Tyrkia begynner masserettsakene mot offiserene siktet for kuppforsøket i juli 2016

Kuppgeneralene bringes til rettsalen (CC)

Av Halil Celik / WSWS

Tirsdag den 1. august begynte Ankaras Fjerde straffedomstol et rettssak mot 486 tiltalte. De er anklaget for medvirkning i kuppet i Tyrkia den 15. juli i fjor. De er formelt siktet for «å krenke forfatningen, forsøke å myrde presidenten, forsøke å avskaffe Tyrkias regjering, lede en væpnet terrororganisasjon, overta militære baser, drap, forsøk på drap og frihetsberøvelse.»

Aktor krever 330 livstidsstraffer for de 45 mistenkte som er anklaget for å være ledere av kuppforsøket. Av de tiltalte, er 416 varetektsfengslet, 18 er ikke arrestert og 7 andre er på rømmen.

Anklagene gjelder hendelser på flybasen Akinci, kommandosenteret for kuppforsøket, hvorfra jagerfly tok av for å bombe det tyrkiske parlamentet og andre viktige mål, og drepte 80 personer. Flybasen Akinci, nær Ankara, var også hvor kuppmakerne holdt lederen for generalstaben og andre høytstående offiserer fanget i flere timer før de ble befridd av regjeringsvennlige styrker.

Det pågår dype politiske konflikter i den tyrkiske statsmaskineriet og væpnede styrkene. Hvor eksplosiv denne rettsaken er, ble understreket av kunngjøringen i går om at regjeringen plutselig hadde avsatt offiserene som ledet den tyrkiske hæren, flåten og flyvåpenet. Det kan ikke utelukkes at denne rettssaken eller andre juridiske prosesser kan føre til en krise der fraksjoner av de væpnede styrkene på nytt forsøker å styrte Erdogan.

Blant de mistenkte er generaler og sivile som er betraktet som ledende skikkelser i den såkalte ‘Fethullah Gülen-terroristorganisasjonen’ (FETÖ). Fethullah Gülen, den USA-baserte geistlige som Ankara mener har orkestrert kuppforsøket, blir stilt for retten in absentia som den hovedmistenkte. Gülen nekter for å ha deltatt, men siden kuppet den 15. juli har det blitt avslørt bevis som antyder at han (og også USAs styresmakter) i det minste ga sin godkjennelse av planen om å styrte den tyrkiske presidenten, Recep Tayyip Erdogan.

Det regjerende Rettferds- og utviklingspartiet (AKP) og det opposisjonelle Republikanske folkepartiet (CHP) erklærte at de ville be om å bli tatt med på lista over saksøkere i rettssaken. Erdogan, ministre og parlamentarikere er også blant saksøkerne i anklagen.

Den første rettssaken etter det mislykkede kuppforsøket startet i desember 2016 og ble etterfulgt av dusinvis av rettsaker over hele Tyrkia. Siden den 15. juli i fjor har over 50.000 mennesker blitt arrestert for mistanker om forbindelser til FETÖ, og tyrkiske sikkerhetsstyrker har utført operasjoner mot de som mistenkes å jobbe for FETÖ nesten hver dag.

Etter at kuppforsøket mislyktes, takket være en massemobilisering hovedsaklig av arbeidere og ungdom, erklærte AKP-regjeringen unntakstilstand og startet en omfattende undertrykkelse, ikke bare mot ikke kuppmakerne, men alle uttrykk for politisk motstand. Erdogan bruker denne undertrykkelsen for å fremme sitt forsøk på å sikre seg selv diktatoriske fullmakter.

Den amerikanske imperialismens krigspolitikk i Midtøsten har skapt konflikter mellom Tyrkia og de andre allierte i NATO. Da USAs imperialisme begynte å støtte kurdiske styrker som stråmenn i Syria, begynte Ankara å bevege seg bort fra USA og deres tradisjonelle europeiske imperialistiske allierte. Tyrkerne frykter fremveksten av en bredere etnisk kurdisk bevegelse, inkludert innenfor Tyrkias grenser. Da Erdogan forsøkte å forbedre forholdet til Moskva, ble amerikanske og europeiske tjenestemenn stadig mer bestemt på å bli kvitt ham.

Etter å ha støttet kuppet, er de nå også vert for militære og sivile ledere som flyktet fra Tyrkia til Europa eller USA og ba om politisk asyl etter det mislykkede kuppforsøket.

