Operasjon Condor: programmet for forsvinninger og ulovlige utleveringer

Hvorfor overhodet nevne denne 40 år gamle operasjonen? Historie er en jukselapp. Uten å kjenne den, er man som et spedbarn; man må lære alt på nytt, selv om det egentlig bare er de samme metodene som brukes om og om igjen.

Av J. Patrice McSherry/ Telesur

Operasjon Condor var en hemmelig, multinasjonal «svart operasjon», et program organisert av seks latinamerikanske stater (Argentina, Bolivia, Brasil, Chile, Paraguay, og Uruguay; senere sluttet Ecuador og Peru seg til det). De fikk logistisk-, økonomisk-, og etterretnings-støtte fra Washington.

I den kalde krigens klima på 1960- og 70-tallet, da amerikanske ledere og latinamerikanske militære betraktet folkebevegelser og politiske dissidenter som «indre fiender», ble enkelte metoder betraktet som legitime i «krigen mot undergraving.» I virkeligheten var mange av disse nye sosiale bevegelsene urfolks-nasjonalister, venstreorienterte, sosialister eller radikale demokratiske krefter som kjempet for å representere de stemmeløse og marginaliserte.

Da venstreradikale og nasjonalistiske ledere vant valg over hele Latin-Amerika på 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet, og nye revolusjonære og progressive bevegelser ble styrket, fryktet USAs sikkerhetsstrateger en kommunist-inspirert trussel mot USAs økonomiske og politiske interesser på den vestlige halvkula. Lokale eliter fryktet tilsvarende at sin tradisjonelle politiske dominans og rikdom var i fare. Washington pøste enorme ressurser inn i det interamerikanske sikkerhetssystemet, der Condor var en topphemmelig del. De ønsket å mobilisere og forene de militære styrkene for å hindre venstreorienterte ledere fra å komme til makten. De ønsket å få kontroll over og ødelegge venstreorienterte og folkelige bevegelser i Latin-Amerika. Antikommunisme og ønsket om å «hindre enda et Cuba» var de viktigste prioriteringene for nasjonal sikkerhet både USA og Latin-Amerika.

Den nye doktrinen om nasjonal sikkerhet innlemmet strategier for opprørsbekjempelse og begreper som «hunter-killer» programmer og hemmelige, «ukonvensjonelle» teknikker som skaping av kaos, sabotasje og terrorisme for å beseire fiender. Mye av doktrinen om opprørsbekjempelse er fortsatt hemmelighetsstemplet, men forskere har dokumentert mange av nøkkelkomponentene i den. Michael McClintock, for eksempel, analysert en klassifisert manual fra USAs spesialstyrker fra desember 1960, som omhandler opprørsbekjempelse. Dette er en de tidligste stedene der, i kapittelet «terroroperasjoner,» bruk av terror direkte nevnes som en legitim taktikk i opprørsbekjempelse. Han siterer andre av spesialstyrkenes hemmelige manualer fra 1960, som godkjente «mot-terror», inkludert drap og bortføringer i visse situasjoner. En artikkel fra mars 1961 i Military Review sa, «Politisk krigføring, kort sagt, er krigføring. . . som omfavner ulike former for tvang og vold inkludert streiker og opptøyer, økonomiske sanksjoner, subsidier for geriljaer eller krigføring ved hjelp av stedfortredere, og om nødvendig, kidnapping eller drap på fiendens eliter.» Kort sagt, ‘forsvinninger’ var et sentralt element i doktrinen om opprørsbekjempelse.

Operasjon Condor var et multinasjonalt system spesifikt laget for å bortførte de som hadde rømt fra bølgen av militærkupp og diktaturer i sine egne land. Tusenvis av argentinere, uruguayanere og brasilianere flyktet til Chile på begynnelsen av 1970-tallet, da den progressive folkefront-regjeringen satt ved makten. Etter det CIA-støttede kuppet mot president Salvador Allende i 1973, flyktet tusenvis til Argentina. Operasjon Condor fokuserte på disse menneskene – mange av dem var under FNs beskyttelse – ved hjelp av hemmelige, grenseoverskridende bortføringer og forsvinninger, («rendition»), til andre land, der de ble torturert og utenomrettslig henrettet.

