5 selskaper dominerer nå den privatiserte etterretnings-industrien i USA

Temaet for artikkelen er den korporative staten, hvordan et stadig mindre oligarki av private interesser (også kjent som det militær-industrielle komplekset) dominerer stormakten USA. «Konsentrasjonen betyr at færre og færre selskaper kontrollerer informasjonen som veileder våre militære og sivile ledere, og som derfor former Amerikas syn på verden og de militære og politiske handlinger vi utfører.»

James Clapper, ansvarlig for USAs nasjonale sikkerhet da artikkelen ble skrevet, var tidligere ansatt hos et stort selskap i den private sikkerhetssektoren.

 

Av Tim Shorrock / The Nation. Artikkelen er fra den 8. september 2016

Den nylige sammenslåingen av to militære entreprenører til en gigant verdt 10 milliarder dollar, er den siste i en bølge av fusjoner og oppkjøp som har forvandlet USAs privatiserte, høyteknologiske etterretningssystem til det som ser ut som et gammeldags monopol.

I august fusjonerte Leidos Holdings, en stor entreprenør for Pentagon og NSA, med avdelingen for Information Systems & Global Solutions i den globale militære giganten Lockheed Martin. De 8000 ansatte i det nye selskapet gjør alt fra å analysere signaler for NSA til å lete etter mistenkte fiendtlige krigere for amerikanske spesialstyrker i Midtøsten og Afrika.

Selve størrelsen på den nye enheten gjør Leidos til et av de mektigste selskapene i den private etterretningsbransjen som utfører oppdrag for staten, en sektor verdt rundt 50 milliarder dollar i dag. I følge en omfattende studie jeg nettopp har fullført om offentlig og privat sysselsetting i etterretningssektoren, er Leidos nå det største av fem selskaper som til sammen ansetter nesten 80 prosent av de private ansatte som jobber for amerikanske spion- og overvåkingstjenester.

Ja, tallet er 80 prosent. For første gang siden spiontjenestene begynte å outsource sin kjernevirksomhet, analyse og operasjonelt arbeid, på slutten av 1990-tallet, havner hoveddelen av kontraktene hos en håndfull selskaper: Leidos, Booz Allen Hamilton, CSRA, SAIC og CACI International. Denne konsentrasjonen av «pure plays» – uttrykket Wall Street bruker for selskaper som lager ett produkt for bare ett marked – markerer en fundamental forandring i en bransje som en gang var en meget variert blanding av store militære entreprenører, små og mellomstore teknologibedrifter og enmannsbedrifter i og rundt Washington DC.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Som jeg skriver i konklusjonen, er denne utviklingen utrolig risikabel for et land som er mer avhengig enn noen gang av etterretning for å utkjempe globale kriger og forhindre angrep hjemme. «Problemet med at bare fem selskaper utgjør hovedandelen av entreprenørene, er at klienten, amerikanske myndigheter, ikke har andre alternativer når et selskap gjør en dårlig jobb», sier David Isenberg, forfatter av Shadow Force: Private Security Contractors in Iraq.

Siden mye av det privatiserte arbeidet er hemmelig – og generelt underrapportert i pressen undergraver dette ansvaret og innsynet i våre spiontjenester. Dette burde være en dyp bekymring for den amerikanske opinionen.

«Det er langt mindre innsyn i etterretning enn i forsvaret,» sier William Hartung, direktør for våpen- og sikkerhetsprosjektet ved tankesmia Center for International Policy og forfatteren av Prophets of War, som er en studie av de politiske og sosiale betydningen av Lockheed Martin. «I kontrakter med Pentagon kan i hvert fall folk grave fram interessekonflikter og kostnadsoverskridelser – den slags type informasjon du kan bruke til å få en oversikt over problemet.»

Heldigvis er det rikelig med offentlig informasjon for å bygge en profil av disse selskapene. Jeg starter denne analysen med en nærmere titt på deltagerne i dette nye monopolet og en detaljert forklaring på hvordan jeg kom fram til mine konklusjoner om deres arbeidsstyrke.

