Kampen om det europeiske gassmarkedet – flytende naturgass eller rørledninger?

Hver av disse skipene koster halvannen milliard kroner.

Flytende naturgass (forkortet i artikkelen LNG), på engelsk liquefied natural gas, er naturgass som er kjølt til under -160°C. Volumet reduseres da ca. 600 ganger, og muliggjør effektiv transport og lagring.

Av Mark Chapman/ The Kremlin Stooge

Finnes det noen fans av Darwin-prisen blant leserne her? For de få som aldri har hørt om den, feirer Darwin-prisen de personene som har gjort menneskeheten en betydelig tjeneste ved å melde seg ut av den globale genpoolen. Mens jeg forberedte meg på å utgreie dagens tema, kom jeg på den uheldige prisvinneren fra 1999, James fra Missouri, som ble så fiksert dama han prøvde å gjøre sine hoser grønne hos at han prøvde å kappe av seg sitt eget hode med motorsag for å vise hvor mye han ønsket et utfall på sine vilkår. Selv om han ikke lyktes i noe av dette, påførte han seg store skader og døde senere på sykehus. Aske til aske; støv til støv.

Målet mitt i dag er å vise de klare destruktive likhetene mellom den ovennevnte følelsesladede avgjørelsen og den lignende beslutningen fra Det amerikanske senatet om å pålegge ytterligere økonomiske sanksjoner mot Russland. Denne gangen forbindes sanksjonene tydelig til straff for europeiske selskaper som driver forretninger med Russland – i tillegg er dette et klart forsøk på å stoppe sistnevnte fra å fortsette med gassledningprosjektet Nord Stream II. I sin tur, er dette et åpenbart forsøk fra USAs side for å sørge for at Europa ikke har noe annet valg enn å kjøpe amerikanske energiprodukter, i form av LNG fraktet sjøveien. Dette ønsket begynner endelig å demre også for Europa; Eller i det minste de delene av kontinentet som betyr noe, for eksempel Tyskland.

Forsøk et øyeblikk å se bort fra den uutholdelige arrogansen av USAs innblanding i Europas energimarked med sikte på å begrense europeernes valg, mens amerikanerne – latterlig nok – later som om de forsøker å utvide de europeiske energimulighetene.

Leserne og kommentatorene på denne bloggen vil være godt klar over, siden det har vært et diskusjonstema her i mange år, at det avgjørende premisset for den vestlige planen om å gripe Ukraina og dulte landet inn i den vestlige banen, var at Russland skulle bli tvunget, av ren tyngdekraft, til å godta dette. Så lenge hendelser fortsatte å skje for fort til å kunne gjøre noe med dem, ville Russland bidra til å skape grunnlaget for sin egen undergang. Og en stor del av dette var antagelsen at Russland ville bidra til å finansiere Ukrainas overgang til å bli en brekkstang for Vesten. Ideen var at landet kunne brukes som et økonomisk pressmiddel mot Russland, ved hjelp handelsforbindelser og transitt av Europas energiforsyning gjennom Ukrainas rørledningssystem.

Men Russland har pålagt en handelsembargo mot de fleste ukrainske varer og fjernet tollfriheten. Det snart ble snart klart at Brussels opprinnelige planer var å bruke disse tollavtalene for å lure europeiske handelsvarer inn i det russiske markedet bakveien, gjennom Ukraina – og dermed knuse innenlandske næringer som ikke ville kunne konkurrere på økonomisk gunstige vilkår. Lensestolstrategene dreit nesten i buksa da byggingen av South Stream-rørledningen gjennom Svartehavet startet. Den skulle omgå Ukraina og frata dem rundt 2 milliarder dollar årlig i transittavgifter. Men et stort press fra USA fikk til slutt Bulgaria til å sabotere planene. Rørledningen ble avlyst, noe som førte til mye skadefryd i vest. Det var ikke så mye fryd i Bulgaria, men de var uansett bare en bonde på brettet.

Apropos: Selv om 2 milliarder dollar årlig i transittavgift er ekstremt viktig, var Ukrainas nasjonalprodukt før krisen på 163 milliarder dollar. Midlene som skaffes fra transittavgifter er viktige fordi (a) Russland må betale dem og (b) Vesten må hoste opp med tilsvarende midler i bistand hvis Ukraina mister dem.

