G20 som storstilt forberedelse til borgerkrig

Formatet på bloggen gjør at noen ganger oversettes en artikkel jeg ikke er enig i, men som likevel er interessant. Denne er en av disse, jeg synes Susan Bonath bortforklarer antifa-miljøet for mye. Men hun belyser også temaer som neppe vektlegges i hovedstrøms-media. Hvor stor rolle spilte provokatører fra politiet? Ble det utført politivold for å gjøre situasjonen spent? Finnes det kretser som ønsker en ‘spenningens strategi’, og derfor ser gjennom fingrene med – eller har grundig infiltrert – disse voldelige gruppene? Dette er varianter av spørsmålet man alltid bør stille seg: Cui bono? – hvem tjener til syvende sist på det?

Av Susan Bonath, 8 juli 2017.

Brennende barrikader og biler, steiner og fyrverkeri som fyker gjennom luften, nedrevne gateskilt, knuste vindusruter; Dette er politiets og hovedstrøms-pressen rapportering om om unntakstilstanden i Hamburg. En plyndrende mobb forvandlet bydelen Schanzenviertel og de omkringliggende gatene til en krigssone, sier de. Hvordan kunne volden komme så ut av kontroll?

Staten «eskalerte bevisst»

Først av alt: I månedsvis har staten rustet opp i dyre dommer, så de mektigste lederne uforstyrret kan spise et dekadent måltid og planlegge imperialistiske strategier som i hvert fall ikke tjener flertallet av befolkningen. På den ene siden av barrikadene bygde myndigheten oppsamlingssteder for fanger (GESA), fordrev de hjemløse, barrikaderte en helt byområde og mobiliserte 25.000 politimenn. Da de første demonstrantene ankom, stormet politiet en leir som hadde tillatelse til å være der, og slo rundt seg ukritisk. På den andre siden av barrikadene hersket pomp og prakt som var forbeholdt noen få: herskerne.

Hvis man trenger et slikt oppbud for å beskytte herskerne mot befolkningen, da har de et problem. Innbyggernes solidaritet med demonstrantene gjorde dette bare tydeligere: Etter et forbud mot leirer, tilbød hundrevis av privatpersoner, foreninger og selv det alawittiske trossamfunnet sengeplasser. Fotballklubben St. Pauli tilbød sin stadion. Kort sagt: Mange av innbyggerne og demonstrantene var enige: I hansabyen var de statlige toppsjefene uønsket. Og med rette.

Men hvem knuste og plyndret faktisk i Hamburg – og hvorfor gikk det så langt? Gabriele Heinecke fra en tjeneste for fri rettshjelp beskylder politiet for å bevisst ha eskalert. For å oppnå dette, jobbet de med ‘falske nyheter’. «De snakket om angivelig 6000, 8000 og til og med 10000 demonstranter som var forberedt på vold, før noe hadde skjedd i det hele tatt,» sa Heinecke. Dermed begrunnet de angrepet på en fredelig demonstrasjon med batonger og pepperspray. Bare fram til fredag hadde politiet alvorlig skadet mange mennesker. En mann med en åpenbart bruddskade hadde blitt nektet medisinsk hjelp og transportert til oppsamlingområdene. Politiet hadde nektet flere fanger juridisk bistand. Selv lett gjenkjennelige advokater og journalister hadde de huket tak i.

Heinecke sa fredag: «Rettshjelpen vil nå si det igjen: Det vi ser her er en øvelse på en borgerkrig, en storstilt borgerkrigs-øvelse, en opprørsbekjempelse uten opprør.»

Politivold skaper panikk

Også fredsaktivisten Andreas G. snakket om den «intense volden» som polititjenestemenn hadde brukt fra starten av mot folk som var på vei til den første demonstrasjonen. Politiet brukte vannkanoner mot folkemengder, stormet inn i disse, slo rundt seg med batonger og sperret demonstrantene inne allerede etter 200 meter. Det er derfor klart at målet var å «sørge for at det kom til voldelige sammenstøt,» sier G. «Folk visste ikke hvor de skulle flykte, noen ble alvorlig skadet,» sa han. Mange falt i ren panikk.

Bilder dukket i mellomtiden opp på Twitter av hærens stridsvogner i Hamburg. At militæret bistår dem i hansabyen, innrømmer politiet selv. Bildene av stridsvognene var ekte, fortalte hæren og politiet. Men unnskyldningen var forbløffende: Midt i en by under beleiring, hadde de bare midlertidig parkert dem.

Var alle «venstreanarkister»?

Fakta: Det var en liten del av demonstrantene som brukte kasteskyts og molotovcocktails, noe som brakte ekstra tungt bevæpnede spesialstyrker til åstedet. Men gitt statens opptrapping av volden, med dusinvis skadete i begynnelsen og det voksende store hjelpeløsheten mot en overveldende statsmakt, er det utgangspunktet forståelig rent menneskelig hvis det koker over for noen.