Booz Allen Hamilton, som har vært en gigant innen amerikansk etterretning som entreprenør og konsulent i over 30 år, er delvis eid av Carlyle Group, det private investeringsfirmaet med meget gode politiske forbindelser. Booz er i utgangspunktet consigliere for etterretnings-samfunnet. Det jobber for «direktøren for nasjonal etterretning, forsvarets underdirektør for etterretning, nasjonal etterretning, sivile byråer og militær etterretning», ifølge selskapets nettsted. Og dette arbeidet kan være dødelig: Under en kontrakt med hærens etterretning, skal personell fra Booz «raskt spore verdifulle individer» som er målet for det amerikanske militæret, i et system nå «utplassert og fullt operativt i Afghanistan.»

CSRA Inc. ble skapt av en fusjon mellom selskapet CSC, som utviklet og administrerer NSAs klassifiserte internkommunikasjon, og SRA International, et svært lønnsomt selskap med en lang historie innen etterretning, overvåking og rekognosering. Blant haugevis av andre kontrakter, gir CSRA, som har nære bånd til det amerikanske luftvåpenet, heltidsstøtte for «globale operasjoner» utført av amerikanske kommandosoldater i Europa og Afrika. I en kontrakt fra januar 2016, forvalter selskapet «det globale nettverket av etterretnings-plattformer» for de mest avanserte dronene i det amerikanske arsenalet. Og i et bisarr rekke kontrakter med Pentagons fengsel i Guantánamo, ble det innleid for å hjelpe både forsvaret og påtalemyndigheten i de militære rettsakene mot personene som var anklaget for å ha planlagt angrepet den 11. september 2001.

SAIC er en velkjent militærentreprenør som har utvidet sin virksomhet til spionasjebransjen ved å kjøpe Scitor, et selskap som er sterkt involvert i Pentagons topphemmelige satellittoperasjoner. Selskapets reelle verdi for SAIC er dets forbindelser til National Reconnaissance Office, som har ansvaret for disse satellittene og gir tilgang til nedlastede signaler og bilder fra verdensrommet til NSA og National Geospatial Intelligence Agency (NGA). SAIC sitt siste prosjekt er en kontrakt på 8,5 millioner dollar fra hærens etterretnings- og sikkerhetshovedkvarter, for «luftbåren etterretning, overvåkning og rekognosering» i Afghanistan, som delvis utføres fra NSAs store avlyttingsbase i Fort Gordon i delstaten Georgia.

CACI International er Pentagon-entreprenøren beryktet for å ha sørget for forhørere til det amerikanske militære fengselet i Abu Ghraib i Irak. CACI kjøpte nylig to selskaper som utfører omfattende arbeid for NSA og CIA: National Security Solutions (kjøpt fra L-3 Communications) og Six3 Intelligence Solutions. Begge har gitt CACI nye fotfester innen nasjonal etterretning. Six3, for eksempel, har nylig vunnet anbudet på betydelige kontrakter for å levere mål for «opprørsbekjempelse» til NATO-styrker i Afghanistan. Det har også nettopp vunnet en ny kontrakt med hæren for å gi etterretning til amerikanske militære styrker i Syria – et pekepinn på hvor dypt amerikanske styrker nå er involvert der. Det er også den eneste entreprenøren jeg vet om som kvantifiserer sine resultater: CACIs etterretningstjenester har «identifisert mer enn 1500 terrorister som truer vår nasjon», hevder selskapet.

Til sammen, tjente Leidos og dets fire konkurrenter nesten 16 milliarder dollar på offentlige IT-kontrakter i 2015, ifølge bransjebladet Washington Technology. Men nøkkelen til deres dominans er ikke deres inntekter, men deres ansatte – spesielt de omtrent 45.000 entreprenørene med sikkerhetsklareringer som jobber sammen med statlige ansatte hos NSA, CIA og andre tjenester.

Det er vanskelig å finne informasjon om størrelsen på denne arbeidsstyrken, delvis fordi myndighetene liker å holde det hemmelig. Men de fleste entreprenørene oppgir tall om sin sikkerhetsklarerte arbeidsstyrke i årsoppgavene, medieorienteringer og pressemeldinger om nye oppkjøp, i stor grad for å imponere kunder i det offentlige og mulige investorer. Her er hva jeg fant i studien min:

Før fusjonen ansatte Leidos 9400 personer med sikkerhetsklarering, ifølge tall på nettsiden som ble bekreftet av en talsmann for selskapet. De har nå i tillegg 2000 sikkerhetsklarerte ansatte fra Lockheed sin IT-enhet, totalt 11.400 klarerte fagpersoner (i sin artikkel om fusjonen, sa Washington Post det totale antallet var 13.000). Så tok jeg hensyn til selskapets andel av inntekter fra militæret, etterretning (27 prosent av inntektene ifølge Leidos) og sivile kontrakter, og konkluderte med at Leidos sin etterretningsstab nå er rundt 8000 personer.