Erdogan har lenge fryktet at han ville dele skjebnen til den egyptiske presidenten Muhammad Mursi, som ble styrtet i et USA-støttet kupp i juli 2013. Kuppet den 15. juli demonstrerte at faren for at det tyrkiske regimet skal bli styrtet, og deretter erstattet av et NATO-støttet militærdiktatur, er veldig reell.

Erdogan reagerte med å slå ned på all motstand. Han framstilte sitt angrep på demokratiske rettigheter som en nasjonalistisk kampanje for «bekjempelse av eksterne krefter» – det vil si først og fremst Washington og Berlin og deres medsammensvorne – deres mål skal være å «underkaste og dele Tyrkia.»

Nylig signaliserte Tysklands utenriksminister Sigmar Gabriel at Berlin ville revidere sin politikk mot Ankara, og uttalte at han ikke kunne anbefale selskaper å investere i landet. Dette kom bare uker etter at tyrkiske myndigheter overleverte en liste over 700 selskaper til Berlin. Selskapene var tilsynelatende knyttet til Gülenbevegelsen. Omtrent på samme tid besluttet Berlin å flytte sine tropper fra Tyrkia til Jordan.

Som svar på Gabriels bemerkninger, kom Erdogan med harde utfall mot Berlin og tyskernes knapt skjulte trusler om å begynne økonomiske sanksjoner. Han sa: «Dere må ta hensyn til en større pris [som dere må betale] hvis dere tror dere kan skremme Tyrkia med truslene om embargo.»

De allerede kjølige forholdet mellom Tyrkia og landets NATO/EU-partnere har blitt ytterligere forverret. Ankara har nylig kjøpt rakettforsvarssystemet S-400 fra Russland og forsøker å skape nærmere bånd med Kina. Samtidig truer tyrkerne EU med starten på en ny strøm av syriske innvandrere til Europa.

EUs påstand om at det voksende presset på Ankara handler om «å bringe demokrati til Tyrkia», akkurat som Erdogans påstand om at han utøver en anti-imperialistisk politikk, er begge politisk svindel. NATO og EU driver en hensynsløs kamp for å beholde Tyrkia i den vestlige geostrategiske banen mens USAs myndigheter trapper opp sin krigspolitikk mot Russland og Kina.

Bevegelsen ledet av Fethullah Gülen, den USA-baserte geistlige som frem til 2013 var Erdogans nærmeste politiske partner og håndlanger, er en strategisk verdifull ressurs for amerikansk imperialisme i konfrontasjonen med Kina og Russland. Etter å ha flyttet til USA i 1999, utviklet han raskt bevegelsen, spesielt i de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia og i Afrika. Gülen kontrollerer et bredt nettverk av skoler og stiftelser under CIAs beskyttelse. Bevegelsens mål er å trene et sjikt av den herskende eliten i disse landene i tråd med Washingtons interesser.

Mens Erdogan og hans AKP utfører en reaksjonær og militaristisk dagsorden, er USA og de europeiske maktene meget svært til å jobbe med ham, slik de gjorde de to første tiårene han satt ved makten, hvis de kan komme til enighet om hva som er de viktigste sakene. De samme imperialistiske statene som belærer AKP-regjeringen om demokrati er de viktigste støttespillerne og partnerne til erkereaksjonære absolutistiske regimer som Saudi-Arabia og de andre sjeikdømmene i området.

Siden november 2015 har Frankrike vært i unntakstilstand, med befolkningens grunnleggende rettigheter suspendert, mens Paris fortsetter sine militære operasjoner i Afrika. Etter å ha erklært sitt mål om å bli en stor militærmakt som skal tilsvare landets økonomiske makt, avslørte Berlin sin respekt for grunnleggende rettigheter med den siste politivolden mot demonstranter på det siste G20-toppmøtet i Hamburg.

 

Advertisements

2 comments

  1. Et hvert land bure ha rensket ut amerikanske infiltratører. Se hva som skjer i Venezuela nå, for eksempel. Eller Fillipinene. Alle land som motsetter seg imperiet får problemer med inntrengere.

    Lik

    • Denne målbevisste og viktige prosessen med å skape vennligsinnede eliter skjer også i andre land, som f.eks Norge. Har man den rette holdningen, vil man bli hjulpet framover. Det oppdager ambisiøse ungdomspolitikere fort.

      Lik

Kommentarer er stengt.