, den som trer inn).

I mellomtiden bønnfaller paven verdenslederne om å sette en stopp for fiendtlighetene, «hvis ikke vil det ikke være noen unge menn igjen i Europa.» Men krigsindustrien overser ham.

Til slutt er dødsfallene mer enn vi orker. Det oppstår mytteri i de franske skyttergravene! Agitatorer i tsarens hær forlanger «fred, land og brød!» Hjemme, blir våre familier bitrere. Det kommer et tidspunkt da det ser ut som oligarkene mister grepet.

Til slutt tier våpnene i morgenluften. En merkelig, nesten from stillhet tar over. Tåke og regn ser ut til å vaske våre sår og avkjøle feberen vår. «Fortsatt i live,» gliser sersjanten, «vi er fortsatt i live.» Han gjemmer en sigarett i hånden. «Saml sammen geværene, latsabber.» Han gliser igjen, to tenner mangler. Aldri har hans stygge ansikt sett så pent ut som denne dagen i november 1918. Våpenhvilen omfavner oss som en rolig henrykkelse.

Et stort stykke av den stivnete aristokratiske verden kollapser. Romanovene, tsaren og familien, blir alle henrettet i 1918 i det revolusjonære Russland. Samme år kollapser de tyske Hohenzollerne da Kaiser Wilhelm II flykter fra Tyskland. Det osmanske imperiet kollapser også i 1918. Og på våpenhviledagen, den 11. november 1918, klokka 11.00 – den ellevte timen av den ellevte dagen i den ellevte måneden, markerer vi krigens slutt, og med den, oppløsningen av Habsburg-dynastiet.

Fire uforgjengelige monarkier: det russiske, tyske, tyrkiske og østerrikske, fire store imperier, hver med millioner bajonetter og kanoner klare. Nå vrir de seg i historiens svake skygger.

Vil våre barn tilgi oss for vår forferdelige forvirring? Vil de noensinne forstå hva vi gjennomgikk? Vil vi? I 1918 forsvant fire aristokratiske autokratier. De etterlot utallige ofre i sitt kjølvann, og utallige mange sørgende som gråt gjennom natten.

Tilbake i skyttergravene, viser det seg at agitatorene hadde rett. De mystiske røde som var stilt foran eksekusjonspelotongene i fjor, hadde rett. Deres sannheter må ikke bli begravet med dem. Hvorfor dreper fattige arbeidere og bønder andre fattige arbeidere og bønder? Nå vet vi at vår virkelige fiende ikke er i nettet av skyttergraver; Ikke ved Ypres, heller ikke ved Somme, eller Verdun eller Caporetto. De er nærmere hjemme, nærmere den falske freden som følger den falske krigen.

Nå kommer en annen konflikt. Vi har fiender hjemme: Sammensvorne som selger vårt blod for sekker av gull, som gjør verden trygg for hykleri, trygg for dem selv, og gjør seg klar for den neste «humanitære krigen». Se hvor sleipe og selvfornøyde de ser ut, der de rir på ryggen vår, distraherer våre sinn, fyller oss med skrekk om onde fiender. Viktige ting skjer, men ikke nok til å bli kvitt dem. Ennå ikke nok.


Med velvillig tillatelse fra Michael Parenti. Han en av de virkelig sentrale analytikerne av dagens verdensordning. Det finnes en rekke foredrag på Youtube (ett med norsk tekst) og lydopptak av han. Han har skrevet over 20 bøker, alle obligatorisk lesning, som The Face of Imperialism; God and His Demons; The Assassination of Julius Caesar; To Kill a Nation (om Jugoslavia); Dirty TruthsInventing Reality; og Superpatriotism.