Men også noe annet er klart: å tenne fyr på personbiler og knuse vinduer er alt annet enn effektive virkemidler mot kapitalistisk utbytting. Fordi de som blir skadet er innbyggere – arbeidere, ansatte, arbeidsledige, familier med barn, … – dette kan ikke rettferdiggjøres. Dessuten er denne type vold er slett ikke ubeleilig for styresmaktene. For det vil rettferdiggjøre en ytterligere utvidelse av undertrykkelse og overvåkingsapparatet mot hele befolkningen – mest sannsynlig med jubel fra deltagerne på toppmøtet.

En annen bivirkning er at politikerne nok en gang kan gi den onde angivelige «venstresida» skylden. De gjør det med glede, fordi de selv befinner seg helt til høyre. Og det fungerer så bra fordi begrepene «venstre» og «høyre» lenge har forvirret media, og brukes til dels omvendt. At ‘venstre’ betyr på den undertryktes side, mot kapitaleiere og deres apparat, (dvs staten), vet mange ikke lenger. Derfor befinner seg alle som forsvarer dette til høyre. Angrep mot befolkningen er rent logisk sett aldri fra venstre, selv om en eller annen mener målet helliger midlet.

Hadde «provokatører» en finger med i spillet?

Som man nå vet sikkert, bruker staten regelmessig sine egne folk for å oppfordre til vold. Såkalte «provokatører» er sivile politifolk eller skjulte agenter som infiltrerer demonstrantene og kastet steiner og flasker, og slik bevisst trapper opp volden. På G8-møtet i Heiligendamm for ti år siden, infiltrerte politiet flere slike sivile politifolk inn blandt demonstrantene, som de senere selv innrømmet. Igjen og igjen dukker statlige provokatører opp de siste årene. Selv under protestene mot enkelte infrastrukturprosjekt skal de ha vært aktive. Man kjenner nå til hele operasjoner som er forsøk på å infiltrere protestgrupper og provosere dem til å utøve vold.

Like uklart er spørsmålet om «Den svarte blokken«. Mange innsidere i miljøet er overbevist om at volden ofte stammer fra helt ukjente mennesker. Muligens finnes det en annen «Svart blokk», som ligner på en statlig spesialkommando, som plutselig dukker opp og ingen i miljøet kjenner. Slike mistanker har vært nevnt, for eksempel i Blockupy-protestene i Frankfurt. Andreas G. rapporterte at de som var unikt for «Den svarte blokken,» var at den selv trakk seg tilbake og hjalp flyktende demonstranter komme seg forbi sperringer.

Uansett, en ting er klart: Spesielt i situasjoner der demonstranter er hjelpeløse overfor en mektig væpnet makt og sinnet koker, er som kjent bare liten gnist nødvendig. Ingen kan ydmykes i evigheter. Det er bare menneskelig for folk som ikke er roboter. Alle opplevde dette under protestene mot G8 i Heiligendamm da politimenn med batonger begynte å denge løs på spedbygde kvinner, som deretter kollapset, blødende, nesten kvelt under skyene av tåregass, men som likevel ikke kom seg ut av omringningen. De som var tilstede vet at det kan være situasjoner der også fredelige borgere desperat griper etter den første steinen de finner – om det er fornuftig eller ikke.

Gatevold og Strukturell vold

Til syvende og sist, må man gjøre det klart hvem politiet beskyttet. Det er de som uten unntak jobber for kapitaleierne. Det er disse folkene som planlegger kriger og lar investorer plyndre hele land. De godkjenner våpeneksport, lar de store selskapene og finansindustrien skrive lovene. Det er de som gjør droneoperasjoner og sivile massemord mulige, som ikke har noen problemer med at en syvendedel av verdens befolkning sulter og at 15.000 barn dør dør hver dag som konsekvens av dette. Det finnes hjemløse som fryser, fattige pensjonister og lavtlønnstakere som går for lut og kaldt vann i det rike Vesten. Det er disse lederne som overvåker oss, spionerer og daglig bruker et stort apparat av undertrykkelse mot oss. Kort sagt: De er fiender av de som har lite, dvs. det store flertallet.

[..]

Betjentene i Hamburg, som var bevæpnet til tennene, kunne ha nektet å angripe befolkningen. De kunne ha bestemt seg for å si nei. De hadde ikke trengt å gjøre alt dette for å beskytte et toppmøte av superrike utbyttere. Men de sto der, væpnet til tennene. De skamslo en ubevæpnet mann. De jaktet ukritisk på demonstranter. Et spørsmål du må spørre deg selv: Hva ville ha skjedd dersom politiet hadde nektet? En ting er sikkert: det kyniske, dekadente skrekkmøtet av elitens tjenere i Hamburg ville ha blitt avlyst. Og sannsynligvis opptøyene i Schanzenviertel.

Advertisements