Faktasjekk er et forsøk på å få enerett på ‘siste ord’

Jeg bruker agurktiden til å publisere et par saker jeg har hatt liggende i reserve i lang tid. Denne saken handler om «falske nyheter», et tema som visst har dabbet av litt de siste månedene. Alle vestlige land bestemte seg samtidig for å etablere en halv-offisiell ‘faktasjekker’, den franske utgaven heter Decodex. Man kunne nesten få inntrykk av at denne beslutningen var fattet i lukkede rom, i de såkalte i trans-atlantiske nettverkene, for så å bli gjennomført lokalt.

Bak et interessant initiativ fra avisen Le Monde, som lover et nytt verktøy i kampen mot «falske nyheter», ser den sveitsiske journalisten Guy Mettan partiskhet og en potensiell risiko for å begrense mangfoldet i pressen.

Fra Russia Today (intervjuet er fra februar 2017)

RT: Le Monde lanserte Decodex, et verktøy for klassifisering av informasjonskilder i henhold til hvor pålitelige de er. Selv om prinsippet om å gi en analyse av medier, deres finansiering og deres politiske orientering er prisverdig, stiller dette spørsmål ved avisens  legitimitet når den utnevner seg selv som både anklager og dommer. Hvordan ser du på dette?

GM: Jeg synes det er et interessant initiativ, fordi det er sant at vi vet det er et problem med internett og sosiale nettverk, der det sirkulerer utallige mengder falsk informasjon eller forvrengt av propaganda. Dette fenomenet er imidlertid ikke nytt. Det har vært slik femten år. I den forstand, hvis avisen prøver å lage en metode som vil skape en ramme for det tåkete internett, er det ikke dårlig i og for seg. Det er spesielt fortjenestefullt ved å åpne en offentlig debatt om hva som er ekte informasjon angående kilder og verifikasjon.

Men dette er ikke fritt for feil og mangler. Det første problemet er de opprinnelige betingelsene. Utstederen av informasjon er aldri nøytral. Hva nå det er. Man bør utvikle en svært streng vitenskapelig metode med nøytrale og pluralistiske eksperter. Men dette er ikke tilfelle med Decodex, siden listen ble laget helt og holdent av journalister fra Le Monde. Så det finnes et problem med upartiskhet, nøytralitet og objektivitet hos de som dømmer. Dette sikrer ikke verktøyets troverdighet. Le Monde er eid av tre kapitalistiske aksjonærer som alle ønsker en nyliberal ideologi, globalisering og transatlantiske forbindelser. Så dette er en grunnleggende skjevhet. Denne databasen er heller ikke kunngjort med åpenhet. I redaksjonens presentasjon av Decodex finner vi ingen omtale av dette. Denne type tiltak, selv om det begynner med gode hensikter, risikerer alltid å bli forvrengt av mangel på habilitet og objektivitet hos de som deltar.

Jeg er fortsatt ganske skeptisk til dette opplegget. Decodex minner meg på en opplevelse jeg hadde for tjue år siden. På slutten av 1990-tallet, ønsket Unesco å lansere en pakt om menneskers og journalisters plikter. Direktøren for Unesco innledet samtaler med redaktører, filosofer, forskere, advokater og politikere i Spania. Ideen var å skape et charter om menneskers plikter, parallelt til menneskerettighetene. Disse samtalene viste seg svært interessante. Panelet av journalister – som inkluderte redaktører for svært store medier som New York Times – vurderte å skape et charter for denne ideen, men forlot det raskt. Vi innså at å prøve å definere journalistikkens oppgaver betydde å erklære hva som var tilsynelatende godt eller dårlig, hva som var sant eller usant.

Det ble raskt klar over at et slikt charter til slutt ville kvele ytringsfrihet og mediemangfold. Dette mislykkete initiativet minner meg om de potensielle defektene ved Decodex. Vi risikerer raskt å vilkårlig og ikke-gjennomsiktig utpeke hvem som er de gode, som informerer offentligheten, og hvem som er «de slemme,» som ønsker å lure folk. Dette ville være slutten på demokratiet. Denne risikoen eksisterer selv om de opprinnelige ambisjonene synes rosverdige.

