Chris Hedges: Antonio Gramsci og kampen mot fascismen

Her er enda et foredrag av Chris Hedges. Mye av det han snakker om er kanskje mer relevant for dagens USA, men andre deler er allmenngyldige.

Korporatisme ≈ Samfunnet skal være en stram korporasjon, med vekt på enhet, disiplin, samarbeid og tydelige kommandolinjer – nærmest som en stor bedrift.

Chris Hedges holdt denne talen på Left Forum i New York City den 2. juni 2017:

Antonio Gramsci skrev sine «fengselsdagbøker» i en tid ikke ulik vår egen. De politiske partiene ledet av den liberale klassen, fordi de hadde løsrevet seg fra arbeiderklassen, var svake eller irrelevante. Det radikale venstre var blitt kastrert og hadde ikke klart å formulere en sammenhengende alternativ visjon til kapitalismen. Det var en «autoritetskrise». Fascismen var på vei oppover, og den statlige undertrykkelsen ble stadig mer totalitær.

Benito Mussolini sitt regime hevdet, som vår korporative stat, å regjere basert på effektivitet, meritokrati, samfunnsforvaltning av eksperter og spesialister, og eliminering av klassekonflikt gjennom mekling. Det feiret også «heroiske» militære verdier, tradisjonalisme og en mytisk fortid som strakk seg tilbake (i tilfellet fascistiske Italia) til det gamle Roma. Det belønnet også konformisme og lojalitet, nedprioriterte humaniora og kultur, til fordel for faglig og teknisk trening, pomp og prakt samt patriotisk kitsch. Den forkynte en ubarmhjertig positivisme, latterliggjorde ideen om kollektive goder ved å braute av en hyper-individualisme og gjorde pressen ufarlig. Dissens og kritikk ble fordømt som forræderi. Gramsci, da han ble arrestert og fengslet i 1926, hadde rent teknisk en parlamentarisk immunitet, men da var prinsippet om rettstaten allerede meningsløst. Fra dette dystre politiske landskapet får vi [Gramsci] sitt ordtak, som dere alle har hørt, «intellektets pessimisme, viljens optimisme».

Gramsci, som Lev Trotskij, var en intellektuell, men også en journalist. Og det var Trotskij som beklaget at da Gramsci satte i gang med å bygge ut det italienske kommunistpartiet, hadde næringslivselitene, alliert med fascister, iverksatt så drakoniske former for undertrykkelse at effektiv organisering rett og slett var umulig.

Gramsci var ikke enig i den marxistiske troen på at kapitalismens iboende motsetninger i seg selv ville føre til sosialisme. Han var imot at en leninistisk revolusjonær fortropp skulle ha absolutt kontroll. Revolusjonen, skrev han, ville bare oppnås når massene hadde oppnådd nok bevissthet til å utøve personlig autonomi og se gjennom skikkene, stereotypiene og fortellingene spredt av den dominerende kulturen. Revolusjonerende forandringer krevde den intellektuelle evnen til å forstå virkeligheten.

For Gramsci, henviser ‘hegemoni’ til hvordan herskende eliter, gjennom massekulturen, manipulerer vår forståelse av virkeligheten for å fremme sine egne interesser. De passive forbrukere av massekultur ser verden, ikke som den er, men som det er tolket for dem. Massekultur, inkludert pressen, skoler og systemer for underholdning, demoniserer alle som de herskende eliter gjør til syndebukker og frykter – i vårt tilfelle fargede, fattige, muslimer, udokumenterte arbeidere, antikapitalister, fagforeninger, intellektuelle, liberalere og dissidenter. Næringslivseliten bruker massekultur til å omdanne legitime økonomiske og sosiale klager til psykologiske og følelsesmessige problemer. Dermed oppnås den nådeløse fremmingen i hele forbrukersamfunnet av at vi bør tro på oss selv, jobbe hardt, være lydige, høre på positive psykologer og selvhjelpguruer, få en utdannelse, fokusere på å utmerke oss og tro på våre drømmer. Denne mantraet, som i hovedsak forsikrer oss om at virkeligheten aldri er et hinder for det vi ønsker, ledsages av et falsk kameratskap med den såkalte korporative familien hvis vi jobber for et selskap eller en hypernasjonalisme.

