Storbritannias samarbeid med jihadister i Kosovo

Den anerkjente historikeren Mark Curtis skriver her om det britiske samarbeidet med islamske ‘hellige krigere’ i Kosovo. Han holder seg til det som kan dokumenteres. (Personlig tror jeg dette Vestlige samarbeidet er dypere og skitnere; Curtis beskriver toppen av isfjellet). Her kan det også påpekes at heller ikke Norge er uskyldig. Krigen mot Jugoslavia var et felles NATO-prosjekt. Uten at det har noe for seg å nevne navn, var folk fra norsk militær/etterretning meget involvert i å styrke UÇK. En gravende journalist kunne finne mye her…

stor albania
Kart over området med ‘Stor-Albania’ inntegnet i rødt.

Av Mark Curtis

Dette er et redigert utdrag fra boka Secret Affairs: Storbritannias samspill med radikal islam.

I britiske mainstream-kommentarer blir NATOs bombekampanje i 1999 mot Jugoslavia under ledelse av Slobodan Milosevic, sett på som et «humanitært intervensjon». Tony Blair mottar fortsatt mye ros for å ha forsvart de etniske albanerne i Kosovo. Deres situasjon ble prekær da de ble utsatt for stadig mer brutale overgrep fra den jugoslaviske hæren mot slutten av 1998 og tidlig i 1999.

Men NATO-bombingen som begynte i mars 1999 førte til en forverring av den humanitære katastrofen som Milosevics styrker hadde påført Kosovo, ikke at situasjonen ble bedre. Størstedelen av grusomhetene begått av jugoslaviske styrker fant sted etter at NATOs bombekampanje begynte. Faktisk, noen etterretnings-etater i NATO, inkludert Storbritannias, visste godt på forhånd at bombingen kanskje vil starte den storstilte ‘etnisk rensingen’ som NATO brukte som offentlig påskudd for å gjennomføre sin kampanje.

Imidlertid er det et annet viktig aspekt av denne krigen som undergraver de angivelige «humanitære» motivene. Det involverer britisk samarbeid med opprørerne i Kosovos frigjøringshær (UÇK), som kjempet skulder til skulder med jihadister fra al Qaida, og i hovedsak handlet som NATOs bakkestyrker i Kosovo. Den store debatten i regjeringen og i mainstream mediene under krigen var om NATO burde sende inn bakketropper eller om jugoslaviske styrker ville bli tilstrekkelig banket fra luften til å stoppe deres grusomheter i Kosovo.

De britiske og amerikanske regjeringene hadde liten lyst til å sette inn bakkestyrker, hovedsakelig for frykt for å lide store tap og bli trukket inn i en mer langvarig konflikt. I stedet begynte de å lete etter lokale allierte, og brukte disse styrkene som et verktøy i sin utenrikspolitikk. Det var i denne sammenheng at militante islamister, som jobbet sammen med den britiskstøttede UÇK, i hovedsak tok på seg rollen som vestlige stedfortredere. De utførte en del av det skitne arbeidet som NATO ikke kunne. Denne historien er, som vi har sett ellers i boka, på ingen måte ukjent i verden etter andre verdenskrig.

Mye senere, i oktober 2006, sa finansminister Gordon Brown, i en tale om å «møte terroristutfordringen», til en forsamling i Chatham House: «Trusselen fra al-Qaida begynte ikke den 11. september – faktisk ble angrepene på tvillingtårnene planlagt samtidig som USA tok initiativ i Europa for å beskytte muslimer i det tidligere Jugoslavia.» Brown hadde rett; Faktisk ga britene militær trening til styrker knyttet til de som planla angrepene den 11. september.

Hva Kosovos frigjøringshær er

Kosovos frigjøringshær besto av etniske albanere som ønsket å sikre uavhengighet for Kosovo og fremme et Stor-Albania i regionen. Den besto av en blanding av radikaliserte ungdommer og studenter, fagfolk som lærere og leger, medlemmer av innflytelsesrike familier og lokale gangstere. Den begynte sin væpnete kamp og hadde sin militære debut i begynnelsen av 1996, ved å bombe leirer som huste serbiske flyktninger fra krigene i Kroatia og Bosnia, og ved å angripe jugoslaviske tjenestemenn og politistasjoner. I midten av 1998, kontrollerte UÇK deler av Kosovo og hadde væpnet og organisert rundt 30.000 krigere; Den var dermed en formidabel styrke på bakken da den jugoslaviske hæren, midt i en voksende borgerkrig, begynte en brutal storstilt offensiv i Kosovo i mars 1999.

