Vi er alle under mistanke – terrorpanikk og personvernet som forsvinner

Som Edward Snowden sier det: «Målet er å se hvert øyeblikk av sårbarhet i hvert eneste liv, uavhengig av om personen er en kriminell eller en normal person.»

Av Andreas von Westphalen/ Rubikon

Frykten sprer seg i Europa. Rent objektivt betraktet, er terrorpanikken vanskelig å forstå. Som journalist Christian Stöcker kalkulerte:«i ingen år fra 1989 til i dag, har mer enn 200 personer blitt ofre for terrorangrep i hele Vest-Europa. Likevel frykter vi hjerteinfarkt, lungekreft, bilbøller og depresjon mindre enn onde muslimer med et bombebelte.» Eller for å bruke sammenligningen fra professor John Mueller (Ohio State University): «Sannsynligheten for å dø i et terrorangrep er omtrent like stor som sjansen for å drukne i badekaret.»

Men nøkternhet er sjelden tilstede der frykt hersker – og det gjør det her i Tyskland, hos et absolutt flertall: Ifølge en meningsmåling, fryktet tre fjerdedeler av tyskere et terrorangrep. Ikke engang annenhver av de spurte var bekymret for klimaendringer. (Et lignende misforhold i oppfatningen av virkeligheten kan også observeres når man snakker om kriminalitet i Tyskland.)

Økende forvitring av personvernet

Da er det ikke rart at politikerne er aktive. Den tyske regjeringen utvider sin bruk av videoovervåkning. Det føderale politiet skal automatisk registrere bilenes nummerskilt på grensen. I loven om elektroniske ID-kort, ligger det gjemt en automatisk tilgang for etterretningstjenestene. Interpol oppretter en ny database for ansikts-gjenkjenning. Da passer det at Deutsche Bahn skal prøve ut videoovervåkning med gjenkjenning av ansikter og bevegelsesmønstre på tognettverket i Berlin. Allerede i 2015, spurte myndighetene hvert fjerde sekund hvem som eier et telefonnummer. Og sist, men ikke minst: den store regjeringskoalisjonen ønsker å innføre elektroniske ransakelser før neste valg. I tillegg ønsker de å bruke statlige trojaner-virus for å snoke på våre datamaskiner.

I de siste månedene, har man begynt prosessen med å innføre så mange aktiviteter og lover at det er vanskelig å holde oversikten. Det finnes nettsteder som beskriver dette massive tapet av privatlivet, som det er meningen borgerne skal akseptere steg for steg.

Grunnløs mistanke

De fleste endringene i lovene har enda en tvilsom ting til felles: de setter alle borgere under generell mistanke uten grunn til det. Dette er enda mer tvilsomt fordi det overhodet ikke fremlegges bevis for at de eksisterende lovene ikke er tilstrekkelige for å hindre terrorangrep.

Allerede i 2015 gjorde journalisten Mattathias Schwartz en utrolig oppdagelse:

«I de siste femten årene, ble nesten alle store terrorangrep i Vesten utført folk som var kjent av myndighetene i lengre tid.»

Journalisten Ryan Gallagher så deretter konkret på hvert enkelt tilfelle. Alle, eller i det minste et flertall av de mistenkte, var allerede kjent for etterretningstjenestene i ti store terrorangrep i USA og Europa mellom 2013 og 2015.

Ganske nylig kom journalisten Sascha Lobo til følgende konklusjon:

«Siden 2014 har totalt 24 identifiserte gjerningsmenn begått 13 islamistiske bombeangrep i EU, og alle – ja faktisk alle – 100 prosent av gjerningsmennene var tidligere kjent for myndighetene og kjent som mulige voldsutøvere.»

Lobo har en detaljert liste. Av de 24 identifiserte islamistiske bombere:

  • Var alle 24 tidligere kjent for myndighetene,
  • Var alle 24 ansett som mulige voldsutøvere, fordi de enten dro til islamistiske krigssoner eller myndighetene visste at de hadde begått voldelige handlinger.
  • 22 hadde kjent kontakt med andre islamister eller islamistiske nettverk. I ett tilfelle, fantes disse kontaktene, men var ikke kjent.
  • 21 av dem var på ulike terror- eller varsel-lister; en var analysert og klassifisert som «ingen risiko» av myndighetene; myndighetene fikk bekymringsvarsel fra omgivelsene om en av dem som mulig voldelig. Bare for én av dem passer ingen av disse tingene.»

Også nyere eksempler bekrefter bildet. Den mistenkte angriperen i Manchester var kjent for myndighetene. Og i angrepet i London i begynnelsen av juni, var minst to av de tre forbryterne kjent for myndighetene før udåden.

