Domstoler, Trump og geopolitikk: tydning av det polske problemet

Den polske konstitusjonelle domstolen

 

Transatlantisk, transatlantister ≈ som mener forbindelsene og nettverkene over Nord-Atlanteren er av sentral betydning.

Jafe Arnold / Greanville Post

I de siste dagene har uroen som har herjet Polen dukket opp på forsiden av New York Times og andre medier. De klager over at det regjerende partiet Lov og rettferdighet (PiS) sine rettsreformer er et farlig skritt bort fra demokratiet. Bilder av tusenvis av mennesker som protesterer mot regjeringens initiativ om å erstatte nåværende rettsmedarbeidere og underlegge Polens rettssystem parlamentarisk myndighet, har vært fremtredende både i hovedstrøms og alternative medier.

Den pågående striden har blitt framstilt med kun to skarpt adskilte framstillinger.

På den ene siden har vi en fortelling der den polske opposisjonen og store deler av EU protesterer mot et «stadig mer autoritært» og «illiberalt» regjerende parti som forsøker å sikre sitt grep om makten ved å gjøre rettsystemet avhengig av sitt parlamentariske flertall.

På den annen siden blir vi fortalt om en Soros-finansiert fargerevolusjon mot Polens patriotiske myndigheter som kjemper heroisk mot både «byråkratiet i Brussel» og en pøbel av «postkommunister» og «liberale forrædere,» for å gjennomføre helt nødvendige reformer av Polens korrupte domstoler.

For å starte med den minste fellesnevneren, er Polens eksisterende rettssystem faktisk problematisk. Rettsystemet er det samme som hadde tilsyn med plyndringen og ekspropriasjonen av økonomien arvet fra Folkerepublikken Polen, og dermed nedgraderte Polen til en halv-koloni for Vesten. Det er også det samme rettsvesenet som har blitt fratatt myndigheten til å rettsforfølge amerikanske NATO-soldater for forbrytelser begått på polsk jord, under status of forces-avtalen. Dessuten er det nettopp dette rettssystemet som har nektet polakker deres rett til å be om omgjøring av anneksjonen av Polens tidligere østlige grenseområder, nå en del av Ukraina, Hviterussland og Litauen, for å blidgjøre Kiev. I tillegg, er de nettopp disse domstolene, under dommere utnevnt av det nye regjeringspartiet, som automatisk har godkjent fengslingen, uten noen offisielle anklager, av anti-NATO-aktivisten Mateusz Piskorski. Ordene «korrupsjon» og «elitisme» kan også nevnes, uten at dette vil nevneverdig forandres med nye dommere. Når alt dette er sagt, er reformer av Polens rettssystem åpenbart et naturlig, innenrikspolitisk problem som uunngåelig ville dukke opp. Polens domstoler har faktisk ikke vært «frie».

Hvis vi forlater opposisjonens hykleriske forsvar av «frie domstoler» og regjeringens like absurde påstander om at den i ferd med å likvidere de siste restene av «kommunisme» i Polen, så har begge sider et poeng – men bare hvis vi begrenser oss til tekniske spørsmål i en ren liberal tankegang; det vil si den samme politiske kursen som begge parter er enig i, og som konsekvent har ført Polen inn i en selvdestruktivt kurs etter alle målestokker.

I en viss grad er dette innenlandske problemet enda en typisk «apokalyptisk overdrivelse» som er en naturlig del av den hyperatomiserte demokratiske modellen, mens det virkelige problemet er de selve de liberale forutsetningene. Den «kontroversielle domstolsreformen» er bare en ny scene i det demokratiske demagogiske skuespillet.

Det som er igjen ute av syne i slike kommentarer om denne «krigen mot domstolene,» er den overordnede geopolitiske sammenhengen. Begge partiene, som veksler på å regjere i Polen, Partiet Borgerplattformen (PO), som nå protesterer, og det herskende Lov og rettferdighetspartiet (PiS), er begge transatlantister til sin innerste kjerne. Uansett hvilken patriotisk retorikk det bruker, kan PiS, som velger å reformere Polens rettssystem på en tidspunkt som er mest fordelaktig for seg selv, ikke skjule det faktum at det var dette «patriotiske alternativet» som endelig førte til en okkupasjon av US Army i januar i år. Forsvarsministeren tok seg friheten til å omdøpe Polen som «NATOs østlige flanke», hvis eksistensgrunnlag skal være den selvmorderiske – og typisk polske – rollen som en cordon sanitaire som setter Russland og Europa mot hverandre, for USAs interesser.

Partiet PO, som er orientert mot Brussel, i motsetning til PiS med sin «euroskeptiske» posisjon, har krevd det samme i årevis. Det har lite annet å tilby av selvstendige ideer angående Polen som instrument for USA-NATO. La oss huske på at PiS i 2015 vant både presidentskapet, statsministerstillingen og parlamentsvalget med det største (og første) demokratiske flertallet i det postsosialistiske Polens historie. Det var kun med dette folkelige mandatet at de fortsatte å presse gjennom reformer av Den konstitusjonelle domstolen og andre deler av Polens juridiske system. PiS unslipper imidlertid ikke sin viktige rolle i likvidasjonen av polsk suverenitet, og det bør heller ikke distrahere fra det faktum at den eksisterende polske eliten, til tross for minimale forskjeller, er transatlantikere. Og det er i denne sammenhengen vi bør forsøke å forstå betydningen av den nåværende kampen om rettsvesenet.

