Scott Ritter: White Helmets, propaganda og gassangrep

Alle som husker påstandene om masseødeleggelsesvåpen i Irak før angrepet i 2003, vil også huske Scott Ritter. Har var en av FNs våpeninspektører i Irak som faktisk hadde integritet til å trekke seg i stedet for å fremme karrieren sin og godta løgnen. Han vet tydeligvis også hva han snakker om rent teknisk, ekspertisen hans er tydelig i teksten. Han bruker Aristoteles sin forklaringsmodell for årsakstyper, men ikke bli skremt av dette, det er bare en ramme for teksten, det er fullstendig leselig 🙂

Fra Khan Sheikhun Ninian Reid / Flickr

Av Scott Ritter

På kvelden den 26. juni publiserte Det hvite hus en utalelse via Twitter. «USA har identifisert mulige forberedelser for enda at angrep med kjemiske våpen av Assad-regimet, som sannsynligvis vil føre til massemord på sivile, inkludert uskyldige barn.» Tweeten fortsatte: «aktivitetene ligner forberedelsene regimet gjorde før sitt angrep med kjemiske våpen den 4.april,» før presidenten advarte: «Hvis Assad utfører enda et massemord-angrep ved hjelp av kjemiske våpen, vil han og hans militære betale en stor pris.»

En Pentagon-talsmann støttet utsagnet fra Det hvite hus, og sa at USAs etterretning hadde observert «aktivitet» på en syrisk luftbase som antydet at «aktive forberedelser for bruk av kjemiske våpen» var i gang. Flyplassen, Shayrat, hadde blitt pekt ut av USA som opprinnelsen til flyet og ammunisjonen som ble brukt i et påstått kjemisk angrep på landsbyen Khan Sheikhun den 4. april. Aktiviteten de hadde observert var ved en fly-hangar som tildligere hadde blitt truffet av krysserraketter avfyrt av USAs marine i et hevnangrep den 6. april.

Erklæringen fra Det hvite hus kommer rett etter publiseringen av en artikkel skrevet av den møkkagravende journalisten Seymour Hersh (tidligere vinner av Pulitzer-prisen) i et tysk tidsskrift, Die Welt. Han stiller blant annet spørsmål ved gyldigheten av etterretningen som underbygger påstandene i Syria om hendelsene den 4. april i og rundt Khan Sheikhun.

(NB: Jeg har hjulpet Hersh med å kontrollere visse aspekter av hans artikkel; men jeg var ikke en kilde til noen av informasjonen som ble brukt i hans artikkel.)

Ikke overraskende, har Hersh sin artikkel blitt angrepet fra mange kretser. De mest fremtredende av disse er en britisk-basert borgeraktivist ved navn Eliot Higgins. Gjennom sin blogg Bellingcat, blir han hyppig brukt av medier i USA og Storbritannia som en kilde til informasjon som impliserer den syriske regjeringen i det påståtte kjemiske angrepet.

Verken Hersh eller Higgins har avgjørende bevis for å styrke sine respektive konklusjoner; Sistnevnte bruker påstander fra angivelige øyenvitner, støttet med rettsmedisinsk testing av materialer som angivelig er hentet fra åstedet for angrepet. Disse skal påvise tilstedeværelsen av sarin, en dødelig nervegass.

Hersh, på sin side, er avhengig av anonyme kilder i det amerikanske militæret og etterretningstjenester som forsyner ham med innsigelser mot den offisielle amerikanske posisjonen. Det som imidlertid er klart, er at ikke begge kan ha rett – enten utførte den syriske regjeringen et angrep på Khan Sheikhun med kjemiske våpen, eller så gjorde den det ikke. Her er et kompromiss ikke mulig.

Letingen etter sannhet er like gammel som sivilisasjonen selv. Filosofer gjennom tidene har slitt med vanskeligheten [med å finne en rasjonell grunn for årsaker og sammenhenger mellom ting. Aristoteles skjelnet mellom fire årsakstyper.] Denne tilnærmingen er like relevant i dag som det var to tusen år siden, og anvendelsen av denne metoden på problemet med å skille fakta fra fiksjon angående Khan Sheikhun hjelper oss på lang vei å analysere utsagnet om nye syriske kjemiske forberedelser og debatten mellom Hersh og Higgins.

Ifølge Aristoteles, var det fire årsaker som måtte undersøkes i søken etter sannhet – material, formal, virkende og hensikt.