Men den virkelige verdien av Ukraina som transittland er landets fysiske beliggenhet som mellommann for de russiske gassforsendelse til Europa. Det som er en bro, kan lett bli til en vegg. Når Washington mener at Russland trenger litt mer dritt i ansiktet, kan Ukraina bli bedt om å kunngjøre en fordobling av transittavgiftene, eller starte enda strid som pressen så kan framstille som at Russland er en upålitelig leverandør. Derfor er det viktig for den vestlige strategien at betydelige mengder russisk gass fortsetter å pumpes gjennom Ukraina. Det er så viktig at Europa fortsetter å pønske ut stadig mer desperate planer for å fortsette å motta gass gjennom landet som man vet framprovoserte den forrige avstengningen av europeiske forsyninger, ved å ha tatt ut europeisk gass for eget bruk. Dette er til tross for forsikringene fra Tyskland og Gazprom sine vestlige partnere, at Nord Stream-rørledningen vil bety billigere gasspriser for Europa.

Men vi visste at dette ville skje, ikke sant? Ja, det gjorde vi, for vi hørte nylig den demokratiske senatoren Jean Shaheen, som er i Senatets komité for europeiske saker, kunngjøre at USA overveide å blande seg inn i Nord Stream II-rørledningen, med sikte på å ta kverken på den en gang for alle. Formålet er, som allerede nevnt, å gjøre banen klar for frakt av LNG til Europa og skyve Russland ut av markedet. Forutsetningen er at uten energisalget, vil den russiske økonomien svinne hen og landet kollapse. Å ødelegge Russland er fortsatt Washingtons overordnede strategiske mål.

Så innsatsen er høy; Høy nok til å gi oss bakgrunnen for Washingtons bisarre og aggressive oppførsel, og for deres fortsatte latterlige insistering på at Russland manipulerte det amerikanske presidentvalget i 2016. Hva er sjansene for at Washington vil lykkes med sitt nyeste forsøk på global mobbing?

Ikke bra, ifølge flere kilder. La oss se på hvordan Platts ser på sakene; Platts, en del av S&P Global, har hovedkvarter i London og sysselsetter over 1000 personer i mer enn 15 kontorer rundt om i verden. Disse inkluderer globale forretningssentre som New York, Shanghai og São Paulo, og store energisentre som Houston, Singapore og London, hvor Platts er basert. Nå har jeg har forhåpentligvis vist firmaets bakgrunn som noen som vet hva de snakker om i energibransjen. La oss se hva Platts har å si om det potensielle amerikanske LNG-markedet i Europa.

Mmmm …. rapporten er blandet. Platts er i utgangspunktet ikke negativt innstilt til Cheniere Energy sin ekspansjon. Men et par ting legger demper på entusiasmen. For det første, har bare 8 amerikanske skipslaster med flytende naturgass blitt sendt til Europa så langt; Dette var i april i år, da rapporten ble utgitt. Av disse, ble 4 sendt til Spania, 3 til Portugal og 1 til Italia. For det andre, sier Platts den iberiske halvøya ikke er spesielt viktig når det gjelder å måle suksessen av amerikanske salg av gass til Europa.

«Det faktum at Portugal og Spania var de første europeiske landene som importerte LNG fra USA, forteller oss at … Den iberiske halvøya anses å være et ‘øymarked’ med dårlig sammenkobling til resten av Europa, slik at leveransen av amerikansk LNG til regionen sannsynligvis ikke vil bli sett på som et tegn på at dette bli mer populært i det bredere europeiske markedet.»

Det samme avsnittet peker på at Russland ikke forsyner Den iberiske halvøya via rørledning, og Russland derfor sannsynligvis ikke er veldig bekymret for effekten av amerikansk LNG på dette markedet.

For det tredje, Cheniers hurtige ekspansjon har kommet med en skremmende prislapp. Selskapet er for tiden – fra høsten 2016 – overlesset med ca 20 milliarder dollar i langsiktig gjeld. Dette er ulønnsomt, der renteavdragene sluker 60% av inntektene. Dette er kroneksemplet på en «sykkeløkonomi»; i det øyeblikk du slutter å tråkke, faller du overende.

Selvsagt, få store nyvinninger i forretningsverden har skjedd uten å ta risiko, og mens Cheniere fortsetter på samme kurs med det som virker som skjødesløshet, kan det like lett lønne seg, med fullstendig dominans av det nordamerikanske eksportmarkedet. Men det er en helvetes stor gjeldsbyrde; Ikke mye margin for dårlige nyheter her. Dette avslører også en feil i den amerikanske strategien – å erobre kontroll over det europeiske energimarkedet fra Russland vil være skremmende dyrt.