Gramsci så klarsynt at en kapitalistisk leder ikke bare var opptatt av å maksimere profitt og redusere arbeidskostnadene. Lederen måtte bygge mekanismer for indoktrinering, for å sikre sosial integrasjon og felles solidaritet til tjeneste for kapitalismen. Derfor må man gjennom de evige evalueringene, kampanjene og degraderingen, sammen med samlingen av ansatte på møter for å gjennomføre en gruppetenkning. Sammen med denne indoktrinasjonen, dukket miniutgaver av sikkerhets- og overvåkings-staten opp på arbeidsplassene, der hver bevegelse og hvert ord som blir talt, blir tatt opp eller filmet, angivelig for bedre kundeservice. Selskaper – korporasjoner – fungerer som små totalitære stater, modeller for en større korporativ stat.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Venstre: Antonio Gramsci, høyre: Chris Hedges (i yngre dager)

Gramsci så massekultur som det viktigste verktøyet for underkastelse. Jo mer massekulturen smitter befolkningens tenkning og holdninger, jo mindre trenger staten å bruke hardere former for tvang for dominans. Gramsci beskrev massekultur, eller sivilsamfunnet, som skyttergraver og permanente festninger som forsvarer elitens kjerneinteresser. Revolusjonær forandringer vil bare skje etter en lang rekke angrep, hva Gramsci kalte en «stillingskrig,» mot disse ytre ideologiske forsvarsverkene. Dette var i hans øyne en type beleiringskrig som krever «tålmodighet og oppfinnsomhet.» Når den herskende ideologien mister troverdighet, når massekulturen ikke lenger er effektiv, kollapser dens institusjonelle strukturer. Skapelsen av en ‘mot-hegemoni’ må komme før makten.

«Et intensivt arbeid av kritikk har gått forut for enhver revolusjon, ved spredning av kultur og ideer. … Det samme fenomenet blir gjentatt i dag når det gjelder sosialisme. Det var gjennom en kritikk av den kapitalistiske sivilisasjonen at proletariatets forenede bevissthet var, eller fortsatt er, dannet. En kritikk innebærer en kultur, ikke bare en spontan og naturlig utvikling. … Å kjenne seg selv betyr å være seg selv, å være mester over seg selv. … Og vi kan ikke lykkes i dette med mindre vi også kjenner andre, deres historie, de vellykkede forsøkene de har gjort for å være hva de er, for å skape sivilisasjonen de har skapt og som vi ønsker å erstatte med vår egen.»

Revolusjoner var først og fremst en kamp mellom ideer.

«Et hovedhinder for forandring er reproduksjonen av de dominerende kreftene i elementer av deres hegemoniske ideologi,» skrev Gramsci. «Det er en viktig og påtrengende oppgave å utvikle alternative fortolkninger av virkeligheten.»

Noam Chomsky koker dette ned til «fortell sannheten.»

Eller som Gramsci sa det, «å fortelle sannheten er revolusjonerende.»

Kjernen i nyliberalismen er den absurde ideen om at levestandarden til den globale arbeiderklassen vil stige ved å deformere samfunn til å slavisk tjene markedets diktater.

Vi har nådd et øyeblikk i menneskets historie der den herskende ideologien har mistet sin troverdighet. Alle nyliberalismens løfter har vist seg å være falske. Opphevelsen av kravet om at selskaper må være forankret nasjonalt, har blitt brukt til å legalisere boikotten av bedriftsskatt. Middelklassen – grunnlaget for et ethvert kapitalistisk demokrati – har visnet bort og blitt erstattet av en sint klasse av arbeidende fattige uten innflytelse. Arbeidstakere blir tvunget til å ha to eller tre jobber og 70-timers arbeidsuker for å holde hodet over vannet. Helseutgifter, studielån, tvilsomme boliglån og kredittkortgjeld er årsak til forkrøplende konkurser. Klassen av ledere i de store selskapene samler i mellomtiden milliarder i bonuser og kompensasjon, og bruker sine penger og lobbyister på å ødelegge demokratiske institusjoner. De har befestet et system som den politiske filosofen Sheldon Wolin kaller «omvendt totalitarisme.»