Helt fra begynnelsen, hadde UÇK også bevisst angrepet serbiske og albanske sivile, spesielt de som ble ansett som samarbeidspartnere med myndighetene. USA og Storbritannia skjønte tydelig at den var en terrororganisasjon. I februar 1998, beskrev Clinton-administrasjonens spesialutsending til Kosovo, Robert Gelbard, UÇK som «uten tvil en terroristgruppe». Britiske ministre var like utvetydige. Utenriksminister Robin Cook fortalte parlamentet i mars 1998: «Vi fordømmer kraftig bruken av vold for politiske mål, inkludert terrorismen til den såkalte Kosovos frigjøringshær.» I november 1998 og igjen i januar 1999, sa Cook at «mesteparten av drapene» i Kosovo nylig ble utført av UÇK, hvis aktiviteter mot vanlige kosovere bare tjente til å «forlenge deres lidelser». Parlamentariske uttalelser fra britiske ministre tyder på at de fortsatte å betrakte UÇK som en terrororganisasjon helt til begynnelsen av NATOs bombekampanje i mars. UÇK var også kjent for å være involvert i heroinhandel i Storbritannia, mens MI6 undersøkte forbindelsene til organisert kriminalitet.

Videre hadde UÇK også utviklet forbindelser til al-Qaida. Bin Laden skal ha besøkt Albania og etablert en operasjon der i 1994. I årene før NATO-bombekampanjen, flyttet flere militante al-Qaida-medlemmer til Kosovo for å støtte UÇK, finansiert av kilder i Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. I slutten av 1998 sa lederen av den albanske etterretningen at Bin Laden hadde sendt enheter for å kjempe i Kosovo, mens media la merke til etterretningsrapporter fra CIA og Albania som beskrev «Mujahedin-enheter fra minst et halvt dusin land i Midtøsten som strømmet over grensen til Kosovo fra sikre baser i Albania».

Amerikanske etterretningsrapporter noterte også at al-Qaida sendte penger og militante krigere til UÇK, mens mange UÇK-krigere hadde trent i al-Qaida-leirer i Afghanistan og Albania. En av «forbindelsene» mellom Bin Laden og UÇK var identifisert av USAs etterretning som «et felles oppmarsjområde i Tropoje i Albania, et senter for islamske terrorister.» UÇK hjalp hundrevis av utenlandske krigere å krysse grensen fra Albania til Kosovo, inkludert «veteraner fra den militante gruppen Islamsk jihad, fra Bosnia, Tsjetsjenia og Afghanistan», som hadde forfalskede pass. En UÇK-enhet ble ledet av broren til Ayman al-Zawahiri, bin Ladens høyre hånd, ifølge en høytstående tjenestemann i Interpol, som senere vitnet for den amerikanske Kongressen. En vestlig militær tjenestemann ble sitert. Han sa de islamistiske militantene «var leiesoldater som ikke ledet showet i Kosovo, men ble brukt av UÇK til å utføre sitt skitne arbeid.»

På spørsmål i Underhuset i november 1998, om en artikkel i media om at Mujahedin-krigere hadde blitt observert med UÇK-styrker i Kosovo, sa Robin Cook: «Jeg leste rapporten med bekymring.» Hans viseminister, utenriksdepartementets Elizabeth Symons, hevdet imidlertid at regjeringen ikke hadde noen bevis for at Bin Laden finansierte UÇK. I mars 1999, fortalte en annen viseminister, Tony Lloyd, til Underhuset at regjeringen var oppmerksom på rapporter i media om kontakter mellom islamske terroristgrupper og UÇK, men «vi har ingen bevis for systematisk innblanding»; Bruken av ordet «systematisk» var sannsynligvis avslørende, siden det antydet at regjeringen faktisk hadde en del kjennskap til dette.

Den skjulte krigen

På et tidspunkt i 1996 gjorde britisk etterretning, sammen med de amerikanske og sveitsiske tjenestene, den første kontakten vi vet om med en høytstående UÇK-leder i Albania. Sannsynligvis var dette Shaban Shala, en offiser som senere ikke bare kjempet i Kosovo i 1999, men også inne Serbia i 2000. Formelle kontakter mellom UÇK og USA fant sted i juli 1998, da Chris Hill, USAs spesialutsending for Kosovo, møtte UÇKs tjenestemenn.