Den materielle årsaken er elementet som et objekt skapes fra. Man kan si den materielle årsaken er det faktiske kjemiske våpenet som angivelig skal ha blitt brukt på Khan Sheikhun. Det merkelige med både Khan Sheikhun-angrepet og dagens erklæringer fra Det hvite hus er imidlertid at ingen har kommet med noen fysiske bevis på at det faktisk eksisterte et kjemisk våpen, enn si hva slags våpen som angivelig var brukt. Dette er som hvis en aktor prosederer i en drapssak, men ikke viser selve mordvåpenet. På lignende vis, har anklagerne mot Syria fremmet anklager kun med indisier – mange døde og døende ofre, men ingenting som knytter disse ofrene til et faktisk fysisk objekt.

Human Rights Watch (HRW) har hevdet at den materielle årsaken til hendelsen i Khan Sheikhun er en sovjetisk Khab-250 kjemisk bombe. Bomben er spesialbygget for å spre nervegassen sarin. De baserer dette på analyse av bilder de har fått fra den ikke-statlige redningsorganisasjonen White Helmets. De viser fragmenter som angivelig er hentet fra åstedet for angrepet. Det er flere problemer med vurderingen fra HRW.

Først og fremst, er det ingen uavhengig verifisering av at disse gjenstandene faktisk er hva HRW hevder de er, eller at de var fysisk hentet Khan Sheikhun, enn si at de var der som følge av et flyangrep utført av den syriske regjeringen. Videre, ble bomber av typen Khab-250 aldri eksportert av hverken den sovjetiske eller russiske regjeringen, og dermed er påstanden om at en slik type ordinans finnes i det syriske arsenalet høyst mistenkelig.

Sarin er et kjemisk stridsmiddel som ikke vil bli liggende igjen lenge etter angrepet. Dets militære funksjon er å drepe ved direkte eksponering. Enhver ordinans som skal levere sarin vil, som Khab-250-bomben, være konstruert for å spre gassen i aerosolform – små dråper som vil bli pustet inn av offeret eller berøre offerets hud. I kampsituasjoner, vil flyet som leverer sarin-ammunisjon forventes å minimere eksponeringen mot fiendtlig antiluftskyts. Det vil fly lavt til målet med høy hastighet. For å ha noen form for militær nytte, vil våpen som leveres på denne måten kreve en bremsemekanisme, for eksempel finner som kan utløses eller en fallskjerm, noe som ville forsinke våpenets fallhastighet. Dette gjør det mulig med en mer konsentrert bruk av nervegassen på det tiltenkte målet.

Kjemiske stridsmidler er ikke beregnet for presisjonsangrep, men snarere spredning av nervegassen over et område. På grunn av dette, slippes bombene ikke enkeltvis, men i store mengder. (Khab-250 ble for eksempel laget for å bli sluppet av et TU-22-bombefly, som skulle slippe 24 bomber på samme mål.) Våpenet i seg selv er ikke komplisert – en stålhylse med et lite rør med høyeksplosiver i midten som skal spre aerosolen. Det er utstyrt med et tennrør som skal detonere ved kontakt med bakken eller ved en forhåndsbestemt høyde. Når den har blitt detonert, forårsaker sprengladningen at hylsen sprekker og sprer dråper av nervegassen over målet. Denne eksplosjonen er svært liten. Nesten ingenting av selve våpenet vil bli ødelagt som et resultat, og dets bestanddeler kan lett identifiseres som sådanne og vil befinne seg i umiddelbar nærhet. Kort sagt, hvis en Khab-250 eller en hvilken som helst annen flybåren kjemisk bombe hadde blitt brukt mot Khan Sheikhun, ville det finnes vesentlige fysiske bevis for dette, inkludert hylsen, tennrøret, halefinne-enheten og fallskjermen. Det faktum at ingen av disse tingene eksisterer, gjør det meget tvilsomt at en kjemisk bombe levert med fly ble brukt av den syriske regjeringen mot Khan Sheikhun.

