De gamles motstand

CC

Magda von Garrel (Tyskland) / Rubikon

Tanker om den tilsynelatende «grånende» opposisjonen

Selv om hendelsene rundt den siste G20-toppmøtet taler et annet språk, ser det absolutt ut til om motstanden mot umyndiggjøring og kapitalistiske utskeielser stadig kommer fra den eldre delen av befolkningen. For øyeblikket kan man ikke sikkert angi grunnene, men mange bevis tyder på at vi har å gjøre med enda et aspekt av den igangsatte (sosio)politiske forvitringen.

Og nettopp dette aspektet kan få dramatiske konsekvenser, fordi en konsolidering av denne trenden ville snu de tidligere «livssannhetene» opp-ned: til nå har opprøret har alltid vært forbeholdt ungdommen, mens de eldre var tilfreds med en (ikke nødvendigvis velvillig) tilskuerrolle. Selvfølgelig var de såkalte «sinte gamle mennene» (samt de mindre nevnte «sinte gamle damene») et unntak fra regelen.

På den andre siden finner vi i dag en ungdom som er vokst opp i internett-alderen, som hovedsaklig bruker overfloden av nye media til å utveksle temmelig intetsigende hverdags-informasjon; det som er nødvendig for å gjøre lekser eller avtale et møte innenfor rammen av ulike hendelser (musikalske arrangementer, private fester etc.). Og her kan vi si at unntakene (for eksempel organisere studentdemonstrasjoner) nå bekrefter regelen, men med omvendt fortegn.

Hvordan kunne denne tilsynelatende byttingen av generasjonenes roller oppstå på så kort tid? Skal man gi internett skylda? Eller tilrettelegger internett for en endring av bevisstheten som allerede har oppstått av helt andre grunner, for lenge siden? Hvis man diskuterer dette med en samtalepartner som har beskjeftiget seg med temaet, må man ikke lete lenge etter det riktige svaret: «Unge mennesker i dag har vokst opp fra A til Å med turbo-kapitalisme – de opplever et permanent prestasjonspress, lever under konstant kontroll og økende privatisering, der egosentrisk oppførsel er helt normalt. Det vi opplever nå, er godt trente forbrukere som lever etter ordtaket «du er hva de eier» og det faller dem ikke engang inn å stille spørsmål ved denne holdningen.»

Personlig ser jeg ikke like dystert på situasjonen, men man kan ikke nekte for at dagens unge i forhold til min ungdomstid, til tross for den nyvunne (reise)friheten – som begynner med barndommen – lever i en mye mer regulert verden, der allerede oppveksten har blitt en kamp om de ettertraktede plassene i solen. Derfor – og også tatt i betraktning den økende mangelen på muligheter for mindre vellykkete – er det etter min mening ikke rart at unge mennesker i dag er mer interessert i ting som forbruk og sosial suksess enn rettferdighet og deltakelse.

I tillegg har man fraranet de unge tiden de trenger for å være i stand til å jobbe intensivt med problemene til sine vanskeligstilte medmennesker eller krasse politiske feil (lobbyisme, fordeling av rikdom, redningspakker for banker, etc.). Både skolen og studiene må arbeides med svært konsentrert, noe som gjør at å heve blikket til de større sammenhengene blir til en ekstra byrde.

Eksempelet fra de anglosaksiske landene viser at presset på de unge kan ytterligere økes. Ublu studieavgifter er nå helt gjengs i disse landene, og fører til resultatet (spesielt i USA, der det nå samlet er større beløp i studielån enn boliglån) at jakten på den best mulig betalte startjobben dominerer tenkningen og handlingene hos unge voksne.

I denne forbindelse, ser Tyskland ut til å være et paradis, særlig ettersom studieavgiftene innført av noen delstater nå er fjernet. Men vi bør ikke glede oss for tidlig oss: Selv det allerede eksisterende presset har ført med seg at det økende «behovet for opposisjon» møtes av et mindre og mindre antall ansikter unge mennesker «i stand til opposisjon».

Og så blir det også klart at andelen av «opprørske gamle» ikke nødvendigvis har økt, men er trolig bare er synligere på grunn av den reduserte deltakelsen fra unge. Men selv i dette tilfellet er det til stede en utvikling som kan forstås som et annet eksempel på en systematisk utført svekkelse av (sivil)samfunnet – i tillegg til den nå fastlåste inndelingen av samfunnet i rike og fattige.


Magda von Garrel er spesialpedagog og utdannet i statsvitenskap. Hun har jobbet som integrerasjonslærer i grunnskolen, videregående skoler, spesialskoler og yrkesskoler .

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s