Det usynlige imperiet -under radaren, hevet over mistanke

I dag er han offisielt hedret og æret for sin motstand mot slaveriet, (som knapt utfordrer dagens herskere). Men for hans nådeløse motstand mot imperialismen, anklaget generalene og politikerne Mark Twain (1835-1910) for forræderi, og kom med dårlig skjulte dødstrusler.

 

Av Jason Hirthler

Da USA gikk til krig mot Spania i 1898, gjorde landet det i et mediemiljø der «Den gule pressen» dominerte. Den spilte en ikke ubetydelig rolle i skapelsen av den spansk-amerikanske krigen. Begrepet ‘»Den gule presse» betyr i utgangspunktet bruk av sensasjonell og dårlig undersøkte reportasjer for å skape spenning og selge flere aviser.

En stille natt i februar 1898 sank den amerikanske slagskipet Maine på havna i Havana. Denne hendelsen ble grepet av vestlige medier, som New York Journal (eid av William Randolph Hearst) og New York World (Joseph Pulitzer), for å skape en spent atmosfære, beskyldninger og ærekrenkelser mot spanjolene. En krigsfeber ble startet i befolkningen.

President McKinleys regjering følte seg snart presset til å kjempe. Krigen ble vunnet på ti uker i Karibien og Stillehavet. Den utslettet den spanske imperialistiske tilstedeværelsen på Filippinene og i Karibien, og ga USA kontroll over Cuba, Puerto Rico og Filippinene. Men den amerikanske forfatteren Mark Twain ble ikke lurt av den sjåvinistiske pressen, heller ikke av administrasjonens påstand om å støtte kubanerne, og heller ikke av dens angivelige ønske om å bringe demokrati til Filippinene. Twain sa: «Vi har dratt dit for å erobre, ikke frigjøre.»

Forskjellige århundrer, samme plan

Det er deprimerende å se likhetene mellom tingene Twain og hans anti-imperialistiske kolleger kjempet mot og hva de progressive står overfor i dag. Den imperialistiske maskinen marsjerer videre. Det undertrykker nasjon etter nasjon som forsøker enhver form for nytenkende alternativ til å være husmenn for globalistene. Statens taktikk og medienes lureri har knapt forandret seg siden 1898. Begge forsøker å gjøre de imperialistiske forbrytelsene uklare, og gjemme dem bak en fasade av moralsk nødvendighet.

For et moderne språkøre høres «den gule journalistikken» ganske likt ut «falske nyheter», med sin uopphørlige tillit til anonyme kilder, falske eksperter, villedende tolkninger og skremselstaktikker. Gul journalistikk og falske nyheter er begge omskrivninger for statlig propaganda, vanligvis brukt for å tilsløre det imperialistiske maskineriet. Uansett hva vi kaller det, er statens svindel i ferd med å ble enda mer gjennomgripende takket være Barack Obama. Obama, denne hule sjarlatanen, undertegnet loven Countering Disinformation and Propaganda Act (CDPA) som en del av forsvarsbudsjettet for 2017 (NDAA). Dette fulgte forsvarsbudsjettet for 2013, som tillot at utenriksdepartementet nå har lov til å rette sin PR-innsats direkte mot den amerikanske opinionen, noe som tidligere var ulovlig. Direkte statlig propaganda er nå lovlig på hjemmebane. Men selvsagt, statens kontrollerte talerør var allerede i gang med å skape propaganda for hjemmemarkedet.

Mediene som beskytter den imperiale staten er temmelig lik tidligere tider. Det samme er prosessen som konflikter utvikles på. Disse trinnene er også utformet for å beskrive aggresjon som selvforsvar. Et hendelse under ‘falskt flagg,’ eller i det minste en uklar hendelse, gir media et påskudd for overdrivelser og krigsiver.

Fiaskoen med slagskipet Maine ga samme påskudd som de kjemiske angrepene gjorde i Syria. En liste over krav som ikke kan godkjennes sikrer at konflikten vil skje. President McKinley sitt krav om at Spania forlot Cuba hadde samme eskalerende effekt som NATOs krav på nittitallet. De forlangte at Slobodan Milosevic skulle tillate NATO å okkupere hele Serbia.

Sjåvinistiske media sikler etter krig. Hearst fikk sine aviser til å oppfordre leserne til å huske the Maine – «Remember the Maine» – akkurat som da redaksjonen i Washington Post hevdet Bush-administrasjonens argumenter for krig med Irak var «ubestridelige.» Og som alltid, høres påstander om edle mål fra maktens tinder.

Washington hjalp Cuba til kaste av seg det spanske åket, i stedet for å bare beskytte sine egne sukker- og tobakkinteresser. NATO støtter ‘moderate frihetskjempere’ i Syria mot et autoritært regime, i stedet for å ønske å erstatte Assad med en lydig marionett.

