USAs sanksjoner mot Russland vil ramme de europeiske økonomiene

Det morsomme med fransk politikk er at det som tilsvarer høyrefolk fra Oslo 3 sier ting som i andre land bare høres langt til venste!

Togprodusenten Alstom, en juvel i Frankrikes industri.

Av Diana Johnston

Vet de hva de gjør? Den amerikanske kongressen vedtar drakoniske sanksjoner som hovedsakelig har til hensikt å ta makt fra president Trump og avvise alle tiltak som kan forbedre forholdet til Russland. Innser de at tiltakene utgjør en erklæring om økonomisk krig mot sine kjære europeiske «venner»?

Enten de vet eller ikke, bryr de seg selvfølgelig ikke. Amerikanske politikere betrakter resten av verden som Amerikas bakgård, som er der for å bli utnyttet, misbrukt og oversett uten konsekvenser.

Lovforslag 3364 «Loven om motvirking av Amerikas motstandere ved bruk av sanksjoner» ble vedtatt den 25. juli av alle bortsett fra tre medlemmer av Representantenes hus. En tidligere versjon ble vedtatt av hele Senatet bortsett fra to senatorer. Et endelig vedtak, med stort nok flertall til å hindre et veto fra presidenten, er garantert.

Denne kongressens raserianfall sparker ut alle retninger. De viktigste ofrene er sannsynligvis USAs kjære elskede europeiske allierte, spesielt Tyskland og Frankrike. Som noen ganger også tilfeldigvis er konkurrenter. Men slike verdslige hensyn spiller ingen rolle i den amerikanske kongressens opphøyde tanker. Alt de ønsker er å opprettholde en moral som gjelder for alle.

Økonomisk «myk makt» rammer hardt

Under de amerikanske sanksjonene, kan ethvert EU-land som driver forretninger med Russland havne i store problemer. Den ferskeste loven rammer spesielt selskaper som er involvert i finansieringen av North Stream 2, en rørledning som er beregnet på å forsyne Tyskland med svært kjærkommen naturgass fra Russland.

For øvrig – selvsagt for å hjelpe – vil amerikanske selskaper gjerne selge sin egen naturgass (utvunnet med fracking) til sine tyske venner, til mye høyere priser.

Det er bare en av måtene som loven vil utsette europeiske banker og selskaper for knusende hindringer, søksmål og gigantiske bøter.

Mens USA forkynner «fri konkurranse», gjør de hele tiden ting for å hindre fri konkurranse på internasjonalt nivå.

Etter avtalen fra juli 2015, som sikrer at Iran ikke skal være i stand til å utvikle atomvåpen, ble de internasjonale sanksjoner opphevet, men USA beholdt sine egne sanksjoner, som var vedtatt tidligere. Siden da, har enhver utenlandsk bank eller bedrift som vurderer å handle med med Iran, fått tilbakemeldinger fra en gruppe i New York som kaller seg «United Against Nuclear Iran». Den advarer om at «det forblir alvorlige juridiske, politiske, finansielle og økonomiske risikoer forbundet med å drive forretninger i Iran, spesielt i sektorer av den iranske økonomien som olje og gass». Risikoene de nevner inkluderer milliardbøter i USA, overvåkning av «en myriade av regulatoriske byråer», personlig fare, mangel på forsikringsdekning, cyber-usikkerhet, tap av mer lukrativ virksomhet andre steder, skade på bedriftens omdømme og en nedgang i aksjonærverdien. (‘personlig fare’ er særlig snedig! o.a.)

USA slipper unna med denne gangsteroppførselen fordi de i løpet av årene har utviklet en stor, obskur juridisk labyrint, som er i stand til å pålegge sin vilje på økonomien i den «frie verden» takket være den allestedsnærværende dollaren, uovertruffen innsamling av etterretning eller rett og slett rene trusler.