(artikkelen fortsetter under kartet)

De viktigste gassrørledningene fra Russland til EU. ‘Brotherhood’ er p.t. den største, men er ikke vedlikeholdt i Ukraina. North Stream skal utbygges kraftig, slik at gassen kan flyte rett til Tyskland uten politisk ustabile transittland. Det er meningen Turk Stream skal forsyne det sør-europeiske markedet.

Bare tenk på problemene: For det første er det de ruinerende kostnadene av å bygge LNG-terminaler og prosessanlegg. Så må du få tillatelse til planlegging og utbygging. (Jeg antar dette kunne gjøres ganske raskt hvis et slikt saftig sjanse til å ta kontroll over det europeiske markedet syntes som en god mulighet). I tillegg trenger du tankskip for å sende ditt produkt. Den gjennomsnittlige LNG-tankeren som kan legge til ved de fleste terminalene (husk at disse enorme tankskipene må kunne seile helt fram til terminalen ved kaia, slik at du kanskje må mudre en skipslei hele veien gjennom en grunn havn) kan frakte litt mer enn 3 milliarder kubikk-fot (BcF) naturgass, som for det meste er metan. Det tilsvarer cirka 0.85 milliarder kubikkmeter (BcM). Men Europa bruker cirka 400 milliarder kubikkmeter per år. Dette betyr mer enn én full tanker hver dag, forutsatt at LNG forsyner hele det europeiske markedet, som selvsagt er urealistisk. Spesielt med tanke på hele den globale LNG-tankflåten består av om lag 410 fartøy. Ingen LNG-rederier er for øyeblikket registrert under amerikansk flagg, og hvis USA planlegger å være en seriøs eksportør, vil de trenge rundt 100 nye LNG-tankere over de neste 30 årene, noe som egentlig ikke er oppnåelig med tanke på at det tar cirka 2 år å bygge ett skip. Prislappen er 200 millioner dollar per skip. Selvfølgelig kan mirakler utføres hvis du pøser nok penger inn i prosjektet. Men vi har allerede, litt nervøst, nevnt hvor mye alt dette koster – hvordan ser den sannsynlige avkastningen på investeringen ut?

Men hva i helvete!? Platts sier rett ut at Russland har muligheten til å redusere sine priser for å sikre at de underbyr konkurrenter, for å beholde sin andel av det europeiske markedet!

«Russland har tydeligvis muligheten til å underby den amerikanske LNG-prisen for å sikre at de beholder sin andel av sine viktigste europeiske markeder. De kan oversvømme markedet med billig gass og maksimere inntekter og kontantstrømmen på et tidspunkt da produsenter over hele verden lider av virkningen av lave priser.»

Så la meg se om jeg har skjønt det: Alle forsøkene i vest, ledet som vanlig av Washington, for å tvinge energiprisene nedover og holde dem lave … gavner egentlig Russland, ved å tvinge USA til uakseptable tap på sine LNG-salg, slik at den ikke har råd til å selge sin gass til Europa med overskudd? Dette ser ut til å være temmelig nøyaktig hvordan det er:

«Russland, takket være de [lave oljeprisene] og en forbedret eksportstrategi fra Gazprom, økte sin eksport til Europa med 15% (gjennom rørledningene Nord Stream, Yamal og Brotherhood) til 118 Bcm, og tar dermed tilbake sin plass som Europas største leverandør av gass.»

Vent nå litt! Jeg tror jeg ser en løsning. Alt USA trenger å gjøre er å bruke sin globale innflytelse til å øke energiprisene!

«Men forsyninger av amerikansk gass har sine egne problemer – dagens lave priser tvinger et stadig økende antall amerikanske produsenter til å begjære seg selv konkurs. Ifølge en nylig rapport fra Haynes og Boone, har 90 gass- og oljeprodusenter i USA og Canada begjært seg selv konkurs mellom januar 2015 og begynnelsen av august 2016.»

Og jeg innså akkurat: Hvis løsningen er å tvinge energiprisene oppover på nytt, hvordan ville dette sabotere en motstander som allerede var i stand til å underby deg og fortsatt selge med profitt?

