Hersh sine nye avsløringer om Syria gjemt av presssen

Seymour Hersh (CC)

Av Jonathan Cook

Den meget erfarne gravende journalisten Seymour Hersh, mannen som avslørte My Lai-massakren i Vietnamkrigen og det amerikanske militærets overgrep mot irakiske fanger i Abu Ghraib i 2004, er trolig den mest innflytelsesrike journalisten i moderne tid. De mulige unntakene er Bob Woodward og Carl Bernstein, paret som avslørte Watergate.

I flere tiår har Hersh brukte sine omfattende kontakter i det amerikanske sikkerhetsapparatet for å gi oss ‘fortellingen bak den offisielle fortellingen’, og for å avsløre fakta som ofte har vist seg å være ubehagelige for de som sitter ved makta. Han har ‘stukket hull på’ mange saker som de mektige forventer offentligheten skal akseptere passivt som nyheter, uansett hvor egennyttige og oppdiktede de er. Hans prestisje blant journalister var enorm. I et hav av feilinformasjon fra de store mediebedriftene, var han som en liten øy av frihet i eliten, og hadde en sikker stilling i magasinet New Yorker.

Paradoksalt nok, mens sosiale medier har skapt en mer demokratisk plattform for informasjonsformidling i det siste tiåret, har de store mediebedriftene blitt stadig reddere for en uavhengig person som Hersh. Hans reportasjer kan nå bli enormt forsterket og videreformidlet av sosiale medier. Som et resultat, har han blitt stadig mer marginalisert og hans arbeid stadig mer bakvasket. Ved å nekte ham troverdigheten av en «respektabel» mainstream-plattform, kan han for første gang i sin karriere bli avvist som en tullebukk og sjarlatan. En leverandør av falske nyheter.

Ikke desto mindre har han fortsatt å undersøke den vestlige utenrikspolitikken. Denne gangen er det angående Syria, til tross for at han sliter med å finne noen som ville publisere hans siste arbeid. Den offisielle vestlige fortellingen har beskrevet et bilde av en psykotisk syrisk president, Bashar Assad, som antas å være så irrasjonell og selvdestruktiv at han av og til bruker kjemiske våpen mot sitt eget folk. Han gjør det, ikke bare uten noe åpenbart formål, men akkurat i det øyeblikk når slike angrep sannsynligvis vil gjøre ubotelig skade mot hans regime. Særlig minneverdig var da to angrep med saringass hendte akkurat da Assad gjorde sterke diplomatiske eller militære framganger, og da de islamske ekstremistene i al-Qaida og ISIS – hans motstandere – var på retrett og med desperat behov for en intervensjon fra utlandet.

Farlige monstre

Hersh sine undersøkelser har ikke bare undergravd de bevisfrie påstandene som fremmes i vest for å destabilisere Assads regjering. Men de truer også de større amerikanske politiske ønskene, som ønsker å «omforme Midtøsten». Hans arbeid har utfordret samstemmigheten i politikken og de store mediebedriftene, som skildrer Russlands Vladimir Putin, Assads viktigste allierte mot de ekstremistiske islamske styrkene som kjemper i Syria, som enda et farlig monster som Vesten må tukte.

Dette er grunnene til at Hersh har blitt stadig mer venneløs. Hans gamle arbeidsgiver, New Yorker, nektet å publisere hans undersøkelser om Syria. I stedet måtte han dra over Atlanterhavet for å finne et hjem i den prestisjefylte, men langt mindre fremtredende, London Review of Books.

I 2013, avslørte hans kontakter i sikkerhets- og etterretnings-tjenestene at antagelsen om at Assad hadde beordret bruken av sarin-gass i Ghouta utenfor Damaskus, ikke holdt mål når den ble gransket. Selv Barack Obamas sjef for nasjonal etterretning, James Clapper, ble tvunget til å innrømme at Assads skyld ikke var helt åpenbar, selv mens media presenterte skyldspørsmålet som ubestridelig. Hersh sitt arbeid bidro til å hindre forsøket på å begynne et vestlig militært angrep for å styrte den syriske regjeringen.

Hans siste undersøkelse stiller spørsmål ved om Assad var ansvarlig for et annet påstått gassangrep – denne gang mot Khan Sheikhoun i april. Igjen ble en enstemmig vestlig fortelling raskt skapt, etter at sosiale medier viste dusinvis av døde syrere, tilsynelatende etter at et syrisk fly slapp en bombe. For første gang i sitt presidentskap, mottok Donald Trump overveldende ros for ha å utført et militært angrep på Syria som svar. Dette var selv om han, som Hersh dokumenter, ikke hadde noen bevis som grunnlag for et slikt angrep, som er en grov krenkelse av internasjonal lov.

Hersh sin nye undersøkelse ble betalt av London Review of Books, som nektet å publisere den. Dette er nesten like forskrekkende som selve hendelsene.