De europeiske lederne reagerte med harme på de siste sanksjonene. Tysklands utenriksdepartement sa det var «uakseptabelt for USA å bruke mulige sanksjoner som et instrument for å tjene interessene til amerikansk industri». Det franske utenriksdepartementet fordømte den amerikanske lovgivningens pretensjoner om å håndheve lover utenfor landets grenser. Frankrike sa dette var ulovlig, og kunngjorde at «for å beskytte oss mot effekter av amerikansk lovgivning utenfor USAs grenser, må vi jobbe for å tilpasse våre franske og europeiske lover».

Faktisk har det vokst fram en bitter motvilje i Frankrike mot den arrogante amerikanske innføringen av lover som gjelder for andre. Dette spørsmålet var gjenstand for en alvorlig parlamentarisk rapport som ble levert til den franske nasjonalforsamlingens utenriks- og finans-komiteer i oktober i fjor. Temaet var «amerikansk lovgivning som gjelder utenfor landets grenser».

Ekstraterritorialitet

Lederen for undersøkelsen, parlamentsmedlem for Paris Pierre Lellouche, oppsummerte situasjonen som følger:

«Faktaene i saken er veldig enkle. Vi konfronteres med en ekstremt tett mur av amerikansk lovgivning. Den nøyaktige hensikten er å bruke loven for å tjene formålene til det økonomiske og politiske imperiet, med ideen å oppnå økonomiske og strategiske fordeler. Som alltid i USA, dette imperiet, opererer denne normative bulldoseren angivelig kun med verdens beste hensikter, siden USA anser seg selv som en «velvillig makt», det vil si et land som bare kan gjøre gode ting.»

Dette skjer alltid for å fremme «kampen mot korrupsjon» eller «kampen mot terrorisme.» USA leter, med stor selvrettferdighet, etter noe som juridisk kalles ‘en amerikansk person’, «US Person». I følge en merkelig amerikansk lov, henviser denne ‘personen’ til ethvert foretak som driver virksomhet i land of the free, enten ved å ha et amerikansk datterselskap, være børsnotert i New York eller bruke en amerikansk-basert server. Det kan til og med være nok å utføre handel i dollar, noe som ingen stor internasjonal bedrift kan unngå.

I 2014 godtok Frankrikes ledende bank, BNP-Paribas, å betale en stor bot på nesten ni milliarder dollar, i utgangspunktet for å ha brukt dollaroverføringer i avtaler med land under amerikanske sanksjoner. Forretningsaktivitetene var helt lovlige etter fransk lov. Men fordi de handlet i dollar, gikk transaksjonene gjennom USA, hvor flittige dataeksperter kunne finne nålen i høystakken.

De europeiske bankene står overfor valget mellom rettsforfølgelse, noe som innebærer alle slags begrensninger og straffer før en domsavgjørelse; eller å godta råd fra dyre amerikanske forretningsadvokater og stupe inn i den vanskelige tiltalepruting-kulturen i det amerikanske rettssystemet, som er ukjent for europeerne. Akkurat som den fattige jævelen som er anklaget for å rane en kiosk, oppfordrer advokatene de store europeiske bedriftene til å erklære seg skyldig for å unnslippe mye verre konsekvenser.

Alstom er et stort multinasjonalt selskap. Selskapets jernbaneavdeling produserer Frankrikes høyhastighetstog, en juvel i fransk industri. I 2014, under press etter amerikanske beskyldninger om korrupsjon (sannsynligvis bestikkelser til tjenestemenn i enkelte utviklingsland) solgte Alstom sin elektrisitetsavdeling til General Electric.

Den underliggende beskyldningen er at en slik angivelig «korrupsjon» av utenlandske firmaer gjør at amerikanske firmaer mister markedsandeler. Det er mulig, men her finnes ingen reell gjensidighet. En rekke amerikanske etterretningsorganer som er i stand til å spionere på alles private kommunikasjon, sysler med forretningsspionasje rundt om i verden. Et annet eksempel er at Office of Foreign Assets Control, som er ansvarlig for denne oppgaven, har 200 ansatte og et årlig budsjett på over 30 millioner dollar. Det tilsvarende kontoret i Paris sysselsetter fem personer.

Dette var situasjonen i oktober i fjor. De siste sanksjonene kan bare gjøre europeiske banker og bedrifter utsatt for enda alvorligere konsekvenser, særlig angående investeringer i den meget viktige gassrørledningen North Stream.

