Chris Hedges: Vi er alle ‘de avskyelige’

Den kristne høyresida brukes for å forsterke de kapitalistiske maktstrukturene

Av Chris Hedges (artikkelen er fra 20. november 2016)

Mine slektninger i Maine er ‘de avskyelige‘. Jeg kan ikke skrive på deres vegne. Men jeg kan skrive et forsvar. De bor i byer og småbyer som har vært herjet av avindustrialisering. Banken i Mechanic Falls, der mine besteforeldre bodde, er spikret igjen, sammen med nesten alle butikkene i sentrum av byen. Papirfabrikken stengte for mange tiår siden. Det er en strippeklubb i sentrum av byen. Jobbene, i det minste de gode, er borte. Mange av mine slektninger og deres naboer jobber opptil 70 timer i uken, i tre jobber kun på minstelønn og uten helse- og pensjons-rettigheter. De tjener kanskje 35.000 dollar i året. Eller de har ikke arbeid. De har ikke råd til tilstrekkelig helsedekning under svindelen Obamacare. Alkoholisme florerer regionen. Heroinavhengighet er en epidemi. Ulovlige laboratorier som produserer stoffet metamfetamin er en ikke ubetydelig industri her. Selvmord er vanlig. Vold og seksuelle overgrep ødelegge familier. Fortvilelse og raseri blant befolkningen har gitt næring til en ullen rasisme, homofobi og islamofobi, og gir næring til den latente og alltid tilstedeværende giften av hvit overlegenhet. De nærer også den magisk tankegangen fremmet av svindlerne på den kristne høyresida, de statlige lotteriene som flår de fattige og en underholdningsindustri som kveld etter kveld viser vyer om et Amerika og en livsstil på TV-skjermene – «The Apprentice» er typisk – som skaper uoppnåelige drømmer om rikdom og kjendisstatus.

De som blir kastet til side som menneskelig avfall, har ofte har et psykologisk behov for illusjoner og syndebukker. De leter desperat etter et løfte om guddommelig inngripen. De trekker seg ut av en virkelighet som er for vanskelig å holde ut. De ser på andre, særlig de som er annerledes, som hindringer for sin egen utvikling og suksess. Vi må erkjenne og forstå den dype fortvilelsen som fører til disse reaksjonene. Fordi å forstå disse reaksjonene, er ikke å godta dem.

Den hvite underklassens lidelser er reell. De som er en del av den, sliter med ydmykelse og et ødeleggende tap av egenverd og verdighet. Det siste de trenger eller fortjener, er et politisk korrekt tankepoliti som forteller dem hva de skal si og tenke, og fordømmer dem som mutasjoner av virkelige mennesker.

De som er presset i grøfta av den nyliberale orden, har en økonomisk identitet som både den liberale klassen og hele høyresida er uvillige til å innrømme. Denne økonomiske identiteten er den samme som den hvite underklassen deler med andre kasserte mennesker, inkludert de udokumenterte arbeidere og fargete demonisert av demagogene på nyhetene. Dette er en økonomisk realitet makteliten investerer stor energi i å skjule.

Den den liberale klassens selvrettferdighet, som mesker seg av sin innbilte toleranse og opplysning mens de fordømmer den hvite underklassen som uforbederlig, utvider skillet mellom hvite lavtlønnsarbeidere og de urbane elitene. Liberalere har ingen rett til å avsi dom over disse såkalte ‘avskyelige’ uten å anerkjenne deres smerte. De må lytte til deres historier, som de store mediebedriftene har stengt ute. De må tilby løsninger som gir mulighet for økonomisk stabilitet og selvrespekt.

Martin Luther King Jr. forsto den nedadgående spiralen av hat mot de som hater deg. «På en reell måte er alle liv forbundet med hverandre,» skrev han i «Brevene fra fengselet i Birmingham. «Alle mennesker er fanget i en uunngåelig nettverk av gjensidighet, vevd sammen i et enkelt plagg av skjebnen. Det som påvirker en direkte, påvirker alle indirekte. Jeg kan aldri bli hva jeg burde bli før du er hva du burde være, og du kan aldri bli hva du burde være før jeg er det jeg burde være. … «

Vi kan ikke kjempe mot rasisme, fordommer og hatkriminalitet, som vil bli forsterket av Donald Trump som president, uten først å kjempe for økonomisk rettferdighet. Dette er ikke et gap mellom toleranse og intoleranse. Det er et gap mellom størstedelen av den amerikanske befolkningen og våre oligarkiske- og bedrifts-eliter, som Trump illustrerer. Dette er et gap som bare kan forstås i lyset av behovet for økonomisk rettferdighet. Og først når vi begynner å snakke om rettferdighet først, og inkludering etterpå, vil vi begynne å ta brodden av den gryende fascismen som er omfavnet av mange Trump-tilhengere.