Det som er i ferd med å oppstå, er et press om stillhet i media så sterkt at selv London Review of Books synes skremt. I stedet dukket Hersh sin artikkel opp i går i en tysk publikasjon, Welt am Sonntag. Dette er en prisbelønnet avis, ikke mindre seriøs enn New Yorker eller LRB. Men det er meget verdt å legge merke til at Hersh blir tvunget til å publisere enda lenger unna nettopp de maktens sentre han utfordrer.

Tenk deg hvor effektive Woodward og Bernstein ville ha vært i å få Richard Nixon stilt til ansvar hvis de kun hadde fått publisert sine Watergate-undersøkelser i franske medier. Det er denne situasjonen vi nå lever i, med Hersh sine forsøk på å undersøke Vestens påstander om Syria, påstander som er meget beleilige for Vestens egne interesser.

Samarbeid mellom USA og Russland

Når det gjelder innholdet i Hersh sin undersøkelse, konkludere han med at Trump avfyrte 59 Tomahawk-missiler mot en syrisk flybase i april «til tross for at han var blitt advart av det amerikanske etterretnings-kollegiet at de ikke hadde funnet noe bevis for at syrerne hadde brukt et kjemisk våpen.»

Faktisk avslører Hersh at det syriske angrepet på et jihadistisk møtested i Khan Sheikhoun den 4. april var tett samordnet mellom russiske og amerikanske etterretningstjenester, i motsetning til den allment utbredte fortellingen. USA var godt orientert om hva som ville skje og fulgte hendelsene.

Hersh sine kilder i etterretningstjenesten påpeker at disse tette kontaktene skjedde av to grunner. For det første, er det en prosess som kalles «deconfliction», laget for å unngå kollisjoner eller sammenstøt ved ulykkestilfeller mellom de amerikanske, syriske og russiske militære styrkene, spesielt supersoniske jetfly. Russerne ga derfor USAs etterretning presise detaljer om angrepet på forhånd. Men i dette tilfellet oppstod koordineringen også fordi russerne ønsket å advare USA om å holde unna et CIA-spion fra møtestedet. Han hadde infiltrert den jihadistiske gruppen.

«Dette var ikke et angrep med kjemiske våpen,» fortalte en høytstående rådgiver i det amerikanske etterretnings-kollegiet til Hersh. «Det er oppdiktet. Hvis det er tilfelle, vil alle som var involvert i å overføre, laste og klargjøre våpnene … ha på seg ABC-drakt i tilfelle lekkasje. Det ville være svært liten sjanse for å overleve uten slikt utstyr.»

Ifølge amerikansk etterretning, var det syriske flyvåpenet i stand til å treffe målet ved hjelp av en stor, konvensjonell bombe gitt til dem av russerne. Men hvis Assad ikke brukte et kjemisk stridshode, hvorfor døde tilsynelatende mange mennesker ved Khan Sheikhoun av innånding av giftig gass?

Det amerikanske etterretnings-kollegiet, sier Hersh, mener bomben utløste sekundære eksplosjoner i et depot i bygningens kjeller. Dette omfattet propangass, gjødsel, insektmidler samt «raketter, våpen og ammunisjon, … [og] klorbaserte rensemidler for å desinfisere lik før begravelsen». Disse eksplosjonene skapte en giftig sky som holdt seg nær bakken på grunn av den tette morgenluften.

Médecins Sans Frontières fant pasienter de behandlet som «luktet av blekemiddel, noe som tyder på at de hadde blitt utsatt for klor.» Sarin er luktfri.

Hersh konkluderer med:

Bevisene antydet at det var mer enn én kjemikalie som var ansvarlig for de observerte symptomene, noe som ikke ville vært tilfelle hvis det syriske flyvåpenet – som opposisjonsaktivister insisterte på- hadde sluppet en sarinbombe, som ikke har noen sprengkraft [eller nok varme] til å utløse sekundære eksplosjoner. Symptomene er imidlertid i samsvar med utslipp av en blanding av kjemikalier, inkludert klor og organofosfater som brukes i mange gjødselstoffer, noe som kan forårsake nevrotoksiske effekter som ligner sarin.

Politisk selvmord

Hersh sin viktigste etterretningskilde nevner et viktig poeng om den større sammenhengen. Dette vil du ikke høre noen steder i de store mediebedriftene.

Det som de fleste amerikanere ikke oppfatter, er at hvis det hadde vært et syrisk nervegassangrep befalt av Bashar [Assad], ville russerne være 10 ganger så opprørt som noen i Vesten. Russlands strategi mot ISIS, som innebærer å skape mer samarbeid med USA, ville ha blitt ødelagt, og Bashar ville være ansvarlig for å gjøre Russland forbanna, med ukjente konsekvenser for ham. Ville Bashar gjøre det? Når han er på randen av å vinne krigen? Kødder du?

Da amerikanske tjenestemenn i de nasjonale sikkerhetstjenestene planla Trumps «gjengjeldelse», spurte de CIA hva de visste om hendelser i Khan Sheikhoun Ifølge Hersh sin kilde, fortalte CIA dem at «det var ingen anlegg for bruk av sarin på Sheyrat-flyplassen [som de syriske bombeflyene hadde tatt av fra]. Assad hadde heller ikke noe motiv for å begå politisk selvmord.»

