Colombia: også der blir dødsskvadroner framstilt som frihetskjempere

Skrivebordet ryddes for et par saker som har blitt liggende. Denne artikkelen er fra september 2016, men ingenting er grunnleggende forandret; opposisjons-aktivister henrettes systematisk av dødsskvadroner mens eliten skåler i sjampanje for Nobels fredspris – et felles kriminelt imperialistisk system.

Bildet er malt av den colombianske maleren Ferdnando Botero

 

Av Dan Kovalik

En nylig publisert artikkel i The New York Times, med tittelen «Den hemmelige historien om Colombias paramilitære grupper & USAs krig mot narkotika»[1], inneholder nyttige henvisninger til USAs virkelige meninger om colombianske dødsskvadroner og deres massive krigsforbrytelser og brudd på menneskerettighetene. Kort sagt, avslører den et høyt nivå av toleranse for dette. USAs beslutningtagere ser gjennom fingrene med og godkjenner det colombianske folket lidelser, utført av våre venner og allierte i mange tiår – de høyreorienterte paramilitære gruppene.

Kjernen i artikkelen er at (med begynnelse i 2008) har USA fått utlevert «flere dusin» toppledere i disse paramilitære gruppene. Dermed har de hjulpet dem med å unngå en justisprosess [som del av en fredsavtale] som ville ha stilt dem til ansvar for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. De har blitt utlevert til USA, der de har blitt stilt for retten kun for narkotikarelaterte lovbrudd. De fikk forholdsvis milde straffer, med 10 år i fengsel i gjennomsnitt. Og enda mer utrolig, «for noen, er det et ekstraordinært resultat på slutten av deres fengselsopphold. Selv om de er ettersøkt av colombianske myndigheter, har to fått tillatelse til å bosette seg i USA, og deres familier har sluttet seg til dem. Det er flere som søker det samme fristedet, og man forventer at andre vil følge etter.»

At disse paramilitære –  avisen gransket 40 – blir gitt en slik særbehandling, er sjokkerende, gitt omfanget av deres forbrytelser. For eksempel, den paramilitære lederen Salvatore Mancuso, som «myndighetene sa godt kan være en av de største kokainsmuglerne noen gang tiltalt i en [amerikansk] rettssal,» har blitt erklært av colombianske domstolene å være «ansvarlig for dødsfallet eller forsvinningen av mer enn 1000 mennesker». Men som et resultat av hans samarbeid med amerikanske myndigheter, «vil Mancuso tilbringe knapt 12 år bak murene i USA.»

En annen paramilitær leder, som artikkelen fokuserer mest på, er Hernan Giraldo Serna. Han begikk «1800 alvorlige menneskerettighetsbrudd med over 4000 ofre. . . . » Giraldo har blitt kalt ‘Drillen’, på grunn av hans forkjærlighet for voldtekt av unge jenter, noen så unge som ni år gamle. Ja, han har faktisk blitt kalt. . . «det største seksuelle rovdyret blandt de paramilitære.» Mens han kun blir tiltalt i USA for narkotikarelaterte forbrytelser, er Giraldo også beskyttet av USA fra påtalemyndigheten i Colombia for hans mest grusomme forbrytelser.

Hva er det som skjer her? NYT nevner et par grunner til at USA beskytter slike «utpekte terrorister, ansvarlige for massakrer, forsvinninger og fordrivinger av hele landsbyer», og gir dem «relativt skånsom behandling.»

NYT forklarer ganske riktig at tidligere president Alvaro Uribe, den mest fremtredende og uttalte motstanderen av fredsavtalen mellom den colombianske regjeringen og FARC-geriljaen, oppfordret USA til å be om utlevering av disse paramilitære lederne, fordi de hjemme i Colombia hadde begynt «å innrømme ikke bare sine krigsforbrytelser, men også sine forbindelser til sine allierte og slektninger.» New York Times forskjønner også USAs behandling av disse paramilitære lederne, der USA prioriterer sin krig mot narkotika «foran Colombias forsøk på å konfrontere forbrytelser mot menneskeheten som har skapt arr i en hel generasjon.»

Dessverre slipper disse forklaringene USA av kroken for lett, for de ikke forteller hele historien bak USAs forhold til Colombia og dødsskvadronene.