Tallene for konkurrentene, med samme beregninger, er like svimlende. Booz Allen ansetter en arbeidsstyrke på 12.000 sikkerhetsklarert personell innen etterretning; CACI, 10.000; CSRA, 8000; og SAIC, 6600. Til sammen har de fem selskapene 44.600 sikkerhetsklarerte ansatte, som jeg rundet opp til 45.000.

Det er nesten 80 prosent av den totale innleide arbeidsstyrken på 58.000 og omtrent en fjerdedel av den totale arbeidsstyrken på 183.000 sivile, entreprenører og uniformerte soldater som arbeider i nasjonal og militær etterretning.

(Som jeg gjorde med Leidos, spurte jeg selskapene om tallene mine, med varierende resultater. Booz sa at mitt anslag var «uriktig og ikke nøyaktig.» Men det nektet å svare på min forespørsel om å få intervjue Ronald Sanders, en visepresident i Booz. Da han var ODNIs personalsjef, utførte han den første inventaroversikten over antall entreprenører, i 2007. CSRA ønsket «ikke å delta i denne muligheten.» SAIC sa at tallene mine var «nøyaktige.» Og CACI, etter sin vanlige praksis, svarte ikke. Ingen av dem overbeviste meg om at jeg tok drastisk feil.

Den samlede arbeidsstyrken ble funnet ved å sammenligne selskapenes statistikk, som nevnt ovenfor, med tall om entreprenører begravde i amerikanske etterretningsbudsjetter. Antall entreprenører i etterretning ble først avslørt i 2013, da Edward Snowden lekket detaljene i et klassifisert budsjett på 52.6 milliarder dollar for nasjonal etterretning. Dokumentet viste arbeidsstyrken var litt over 107.000, mens en medfølgende grafikk forklarte at rundt 20 prosent av dem – eller 21.400 – var entreprenører.

Det totale antallet hadde gått ned med 3 prosent fra 2011, da senator Dianne Feinstein, daværende leder av Senatets etterretningskomité, fortalte Kongressen at entreprenører utgjorde 23 prosent av arbeidsstyrken innen etterretning (det nasjonale budsjettet dekker CIA, Homeland Security sin etterretningsenhet og 14 andre tjenester, samt deler av NSA og NGA som er direkte underlagt presidenten).

Min andre kilde til antallet sysselsatt i etterretningssamfunnet, er budsjettet for militære etterretningsprogrammer, som finansierer operasjonelle og taktiske programmer utført av de væpnede tjenestene og enhetene til NSA og NGA som er under direkte kommando av Pentagon.

Den avgraderte totalen for 2016-budsjettet for militær etterretning (17,9 milliarder dollar) ble offentliggjort i februar av forsvarsdepartementet, men det inneholdt ikke noen tall for personale. Men Pentagon sa til Kongressen i 2013, da 18,6 milliarder dollar ble bevilget til militær etterretning, at de ansatte total 183.000 etterretningsmedarbeidere, inkludert sivile, entreprenører samt uniformert militært personell.

Pentagon oppgir ikke antallet entreprenører, men (slike opplysninger «forblir klassifisert på grunn av nasjonal sikkerhet«, forklarer forsvarsdepartementet). Så for å finne disse tallene, brukte jeg den samme prosentandelen, 20 prosent, brukt i Snowdens lekkede etterretnings-dokument. Dette vil bety en innleid arbeidsstyrke i militær etterretning på 36.600 – et rimelig anslag som sannsynligvis er for lavt, jeg ble fortalt av flere eksperter.

For å finne totalsummen, la jeg sammen de nasjonale og militære programmene, og kom fram til min konklusjon: 58.000 entreprenører jobber i amerikansk etterretning. Som du kan se, ved å ansette 45.000 av dem, kontrollerer de fem dominerende «rene spillene» – Leidos, Booz Allen, CSRA, SAIC og CACI – en stor del av dette.