Når disse løgnene blir gjennomsiktige, blir vi kastet inn i hva Gramsci kaller et interregnum – en mellomtid da den herskende ideologien har mistet forklaringskraften, men ennå ikke har blitt erstattet av en ny. «Krisen består,» skrev Gramsci, «nettopp i det faktum at det gamle er døende og det nye ikke kan bli født, og i dette interregnumet oppstår et stort utvalg morbide symptomer.» Derfor oppstår politiske mutasjoner som Donald Trump, eller i Gramscis tid, Mussolini.

Akselerasjonen av deindustrialiseringen fra 1970-tallet skapte en krise som tvang de herskende elitene til å skape et nytt politisk mønster, som Stuart Hall [med medforfattere] forklarer i sin bok Policing the Crisis. Dette mønsteret, tungt markedsført av føyelige media, skiftet fokus fra kollektive goder til rase, kriminalitet og lov og orden. De fortalte de som gjennomgikk en dyp økonomisk og politisk forandring at deres lidelser ikke stammer fra bedriftenes grådighet, men fra en trussel mot nasjonal integritet. Den gamle enigheten i samfunnet, som styrte programmene for New Deal og velferdsstaten, ble angrepet. Nå var de å sy puter under armene på kriminell svart ungdom, ‘velferdsdronninger’ og sosiale parasitter. Parasittene var de skyldige. Dette åpnet døren til en autoritær populisme som ble startet av Ronald Reagan og Margaret Thatcher, som snakket varmt om familieverdier, tradisjonell moral, individuell autonomi, lov og orden, kristen tro og tilbakevending til en mytisk fortid, i det minste for hvite amerikanere.

Massekultur er en mektig og farlig kraft for kontrarevolusjon. Den skaper en flokkmentalitet. Den forbyr uavhengig og autonom tankegang. Den ødelegger vår selvtillit. Den marginaliserer og diskrediterer de som ikke er konforme. Den avpolitiserer borgerne. Den skaper en følelse av kollektiv håpløshet og maktesløshet ved å presentere den herskende ideologien som en udiskutabel og uangripelig sannhet; en uunngåelig og uforgjengelig kraft som er den eneste veien til menneskelig fremgang.

Massekultur er et angrep, som Gramsci skrev, fører til en «forvirret og fragmentarisk» bevissthet eller hva Marx kalte «falsk bevissthet.» Den er utformet for å gi proletariatet tro på at deres «sanne» interesser er i samsvar med interessene til den herskende klassen, i vårt tilfelle den global korporativismen.

Vi er et produkt, ikke av naturen, skrev Gramsci, men av vår historie og vår kultur. Hvis vi ikke kjenner vår historie og vår kultur, og aksepterer den falske historien og kulturen som er produsert for oss, vil vi aldri overvinne de undertrykkende kreftene. Da de radikale bevegelsene på 1960-tallet tok tilbake minnene og kulturen, ble de fryktet av eliten. De ga folk en forståelse av sin egen makt og evne til å forandre sine egne liv. De uttrykte og feiret kampen til arbeidende menn og kvinner og de undertrykte, i stedet for undertrykkernes mytiske godhjertethet. De avslørte den herskende klassens utnyttelse og ondsinnethet. Og det er derfor korporatistene brukte milliarder til å knuse og marginalisere disse bevegelsene og deres historier i skoler, kultur, pressen og i våre systemer for underholdning.

«Ikke bare har folket ingen nøyaktig bevissthet om sin egen historiske identitet,» beklaget Gramsci under fascismen, «de er ikke engang bevisst på den historiske identiteten eller den eksakte grensen til motstanderen.»

Hvis vi ikke kjenner vår historie, har vi ikke noe å sammenligne med. Vi kan ikke navngi de kreftene som styrer oss eller se den lange kontinuiteten i kapitalistisk undertrykkelse og motstand. Når et demokrati mislykkes, som Platon advarte, skaper det forholdene for tyranni basert på folkelig støtte. Dette er hva som skjedde i det fascistiske Italia. Det er det som skjedde med valget av Trump. Når høyrepopulisme eller fascisme tar makten, er målet ikke, som Gramsci sa, å vekke «nasjonens samfunnsmessige bevissthet», men å opprettholde og gjenopprette en medborgerlig bevissthet som har gått tapt. Det er på dette punktet vi er i historien. Og det var der Gramsci var da han skrev sine omfangsrike Fengselsdagbøker.

