Røttene til den sosiale katastrofen i Sør-Sudan

Også Norge spilte en betydelig rolle i ødeleggelsen av Sudan. For å si det enkelt; de store trekkene i politikken bestemmes i Washington. Deretter stiller Norge og andre NATO-landene ressursene sine ‘på linje’ for å oppnå disse målene. (CC)

Av Eddie Haywood /WSWS

Katastrofen som har rammet Sør-Sudan og kastet landet inn i borgerkrig, som i sin tur har ført til en alvorlig flyktningkrise, har sine røtter i Washington. Millioner er tvunget til å flykte fra den brutale volden, som har sammenfalt med en ødeleggende hungersnød som truer livet til millioner.

Siden Sør-Sudan ble formelt skjært ut av Sudan av vestlige imperiale strateger i 2011, har det nye landet vært ødelagt av uroligheter.

Regjeringen i Juba, hovedstaden i landet, var skapt med en ledende hånd fra amerikanske embetsmenn. Regjeringens ledelse ble hentet fra et utvalg av mordere og korrupte politikere fra Det sudanske folks frigjøringsbevegelse (SPLM) sammen med representanter for det velstående sørsudanske borgerskapet. Koalisjonen har vært plaget av bitre interne strider og rivalisering fra begynnelsen.

Da verdens nyeste nasjon ble dannet, kom det triumferende erklæringer fra vestlige regjeringer om en ny epoke med demokrati og fred. Disse erklæringene har vist seg fullstendig hule.

Faktisk var demokrati og fred aldri med i betraktningene da konseptet om en selvstendig Sør-Sudan ble klekket ut av de imperiale strategene i Washington. Snarere var kapitalistiske nødvendigheter den virkelige motivasjonen bak dannelsen av en slik marionettstat.

Over tre millioner mennesker har blitt internt eller eksternt fordrevet på grunn av den pågående brutale borgerkrigen som begynte i 2013, etter at tvister mellom rivaliserende fraksjoner i regjeringen brøt ut i åpen krigføring. Om lag 2 millioner internt fordrevne bor under vanskelige forhold i leirer som ligger i FN-administrerte baser, og mer enn én million andre har flyktet fra landet.

Borgerkrigen har ødelagt en betydelig del av landets infrastruktur. Skoler, sykehus og boliger har blitt ødelagt, plyndret og forlatt. Konflikten har tatt en avskyelig etnisk retning, der mennesker blir angrepet for sin stammetilhørighet. Hele landsbyene har blitt ødelagt, ledsaget av store mengder tilfeldige drap og mange voldtekter.

Inflasjonen har skutt i været. Matprisene er så høye at mange ikke har råd til å spise. Sykdommer som kolera herjer befolkningen, en konsekvens av ødeleggelsen av sanitære vannanlegg. Situasjonen for de sørsudanske massene er så drastisk at det er spådommer om en nedgang i befolkningen på 50 prosent.

For å forstå hva som har ført til en slik katastrofe i Sør-Sudan, er det nødvendig å gjennomgå historien om de imperialistiske maktenes intervensjon i det afrikanske kontinentets politiske og sosiale utvikling. Dette begynner i kolonitiden, varer gjennom perioden med uavhengighet og helt frem til den dagens epoke.

Sudan ble styrt av britisk kolonialisme fra 1890-tallet til 1956, da det fikk offisiell uavhengighet med velsignelse og anerkjennelse av Storbritannia og USA.

I kolonitiden ignorerte den britiske administrasjonen utviklingen i Sør-Sudan. I stedet fokuserte de bare på de nordlige delene, der de valgte å utvikle Khartoum som sentrum for kolonimakten. Derfor oppstod en skjev økonomisk utvikling, der Nord-Sudan ble det økonomiske og politiske sentrumet av landet.

Vestlige strateger forsøkte å installere regjeringer alliert med vestlig kapitalisme, som ville fortsette de kapitalistiske operasjonene som allerede var i drift på kontinentet. Derfor forsøkte Washington og de tidligere europeiske kolonimaktene å dyrke et lite lag av velstående afrikanske ledere som ville gjøre hva de ville, inkludert Mobutu Seke-Seko i Zaire, Idi Amin Dada i Uganda, Gabriel Léon M’ba i Gabon, Julius Nyerere i Tanzania og de stadige militærdiktaturene i Nigeria.

Bare noen måneder etter uavhengigheten i 1956, brøt den første sudanske borgerkrigen ut. Årsaken var at den nye uavhengige regjeringen gikk tilbake på løftene om å gi Sør-Sudan reell deltagelse i den nye regjeringen og en økning i investeringer. Borgerskapet i Sør-Sudan gjorde opprør da dette ble omgjort. Omtrent en halv million mennesker ble drept, i sytten år med krig.