Denne loven er bare den siste i en rekke amerikanske lovtiltak som har en tendens til å ødelegge nasjonal rettssikkerhet og skape en globalisert jurisdiksjon der enhver kan saksøke enhver annen, for hva som helst – men der USA har kontroll over den endelige granskningen og håndhevelsen.

Ødeleggelsen av den europeiske økonomien

Over et dusin europeiske banker (britiske, tyske, franske, nederlandske, sveitsiske) har grunnstøtt på amerikansk rettslig moralisering, sammenlignet med bare én amerikansk bank: JP Morgan Chase.

USA tar sikte på å ramme de europeiske kjernelandene, mens USAs overveldende innflytelsen i den nordlige utkanten – Polen, Baltikum og Sverige – hindrer EU i å treffe mulige tiltak (som må være enstemmige) i strid med amerikanske interesser.

Den største fangsten i Uncle Sams økonomiske garn er Deutsche Bank. Som Pierre Lellouche advarte under den endelige høringen om rapporten i oktober i fjor, risikerer den amerikanske jakten på Deutsche Bank å få hele det europeiske banksystemet til å kollapse. Selv om den allerede hadde betalt hundrevis av millioner dollar i bøter til delstaten New York, risikerte Deutsche Bank «bøter på 14 milliarder dollar, mens banken bare er verdt fem og en halv. … Med andre ord, hvis dette gjennomføres, risikerer vi en dominoeffekt, en stor finanskrise i Europa.»

Kort sagt, amerikanske sanksjoner utgjør Damoklessverd som truer økonomiene til landets viktigste handelspartnere. Dette kan være en Pyrrhosseier, eller sagt enda enklere, slaget som dreper gullgåsa. Men hurra, Amerika ville være vinneren i en ruinhaug.

Tidligere fransk justisminister Elisabeth Guigou kalte situasjonen sjokkerende, og bemerket at Frankrike hadde fortalt USAs ambassade at situasjonen «ikke var holdbar» og insisterte på at «vi må være bestemte».

Jacques Myard sa at «amerikansk lov blir brukt til å vinne markeder og eliminere konkurrenter. Vi bør ikke være naive, og må våkne opp for det som skjer.»

Denne rapporten markerte et skritt fremover i fransk bevissthet og motstand mot en ny form for USAs økonomiske dominans, der de europeiske satellittstatene ikke har noe de skulle ha sagt. Komiteens medlemmer var enige om at noe måtte gjøres.

Dette var i oktober i fjor. I juni i år var det parlamentsvalg i Frankrike. Kommisjonens leder, Pierre Lellouche (høyrepartiet Republikanerne), ordfører Karine Berger (Sosialistene), Elisabeth Guigou (en ledende sosialist) og Jacques Myard (Republikanerne) mistet alle sine seter til uerfarne nybegynnere fra president Emmanuel Macron sitt parti En Marche. Det er vanskelig for nybegynneren å finne seg til rette i det parlamentariske livet, og de har ingen politisk hukommelse, for eksempel om Rapporten om ekstraterritorialitet.

Når det gjelder Macron, gikk han som økonomiminister i 2014 imot tidligere regjeringsvedtak, ved å godkjenne General Electric sitt kjøp av Alstom. Han synes ikke ivrig etter å vedta noe som kan gjøre USA sint.

Det er imidlertid noen ting som er så åpenbart urettferdige at de ikke kan fortsette for alltid.


 

 

Med velvillig tillatelse fra Diana Johnstone. Johnstone (f. 1934) er en amerikansk politisk forfatter basert i Paris. Hun fokuserer primært på europeisk politikk og vestlig utenrikspolitikk. Hun skriver bl.a. for Counterpunch, og har skrevet mange bøker, som Fools’ Crusade: Yugoslavia, NATO, and Western Delusions,  Queen of Chaos: the Misadventures of Hillary Clinton og  From MAD to Madness: Inside Pentagon Nuclear War Planning.

 

Advertisements

3 comments

Kommentarer er stengt.