Hvis vi fortsetter med Aristoteles sin tankegang, representerer den virkende årsaken måten hendelsen er skapt på. I Khan Sheikhun er problemet ikke det fysiske våpenet i seg selv, men heller hva som skjedde på bakken når det gjelder årsak og virkning. Ingenting symboliserte dette mer enn de forferdelige bildene som dukket opp av sivile ofre i etterkant av det påståtte kjemiske angrepet, mange av dem kvinner og barn. (Det var disse bildene som fikk President Trump til å beordre angrepet med krysserraketter mot Shayrat-flybasen.) Disse bildene ble skaffet til veie av White Helmets, som et biprodukt av nødssituasjonen som skjedde i og rundt Khan Sheikhun den 4. april. Denne responsen kan derfor sies å utgjøre den virkende årsaken i enhver undersøkelse veien fra teori til praksis angående påstandene om bruken av kjemiske våpen der.

White Helmets ble til i etterkant av uroen som brøt ut i Syria etter Den arabiske våren i 2012. De sier selv at de er nøytrale, men de har brukt det som nå er en global plattform som en humanitær redningsorganisasjon for å fremme temaer som er imot regimet. De oppmuntrer også til en utenlandsk intervensjon for å fjerne regimet til Bashar al-Assad. Ifølge White Helmets sin egen innrømmelse, har organisasjonen godt med midler, og er trent og finansiert av vestlige ikke-statlige organsisasjoner og stater. Dette inkluderte USAs statlige bistandsorganisasjon USAID, som har finansiert gruppen med 23 millioner dollar per 2016.

Et britisk-basert selskap med sterke forbindelser til det britiske utenriksdepartementet, May Day Rescue, har i stor grad administrert White Helmets sitt faktiske redningsarbeid. May Day Rescue har et et budsjett på flere titalls millioner dollar, donert av utenlandske myndigheter, inkludert USA og Storbritannia. Det overvåker et omfattende opplæringsprogram beregnet på å trene kandidater til den laveste standarden «nivå 1» – for søk og redning i byområder (Urban Search and Rescue, USAR). Personell og enheter opplært til dette nivået er i stand til å utføre søk og redningsoperasjoner på overflaten – de er hverken opplært eller utrustet for å redde innesperrede ofre. Lag som er utdannet til dette nivået er ikke kvalifisert til å utføre operasjoner i et farlig miljø (som for eksempel eksisterer i nærvær av en nervegass som sarin).

White Helmets har fått sitt omdømme gjennom formidling av videoer de selv har produsert, som tilsynelatende viser dem i aksjon i Syria, der de redder sivile fra bombede bygninger og gir livreddende akuttmedisinsk behandling. (Det bør bemerkes at den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som viser White Helmets i aksjon ble filmet helt og holdent av White Helmets selv, noe som stiller vanskelige spørsmål om journalistisk etikk.) For en lekmann er disse videoene en dramatisk framvisning av helter i aksjon. For folk som er trent i fagområdet, er disse videoene faktisk bevis på farlig inkompetanse eller enda verre, svindel. (Jeg kan tilby min egen erfaring som Hazardous Materials Specialist ved New York Task Force 2 Urban Search and Rescue team).

Hoveddelen av White Helmets sitt selvskapte rykte er redning av offer – vanligvis et lite barn – fra under en ruinhaug, vanligvis tung armert betong. For det første, som et «nivå 1» USAR-team, er White Helmets ikke utdannet eller utstyrt til å utføre redningsaksjoner av ofre som sitter fast. Og likevel skildrer deres egne videoer redningsarbeidere som bruker graveutstyr og verktøy, for eksempel pressluftbor, for å få tilgang til ofrene som angivelig ligger fastlåst under vekten av en kollapset bygning. Teknikkene som brukes av White Helmets er ikke bare teknisk feil, men farlige for alle som faktisk sitter fast. Bruken av gravemaskiner for å flytte bygningmateriale, eller den tilfeldige boringen og hamringen i betong i umiddelbar nærhet av et innesperret offer, vil uunngåelig føre til at ruinhaugen beveger på seg og at de innesperrede ofrene vil knuses ihjel. Etter min mening, er videoene rent teater, enten iscenesatt for å imponere et uvitende publikum, eller faktisk gjennomført med totalt mangel på interesse for alle virkelige ofres ve og vel.

På samme måte, er redningen av ofrene fra denne hendelsen med farlige stoffer (HAZMAT), særlig et så farlig og dødelig stoff som nervegassen sarin, utelukkende en oppgave for personell og team som er spesielt utrustet og trent for oppgaven. «Nivå 1» USAR-team mottar ingen opplæring for å håndtere farlige materialer som en del av sertifiseringen. Det finnes ikke noen bevis eller en påstander fra White Helmets om at de har gjennomgått den type spesialistopplæring som trengs for å hjelpe i tilfelle av et reelt angrep med kjemiske våpen.