Dagen etter, møtte en britisk diplomat også UÇK-tjenestemenn i UÇKs hovedkvarter i landsbyen Klecka, sentralt i Kosovo. Den britiske regjeringen hevdet senere at «et innledende møte» mellom en tjenestemann i den britiske ambassaden i Beograd og UÇK-lederne ble holdt den 30. juli 1998. I så fall skjedde dette to dager etter at viseminister Symons medga i et svar på et spørsmål i Parlamentet at UÇK var en «terroristorganisasjon» og det var «tydelig» at den hadde «anskaffet betydelige mengder våpen i Albania». I oktober, gjorde Robin Cook det tydelig at Storbritannia var imot UÇKs politiske mål om å skape et Stor-Albania: «Det er ikke noe sted på det internasjonale kartet for et Stor-Albania – mer enn det er for en Stor-Serbia eller en Stor-Kroatia.»

Likevel var det rundt denne tiden at Storbritannia begynte å trene styrkene de innrømmet var terrorister, hvis politiske ønsker Storbritannia var imot, og som hadde dokumenterte forbindelser til al-Qaida. Dette er et nivå av at hensikten helliger midlet som ville ha imponert britiske tjenestemenn som samarbeider med Det muslimske brorskapet eller ayatolla Kashani på 1950-tallet [under det britisk/amerikanske kuppet i Iran].

På et tidspunkt i slutten av 1998 kontaktet Det amerikanske forsvarets etterretningstjeneste (DIA) britiske MI6, med oppdraget å bevæpne og trene UÇK, rapporterte avisen The Scotsman senere. En høytstående britisk militær kilde fortalte avisen at: «MI6 delegerte operasjonen til to britiske sikkerhetsselskaper, som igjen kontaktet en rekke tidligere medlemmer av spesialstyrkene (22. SAS-regiment). De utarbeidet deretter lister over våpen og utstyr som UÇK trengte.» «Mens disse skjulte operasjonene fortsatte», skrev avisen «ble medlemmer av SAS-regimentet, hovedsakelig fra enhetens D-skvadron, utplassert i Kosovo før begynnelsen av bombekampanjen i mars.»

Noen uker etter at bombekampanjen hadde begynt, rapporterte Sunday Telegraph at UÇK-krigere mottok trening av SAS i to leirer nær den albanske hovedstaden Tirana og i en annen nær grensen til Kosovo, mest sannsynlig nær byen Bajram Curri. Dette var hovedsenteret for UÇKs militære operasjoner, hvor en rekke treningsleirer lå i åsene og hvor våpen ble samlet og distribuert.

Av stor betydning: Dette var også hvor jihadistiske krigere hadde sitt «senter» og felles oppmarsjområde med UÇK, som det fremgår av de tidligere amerikanske etterretningsrapportene. Den britiske treningen involverte opplæring av UÇK-offiserer i geriljataktikk og håndtering av våpen, sprengning og bakholdsteknikker, samt gjennomføring av operasjoner for innsamling av etterretning om serbiske stillinger. Hele denne skjult operasjonen ble finansiert av CIA, mens den tyske hemmelige tjenesten, Bundesnachrichtendienst (BND), ga våpen og trening. BND hadde gitt skjult støtte og opplæring til UÇK siden midten av 1990-tallet.

Britiske ministre nektet konsekvent enhver kjennskap til UÇKs kilder for våpen eller trening da de ble spurt i parlamentet. Den 13. april, tre uker etter at bombekampanjen startet, og bare noen dager før Telegraph rapporterte om den britiske opplæringen, fortalte Tony Blair til parlamentet at «vår posisjon angående trening og bevæpning av UÇK er som den har vært – vi er ikke for å gjøre det … Vi har ingen planer om å endre dette.»

Noen ganger brukte ministrene avslørende språk. Viseminister Symons uttalte ved to anledninger i mars og mai 1999 at det ikke var «solide bevis» og «ingen pålitelig informasjon» om UÇKs kilder til våpen og opplæring – bruken av ordene «solide» og «pålitelig» er vanlige måter som tjenestemenn later som de er uvitende om problemer de egentlig er helt klar over. En grunn til denne hemmeligholdelsen var at slik opplæring var i strid med Resolusjon 1160 fra FNs sikkerhetsråd, som forbød bevæpning eller trening av styrker i hele Jugoslavia.

James Bissett, en tidligere kanadisk ambassadør til Jugoslavia og Albania, oppdaget senere at USAs opplæring av UÇK i 1998 innebar at de sendte dem tilbake til Kosovo for å myrde serbiske borgere, bakhold mot serbiske politimenn og true nølende Kosovo-albanere.» Han skrev at «håpet var at med Kosovo i flammer, kunne NATO gripe inn og dermed ikke bare styrte Milosevic, den autoritære serbiske lederen, men enda viktigere, gi den aldrende og stadig irrelevante militære organisasjonen [NATO] en grunn til sin fortsatte eksistens.»