De som er motstandere av dette bør fordømmes, som Hermann Göring anbefalte, for deres mangel på patriotisme, på samme måte som folk på venstresida fordømmes for å hevde den syriske staten er suveren og bør bestemme sin egen fremtid.

Vi er fortsatt i samme situasjon som Twain. I stor grad er dette fordi de imperialistiske elitene eier mediene som formidler vår forståelse av verden. Denne forståelsen tillater lite, om noen, ekte diskusjon av amerikansk imperialisme og dens kriminelle ødeleggelse av sårbare mennesker, samfunn, landsbyer og familier over hele verden.

Fraværet av denne informasjonen fortsetter i stor grad fordi befolkningen er overbevist om at vi lever i et samfunn med bred debatt, der det ikke er noen emner som er tabu i den store amerikanske ‘ideenes markedsplass’.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Den gule pressen i aksjon: Fortellinger om sotmussede spanjoler som kroppsvisiterer «våre» kvinner, for å skape en krigsstemning i befolkningen.

 

Debattens begrensninger

Systemet er konstruert slik at vi har livlige debatter kun innenfor akseptable grenser. Som Noam Chomsky sa: «Den smarte måten å holde folk passive og lydige på, er å begrense spekteret av akseptable meninger, men tillate en veldig livlig debatt innenfor dette spekteret.»

Imperialisme og dens konsekvenser – økonomisk, psykologisk og fysisk vold – er i stor grad utenfor disse grensene. Vi kan diskutere politiets rasisme mot svarte, men ikke rasisme som en funksjon av den imperialistiske staten. Vi kan diskutere korrupsjon på Wall Street, men ikke finans som et avgjørende verktøy for imperialistisk utnyttelse. Vi kan diskutere om grensekontroll er rasistisk, men ikke innvandringens rolle i å skape en reservestyrke av arbeidskraft som våre herskere (dvs. de store selskapene) kan bruke. Vi kan diskutere homofiles rettigheter og lik lønn for kvinner, men ikke hvordan imperialismen ødelegger livene til utallige kvinner og homofile i nasjoner vi angriper. Vi kan diskutere den syriske krigen, men ikke Syria som et nytt kapittel i imperialismens meget brutale historie.

Så lenge vi debatterer og marsjerer mot problemer som ikke utfordrer den herskende klassens makt og rikdom, vil ikke noe endres strukturelt. Rasisme, sjåvinisme, kjønnsdiskriminering, Wall Streets økonomiske utbytting av befolkningen, gjeldsslaveri, lønnslaveri, kriger med tvilsomme motiv, forherligelse av krigsforbrytere ( både historiske og de som lever i blandt oss) og mye mer. Dette vil fortsette uten stans.

Allikevel nekter mediene konsekvent å fortelle oss den imperialistiske sammenhengen, på problemområde etter problemområde. Derfor blir vi etterlatt med å argumentere for et svar på en hendelse vi misforstår. Vi mislykkes i å se årsakene til hendelsene, og derfor debatterer vi symptomer på imperialisme, ikke selve den imperialistiske sykdommen.