Målet for Condor var aktivister, organisatorer og motstandere av diktaturer, samt geriljamedlemmer eller væpnede opprørere (som alle har krav på rettssikkerhet og frihet fra tortur). Folk i eksil ble ansett som farlige fiender av regimene, på grunn av deres kraftige innflytelse i den raskt utviklende globale menneskerettighetsbevegelsen. De chilenske flyktningene, for eksempel – rundt 200.000 chilenere ble tvunget til å forlate landet i de første årene etter kuppet – var pionerer i å organisere solidaritet- og anti-diktatur grupper over hele verden, gi informasjon til FN og menneskerettighetsgrupper, og gjennom deres musikk og kunst videreføre håpet og løftene fra folkefront-regjeringen.

Under en topphemmelig avtale, kjent som «Fase III,» myrdet Condor også, eller forsøkte å myrde, viktige politiske opposisjonsledere i eksil i Latin-Amerika, Europa og USA. Spesielle grupper av snikmordere fra medlemslandene ble dannet. De reiste over hele verden for å eliminere «undergravende fiender» – politiske ledere som kunne organisere og lede demokrativennlige bevegelser mot militærregimene.

Et Condor-attentat ble utført mot Chiles tidligere utenriksminister Orlando Letelier, en framstående kritiker av Pinochet-regimet. Han og hans amerikanske kollega Ronni Moffitt ble myrdet i 1976, av en bilbombe i Washington DC. Andre mål inkluderte den chilenske generalen Carlos Prats som ønsket å følge grunnloven, og hans kone, Sofía Cuthbert. De ble myrdet i Buenos Aires i 1974. To uruguayanske parlamentarikere og motstandere av det uruguayanske militærregimet, Zelmar Michelini og Héctor Gutiérrez Ruiz, forsvant, for så bli torturert og drept i Buenos Aires i 1976. USA og deres latinamerikanske allierte fryktet valgte venstreorienterte ledere like mye (om ikke mer) enn revolusjonære geriljastyrker i regionen. Kuppet mot president Goulart i Brasil (1964) og Allende i Chile (1973) viser dette.

I 1973 eller tidlig 1974, før Condor-apparatet fikk sitt kodenavn og formelle struktur, ble modellen for Condor skapt. Et møte fant sted i Buenos Aires i februar 1974, for å planlegge dypere samarbeid mellom politiet i seks søramerikanske stater. Mellom 1973 og 1975 og økte antallet grenseoverskridende ‘forsvinninger’, tvangsutvisninger og utenomrettslige overføringer av flyktninger («rendition»), utført av multinasjonale skvadroner. Condor ble intensivert i en uskreven avtale, slik at militærapparatene som var med i programmet ble i stand til å forfølge enkeltpersoner som hadde flyktet til nabolandene. Dette var selve kjernen av Condor, som ennå ikke hadde fått navn.

Den chilenske oberst Manuel Contreras, som leder den fryktede etterretningstjenesten Dirección de Inteligencia Nacional (DINA), var en viktig bakmann for Condor. Han arrangerte et stiftelsesmøte i Santiago for å institusjonalisere prototypen på Condor i 1975. I 2000, medga CIA at Contreras hadde hadde blitt betalt av CIA mellom 1974 og 1977, en periode da Condor-nettverket planla og gjennomførte drap i Europa, Latin-Amerika og USA.