I tilfellet Anis Amri, den antatte gjerningsmannen bak angrepet på julemarkedet i Berlin, påviser Sascha Lobo meget tydelig at myndighetene på ingen måte manglet informasjon eller lovgivning for å hindre angrepet:

«Han ble dømt i Italia til fire års fengsel for overfall og brannstiftelse. Han snakket høyt da han var i fengsel om vold mot annerledestroende. Den italienske nasjonale etterretningen overvåket ham etter fengselsoppholdet, for radikalisering. Politiet i Krefeld begynte, på grunn av en bekymringsmelding fra en flyktning, en (mislykket) «undersøkelse for islamisme». Amri var kjent for myndighetene som en del av et islamistisk nettverk i Hildersheim som diskuterte angrep. Deretter ble han avlyttet i seks måneder og til slutt klassifisert som en farlig person av politiet i delstaten. En etterforskning av ham for trygdesvindel ble innledet. Flere menn fra hans miljø ble arrestert. Han fortalte en spaner om angrepsplanene. Han var på USAs flyforbudsliste. Marokkanske hemmelige tjenester advarte både politiet og etterretningen to ganger om Anis Amri, med direkte advarsler om mulige terrorangrep. Han var kjent for myndighetene under minst 14 ulike identiteter og ble også anmeldt for en knivstikking i en bar i Neukölln.»

Så langt man overhodet er sikker på at Amri var en av gjerningsmennene, fremstår alt dette som et meget viktig problem, som gjør behovet for en uavhengig granskningskommisjon svært ønskelig. Men fokuset for denne artikkelen er å stille spørsmålet om myndighetene med gjeldende lovgivning allerede har tilstrekkelige fullmakter for å hindre terrorangrep, eller om de faktisk trenger ytterligere inngrep i personvernet for å ivareta sikkerheten.

En terrorforsker svarer

Doktor Daniel H. Heinke, leder for påtalemyndigheten i Bremen og æresprofessor i terrorismeforskning ved Høyskolen for offentlig forvaltning i Bremen, svarte i detalj på Sascha Lobo sine konklusjoner.

Han innvendte at Lobo ikke tok med to andre angrep, ett i Würzburg og en bombe som politiet detonerte i Ansbach. Dette er sant, men Heinke formulerer Lobos konklusjoner feil når han skriver: «Lobos konklusjon, at det derfor må handle om svikt hos offentlige myndigheter hvis disse angrepene ikke forebygges, er like enkel som den er uriktig.»

Spørsmålet om svikt hos myndighetene er absolutt relevant. Men det avgjørende er Lobos spørsmål: Myndighetene får skritt for skritt, takket være nye lover, nye spionverktøy i hendene som i økende grad undergraver innbyggernes privatliv. Hvilken berettigelse finnes for dette hvis de eksisterende dataene var tilstrekkelige for å forhindre terrorangrep?

Kort sagt, hvis gjerningsmennene nesten alltid allerede er kjent for myndighetene, burde ikke søkelyset heller rettes nettopp dit, i stedet for å utsette alle innbyggere for en generell mistenkeliggjøring og samle en enorm mengde data om hver borger? Hva er begrunnelsen for å la dette berget av data fortsette å vokse eksponentielt og samle så mye informasjon som mulig om alle borgere, når det er klart nå berget allerede er for stort? Eksisterende informasjon kan ikke lenger oppdages og sporene settes ikke i sammenheng.

Mattathias Schwartz sin konklusjon er fortsatt er gyldig: «Myndighetene mislyktes i å skjønne betydningen av dataene som de allerede var i besittelse av for lenge siden.»

Personvern er en menneskerett

Dersom man diskuterer kompromisset mellom sikkerhet og frihet, må det ikke glemmes at FN nylig bestemte at personvern er en menneskerettighet. Forslaget ble fremmet av Brasil og Tyskland.

Joseph A. Cannataci, FNs spesialrapportør for retten til personvern, kritiserte dagens utvikling i sterke ordelag:

«Det er lite eller ingen bevis som overbeviser spesialrapportøren om effektiviteten eller forholdsmessigheten av visse tiltak som ble introdusert av nye overvåkingslover i Frankrike, Tyskland, Storbritannia og USA, som griper ekstremt inn i personvernet. (…) Forsøket på å synes hard i sikkerhetsspørsmål, med legitimering av meningsløse, ekstremt kostbare og helt uforholdsmessige tiltak, som i stor grad invaderer privatlivet til mange mennesker, er åpenbart ikke veien regjeringene bør gå.»

Et spørsmål om makt?

Varsleren Edward Snowden har en klar oppfatning av hva som er det egentlige målet med overvåkings-verktøyene:

«Det handlet aldri om terrorisme, fordi de ikke effektivt kan hindre terrorisme. Det handler overhodet ikke om sikkerhet. Det handler ikke om beskyttelse. Det handler om makt ..Overvåkning brukes til å kontrollere. Målet er å se hvert øyeblikk av sårbarhet i hvert eneste liv, uavhengig av om personen er en kriminell eller en normal person.»

 

 

 

Andreas von Westphalen, født i 1972, er en freelance teaterregissør og redaktør for hørespill. Han var medarbeider i to bøker om 11. september. Han er medforfatter av hørespillet Terror Games (WDR 2009).

Advertisements

One comment

  1. Det skal vel godt gjøres å ikke bli kjent når de ikke klarer å kotrollere raseriet til daglig en gang? Man vil jo før eller sidenhavne ipolitiets kartoteker. Ifølge svensk politi er det flere titalls tusen av disse der også.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s