Virkeligheten vises på bildene fra White Helmets, av deres handlinger i og rundt Khan Sheikhun den 4. april. Her kan man se den tilfeldige og skjødesløse bruken av personlig verneutstyr (enten ikke tilstede eller brukt på en måte som ikke gir beskyttelse mot mulig eksponering), håndteringen av ofrene og den såkalte dekontamineringen. Alt White Helmets gjorde var operativt feil og ville utsette dem selv og ofrene de tilsynelatende behandlet for enda større skade. Som det var tilfelle med deres «redning» av ofrene i kollapsede bygninger, tror jeg redningsaksjonen White Helmets utførte i Khan Sheikhun var en teatralsk forestilling som var beregnet på å imponere de som er uvitende og dårlig informerte.

Jeg sier ikke at ingenting skjedde i Khan Sheikhun – åpenbart skjedde noe. Men White Helmets utnyttet det som skjedde, og overdramatiserte «redningen» og «dekontamineringen» i en iscenesatt teaterforestilling som ble filmet og raskt formidlet ved hjelp av sosiale medier på en måte beregnet på å påvirke den opinionen i Vesten. Vi ser ikke den faktiske redningen på åstedet – ofrene trukket fram fra sine knuste hjem, eller som ligger i gatene. Det vi får se, er en storstilt teaterforestilling der ofrene ankommer felthospitalet, med mye løping frem og tilbake og meningsløs aktivitet som faktisk vil forverre ofrenes tilstand og kontaminere redningsmennene.

Gjennom sine handlinger, var White Helmets imidlertid i stand til å ‘puste liv i’ den generelle fortellingen om et kjemisk våpenangrep. Dette avledet oppmerksomheten fra det faktum at ingen egentlige våpen eksisterte, og dermed fremmer den virkende årsaken som objektet (det ikke-eksisterende kjemiske våpenet) ble skapt på.

Etter å ha definert [det ikke-eksisterende kjemiske våpenet] og måten det ble opprettet på (White Helmets sin gjennomskuelige teaterforestilling), kan vi gå videre til den tredje eller formale årsaken, som er uttrykket for hva tingen egentlig er. I tilfellet Khan Sheikhun, vises dette best av resultatene av rettsmedisinsk testing av prøver som angivelig er tatt fra ofre for det kjemiske angrepet og fra selve åstedet for angrepet. Organisasjonen som var ansvarlig for tilsynet med denne rettsmedisinske testingen var Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen, eller OPCW. Gjennom sitt arbeid har OPCW fastslått at nervegassen sarin, eller en «sarin-lignende substans», ble brukt i Khan Sheikhun, et resultat som tilsynelatende kompenserer for både mangelen på en bombe og redningsmennenes amatørmessige teaterforestilling.

Problemet er imidlertid at OPCW ikke er i stand til å bevise hva de gjorde. En av de viktigste delene ved den type rettsmedisinske undersøkelser som utføres av organisasjoner som OPCW – nemlig anvendelsen av vitenskapelige metoder og teknikker for etterforskning av en forbrytelse, er begrepet «forvaringskjede» av alle prøver som blir testet. Dette krever en helhetlig innsamling av prøvene. Prosessen skal registreres og bevitnes; Prøvene skal forsegles, dokumenteres, ledsages under transporten til laboratoriet, alt må behørig bekreftes; deretter skal åpningen av forseglingen skje under tilsyn, det samme med den påfølgende behandlingen av prøvene. Alt dette skal skje under tilsyn av OPCW. Alt som ikke oppfyller disse standardene betyr at prøvens integritet har blitt kompromittert. Kort sagt, det finnes ingen prøve.

OPCW erkjenner at sitt personell ikke fikk tilgang til Khan Sheikhun på noe tidpunkt. Undersøkelsesgruppen sier imidlertid at det brukte forbindelser med «parter med kunnskap om og forbindelser til det aktuelle området», for å få tilgang til prøver som ble samlet inn av «ikke-statlige organisasjoner». De ga dem også tilgang til folk som kunne bli intervjuet, og videoer og bilder ble gitt til undersøkelsesgruppen for å granskes. Den ikke-statlige organisasjonen som ble brukt av OPCW var ingen andre enn White Helmets .