Perioden etter uavhengigheten var preget av konflikter mellom fraksjoner innen den herskende klassen i Khartoum, noe som resulterte i en rekke borgerlig-nasjonalistiske og panafrikanske diktaturer de neste tre tiårene. Regjeringene var preget av skiftende allianser; På ulike tidspunkt ble allianser inngått med Sovjetunionen, Kina og USA, eller alle tre på en gang.

Militærhjelp fra Washington begynte å bli levert til Khartoum i 1976, og nådde en topp på 101 millioner dollar i 1982, der Sudan mottok et stort utvalg spesialiserte våpen og utstyr. Washington forsøkte å motvirke Sovjetunionens innflytelse og nøytralisere de sovjetallierte regimene i nabolandene Etiopia og Libya.

I 1983 brøt den andre borgerkrigen ut, etter at president Gaafar Nimeiry, under enormt press fra de islamistiske elementene i regimet, påla islamsk lov i hele landet. Nimeirys beslutning gjorde befolkningen i Sør-Sudan, som hovedsakelig er kristne, sinte.

Amerikanske militærhjelp ble fullstendig avbrutt i 1987, etter at et medlem av USAs ambassade hadde blitt skutt og drept i Khartoum året før. Khartoums nære forbindelser med regimer som Vesten var fiendtlige til, inkludert Muammar Gaddafis regjering i Libya, førte til anstrengte forbindelser mellom Sudan og USA, helt til bristepunktet.

På dette tidspunktet tok Washington parti med den sørsudanske SPLM og dets militære fløy, Det sudanske folks frigjøringshær (SPLA), og pøste inn enorme mengder «hjelp», både militære våpen og annen bistand, til den militante separatistiske organisasjonen. Lederen av denne militante bevegelsen, John Garang, som ledet SPLA gjennom den andre borgerkrigen, var utdannet i USA.

I 1989, da Omar Al-Bashir kom til makten i et kupp, surnet forholdet mellom Sudan og USA ytterligere. Al-Bashir var uhåndterlig og lite villig til å samarbeide om Washingtons mål i regionen, og støttet Iraks anneksjon av Kuwait i 1990. Al-Bashir-regjeringen fortsatte å ha gode forbindelser med Libya.

Den andre borgerkrigen ødela det sudanske samfunnet, særlig i Sør-Sudan. Den brutale krigen fortsatte ubarmhjertig fram til 2005, da grunnlaget ble lagt for en separasjon og opprettelsen av Sør-Sudan seks år senere. Nesten to millioner døde som et resultat av krigen, inkludert den resulterende hungersnøden og spredningen av sykdommer.

Den viktigste faktoren som betydde noe da Sør-Sudan ble skapt, var målet om å motvirke Kinas betydelige økonomiske innflytelse på al-Bashir-regjeringen i Khartoum. I den større sammenhengen, har Washingtons intensiverte militære tilstedeværelse på kontinentet som mål å nøytralisere og undergrave Pekings betydelige økonomiske innflytelse og investeringer i Afrika. Den vestlige kapitalismen ser Kina som en utålelig kapitalistisk rival.

Kinesiske selskaper kontrollerer 75 prosent av Sudans reserver av olje- og naturgass, og har helt på egen hånd bygget alle Sudans anlegg for utvinning og raffinering av olje. Kinesiske byggfirmaer har også modernisert og bygget nye anlegg i havnebyen Port Sudan for transport av oljen med skip østover gjennom Adenbukten.

I august i fjor, ble det foreslått felles planer mellom Beijing og Khartoum for ytterligere milliarder av dollar i investeringer i olje-, landbruks- og gruve-sektorene i Sudan. Kina har investert milliarder dollar over hele kontinentet i løpet av de siste tiårene, i gruvedrift, olje, jordbruk og infrastruktur, inkludert en østafrikansk jernbane som allerede er i drift i Kenya. Afrika blir betraktet av Beijing som et nøkkelkomponent i det omfattende økonomiske initiativet Ett belte, En vei. Beijing oppfattes av strateger i Washington som en økonomisk oppkomling, som stjeler kontinentets rikdommer som egentlig tilhører de imperialistiske maktene. Washingtons mål med opprettelsen av Sør-Sudan vises tydelig av det faktum at Sudan, etter landets oppstykking i 2011, mistet 75 prosent av sine oljereserver, et tap på mange milliarder dollar.

Amerikanske imperialisme, som er inne i en uløselig økonomisk krise, forsøker å utnytte sin enorme militære styrke. Den forbereder seg på krig, selv med atomvåpen, for å kompensere for sin økonomiske og politiske tilbakegang på verdensnivå. Denne framtidsutsikten truer med å skape en forferdelig katastrofe for Afrika og hele resten av planeten.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s