Jeg brukte to år på å skrive en bok om det kristne høyre som heter «Amerikanske fascister: Det kristne høyre og krigen mot Amerika» Jeg tilbrakte mange måneder med fattige hvite arbeidere i stater som Missouri, Kansas, Florida, Pennsylvania, Ohio og California. Da jeg begynte bokprosjektet hadde jeg med meg alle fordommene som følger med å være oppvokst i den liberale kirken; en forakt for en magisk Jesus som svarer på dine bønner og gjør deg rik; en motvilje mot avvisning av rasjonalitet og vitenskap, og den bokstavelige tolkningen av Bibelen; en redsel for helliggjørelse av det amerikanske imperiet; og avsky mot rasisme, kvinnehat, homofobi , islamofobi, antisemittisme og den blinde intoleransen som ofte plager de som trekker seg inn i en todelt verden av godt og ondt.

De som trollbundet av en slik tankegang er kristne kjettere – Jesus kom ikke for å gjøre oss rike og mektige, og velsigne Amerikas imperium. De er også potensielle fascister. De har smeltet sammen ikonografien og symbolene av den amerikanske staten med ikonografien og symbolene av den kristne religionen. De tror de kan skape et «kristent» Amerika. Det amerikanske flagget tillegges den samme hellige verdien som det kristne korset. Troskapseden til flagget har den samme religiøse makten som Fadervår. At en slesk eiendomsutvikler og svindler ble valgt som deres verktøy – 81 prosent av de evangeliske kristne stemte for Trump – for å nå dette målet, er oppsiktsvekkende, for å si det mildt. Men dette er ikke en bevegelse basert på realiteter. De fleste av de som tjener penger på denne kulturen av fortvilelse – mange av dem i presteskapet – er, som Trump, sleipe, amoralske troll.

Mitt syn på de titalls millioner amerikanere som har falt for denne magiske tenkningen opplevde en dyptgripende endring mens jeg gjennomførte intervjuene for boken. I løpet av denne perioden, gjorde jeg det gode journalister gjør: jeg lyttet. Og historiene jeg hørte var hjerteskjærende. Jeg begynte å like mange av disse menneskene. Samfunnene de levde i, jeg besøkte mange av dem, så ut som byene hvor familien min bodde i Maine. De var livredde for fremtiden, spesielt for sine barn. De slet med følelsen av verdiløshet og oppgivelse. Jeg frykter den kristne fascismen de innhyller seg i, men jeg betrakter dem også som dens sjakkbønder.

De hater en sekulær verden de mener ødelegger dem. De lengter etter de apokalyptiske visjonene i Tim LaHaye sin «Left Behind» -serie. De ønsker at grusomhetene og råten av «sekulær humanisme» skal bli utslettet før de og deres familier blir løftet inn i himmelen av Bortrykkelsen (en hendelse aldri nevnt i Bibelen).

Jeg avsluttet min bok med en dyp motvilje mot pastorene i megakirkene, som i likhet med Trump, manipulerer fortvilelse for å oppnå makt og rikdom. Jeg ser den kristne høyresida som en alvorlig trussel mot et åpent samfunn. Men jeg hater ikke de som desperat klamrer seg til denne følelsesmessige redningsflåten, selv om de spyr ut rasistisk gift. Deres konklusjon, at minoriteter, udokumenterte arbeidere eller muslimer har ansvar for utarmingen, er en del av en retrett inn i fantasiens verden. Den eneste måten vi kan ta eggen av denne rasismen og hatet, og tillate dem å frigjøre seg fra grepet av den magiske tenkningen, er ved å skape arbeidsplasser som tilbyr tilstrekkelige inntekter og økonomisk stabilitet, og ved å gjenopprette deres lokalsamfunn og forrangen av fellesskapets beste. Enhver annen tilnærming vil mislykkes. Vi vil ikke være i stand til å snakke dem ut av eller skjelle dem ut av deres tro. Disse menneskene er følelsesmessig ute av stand til å takle verden slik den er. Hvis vi demonisere dem, demoniserer vi oss selv.

Arlie Russell Hochschild sin bok «Fremmede i sitt eget land: Sinne og sorg på den amerikanske høyresida», gjør det klart i historie etter historie at medlemmer av den hvite underklassen også er ofre og fortjener vår empati.

Den liberale klassen har ingen håp om å bekjempe fremveksten av den amerikanske fascismen før det slutter seg sammen med den forarmete hvite arbeiderklassen. Den har ingen håp om å bli en effektiv kraft i politikken før den artikulerer en levedyktig sosialisme. De store selskapenes kapitalisme kan ikke reguleres, reformeres eller rettes opp. En sosialistisk bevegelse som har til hensikt å avskaffe denne korporative statens grusomhet vil gjøre mer for å dempe rasisme i den hvite underklassen enn undervisning i moralsk renhet av liberalere. Forkynnelse av multikulturalisme, og kjønns- og identitets-politikk vil ikke redde oss fra den stigende sadismen i det amerikanske samfunnet. Det vil bare gi næring til anti-politikken som har erstattet politikken.

Liberalere har drysset menn og kvinner av ulike raser og religioner over akademia, næringslivet, media og politiske institusjoner. Dette har ikke gjort noe for å beskytte flertallet av marginaliserte mennesker som lever under forhold som er verre enn de som eksisterte da King marsjerte mot Selma. Dette er luksus-aktivisme. Den handler om merkevarer, ikke rettferdighet.