Disse fem er selvsagt ikke de eneste aktørene i dette markedet. De innleide spionene inkluderer tusenvis av profesjonelle folk fra de fortsatt sterke etterretningsavdelingene hos Northrop Grumman, Boeing, Raytheon, BAE, Accenture og en håndfull mindre selskaper, inkludert ManTech International Corporation, Engility Corporation, L-3 Communications og PAE. En lignende analyse av disse selskapene, tror jeg, vil vise at de utgjør resten av etterretningstyrken som ikke er ansatt av de fem store selskapene.

Så her er konklusjonen: Ikke bare har etterretning blitt privatisert til en ufattelig grad, men en hittil usett konsolidering av de store selskapenes makt i USAs etterretning har gjort landet farlig avhengig av en håndfull selskaper for sine spionasje- og overvåkings-behov.

Konsentrasjonen er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Når noen få selskaper dominerer et indre marked, som i banksektoren eller jernbane, kan resultatet bli større effektivitet og noen ganger lavere priser – hvis næringen er godt regulert. Men hvis ikke, som vi vet fra sammenbruddet på Wall Street for noen år siden, kan ulempene være ganske stygge: korrupsjon på høyt nivå, redningspakker med skattepenger og konkurser som skaper ødeleggende bivirkninger i hele samfunnet. Alt dette, og mer, har hendt i etterretnings-kontrakter.

«Det kommer en tid da markedet er så konsentrert at tjenesteleverandøren ganske enkelt blir for stor til å mislykkes, uansett hvor elendig deres ytelse,» sier Isenberg, som nøye studerer privatiseringen av nasjonal sikkerhet. «Hvis det får deg til å tenke på finanssektoren, vel, det er akkurat det jeg snakker om.»

Faktisk er ideen om «for stor til å mislykkes» spesielt sterk i etterretningssektoren, som har opplevd en rekke mislykkede prosjekter i årenes løp. En av de mest spektakulære, var det beryktede Trailblazer-prosjektet i NSA. Det ble designet av entreprenører våren 2001, for å «revolusjonere» NSAs samling av signaletterretning og etterretning innsamlet fra internett. SAIC vant hovedkontrakten for å bygge systemet.

Men Trailblazer endte opp som en kostbar fiasko, og kastet bort over 7 milliarder dollar, ifølge varsleren Tom Drake, som var en høytstående leder i NSA fra 2001 til 2008. I 2003, fordi Drake og andre hadde ropt varsko om prosjektet, ble Trailblazer revidert av Pentagon for svindel. Men revisjonen er fortsatt klassifisert til den dag i dag. Og de viktigste synderne, SAIC og Booz Allen (som bidro til å lage systemet), fortsetter å vinne store kontrakter, til tross for sterke bevis på at de sløste bort milliarder av skattebetalers dollar og endret og undertrykte interne rapporter om prosjektet.

«Når det påvises at selskapene har forfalsket dokumenter eller til og med ha utført svindel, er de ofte så store og spesialiserte at de tvinger myndighetene til å overse disse lovbruddene,» advarer Mike German, en tidligere FBI-spesialist som arbeider som stipendiat i antiterrorisme ved Brennan Center for Justice. «Særlig siden etterretning er et slikt uklart konsept, fører ikke det å gjøre noe galt alltid til en revurdering av metoder.»

Men med få unntak har privatiseringen av etterretning i stor grad blitt ignorert av både de nasjonale mediene og publikasjoner grunnlagt for å avsløre hva de kaller ‘overvåkings-staten’. Og Kongressen, ved å ignorere dette problemet som ingen ønsker å diskutere, gjør rett og slett ikke jobben sin.

Hvis det er ett byrå som kan gjenskape, korrigere eller forkaste resultatene mine, er det Direktoratet for nasjonal etterretning (ODNI). ODNI er ansvarlig for å holde et øye etterretningstjenesten og dens operasjoner, og forsyner Kongressen med data om entreprenører. Så jeg var litt overrasket over at ODNI-tjenestemenn ikke reagerte på mine henvendelser om de fem selskapene som dominerer bransjen, ikke engang for å tilby en «ingen kommentar».