Prosessen med å ta prøver fra et kontaminert område må ta hensyn til en rekke faktorer. Hensikten er å bidra til å skape et så bredt og nøyaktig bilde av selve hendelsen som mulig, beskytte sikkerheten til personen som tar prøven, samt beskytte integriteten av selve åstedet (dvs. redusere senere forurensning). Det er ingen bevis på at White Helmets har fått denne typen spesialisert trening som kreves for å ta slike prøver. Videre er White Helmets ikke en forlengelse av OPCW. Ikke under noen omstendigheter kan prøver tatt av White Helmets og senere videresendt til OPCW betraktes som gyldige med hensyn til forvaringskjeden. Dette gjelder også for de biomedisinske prøvene OPCW evaluerte. Alle slike prøver ble enten tatt fra ofre som hadde blitt transportert til tyrkiske sykehus eller skaffet til veie av personell som ikke er fra OPCW, i strid med forvaringskjeden.

Til slutt er det Aristoteles hensiktsårsak, som representerer målet som objektet er laget for – nemlig hva var det endelige hensikten bak angrepet på Khan Sheikhun med kjemiske våpen. For å svare på dette spørsmålet, må man holde seg innenfor rammen for undersøkelsen brukt her. Her finner vi en felles tråd mellom de fire årsakene. Sammenhengen kan ikke overses når vi vurderer sannheten av hva som skjedde i Khan Sheikhun: nemlig tilstedeværelsen av en enkelt faktor – White Helmets.

Det er to forskjellige fortellinger når det gjelder hva som skjedde i Khan Sheikhun. Den første, fremsatt av regjeringene i USA, Storbritannia, Frankrike, og støttet av slike grupper som Bellingcat og White Helmets, er at den syriske regjeringen gjennomførte et angrep med kjemiske våpen ved hjelp av én bombe levert av ett fly, mot et sivilt mål.

Den andre, nevnt av regjeringene i Russland og Syria, og opprettholdt av Seymour Hersh sin reportasje, er at det syriske flyvåpenet brukte konvensjonelle bomber for å treffe et militært mål, som utilsiktet spredte en giftig sky av stoffer lagret på selve området. Dette drepte eller skadet sivile i Khan Sheikhun.

Det kan ikke være tvil om at selve overlevelsen av White Helmets som organisasjon og saken de støtter (dvs. regimeendring i Syria), har blitt fremmet av fortellingen de har hjulpet med å håndtere og presentere angående hendelsene den 4. april i og rundt Khan Sheikhun. Dette er selve innbegrepet av Aristoteles hensiktsårsak – selve endemålet som delene har blitt konstruert for.

Det mangler enhver meningsfylt faktabasert informasjon for å underbygge påstandene fra White Helmets og de som finansierer og støtter dem, som amerikanske myndigheter og Bellingcat. Dette stiller alvorlige spørsmål om gyldigheten av de siste uttalelsene fra Det hvite hus om Syria og påstandene om at syrerne forbereder seg på enda et kjemisk angrep.

Hvis Amerika har lært noe fra sin smertefulle historie i Irak og de løgnaktige påstandene om at Saddam Husseins regime fortsatt hadde masseødeleggelsesvåpen, er det at å skynde seg inn i en militær konflikt i Midtøsten basert på uholdbare påstander fra en regional part som har stor interesse i saken, er idiotisk. (I Irak var denne parten Ahmed Chalabi og Den irakiske nasjonalkongressen).

Det er opp til opinionen med egen dømmekraft å avgjøre hvilken fortelling om hendelsene i Syria de vil godta. En versjon er støttet av en meget anerkjent gravende journalist som har skapt en karriere av å avsløre ubeleilige sannheter, fra My Lai til Abu Ghraib og mange andre saker. Den andre muligheten, som kollapser med bruk av Aristoteles sin modell for analyse av årsaker, er produsert og fremmet av White Helmets, som påvist her.


Scott Ritter er en tidligere etterretningsoffiser i Marinekorpset. Han har tjenestegjort i det tidligere Sovjetunionen, for å gjennomføre avtaler om våpenkontroll; i Den persiske bukt under operasjon Desert Storm i 1991; og i Irak som overvåker av fjerningen av masseødeleggelsesvåpen. Han er forfatteren av «Deal of the Century: Hvordan Iran blokkerte vestens vei til krig» (Clarity Press, 2017).

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s