Kilden fortsetter:

Ingen kjente opprinnelsen til fotografiene [av ofrene for angrepet]. Vi visste ikke hvem barna var eller hvordan de ble såret. Sarin er faktisk veldig lett å oppdage, fordi det trenger gjennom maling, og alt man trenger å gjøre er å få fatt på en malingprøve. Vi visste at det var en [giftig] sky av gass og vi visste at den skadet folk. Men ut fra dette kan du ikke være sikker på at Assad hadde skjult sarin fra FN fordi han ønsket å bruke den i Khan Sheikhoun.

Trump, under politisk press og svært følelsesmessig av natur, overså bevisene. Hersh sin kilde sier:

Presidenten så fotografiene av forgiftede småpiker og sa at dette var en grusomhet utført av Assad. Det er typisk for menneskets natur. Du kommer raskt til den konklusjonen du ønsker. Etterretningsanalytikere argumenterer ikke med en president. De kommer ikke til å fortelle presidenten, ‘hvis du tolker dataene på den måten, slutter jeg’.

Selv om republikanere, demokrater og hele media samles seg bak Trumps for første gang, har de som snakker med Hersh tilsynelatende gjort det ut fra frykt for hva som kan skje neste gang.

Faren med Trumps «hevn»angrep, basert på null bevis for et angrep med kjemiske våpen, er at det kunne ha drept russiske soldater og trukket Putin inn i en svært farlig konfrontasjon med USA. Etterretnings-kollegiet frykter også at media har fremmet en falsk fortelling som ikke bare antyder at et sarinangrep faktisk fant sted, men også beskriver Russland som en av konspiratorene og antyder at et FN-team faktisk ikke overvåket ødeleggelsen av syrernes kjemiske våpenlager i 2013-14. Dette vil gjøre det mulig for Assads motstandere å i framtiden komme med, på et passende tidspunkt, påstander om enda et ubekreftet saringass-angrep utført av den syriske regjeringen.

Hersh konkluderer med ord fra sin kilde som burde få oss alle til å bli redde:

Spørsmålet er, hva vil skje om det skjer enda et sarinangrep under ‘falskt flagg’, der det hatete Syria får skylda? Trump har økt innsatsen og malt seg inn i et hjørne med sin beslutning om å bombe. Og ikke tro at disse karene [islamistiske grupper] ikke planlegger det neste falske angrepet. Trump har ikke noe annet valg enn å bombe igjen, og hardere. Han er ute av stand til å innrømme han gjorde en feil.

Oppdatering:

Som forventet, har det vært harde angrep mot Hersh sin undersøkelse. Hvis det er én ting som er klart om Khan Sheikhoun-hendelsen, er det at det fortsatt ikke finnes avgjørende fysiske bevis for å si hva som skjedde. Ingen uavhengig granskning har blitt utført. Derfor bør vår jobb som observatører være å ha en kritisk avstand og veie andre relevante saker, som [politiske] sammenhenger og sannsynligheter.

Så la oss heve blikket fra hva skjedde den 4. april, og i stedet konsentrere oss om hva Hersh sine kritikere må hevde om de skal argumentere for at Assad brukte saringass mot Khan Sheikhouns folk.

1. At Assad er så gal og selvdestruktiv – eller i det minste så helt ute av stand til å kontrollere sine øverste offiserer, som selv må være gale og selvdestruktive – at han flere ganger har beordret bruk av kjemiske våpen mot sivile. Og han har valgt å gjøre dette på de verste mulige tidspunktene for sin egen og sitt regimes overlevelse, og når slike angrep var helt unødvendige.

2. At Putin er like mentalt forstyrret. At han er like villig til å risikere en dommedagskrig mot USA, slik at han ved mer enn en anledning enten har godkjent eller stilltiende godtatt bruk av sarin av Assads regime. Og han har ikke gjort noe for å straffe Assad etterpå, da ting gikk galt.

3. At Hersh har bestemt seg for å droppe alle sine ferdigheter i møkkagraving, som han har samlet over mange tiår som journalist. I stedet har han valgt å akseptere alle ubegrunnede rykter som hans lenge etablerte kontakter i sikkerhetstjenestene slenger til ham. Og han har gjort det uten hensyn til skaden som dette vil gjøre mot hans rykte og hans journalistiske arv.

4. At et betydelig antall amerikanske etterretningstjenestemenn, som Hersh har kjent og jobbet med over en lengre periode, har nylig bestemt seg for å lage et forseggjort nett av løgner som ingen ønsker å publisere. De gjør dette enten i håp om å skade Hersh i en eller annen kollektiv hevn mot ham, eller i håp om permanent å bringe sine egne etterretningstjenester i vanry.

Kritikere trenger ikke bare å tro på bare ett av disse fire punktene. De må argumentere for at alle fire er den absolutte sannheten.


Med velvillig tillatelse fra Jonathan Cook. Han er en uavhengig journalist basert i Nazareth. Han er bl.a. vinner av Martha Gellhorn-prisen for journalisme.

 

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.