Volkswagen, nazister og samarbeidet med det brasilianske militærdiktaturet

Lúcio Bellentani

Av Ludwig Weller / WSWS

Volkswagen-konsernets kriminelle aktiviteter begynte ikke med dieselskandalen og dannelsen av en kartell i bilindustrien. Den største tyske bilprodusenten Volkswagen, som har sitt opphav i Hitlers nazistiske regime, har atter en gang blitt hjemsøkt av sin historie. En granskning utført av TV-kanalene NDR og SWR og avisen Süddeutsche Zeitung, bekrefter at VW-konsernet deltok aktivt i politisk forfølgelse av regimets motstandere under det brasilianske militærdiktaturet som regjerte i perioden 1964-1985.

Selskapets egen bedriftssikkerhetstjenste på VW-fabrikken i São Paulo oppførte seg som en etterretningstjeneste. Den spionerte på de ansatte, utarbeidet lister over politiske motstandere som havnet i myndighetenes hender, arresterte militante arbeidere og utleverte dem til det politiske politiet og tillot at militærpolitiet arresterte arbeidere på fabrikken, noe som betydde at de ble utsatt for tortur. Selskapets administrerende direktør i Wolfsburg ble personlig informert om arrestasjonene allerede i 1979.

Den 24. juli ble det sendt en dokumentarfilm med tittelen «Medskyldige? – VW og det brasilianske militærdiktaturet». Filmen viser hvordan Volkswagen do Brasil sin bedriftsikkerhetstjeneste spionerte på opposisjonelle arbeidere, både på fabrikken og i deres privatliv. Bare mistanken om at det kunne dreie seg om arbeidere som var organisert i fagforeninger eller var kommunister, var nok til å overlevere dem til militærjuntaen. Hundrevis av opposisjonelle arbeidere ble deretter mishandlet i torturfengsler og drept.

I årevis har overlevende arbeidere fra São Paulo fordømt Volkswagen-konsernet i Tyskland og forlangt oppreisning. For to år siden, anla de et felles søksmål, som siden ble overlevert til VW av den føderale påtalemyndigheten i São Paulo.

Et intervju med den nå 91 år gamle tidligere direktøren for Volkswagen, Carl Hahn, som da var medlem av representantskapet i VW sitt brasilianske datterselskap, avslører hvor hjerterått konsernet fortsatt tenker. Hahn nekter rett og slett å ha visst noe om medvirkningen. Da han ble spurt om den siste granskningen, svarte han kynisk at det skulle de bare gjøre, her har vi viktigere ting å bestille.

Med militærdiktaturet hadde man forøvrig et felles ønsket om å gjøre fremskritt, fortalte Hahn, og la til med et flir: «Vi var ikke kommunister, må jeg nok tilstå.»

Selv VW sin talsmann i Wolfsburg kom bare med enstavelsesord. Han sa knapt angående undersøkelsene: «Det er forskjellige oppfatninger. Påstander må selvsagt belegges. Vi bør vente litt og ikke trekke for raske konklusjoner.»

En sentral person i den 45-minutters dokumentarfilmen er den tidligere verktøymakeren Lúcio Bellentani som forteller sin lidelseshistorie. Kort tid etter militærkuppet i 1964, begynte den daværende 19-åringen å arbeide i Volkswagen sitt brasilianske datterselskap. Han ble snart politisk involvert i kretsen rundt det brasilianske kommunistpartiet.

Sommeren 1972 ble han arrestert i løpet av et nattskift i presseverket. To medlemmer av det hemmelige politiet stakk en maskinpistol i ryggen hans og førte han bort i håndjern. Også væpnete medlemmer av bedriftsikkerhetstjenesten var til stede. De første avhørene foregikk i selskapets personalavdeling. Han blir slått, for at han skulle avsløre navnene på andre fagforenings- og partiaktivister. Fordi han forble taus, ble han brakt til i det beryktede torturfengselet DOPS av det politiske politiet.