  • Se på de siste Manchester-angrepene. Mediene – fra BBC til Washington Post – nektet å håndtere kompleksiteten i sammenbruddet av den libyske staten. De vil skrive at Libya i 2011 opplevde et «kaotisk sammenbrudd.» De vil nevne at Muammar Gaddafi «ble styrtet fra makten. De vil påpeke landets status som «en mislykket stat». Men de vil ikke plassere denne krigen på tidslinjen av global imperialisme. Imperialismen marsjerer videre ganske åpenbart. Den styrter «despoter» og «diktatorer,» og gir makta til marionettregimer som er villige til å gjøre vestlig utnyttelse lettere. De overleverer nasjonens ressurser, infrastruktur og pengevesen til Vesten. Fokuset, spesielt på høyresida, fokuserer på islam, som er radikalisert og derved «gjort til et våpen» av imperialistisk brutalitet. Hver krig behandles som et engangstilfelle, en isolert hendelse som har sine egne unike motiver. Dette er den samme unnskyldningen om «en enslig lovbryter», forklaringen som ofte brukes for å beskytte selskaper fra anklager om institusjonell medvirkning i forbrytelser.
  • Se på Demokratenes kritikk av president Donald Trump. Washington Post ga Trump fire «Pinocchioer» for tilsynelatende å ha løyet om NATO. Han ble først anklaget for å ta feil for å ha sagt at land skyldte penger til USA. NATO-landene har betalt sine avgifter. Han ble også anklaget for å ha løyet for å ha sagt at NATO-nasjoner ikke brukte nok på egen sikkerhet. Faktisk har NATO-medlemmene frem til 2024 for å øke sine utgifter til to prosent av BNP. Derfor ble denne setningen også stemplet som feil, selv om artikkelen valgte å overse den sannsynlige konflikten mellom hva Trump anså for å være tilstrekkelig og hva eksisterende NATO-avtaler sa var tilstrekkelig. Det var heller ikke et ord om Trumps overordnede kritikk, at NATO var en organisasjon gått ut på dato og burde ha blitt oppløst da Warszawapakten ble oppløst på slutten av den kalde krigen. Avisen bemerket aldri at NATO i stedet ble utvidet som et verktøy for vestlig aggresjon mot Russland i perioden etter Gorbatsjov. Avisen klarte ikke å legge merke til at Washington i stigende grad har brukt NATO – og har derfor brukt mer penger på NATO – som en trojansk hest som kan i det skjulte utvide Washingtons imperialisme mot øst.
  • Se på anklagene om russisk innblanding i presidentvalget. Undersøkelsen. Høringene. Etterretningstjenestenes tilsynelatende «knusende» rapport om russisk hacking av valget klarte ikke å komme med tekniske bevis på den russiske statens rolle i forbrytelsen. I stedet klaget den hovedsaklig på russisk mediedekning av USA. Den antatte konsensusen i de 17 etterretningstjenestene er enda en tvilsom påstand. Se på den ustanselige dekningen i New York Times om det angivelige samarbeidet, et barnslig forsøk på å bruke helt vanlige kontakter, samtaler på cocktailselskaper, honorar for å opptre i media og twitter-kontakter for å beskrive Den russiske føderasjonen som en imperialistisk makt ute av kontroll. Denne grunnløse undersøkelsen stjeler dyrebar tid fra hva som kunne ha vært diskusjoner om det reelle imperiet og dets storstilte militære utplasseringer i utlandet. Det er heller ikke forklart hvorfor denne distraksjonen eksisterer i utgangspunktet: fordi Trump ønsket å redusere president Obamas aggresjoner mot Russland; fra sanksjoner, til NATO, til Syria, til desinformasjonen om innblanding i valgkampen. Noe slikt ville ha direkte utfordret den globalistiske strategien for å utvide USAs hegemoni over hele verden.
  • Se på det britiske parlamentsvalget. Jeremy Corbyns splittede, internt uenige Arbeiderparti erobret 32 seter fra sentrum-høyresida, mens Theresa Mays reaksjonære konservative parti mistet 12 seter og mistet flertallet. Dette ble ansett av mainstream-pressen for å være noe forferdelig, fordi de hadde fullstendig demonisert Corbyn og hans sosialistvennlige ideer. Dagen før valget publiserte Daily Mail en førsteside som kalte Corbyn en sympatisør av terrorisme. Sammenhengen ble fullstendig unngått. Det kunne ha blitt nevnt at Mays eget parti fullstendig støttet terror i Nord-Irland på 1980-tallet, og at DUP-partiet, som nå skal være med på å støtte et flertallsregjering, også var en stor tilhenger av anti-katolsk vold.

Men for å snakke om nåtiden: May støtter en krig i Syria som a) er en vestlig aggresjonskrig mot en suveren stat som aldri har invitert vestlige land innenfor sine grenser; Og b) er det mest gjennomsiktige tilfellet til nå av de sammenfallende interessene mellom terroristorganisasjoner og vestlige regjeringer. De førstnevnte tjener sistnevnte som et spyd, eller en trefork, De er et verktøy for å skape de tre ondene: krig, fattigdom og rasisme. Dette sprøytes inn i virvelen av postkolonialistisk kaos, som er selve definisjonen av ny-imperialisme.

  • Se på den falske utvidelsen av intervensjonen i Syria. Den såkalte ‘koalisjonen,’ av vestlige stater pluss terroristfaktorer, skjøt ned en syrisk fly som skal ha bombet ISIS. Washington sa flyet bombet De syriske demokratiske styrkene (SDF). De er sannsynligvis en og samme sak, som russerne synes å tenke. I alle fall unnlot de store avisene å nevne at det amerikanske angrepet på et syrisk fly er en krigshandling mot en nasjon hvor vestens farse av en koalisjon aldri var invitert. Disse stenografene publiserte umiddelbart artikler som kunngjorde at Russland nå ville «sikte på» og «true» amerikanske krigsfly over Syria. Rollene hadde blitt reversert og aggressoren handler i selvforsvar. Koalisjonen er der tilsynelatende for å bekjempe ISIS, en framstilling russerne og syrerne bestrider. De sier USA egentlig er der for å styrte Bashar Al Assad, balkanisere Syria i sekteriske ministater som Israel kan kontrollere på våre vegne, og kutte forbindelsen mellom Iran og Hizbollah, noe som vil svekke motstanden mot Tel Avivs erobring og kolonisering av hele Vestbredden. For ikke å nevne å rykke nærmere sin febrilske visjon om en dag å utvide sitt jødiske demokrati fra Nilen til Eufrat.