Først av alt, la oss starte med tidligere president Alvaro Uribe, som NYT sier har en «felles ideologi» med disse paramilitære og deres ledere. Dette er selvfølgelig sant. Men hva sier dette om USA, som ga milliarder av dollar i militær bistand til Colombia da Uribe var president, samtidig som de visste han hadde langvarige forbindelser med paramilitære og narkotikahandel, og at hans militærapparat jobbet sammen med de paramilitære gruppene om storstilte grusomheter? Og hva med det faktum at Uribe også ble tildelt Presidentens frihetsmedalje av president George W. Bush, som anså Uribe som sin beste venn i regionen?

Svaret er at også USA deler en ideologi med både Uribe og hans paramilitære venner. De ønsket å hindre de paramilitære fra å innrømme sine forbindelser med Uribe, men også fra å innrømme sine forbindelser til det amerikanske forsvaret, etterretningstjenestene og store selskaper.

NYT berører i det minste dette problemet når de skriver at «de paramilitære, mens de var motstandere i krigen mot narkotika, var teknisk sett på samme side som colombianske og amerikanske myndigheter i borgerkrigen.» men «teknisk» er ikke det rette ordet; snarere er det et upresist og grøtaktig begrep som brukes for å tildekke den sanne forbindelsen mellom de paramilitære og USA. De paramilitære var ikke bare «teknisk» på siden til de amerikanske og colombianske myndighetene. De var snarere både objektivt og subjektivt på deres side. De har faktisk vært en integrert del av USA og Colombia sitt felles program for opprørsbekjempelse i Colombia i flere tiår.

Faktisk, var de paramilitære styrkene USAs oppfinnelse. De ble etablert i1962, selv før geriljabevegelsen FARC var grunnlagt (i 1964), og før borgerkrigen begynte på alvor. Derfor, som Noam Chomsky forklarer:

Presidenten i det colombianske permanente utvalget for menneskerettigheter, tidligere utenriksminister Alfredo Vasquez Carrizosa, skriver at det er «fattigdom og mangelfulle jordreformer» som «har gjort Colombia til en av de mest tragiske landene i Latin-Amerika,» selv om, som andre steder, «volden har blitt forverret av ytre faktorer», først og fremst tiltak fra Kennedy-administrasjonen. De «gjorde store anstrengelser for å forvandle våre regulære styrker til brigader for opprørsbekjempelse.» Dette innledet «det som er kjent i Latin-Amerika som Doktrinen om nasjonal sikkerhet,» som ikke er opptatt av «forsvar mot en ytre fiende», men heller «den indre fienden.» en ny «strategi av dødsskvadroner» samt militærets «rett til å kjempe og utrydde sosialarbeidere, fagforeningsfolk, menn og kvinner som ikke støtter establishmentet og som er antatt å være kommunistiske ekstremister.»

Som en del av strategien for å konvertere den latinamerikanske militære strykene fra «forsvar av den vestlige halvkule» til «intern sikkerhet» – som betyr krig mot den innenlandske befolkningen – sendte Kennedy et militært oppdrag til Colombia i 1962, ledet av general William Yarborough fra spesialstyrkene. Han foreslo «reformer» for å gjøre sikkerhetsstyrkene i stand til å «utføre paramilitære, sabotasje og/eller terrorhandlinger, som nødvendig, mot kjente kommunistiske talsmenn» – de «kommunistiske ekstremistene» som Vasquez Carrizosa henviser til. [2]

De paramilitære styrkene utviklet seg stadig i løpet av årene. Noen ganger fikk de juridisk godkjennelse, noen ganger ikke, men de eksister i beste velgående til dags dato. De gjennomfører de samme grunnleggende funksjonene som nevnes av Chomsky ovenfor, samtidig som de er et troverdig skalkeskjul for både USA og colombianske myndigheter.

Hvis de paramilitære ledere begynner å innrømme sine forbindelser med USA og den colombianske staten, samt til amerikanske multinasjonale selskaper, ville dette være en like stor trussel mot USA som mot Colombias president Alvaro Uribe. Og det er derfor USA ba om å få utlevert de viktigste paramilitære ledere og behandlet dem med silkehansker.

Som bare ett eksempel, den paramilitære lederen Salvatore Mancuso fortalte etterforskere for nesten 10 år siden at det ikke bare var bananselskapet Chiquita som ga økonomisk støtte til de paramilitære gruppene (dette er allerede kjent, fordi Chiquita sa seg skyldig i slik oppførsel og fikk en liten bot på 25 millioner dollar for å ha gjort det), men også andre bananselskaper, som Del Monte og Dole. [3] Men fordi Mancuso aldri ble stilt for retten (NYT påpeker at ingen av de paramilitære ledere ble det), men i stedet fikk en mild dom basert på tiltalepruting, har slike utsagn aldri blitt offisielt dokumentert, har aldri blitt etterforsket av myndighetene og har i stor grad blitt glemt.

