Nord-Korea: ild, raseri og frykt

Humor fra nettet. Men grunnen til at man ikke har funnet en nordkoreansk Bana er selvsagt at det ville virke mot sin (propaganda)hensikt: det ville bare skape sympati for innbyggerne; hvordan kan man snakke om å atombombe et land ’til en kullbrikett’ og samtidig hevde man gjør det for å befri dem? 

Av Pepe Escobar / Asia Times

Alarmklokkene ringer mens man spekulerer vilt om Pyongyangs «mulige» miniatyriserte atomvåpen.

Pass deg for de som ønsker krig. De samme etterretningsfolkene som ga deg babyer tatt ut av kuvøser av «onde» irakere, så vel som oppdiktede masseødeleggelsesvåpen, er nå i gang med å selge ideen om at Nord-Korea har produsert et miniatyrisert atomvåpenhode som kan brukes på det nylig testede interkontinentale missilet.

Dette er kjernen i en analyse som ble gjort ferdig i juli av Forsvarets etterretningstjeneste DIA. I tillegg, mener USAs etterretning at Pyongyang nå har tilgang til opptil 60 atomvåpen. USAs etterretning på bakken i Nord-Korea eksisterer nesten ikke – slik at disse vurderingene i beste fall er en gjetning.

Men når vi forbinder denne gjetningen med et årlig 500 siders tykt strategidokument publisert tidligere denne uka av det japanske forsvarsdepartementet, begynner alarmklokkene å ringe.

Strategidokumentet understreker Pyongyangs «betydelige fremgang» i atomkappløpet og landets mulige (min uthevning) evne til å utvikle miniatyriserte atomvåpen som kan brukes på missilene.

Denne «mulige» evnen druknes i ren spekulasjon. Som rapporten sier: «Det er tenkelig at Nordkoreas atomvåpenprogram allerede har gjort betydelige framganger, og det er mulig at Nord-Korea allerede har oppnådd miniatyrisering av atombomber i stridshoder og har anskaffet atomstridshoder.»

De store vestlige mediebedriftene greide ikke å motstå fristelsen til å gjøre denne rene spekulasjonen til en flodbølge av overskrifter av typen «Nord-Korea har miniatyriserte atomvåpen» som dominerer nyhetsbildet. Våre hjerter og sinn skal nummes av frykt.

Det japanske dokumentet har, beleilig, også skjerpet fordømmelsen av Kina på grunn av Beijings handlinger i både Øst- og Sørkinahavet.

Så la oss se på hva forskjellige folk ønsker. De i USA som ønsker krig, med sine utallige forbindelser i det militær/industrielle/medie-komplekset, ønsker/trenger krig for å sørge for at maskineriet forblir velsmurt. Tokyo, for sin del, ville sette pris på et forebyggende amerikansk militært angrep – og til helvete med de uunngåelige, enorme sørkoreanske tapene som vil oppstå på grunn av Pyongyangs svar.

Det er ganske opplysende at Tokyo i realiteten anser Kina som en like alvorlig «trussel» som Nord-Korea; Forsvarsminister Itsunori Onodera gikk rett på sak da han sa: «Nordkoreas missiler representerer en forverret trussel. Dette, sammen med Kinas fortsatte truende oppførsel i Østkinahavet og Sørkinahavet, er en stor bekymring for Japan.» Beijings svar kom raskt.

Kim Jong-Un, demonisert i det uendelige, er ikke en idiot, og kommer ikke til å begå et rituelt seppuku ved å ensidig angripe Sør-Koreas, Japans eller USAs territorium. Pyongyangs kjernefysiske arsenal representerer en avskrekking mot regimeskifte, noe som Saddam Hussein og Gaddafi ikke hadde. Det er bare en måte å håndtere Nord-Korea på, som jeg tidligere har nevnt – diplomati. Prøv å fortelle dette til Washington og Tokyo.

I mellomtiden ble FNs Sikkerhetsråds resolusjon 2371 vedtatt. Det rammer Nord-Koreas største eksportvarer – kull, jern og sjømat. Kull utgjør 40% av Pyongyangs eksport og kanskje 10% av nasjonalproduktet.

Likevel berører disse nye sanksjonene ikke importen av olje og raffinerte oljeprodukter fra Kina. Det er en av grunnene til at Beijing stemte for resolusjonen.

Beijings strategi er et meget asiatisk forsøk på å finne en løsning der alle ‘redder ansikt’ – og det krever tid. Sikkerhetsrådets resolusjon 2371 kjøper denen tiden – og kan kanskje overtale Trump-administrasjonen, for øyeblikket, til ikke å starte en full krig, med forferdelige konsekvenser.

Kinas utenriksminister Wang Yi fortalte i forsikige ordelag at sanksjonene er et tegn på internasjonal motstand mot Nord-Koreas missil- og atomvåpenprogram. Det siste Beijing trenger, er en krig rett på landets grenser, som garantert vil forstyrre utvidelsen av handelsnettverket De nye silkeveiene, også kjent som Belte og vei initiativet (BRI).

Beijing kunne begynne med å gjenoppbygge tilliten mellom Pyongyang og Washington. Det er nok temmelig umulig. Man trenger bare se på rammeverkavtalen fra 1994, undertegnet i Bill Clintons første presidentperiode.

Rammeverkavtalen skulle fryse – og til og med bygge ned – Pyongyangs atomprogram, og ville antageligvis ha ført til en normalisering av forbindelsene mellom USA og Nord-Korea. Et USA-ledet konsortium skulle bygge to kjernefysiske reaktorer for å kompensere for Pyongyangs tap av atomkraft. Sanksjonene skulle oppheves; Begge parter ville utstede «formelle forsikringer» mot bruk av atomvåpen.

Ingenting skjedde. Rammenverkavtalen kollapset i 2002 – da Nord-Korea ble tatt med i «ondskapens akse» av Cheney-regimet. For ikke å nevne at Koreakrigen fortsatt rent teknisk ikke er over; Våpenhvilen fra 1953 ble aldri erstattet av en ekte fredsavtale.

Så hva er neste steg? Her er tre ting det er verdt å huske på:

  1. Pass dere for en oppdiktet ‘falsk flagg’-hendelse, der Pyongyang vil bli gitt skylda; Det ville være det perfekte påskuddet til krig.
  2. Den nåværende fortellingen er uhyggelig lik ‘de vanlige mistenktes’ evinnelige skrål om at Iran er et like unna «å bygge et atomvåpen».
  3. Nord-Korea har uutnyttede mineralforekomster verdt tusenvis av milliarder amerikanske dollar Hold et øye med skyggespillet av folk som kan profittere på et så saftig bytte.

 

Med velvillig tillatelse fra forfatteren. Pepe Escobar er vandrende korrespondent for Asia Times i Hong Kong, analytiker for RT, Sputnik og TomDispatch og en hyppig bidragsyter til nettsteder og radioprogrammer som strekker seg fra USA til Asia. Han er født i Brasil, har vært utenrikskorrespondent siden 1985 og har bodd i London, Paris, Milano, Los Angeles, Washington, Bangkok og Hong Kong.

 

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.