Spørsmålet om imperialisme er sjeldent nevnt, om noensinne. Ikke i en reporters notater, ikke i en liste over intervjuspørsmål, ikke i video-transkripsjoner, ikke i det første- eller det andre- eller det endelige utkastet av en artikkel.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Hva som egentlig forårsaket eksplosjonen på slagskipet Maine ble aldri avklart. Men Spania fikk skylda for det i pressen. (som Syria i dag)

 

Internasjonal lov forandres

Hvitvaskingen av imperialismen i moderne tid skyldes særlig to handlinger. Den ene er Clinton-regimets popularisering av «humanitære intervensjoner» som en legitim form for voldelig aggresjon på nittitallet. Vanligvis ber man FNs sikkerhetsråd om å gi legitimitet til en slik aggresjon. Simon Chesterman, i boka «Just War eller Just Peace?» undersøker det han kaller, «Sikkerhetsrådets aktivisme; Sikkerhetsrådet var klar til å påta seg sitt ansvar for internasjonal fred og sikkerhet, med bemerkelsesverdig tøyelige grenser.» Det liknende «ansvaret for å beskytte» (R2P) ble godkjent av FNs medlemmer som en ny internasjonal norm i 2005. Ideen er at suverene stater er ansvarlige for sikkerheten til deres egen befolkning, og hvis de ikke klarer å leve opp til dette ansvaret, inkludert brudd på humanitær lov, er det opp til det internasjonale samfunnet å håndheve dette.

Begge konseptene har blitt brukt til å forvirre progressive velgere eller få dem til å samarbeide med krig. De lures til å godta våre edle kriger uansett i hvilken form de er – med fly, soldater, krigsskip eller stråmenn. Begge konseptene er basert på en rimelig idé – ønsket om å beskytte de svake mot de sterke. Men forutsigbart nok, har begge blitt bevisst forvrengt til en begrunnelse for det motsatte. De fjerner de svakes juridiske beskyttelse mot de sterkes aggressivitet. En titt på Libya, Irak, Serbia og andre kriger gjør dette klart.

Dyrets natur

Men dette er imperialismen frekke, krasse og uforferdete natur. Den bruke et språk som opprettholder et slør av rettferdighet, men bak dette slører driver den sitt skitne arbeid. Som Chesterman påpeker, synes Sikkerhetsrådets medlemmer å ha liten motvilje for å bruke «ansvar for å beskytte» for å fremme sine egne interesser. På samme måte nøler ikke Washington med å grovt utnytte ideen om «ansvar for å beskytte» til ensidig å utføre militære handlinger. De later som om en nasjon, blant alle andre, har den moralske styrken til å gå bresjen for å forsvare de forsvarsløse. USA måtte bruke dette kortet i Syria, fordi Russland og Kina endelig har skjønt Washingtons intriger. Kanskje har de endelig skjønt at de internasjonale finansinstitusjonene, så vel som FN, er instrumenter som er til for å legitimere vestlig hegemoni. «Den tredje verden» forsto dette på syttitallet. Disse institusjonene er sorenskriveren som gir vestlig vold et segl av legitimitet.

Twain uttrykte en tanke som var allment utbredt da han skrev han var «motstander av at den amerikanske ørnen skulle sette sine klør i noe annet land.» Men hans ord ble druknet av imperialister den gang.

I dag fortsetter globalister og deres folk i pressen å kle begrepet «rettferdig krig» i stadig nye klær for å lure enda en ny generasjon medborgere/lesere, og lede dem triumferende til seier. Som George Orwell sa: «Det er det samme i alle kriger; Soldatene utfører kjempingen, journalistene roper, og ingen sann patriot kommer i nærheten av skyttergravene, bortsett fra så korte som mulige propagandareiser.» Så lenge den gule pressen fortsetter å fremme denne fortellingen, vil den imperialistiske slaktingen aldri avta. Denne fortellingen og dens heialedere må fullstendig bringes i vanry hvis motstand mot imperialismen noen gang skal få avgjørende betydning.


Med velvillig tillatelse fra Jason Hirtler. Han er en uavhengig politisk analytiker med lang erfaring fra markedsføringsbransjen. Han bor i New York. Essayet er litt stilistisk forenklet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s