At det ligger mer bak saken enn NYT forteller oss, er åpenbart av de iboende motsetningene i artikkelen. Avisen skriver et sted at «dette er en kriminalsak viklet inn i geopolitikk. Colombia er USAs nærmeste allierte og største mottaker av hjelp i regionen. Partnerskapet har fokusert på å bekjempe narkotika, geriljaen og terrorisme.»

Selvfølgelig, det er helt sant at USA og Colombia har samarbeidet om å bekjempe både geriljaen og fredelige aktivister som ønsket sosial endring. Som bare ett eksempel, Colombias president Santos innrømmet og beklaget nylig den colombianske regjeringens medvirkende rolle da de paramilitære styrkene myrdet tusenvis av kandidater og aktivister fra den venstreorienterte partiet Unión Patriótica (UP) i 1980-årene [4]. Det var denne undertrykkelse som ødela fredsavtalen med FARC som ble oppnådd da.

Men de to andre offisielle målene for samarbeidet ser ut til å være bare påskudd.

La oss starte med påstanden, uimotsagt i artikkelen, at partnerskapet mellom USA og Colombia har vært fokusert på bekjempelse av terrorisme. Hvordan kan dette stemme, siden USA faktisk ba om å få utlevert de verste «utpekte terroristene» fra Colombia? Ja, NYT medgir et sted i historien at de paramilitære har vært de verste overtrederne av menneskerettigheter i Colombia. Hvorfor har de sørget for at de aldri vil bli stilt til ansvar for sine terrorhandlinger?

Og angående bekjempelsen av narkotika, påpeker NYT også andre steder i den samme artikkelen hva mange av oss har påpekt i mange år. Til tross for at USA har pøst inn cirka 10 milliarder dollar i militærhjelp til Colombia siden år 2000, har «kokadyrkningen bare økt i Colombia, med en betydelig økning i løpet av de siste par årene i areal avsatt til narkotika-avlinger. «

Dette fører oss tilbake til den mer sannsynlige påstanden: Partnerskapet mellom USA og Colombia har faktisk handlet om å skape og støtte terror – det vil si, terror mot den colombianske befolkningen for å ødelegge enhver bevegelse (det være seg bevæpnet eller ikke-voldelig) for sosial endring. Det er derfor både colombianske og amerikanske myndigheter er fornøyd med å sørge for at de paramilitære unngår å stilles til ansvar for sine krigsforbrytelser. Tross alt, det var deres jobb å begå slike forbrytelser, og det var en vellykket jobb. Faktisk siterer NYT amerikanske advokater, en pensjonert aktor i USA og den amerikanske dommeren som ga en mild straff til den brutale paramilitære lederen Rodrigo Tovar-Pupo (alias «Jorge 40»). De antydet at disse paramilitære burde bli sett på som «frihetskjempere,» og deres rolle i den colombianske borgerkrigen faktisk var en «formildende snarere enn en skjerpende omstendighet i rettsaken.»

De paramilitære i Colombia, og amerikanske og colombianske myndigheter sin rolle i å støtte dem, bør ikke bare bli sett på som en akademisk sak for historiebøkene. De paramilitære er fortsatt høyst aktive i Colombia. De gjennomfører fortsatt massive overgrep, som drap på sosiale ledere; masseforvisninger av bønder, afro-colombianere og urfolk; og forsvinninger og tortur. [5] Amerikanske og colombianske myndigheter, for fortsatt være i stand til å unngå å få skylden for disse paramilitære aktivitetene, benekter nå rett og slett at gruppene eksisterer i det hele tatt. Det er derfor viktigere enn noen gang at sannheten om disse paramilitære gruppene og deres støttespillere på høyt nivå både USA og Colombia blir avdekket, fordømt og straffet for deres ugjerninger.

 

Fotnoter:

[1] http://www.nytimes.com/2016/09/11/world/americas/colombia-cocaine-human-rights.html?_r=0

[2] http://colombiasupport.net/archive/200004/znet-chomsky-0424.html

[3] http://www.dailykos.com/story/2007/5/19/336518/-

[4] http://www.cbc.ca/news/world/colombia-santos-apology-death-squads-1.3765044

[5] https://www.amnesty.org/en/documents/amr23/4814/2016/en/

 

Advertisements