I offentlige dokumenter og kongresshøringer anerkjenner våre etterretnings-herrer ofte eksistensen av denne private hæren som «kjernepersonell på kontrakt.» ODNI beskriver dem som «funksjonelt kan de ikke skjelnes fra de amerikanske offentlige ansatte hvis oppdrag de støtter.» De utfører aktiviteter som inkluderer «innsamling, analyse, informasjonsteknologi, opplæring og utdanning.»

James Clapper, president Obamas direktør for nasjonal etterretning, har masse erfaring med denne privatiseringen. Fra 1998 til 2001, var han sjef for etterretnings-programmer for selskapet SRA International, forgjengeren til CSRA. Dessuten kryr hans egen etat med entreprenører.

Ifølge et avgradert ODNI-budsjett som ble offentliggjort i fjor under offentlighetsloven, innehar entreprenører 44 prosent av stillingene i Clapper sin etat, inkludert 13 prosent av de høyeste lederstillingene. Dette er dobbelt så høy prosentandel som entreprenørene i resten av etterretnings-samfunnet, og ytterligere bevis på hvor mye av vår spionaktiviteter som utføres for å tjene penger.

Clapper legger ikke skul på forbindelsene til selskapene. «Hvis du ikke kan få jobb i etterretnings-samfunnet, så bli med en av våre entreprenører,» fortalte han på en etterretnings-konferanse i høst. «Industrien er helt avgjørende for vår fortsatte levedyktighet og suksess.» Men hvis dette er sant, hvorfor ikke fortelle oss navnene på alle disse selskapene?

Det er komplisert, sier tjenestemenn. «I mange tilfeller er vårt forhold til bestemte entreprenører klassifisert eller følsomt, på deres forespørsel,» forklarte Stephanie O’Sullivan, en avdelingsleder i ODNI til Senatet i 2014, siste gang emnet ble drøftet i Kongressen. Å snakke om dette offentlig, la hun til, «ville avsløre en interesse og/eller involvering med bestemte teknologier eller aktiviteter» som kan skape «sårbarheter som kan utnyttes av våre fiender.»

Det førte til en skarp motsvar fra senator Claire McCaskill. «Det som er veldig interessant,» svarte hun, «er at vi betaler Booz Allen Hamilton for administrative støttetjenester, men vi kan ikke engang snakke om hvor mye vi betaler dem eller hvor mange de er, selv om de har det på sin nettside.”

Det som står på spill i outsourcing av etterretning er ikke bare bevegelsen av penger og varer, men også sikkerheten til den amerikanske offentligheten og kontroll over informasjonen som holder oss trygge. Markedskonsentrasjonen i denne sektoren har derfor dypere og mer uhyggelige følger enn i sivile næringer som finans eller telekommunikasjon. Konsentrasjonen betyr at færre og færre selskaper kontrollerer informasjonen som veileder våre militære og sivile ledere, og som derfor former Amerikas syn på verden og de militære og politiske handlinger vi utfører.

Sannsynligvis den beste analogien selve media, som har sett en utrolig konsentrasjon i løpet av det siste halve århundret. Tenk på de forutseende ordene til Ben Bagdikian, den nå avdøde store redaktøren og mediekritikeren. «Når 50 menn og kvinner, sjefene i disse selskapene, kontrollerer mer enn halvparten av informasjonen og ideene som når 220 millioner amerikanere, er det på tide for amerikanerne å undersøke de institusjonene de mottar sitt daglige bilde av verden fra,» skrev Bagdikian for 30 år siden i sin klassiske studie av pressen, The Media Monopoly. «Uansett om det er ondt eller velvillig ment, er sentralisert kontroll over informasjon, enten statlig eller privat, uforenlig med frihet.»

Den samme logikken bør brukes på etterretning og måten våre myndigheter og militære mottar sin daglige oversikt over verden. Det er på tide for kongressen og media å endelig innse at spionasjebransjen er et felles foretak mellom ‘sikkerhetsstaten’ og den private sektoren. Til syvende og sist er etterretning en felles ressurs som fortjener å bli kontrollert av folket, for folket, og ikke bare til nytte for en liten gruppe selskaper og oligarkene de har skapt.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s