Bellentanis eneste forbrytelse: utdeling av flyveblad og organisering diskusjonsgrupper. I fengselet møtte han andre VW-kolleger. Deres opprivende skrik vil han aldri glemme. Først etter 47 dager forvaring og tortur, lot de ham få lov til å motta besøk fra hans kone og to små barn. Etter totalt to år, ble han løslatt.

Lúcio Bellentani har faktisk beholdt sin sans for humor, men er fortsatt preget av denne tiden. Han og andre tidligere kolleger møtes regelmessig. De ønsker ikke under noen omstendigheter la konsernet slippe unna sitt ansvar. Det er derfor de har høye forhåpninger angående søksmålet, som er basert på deres uttalelser.

Men VW forhaler igjen tiden. Tidligere bedriftshistoriker for VW, Manfred Krieger, besøkte Brasil allerede i 2014 og støttet ideen om et minnesmerke over arbeiderne. Han ble avskjediget høsten 2016. Selskapet nektet å la ham uttale seg til dokumentarfilmen.

Deretter ansatte VW historikeren Christopher Kopper, sønn av Hilmar Kopper som i mange år var talsmann for Deutsche Bank. Håpet var at han ville sette konsernets interesser i forgrunnen i bearbeidelsen av de brutale undertrykkelsesmetodene brukt i Volkswagen sitt brasilianske datterselskap.

Men i motsetning til hva som var forventet, kom også denne historikeren fram til de samme resultatene som dokumentarfilmen. Han skal presentere sin endelige rapport i høst. Både journalitene og historikerne brukte granskningsrapporter, VW sine bedriftsinterne dokumenter, dokumenter fra styret i VW, rapporter fra det tyske utenriksdepartementet og hemmelighetstemplete dokumenter fra torturfengselet DOPS fra diktaturperioden.

Konklusjonen er klar: «Fra alt dette vises bildet at Volkswagen ikke bare samarbeidet med militærregimet, men var en selvstendig aktør i undertrykkelsen. En god medskyldig».

(artikkelen fortsetter under bildet)

Et berømt bildet av Volkswagen-direktør Heinrich Nordhoff (1899-1968) og de ansatte i hovedfabrikken i Wolfsburg.

Samtidig som militante arbeiderne i VW do Brasil ble forfulgt og utlevert til militærregimets bøller, ansatte og beskyttet selskapet høytstående nazistiske forbrytere. Etter at den nye VW-fabrikken i São Paulo ble åpnet i 1959, var Franz Stangl blant de første til å bli ansatt der. Hauptsturmführer Stangl hadde vært involvert, ifølge en senere rettsavgjørelse, i nazistenes eutanasi-program «T4» og ble tildelt «Krigsfortjenestekorset I. og II. Klasse med sverd.» I 1942 ble han forfremmet til sjef for utryddelsesleirene Sobibor og Treblinka.

Etter krigen hadde han, som mange andre naziledere, flyktet til Brasil. Stangl arbeidet i åtte år under sitt virkelige navn i fabrikkens vedlikeholdsavdeling. Det er ikke helt klart om han også var aktiv i bedriftens sikkerhetstjeneste. Han bygde et hus svært nær fabrikken, hvor krigsforbryteren, etterlyst over hele verden, levde i fred og ro.

På spørsmål om det var kjent for ham at konsentrasjonsleirkommandant Franz Stangl hadde vært ansatt under sitt virkelige navn i årevis av VW do Brazil, sa tidligere direktør Hahn: «Vi kunne sikkert ikke navnene på konsentrasjonsleirkommandantene utenat … og at de ble ansatt der hvis de kom fra Tyskland, tror jeg, var en svært vanlig sak.»