Demokrati, gjennom det meste av Vestens historie, var et unntak. Etter det athenske demokratiets sammenbrudd i 322 fvt. – og dette demokratiet var bare for menn og utelukket slaver – var det 2000 år før en annen demokratisk regjering oppstod. Det har bare vært i den senere delen av det 20. århundre at demokratiske regjeringer, nå under angrep fra protofascistiske bevegelser, kunne blomstre, men ufullkomne. Vårt eget system, hvis man tar hensyn til utelukkelsen av afroamerikanere, indianere, menn uten eiendom og kvinner, kan ikke defineres som et fullstendig demokrati før i midten av forrige århundre. Og vi, som det fascistiske Italia, ruller bakover mot en mer kjent despotisme.

Det er en grunn til at den kapitalistiske staten forsøker å holde arbeidstakere ubevisste. Ingen arbeidstaker vil noensinne motta alle fruktene av sitt arbeid i et kapitalistisk system, da dette ville ødelegge selve kapitalismen. Og enhver arbeidstaker som virkelig skjønte sine egne interesser, ville være engasjert i styrtingen av kapitalismen.

Gramsci redigerte avisen Ordine Nuovo (Den nye orden) i Torino, under arbeideropprøret i 1919, som så arbeidere overta fabrikkene og danne arbeiderråd. Han og de andre skribentene i avisen – som utrolig nok sluttet å publisere da uroen var på sitt sterkeste, for å konsentrere seg om å organisere – foreslo ikke politiske standpunk før de hadde blitt diskutert grundig sammen med arbeiderrådene. Disse rådene, skrev Gramsci, ga ikke bare arbeidere makt over sitt eget arbeidsliv, men brøt ned veggen som barrikaderte den private borgeren fra deltakelse i det politiske livet.

Revolusjonerende politikk, for Gramsci, kom ikke fra ovenfra, men nedenfra. Det var organisk. Og de revolusjonære elitenes fiasko er at de ofte var diktatoriske og sto like fjernt fra arbeidere som kapitalistiske eliter. Massene måtte integreres i maktens strukturer for å skape en ny form for massepolitikk – dermed hans insistering på at alle mennesker er intellektuelle, i stand til selvstendig tenkning. Et demokrati er bare mulig når alle dets borgere forstår maktens maskineri og har en rolle i utøvelsen av den.

Gramsci [1891-1937] ville ha blitt fortvilet over splittelsen i USA mellom vår blodfattige venstreside og arbeiderklassen. Dens latterliggjøring av Trump-tilhengerne; den manglende oppmerksomheten om de arbeidende fattiges legitime lidelser, inkludert hvite arbeidende fattige, sikrer at enhvert opprør vil bli dødfødt. De av oss som forsøker å styrte den korporative staten, må begynne lokalt. Dette innebærer å fremme saker som å øke minimumslønnen, kjempe for rent vann, allment helsevesen og god offentlig utdanning, inkludert gratis universitetsutdanning, som appellerer direkte til forbedringen av arbeiderklassens liv. Det betyr ikke at du belærer arbeiderklassen, og spesielt den hvite arbeiderklassen, om multikulturalisme og identitetspolitikk.

Gramsci visste opprør uten en alternativ politisk visjon var dømt til nederlag. Arbeidstakere blir like lett mobilisert rundt anti-demokratiske ideologier som fascisme og rasisme. Hvis de mangler bevissthet, kan de bli en mørk kraft i politikken, som vi har sett på Trumps massemøter og med fremveksten av hatkriminalitet.

«Men er det nok at en revolusjon utføres av proletariater for at den skal være et proletarisk revolusjon?» spurte han. «Krig er også laget av proletarer, men den er ikke bare av den grunn en proletarisk hendelse. For at det skal være slik, må andre åndelige faktorer være til stede. Det må være mer med revolusjonen enn spørsmålet om makt: det må være et spørsmål om moral, en livsstil.»