I 1974 etablerte en uruguayansk bortførings/forsvinnings-skvadron seg ned i Buenos Aires og jobbet med sine argentinske og chilenske kolleger for å ‘forsvinne’, torturere, avhøre og ulovlig utlevere flyktninger. Utvalgte uruguayanske marineenheter begynte å koordinere hemmelige undertrykkende operasjoner med personell fra den argentinske marinens beryktede Mekaniske skole (ESMA) i 1974, og en delegasjon fra ESMA reiste til Uruguay samme år for å trene offiserer i torturteknikker, i egne kurs i opprørsbekjempelse. I en symbolsk sak, ble den uruguayanske flyktningen Antonio Viana kidnappet fra sitt hjem i Buenos Aires av en felles argentinsk-uruguayansk skvadron. Han ble tatt med til det føderale politihovedkvarteret og torturert av uruguayanske offiserer han kjente igjen. Viana innså snart at skvadronen inkluderte offiserer fra det argentinske føderale politiet og den uruguayanske sikkerhetsorganisasjonene Organismo Coordinador de Operaciones Antisubversivas (Ocoa) og Dirección Nacional de Información e inteligencia (DNII). I det argentinske føderale politiets hovedkvarter, La Superintendencia de Seguridad Federal, ble Viana torturert både fysisk og psykisk. Viana fortalte at torturistene og forhørerne inkluderte de argentinske politimennene Miguel Angel Iñiguiz og Alberto Villar og uruguayanerne Carlos Calcagno, José Gavazzo, Hugo Campos Hermida, Jorge Silveira og Víctor Castiglioni, navn som er beryktete i Uruguay. Viana sin sak er en av mange som bekrefter at Condor var i drift lenge før det offisielle stiftelsesmøtet i november 1975, og dermed fremheves betydningen av møtet i februar 1974 i Buenos Aires. Viana ble transportert tilbake til Uruguay, hvor han forble ‘forsvunnet’ i mange år (men han overlevde).

Dokumenter oppdaget i Argentina viser at den chilenske etterretningstjenesten DINA og argentinske etterretningsorganisasjoner samarbeidet i 1974 i Argentina for å bortføre medlemmer av den chilenske Movimiento de Izquierda Revolucionaria (MIR) og de såkalte OPR-33 fra Urugay. Offiserer som var del av Condor i Argentina brukte et forlatt bilverksted, Orletti Motors – kodenavn OT [Operaciones Tácticas] – som en hemmelig fengsel for tortur og fengsling av utenlandske fanger. Overlevende rapporterte å ha sett bolivianere, chilenere, uruguayanere, samt to unge sikkerhetsvakter fra den cubanske ambassaden i Argentina, fengslet og torturert der. De fleste ble drept.

Nylige vitnesbyrd, som for eksempel fra den brasilianske obersten Paulo Malhaes, har dukket opp i den brasilianske Sannhetskommisjonen. De bekreftet felles hemmelige operasjoner utført av den brasilianske militære etterretningen og den argentinske 601. etterretnings-bataljon, mot argentinere som var i Rio. Malhaes tilsto å ha skygget og ‘forsvunnet’ mange argentinere. Noen var beskyttet av FN, mens andre som var medlemmer av geriljabevegelsen Montoneros. Malhaes døde av et hjerteinfarkt i 2014, etter at tre menn brøt seg inn i huset hans og holdt ham som gissel i ti timer. De ransaket huset og tok med seg dokumenter og våpen.

Condor, «offisielt» grunnlagt i november 1975, hadde en viktig funksjon i den interamerikanske strategien for opprørsbekjempelse. Mens de militære utførte en massiv undertrykkelse i sine egne land, fikk det transnasjonale Condor-systemet enkeltpersoner og grupper som hadde rømt fra diktaturene til å tie, for å hindre dem fra å organisere seg politisk eller påvirke opinionen. Den antikommunistiske strategien, som Condor var en del av, knuste til slutt demokratiske så vel som radikale bevegelser og enkeltpersoner. Condor var ikke utelukkende et latinamerikansk (eller chilensk) initiativ; det var heller ikke bare et instrument for USA. Condor var hemmelig del de kontinentale planene for opprørsbekjempelse. De militære styrkenes bruk av ‘forsvinninger’ var sentrale for å utføre hemmelige kriger for opprørsbekjempelse, skape terror, og samtidig sørge for en ‘plausibel benektelse’ – evnen til å kamuflere forbindelser til staten og unnslippe ustraffet.

Mange forbrytelser begått under Condor-system har ennå ikke blitt behandlet i en rettssal.


J. Patrice McSherry er professor i statsvitenskap ved Long Island University. Hun har spesialisert seg på studiet av latinamerikansk politikk, og skrev boken Predatory States, som forklarte USAs medvirkning i operasjon Condor. Hun var assisterende redaktør for Latin-Amerika i Journal of Third World Studies i tretten år (1997-2010). McSherry har jobbet med menneskerettighetsspørsmål i flere internasjonale frivillige organisasjoner.

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.