Uten Simon Wiesenthal sitt arbeid, som sporet opp naziforbrytere over hele verden, ville Stangl nok aldri ha blitt funnet og arrestert. I mars 1967, klaget Wiesenthal i et brev til justisminister i delstaten NRW [der VW har hovedkvarter], Josef Neuberger: «Volkswagen-fabrikken lot Stangl bruke selskapets advokat i São Paulo, dr. Garzia, som selvfølgelig prøvde å hindre en utlevering». Dr. Basileu Garcia var på den tiden betraktet som en av de mest anerkjente kriminaladvokatene i Brasil. Videre, ifølge Wiesenthal, utøvde tyske industrikretser et stort press på brasiliansk næringsliv for å forpurre utleveringen.

Den 28. februar 1967 ble Stangl arrestert i São Paulo og utlevert til Tyskland, til tross for motstanden. Det tok nesten fire år før han til slutt ble dømt i tingretten i Düsseldorf, til livsvarig fengsel. Dommen var «Delt ansvar for drap på minst 400.000 mennesker.»

Kort tid etter arrestasjonen av Stangl, rettferdiggjorde tidligere direktør for VW, Friedrich Wilhelm Schultz-Wenk, ansettelsen av Stangl med ordene: «I tillegg, forbyr brasiliansk lov å stille spørsmål eller innhente informasjon om arbeidere og ansatte.» Denne kynismen er, i lys av samarbeidet med militærdiktaturet i forfølgelsen av opposisjonelle arbeidere, vanskelig å overgå. Forøvrig var Friedrich Wilhelm Schultz-Wenk selv medlem av NSDAP.

Til den dag i dag, nekter VW-konsernet og den rødgrønne delstatsregjeringen i Niedersachsen å kommentere innholdet i påstandene om samarbeidet med militærdiktaturet og tilfellet Stangl.

Hva sier fagforeningen IG Metall og deres medlemmer i bedriftsrådene om dette? Svaret er total taushet. Verken IG Metall eller bedriftsrådet i Wolfsburg har tatt standpunkt i saken. Ikke et eneste ord om tiltalen. De har ikke oppfordret styret i VW til å i det minste be om unnskyldning for de kriminelle handlingene mot de brasilianske arbeiderne.

Fagforeningenes og bedriftsrådenes feige og underdanige oppførsel kan få en til å undres. De har enten en helt ukritisk forhold til dette eller forsvarer en ren nasjonalistisk fagforeningspolitikk.

1979 var det en stor generalstreik i Brasil, der tusenvis av Volkswagen-arbeidere deltok. En liten delegasjon av VW-arbeidere fra São Paulo besøkte Wolfsburg for å konfrontere styret med intrigene i det brasilianske datterselskapet. En av dem konfronterte åpent tidligere direktør Toni Schmücker på en fagforeningskongress i Wolfsburg, og fortalte om samarbeidet mellom VW sin bedriftssikkerhetstjenste og militærdiktaturet.

Styret vred seg unna og holdt en lav profil. Men også fagforeningen IG Metall løftet ikke en finger. Man kjenner ikke til et eneste solidaritetsmøte, selv ikke en protest til styret. Fagforeningenes unnavridning er et klart tegn på at IG Metall allerede da ikke bare helt manglet i solidaritet med sine forfulgte kolleger, men også har et medansvar for denne forfølgelsen.

Selv nå, når Volkwagens egne bedriftshistorikere bekrefter denne mørke historien, står IG Metall sine representanter i bedriftsrådet helt bak styret. Arbeiderne må trekke vidtrekkende konklusjoner fra dette, og ikke bare i Volkswagen. Den store krisen i bilbransjen vil være brutal. Dette vil kreve en hard kamp for jobber og lønninger, også i Volkswagen, som bare kan lykkes med en sosialistisk målsetning.

Eksempelet med de tidligere arbeiderne i VW do Brasil gjenspeiler også et vanlig problem: arbeiderne møter ofte en samlet front av bedriftsledelsen, fagforeninger og offisiell politikk. De tidligere VW-arbeiderne står i fare for å dø før rettferdighet og kompensasjon kan gis dem. Uten en forening av Volkwagen-arbeiderne over hele verden, som først krever et brudd med pro-kapitalistiske fagforeninger, kan arbeidstakernes rettigheter ikke forsvares.

Advertisements