Med Polens skjebne forseglet som en amerikansk militærbase i Europa og etter Donald Trumps besøk i Warszawa i begynnelsen av juli, satte PiS i gang planene. Den underliggende, og sannsynligvis korrekte, beregningen her, kan man anta, er at Trumps Amerika ikke vil fordømme PiS eller støtte Brussels trusler om sanksjoner mot Polen for «tilbakevending til illiberale tider.» I det amerikanske utenriksdepartementets pressemeddelelse fra 21. juli stod det: «Vi forblir trygge på styrken av Polens demokrati.»

I dette kan vi se rester av den «moderat ikke-intervensjonen» eller «passiviteten», som noen forventet skulle bli et kjennetegn i Trump-administrasjonens europapolitikk. Paradoksalt nok, kan vi også se Trump bli konfrontert med en fait accompli av en polsk sikkerhetspolitikk som objektivt gjør det umulig for ham, selv hypotetisk, å justere den amerikanske geopolitikken vekk fra den anti-russiske fronten i Europa. Målet er å opprettholde det amerikanske hegemoniske systemet i Polen, rettet mot Russland (og Europa), i motsetning til Trumps retorikk i valgkampen, der man antok det amerikanske fokuset ville skifte fra Russland til Iran og Kina eller, som noen analytikere mente, til Latin-Amerika.

Ved å presse gjennom rettsreformen, forsøker PiS derfor befeste sin egen stilling i lang tid framover. Partiet regner med Trumps passivitet eller, mindre sannsynlig, støtte, mens de hele tiden holder trumpkortet som USAs «favoritt» i Polen; partiet som endelig ønsket velkommen USAs soldater og som har en langsiktig visjon for Polen som passer pent inn i Washingtons hegemoni, i motsetning til POs avhengighet av det kriserammete og trege EU. PiS har i stor grad dratt stor nytte av dette ved å utnytte den generelle europeiske bølgen av «patriotisk reaksjon» mot EU og «populisme», til tross for at også dette partiet er grundig transatlantisk, i kontrast til den (anti-amerikanske) populismen som har hatt framgang i andre europeiske land.

Om Polens president, Duda, vil skrive under på de juridiske reformen i de kommende dagene, vil sterkt avhenge av oppfatningen av USAs mening om saken. En ting er imidlertid klart: Hvis PiS lykkes i å befeste sin stilling i et reformert polsk politisk system de selv har skapt, beskyttet mot kritikk av «populistisk» retorikk og en amerikansk militær tilstedeværelse, vil det Trump-ledede USA ha et permanent fotfeste mellom Russland og EU – om de ønsker det eller ei. Dette ville forsegle Polens skjebne, like mye som Trumps.

Kort sagt, den nåværende interne striden i Polen er et kjennetegn på Trump-epoken. Det er et forsøk på å få et fotfeste i den skiftende geopolitiske sanden, der usikkerhet og muligheten av et skifte i USAs geopolitikk kan bli brukt til å avverge en tilnærming mellom USA og Russland og opprettholde et transatlantisk politisk utsyn. Vi har vært vitne til det samme fenomenet når ‘Den dype staten’ i USA fører krig mot Trump, som på et tidspunkt førte til at Trump beordret en direkte bombing av Syria.

Dessverre for Polen, er det ikke sannsynlig at PiS sine langsiktige strategi vil lykkes. Supermakten de bygger alt dette på, USA, er på vei nedover. Dette skjer uansett hvor mye Trump bevarer arkitekturen av USAs hegemoni i Europa, enten under press eller frivillig. De oppadstigende aktørene som Polen blir drevet til være fiendtlig mot, er fremtidens viktigste aktører.

Polens domstols-strid tilhører således kategorien av dristige, frivillige skuespill som utspilles i den nåværende overgangsperioden. Det er en desperat hasardspill av en stat som har spilt kortene slik at den lett kan bli kuttet ut av den framvoksende multipolare æraen. Polen håper på å omgjøre denne trenden ved å tvinge Trump til å spille sitt spill. Derfor, til tross for all støyen, vil denne «skandalen» likevel svinne hen, som alle andre mindre saker i møte med de større geopolitiske bevegelsene som hverken PiS eller Polen, eller for den saks skyld Trump, kan kontrollere.


Jafe Arnold (J. Arnoldski) er en utflyttet amerikaner som studerer europeisk historie og kultur ved universitetet i Wroclaw i Polen. Han var tidligere en aktivist på den amerikanske venstresida. For tiden er han forsker og Polen-ekspert ved Center for Syncretic Studies og oversetter og redaktør for Fort Russ. I tillegg til å oversette unike analyser fra russisk og polsk for et engelskspråklig publikum, inkluderer Arnolds interesser og kompetanse geopolitiske prosesser og ideologiske utviklinger i Øst-Europa og det post-sovjetiske området.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s