Murray Bookchin fordømte den liberale klassens irrelevans. Den beskjeftiget seg med «den lammende stillheten av stemmeavlukket, de kvelende banalitetene av underskriftskampanjer, klistremerker på bilen, den motstridende retorikken av manipulerende politikere, tilskuersporten offentlige demonstrasjoner, og til slutt, ydmyke bønner på knærne om små reformer. Kort sagt, kun skyggene av den direkte handlingen, engasjementet når ting er vanskelig, viljen til opprør og den sosiale idealismen som preget alle revolusjonære prosjekt i historien.»

Menneskehetens historie, som Bookchin og Karl Marx forsto den, er definert av klassekamp. USAs korporative eliter har velykket smeltet de to store politiske partiene sammen til ett stort korporativt parti. Dette partiet tok kontroll over valgpolitikk, indre sikkerhet, rettsvesenet, universiteter, kunst, økonomi og nesten alle former for befolkningens kommunikasjon, inkludert Hollywood, PR og pressen. Det finnes ingen måter innenfor systemet for å trosse kravene til Wall Street, den fossile brenselindustrien eller krigsprofitørene. Og Trump er i ferd med å fjerne de lunkne begrensningene som er igjen.

Oswald Spengler i «Vesterlandets Undergang» spådde at mens vestlige demokratier forkalket og døde, ville en klasse av «søkkrike kjeltringer,» folk som Trump, erstatte de tradisjonelle politiske elitene. Demokratiet ville bli en humbug. Hatet ville bli fremmet og matet til massene for å oppmuntre dem til å rive seg selv i stykker.

Den eneste veien som gjenstår er opprør. Hvis dette opprøret skal lykkes, må det uttrykkes språket av økonomisk rettferdighet. En videreføring av språket om multikulturalisme og identitets-politikk som vårt viktigste kommunikasjonsmiddel er selvødeleggende. Det gir næring til kulturkrigene. Det gir næring til anti-politikken som definerer den korporative staten.

«Arvingene til ‘the New Left’ på sekstitallet har skapt en kulturell venstreside innenfor akademia», skrev Richard Rorty. «Mange medlemmer av denne venstresida spesialiserer seg på det de kaller ‘forskjellspolitikk’ eller ‘identitetspolitikk’ eller en politikk av ‘anerkjennelse’.» Denne kulturelle venstresida bryr seg mer om stigma enn om penger, mer om dyp og skjult psykologisk motivasjon enn om overflatisk og åpenbar grådighet.»

Vår fiende er like lite den hvite arbeidende fattige som den er afrikansk-amerikanere, udokumenterte arbeidere, muslimer, latinos eller medlemmer av GBLT-samfunnet. Oligarkene og de store selskapene, mange av dem tilhengere av politisk korrekthet, er vår fiende. Hvis vi gir slipp på vår selvgodhet og arroganse, hvis vi snakker til de arbeidende fattige, som virkelig lider, vil vi avsløre giftstoffene av fordommer og rasisme. Vi må vende den forlatte arbeiderklassens raseri, uansett deres farge, rase eller religiøse tro, mot de som fortjener det.


Chris Hedges har teolgisk utdanning. (Han må vel nærmest sies å være en frigjøringsteolog.) Han var utenrikskorrespondent i Mellom-Amerika, Midtøsten, Afrika og Balkan i nesten to tiår. Han har rapportert fra mer enn 50 land og har jobbet for The Christian Science Monitor, National Public Radio og The Dallas Morning News. Han var utenrikskorrespondent for The New York Times i 15 år.

Advertisements

One comment

  1. «Vi kan ikke kjempe mot rasisme, fordommer og hatkriminalitet, …., uten først å kjempe for økonomisk rettferdighet. Dette er ikke et gap mellom toleranse og intoleranse. Det er et gap mellom størstedelen av …befolkningen og våre oligarkiske- og bedrifts-eliter. Dette er et gap som bare kan forstås i lyset av behovet for økonomisk rettferdighet. Og først når vi begynner å snakke om rettferdighet først, og inkludering etterpå, vil vi begynne å ta brodden av den gryende fascismen.» (Sitat fra artikkelen nedenfor). Her har jeg sløyfet refereransene til USA. For dette gjelder også i Norge og resten av verden. Eliten i Norge kan preke «demokrati» og toleranse aldri så mye. Men når urettferdighet blir elitens premiss, er det intet folk som lenger vil tro på verken «demokrati» eller toleranse. Og urettferdigheten er allrede blitt dyp når eliten anvender våpenmakt og undergravingsarbeid for å få sin egen forståelse gjennom overfor motstandere som den ikke er enig med. Slik tvang bruker nå Norge med NATO overfor andre land og folk. Og de bruker det overfor egen befolkning med overstyring, tvangssentralisering og gjennom å forhandle bort folkets rettigheter til privatinteresser (fiskeri m.m.) og overnasjonale organisasjoner (EØS m.m.).

    Lik

Kommentarer er stengt.