RT: I en tid da borgernes mistillit mot media forsterkes, kan denne type verktøy snu utviklingen, eller kan det føre til en motsatt effekt, ved å skyve leserne over til nettsteder som er kategorisert som med lav troverdighet eller som upålitelige?

GM: Det er sant at det er en dramatisk nedgang i troverdigheten til media og journalistikk. Dette har krystallisert seg i de siste månedene med akkumuleringen av feil, som dekningen av Brexit. Det var også svikt i [den lave] forventingen om Donald Trumps seier [..] Alt dette viser at de fleste medier nå ikke er i stand til å tyde hva leserne mener.

Et verktøy som Decodex kan bidra til å gi offentligheten tilliten tilbake. Men jeg er ikke sikker på at habiliteten er sikret. Det vil vise seg svært raskt at systemet har ganske store skjevheter og at det hovedsaklig vil brukes til å styrke folk og media som mener bestemte ting. Det dreier seg alltid om det samme problemet: journalisten som bor i et lukket rom, som kun liker folk som tenker som han selv og diskvalifiserer de som ikke tenker som han. Uansett hvor velmenende Decodex er, vil det være vanskelig å unngå denne risikoen.

RT: Bortsett fra faktasjekkerne, framstiller media nå spørsmålet om kampen mot «fake news» som avgjørende. Hva svaret på denne problematikken?

GM. Jeg tror ikke det er så sentralt som de framstiller det. Problemet «falske nyheter» har alltid eksistert. De mest prestisjetunge mediene har alle fra tid til annen spredd feilinformasjon. Internett har forsterket dette fenomenet i meget stor grad, som er et logisk resultat av spredning av avkortet informasjon og meninger. Eksplosjonen av «fake news» er bare den synlige forsiden av den eksponentielle veksten av informasjon og meninger på Internett. Dette er prisen for spredning av et mangfoldig innhold og et mangfold av meninger.

Dette fenomenet er i stedet positivt. Det er en berikelse. Utviklingen av TV-kanaler som RT, CCTV eller Al Jazeera forsterker min følelse av en berikende pluralisme og mangfold av informasjon. Dette er etter min mening positivt, enten man er enig eller ikke med hva de snakker om eller den redaksjonelle linjen i media. Jo større mangfold av synspunkter, jo bedre for informasjonen. Det som er viktig er å kryssesjekke informasjonskilder. Vi så dette under hendelsene i Syria: vestlige medier informerte på en helt ensidig måte, og vi måtte konsultere russiske, iranske eller [syriske] regjerings-kanaler for å få et godt bilde av hva som skjedde i virkeligheten.

Til slutt, tror jeg de vestlige mainstream medienes bekymring, som Le Monde eller New York Times, BBC og CNN, stammer fra det faktum at de var vant til å dominere informasjonverdenen. De fikk «det siste ordet» i den internasjonale mediedekningen. Men disse institusjonene reflekterer bare et vestlig syn på verden og informasjon. Denne dominansen er nå utfordret av fremveksten av andre kanaler og medier som ikke stammer fra Vesten, men fra Kina, Russland, India eller Midtøsten. De har ambisjoner å bringe sin egen tolkning av hendelser, lesestoff som konkurrerer med saker som stammer fra Europa og Amerika.

For meg, er denne konfrontasjonen en kilde til berikelse og mangfoldighet, men har også utsatt vestlige medier for et visst press. De har ikke lenger enerett på å tolke og beskrive verden når de står ovenfor media og journalister som er like profesjonelle, men som har ulike synspunkter. Det er en veldig vanskelig situasjon å akseptere for de store vestlige mediene.


Guy Mettan er en journalist, politisk analytiker og skribent. Han er også president i Den sveitsiske presseforeningen og har skrevet flere bøker, inkludert «Russland mot Vesten: en tusen år lang krig». Den kan kjøpes på svensk.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s