Platts avslutter dette dystre sammendraget med en trøstepris. Selv om USAs gassforsyninger er mindre konkurransedyktige enn gass via rørledninger, gitt de små profittmarginene, vil den ankomme Europa uansett. Mer av den gode, gamle amerikanske entreprenørånden. Det må imidlertid måtte skje med det som beskrives som en lav profittmargin på kort sikt. Ville du vært komfortabel med denne prognosen hvis du hadde, la oss si, 20 milliarder dollar i gjeld?

Og det er ikke bare Platts som slår alarm; Forbes har en lignende, litt mer satirisk, oversikt over situasjonen.

«Det meste av dette er bare støy og struttende politikere. USA er ikke nå, og vil heller ikke være i nær fremtid, en nøkkelleverandør for Europas energibehov. Ifølge EIAs årlige prognoser, publisert i april, vil USA forbli en nettoimportør av brennstoff helt fram til 2040 i et lavprisprisscenario. I et scenario med høye olje- og gasspriser, blir USA en nettoeksportør av flytende brennstoff, på grunn av økt produksjon innen 2021. Det kan skje mye på sju år. Da vil Exxon trolig være tilbake i Russlands polarsirkelområde, med sin avtale med Rosneft.»

Forbes nevner også det interessante perspektivet at salg av amerikansk gass til utlandet vil være upopulært innenlands hvis det amerikanske lederskapet fortsatt presses til å oppnå større selvforsyning og redusert avhengighet av utenlandske kilder. Denne situasjonen kan bare forverres av en økning i anti-amerikanske stemninger rundt om i verden, og vil trolig forsterkes hvis energiprisene stiger. Men hvis prisene holder seg lave, vil amerikansk LNG-eksport ikke være profitabel. Hvis de stiger, vil gass via rørledninger underselge flytende naturgass og gjøre at den ikke er konkurransedyktig. Hmmm, vi synes bare å virre rundt i sirkel. La du merke til det lille detaljen i avsnittet, der forfatteren nevner at den eneste mulige måten USA kan konkurrere med Russland på naturgassmarkedet i Europa, ville være hvis de hadde nasjonale rettigheter til betydelige forsyninger av gass i utlandet? Kiler dette hukommelsen din litt? Får det deg til å tenke på Burisma Holdings og Hunter Biden?

Selv den nykonservative tankesmia Brookings, for Guds skyld, advarte at amerikansk flytende naturgass ikke kan konkurrere på pris, selv før den første LNG-lasten ville forlate USA. Gitt tankesmias sympatier, virker det sannsynlig at dette var en edru påminnelse som er ment å hindre USA i å gjøre noe dumt som kan mislykkes og til og med føre til ruin; Det var neppe ment som en støtte til Russlands globale forretningspraksis.

Som det så ofte skjer, fører en usunn fiksering på å knerte en i stor grad oppdiktet fiende til at man tar økte risikoer og begynner med en helt urealistisk vurdering av sannsynligheten for suksess – det blir verdt å gjøre noe rett og slett fordi man ønsker å gjøre noe. I dette tilfellet, har kostnadene medført fremmedgjøring og raseri i Tyskland, EUs ankerøkonomi, og sint mumling fra Gulfstatene, som Washington forhandlet fram kutt i produksjonen med for å gjøre sine egne produkter mer konkurransedyktige. Alt dette var fånyttes, viser det seg, fordi en nasjon med ekstra produksjonskapasitet alltid kan undergrave prisen, og nasjonen med verdens laveste produksjonskostnader bør være sist på lista over «land jeg ønsker å starte en priskrig med».

Hvis du er imot Washingtons brautende, mobbende framgangsmåte i verden, har man kanskje en viss skadefryd. Men jeg har spart det beste til slutt – Trump tør ikke forsøke å legge ned veto mot Senatets beslutning, eller endre den, på grunn av den vellykkede mediekampanjen for å skildre ham som Putins hemmelige agent. Enhvert forsøk på å mildne Tysklands raseri vil bli grepet av de virkelighets-utfordrede demokratene som en mulighet til å ytterligere diskreditere Trump-administrasjonen, ved at få det til å se ut som han forhandler på vegne av Russland.

Virkeligheten overgår fantasien.


Mark Chapman (ingen forbindelse til John Lennon) er en kanadisk blogger som skriver under navnet «The Kremlin Stooge».

 

Advertisements