Denne insisteringen på en visjon om en ‘ny orden’ møtte motstand hos anarkister og fagforeninger. Staten kunne håndtere uro, selv opprør, visste han, så lenge de var sporadiske og begrensete, og ikke formulert rundt et program for å erstatte strukturer som holdt de styrende elitene ved makten. «Den sosialistiske staten kan ikke bli legemliggjort i den kapitalistiske statens institusjoner …», skrev han. «Den sosialistiske staten må være en fundamentalt ny skapelse. Institusjonene i den kapitalistiske staten er organisert på en slik måte at de kan gjøre fri konkurranse lettere: Bare å endre personellet i disse institusjonene vil knapt endre retningen i deres virksomhet.»

Gramsci var et sykelig barn, som etter å ha blitt sluppet ned en trapp av en tjener, i en alder av 4 år, utviklet en pukkelrygg. Som voksen, ble han kun 138 cm. Han vokste opp på Sardinia, en fattig øy i sør. Han levde med ekstrem smerte mesteparten av sitt liv, og også fattigdom da faren var fengslet på grunn av anklager om korrupsjon. Han var fysisk, temperamentsmessig og geografisk utstøtt. Dette ga ham en naturlig sympati for de marginaliserte og glemte. Han ble opprørt over det store skillet mellom det [italienske] agrariske og underutviklede sør og de industrialiserte områdene i nord, spesielt rundt Torino, hvor han gikk på universitetet.

De italienske elitene fremmet, som mange i denne perioden, ideen om visse rasers biologiske underlegenhet. Bøndene i sør var fattige, ikke fordi de ble behandlet knapt noe bedre enn livegne av de store godseiere, men fordi de var genetisk handikappede. Denne rasismen, som krøyp inn i venstresidas tankegang, gjorde Gramsci rasende. Hans skrifter om forskjellene mellom det industrielle nord og det agrariske sør var avgjørende for Edward Said da han skrev boka «Orientalismen.» Said, som Gramsci, så hvordan de rasistiske stereotypene formidlet av den globale nord ble brukt til å rettferdiggjøre politikken av utnyttelse og undertrykkelse i det globale sør.

«Hele komplekset av praktiske og teoretiske aktiviteter som den herskende klassen bruker, ikke bare for å rettferdiggjøre og opprettholde sin dominans, men klare å skaffe seg det aktive samtykket fra de styrte,» må avsløres for befolkningen, skrev Gramsci.

Gramscis forståelse av hvordan herskende eliter produserer samtykke, skilte Gramsci fra Marx. Marx så kritisk teori som en innledning for bygging av et egalitært og rettferdig samfunn. I det rettferdige samfunnet vil imidlertid kritisk teori, som staten, visne hen. Gramsci visste at elitene kontinuerlig ville gjenskape forhold og ideologier for å opprettholde eller ta kontroll. Dette krevde konstant årvåkenhet fra den kritiske, revolusjonære teoretikeren. Det ville være en uendelig kamp mellom ideer, mellom de laget av eliten for å rettferdiggjøre sine privilegier, og de radikale teoretikerne som ville avsløre disse ideene som verktøy for undertrykkelse, og vise et sosialistisk alternativ.

Gramsci mente menneskets frie vilje var viktig. Historien skapes, sa han, av den menneskelige viljen. Den er ikke forhåndsbestemt. Hvordan vi får bevissthet og hvordan vi oppnår revolusjon, kan ikke forstås bare ved å undersøke produksjonsmidlene. Vi kan ikke, advarte han, forutsi historiens forløp. Vi kan gå bakover så vel som fremover. Vi må derfor skape en levende mot-kultur som til slutt gjør en revolusjon mulig. Dette gjør Gramsci, mens også vi tynges av angrepet fra korporativ fascisme, til vår samtidige.


Chris Hedges var utenrikskorrespondent i Mellom-Amerika, Midtøsten, Afrika og Balkan i nesten to tiår. Han har rapportert fra mer enn 50 land og har jobbet for The Christian Science Monitor, National Public Radio og The Dallas Morning News. Han var utenrikskorrespondent for The New York Times i 15 år.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s