UÇK-ledere forklarte på lignende vis at» enhver væpnet handling vi foretok oss ville bringe gjengjeldelse mot sivile [av serbiske styrker]» og at «jo flere sivile som ble drept, jo større var sjansene for intervensjon.» Det ser ut til at UÇKs opptrapping av etniske spenninger var en integrert del av London og Washingtons strategi – et kjent tema i ‘skjulte handlinger’ i etterkrigstiden når det gjelder samspillet med islamistiske grupper.

UÇK viste seg å være nyttig for angloamerikanske planleggere. Tony Blair uttalte, en måned i inn bombekampanjen, at «UÇK har større suksess på bakken i Kosovo og har faktisk gjenerobret visse deler av det». UÇK ble beskrevet i pressemeldinger som NATOs «øyne og ører» på bakken i Kosovo, og brukte satellittelefoner for å gi NATO detaljert informasjon om serbiske mål. Noen av dette kommunikasjonsutstyret ble hemmelighet overlevert til UÇK en uke før luftangrepene begynte, av noen amerikanske offiserer som jobbet som «våpenhvile-observatører» for Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). De var i virkeligheten CIA-agenter. De ga også UÇK amerikanske militære treningsmanualer og taktiske råd om hvordan de burde bekjempe den jugoslaviske hæren og politiet.

Det ble rapportert at flere UÇK-ledere hadde mobiltelefonnummeret til general Wesley Clark, NATOs øverstkommanderende. Utenriksminister Robin Cook, i mellomtiden, holdt en felles pressekonferanse med UÇK-representanter i slutten av mars og hadde direkte telefonkontakt med UÇKs kommandant i Kosovo, Hashim Thaqi. Sistnevnte ble senere, i februar 2008, den første statsministeren for Kosovo etter uavhengigheten.

Ved begynnelsen av april 1999, hadde mer enn 500 albanere som bor i Storbritannia meldt seg frivillig til å kjempe i Kosovo, ifølge UÇKs representanter i London (som trolig overdrev antallet). Akkurat som i den bosniske krigen noen år tidligere, tillot Storbritannia og USA – og kan ha hjulpet – britiske og andre muslimer å reise til Kosovo som frivillige til en jihad. Den indiske etterretnings-analytikeren B. Raman bemerker at pakistanske militante forbundet med terrorgruppen Harkat ul-Mujahideen (HUM), som hadde kjempet i Bosnia, ble sluset til Kosovo av CIA.

Etter bombingen i London i 2005, kom John Loftus med dramatiske påstander. Han er en tidligere aktor for det amerikanske justisdepartementet og amerikansk etterretningsoffiser. Han hevdet at MI6 arbeidet med den militante islamistiske organisasjonen al-Muhajiroun (‘Emigrantene’) for å sende jihadister til Kosovo. Al-Muhajiroun ble grunnlagt i Saudi-Arabia i 1983 av Omar Bakri Mohammed, som i 1986 flyktet til Storbritannia etter at Saudi-Arabia hadde forbudt organisasjonen. Den etablerte sin britiske gren tidlig i 1986. Ved midten av 1990-tallet, ble Bakri beskrevet i britiske media som «leder av den politiske islamske fløyen til Den internasjonale islamske fronten», grunnlagt av Bin Laden i 1998, som åpenbart støttet Bin Ladens oppfordringer til jihad; Han fortalte media at han samlet inn midler til UÇK og støttet kampen i Kosovo. Loftus fortalte en amerikansk tv-stasjon at lederne for al-Muhajiroun «alle arbeidet for britisk etterretning i Kosovo», og at «britisk etterretning faktisk leide inn noen al-Qaida-gutta for å forsvare muslimske rettigheter i Albania og Kosovo.» Han hevdet at CIA finansierte operasjonen, mens britisk etterretning «utførte jobben og rekrutteringen: . Disse påstandene var, ifølge Loftus, basert på et intervju gitt av Bakri til al-Sharq al-Awsat, en arabiskspråklig avis basert i London, den 16. oktober 2001. Men til tross for omfattende leting har jeg ikke kunnet finne dette intervjuet på denne datoen eller noen annen; Bakri nekter også (ikke overraskende) å noen gang ha jobbet sammen med britisk etterretning.

Loftus hevdet også at en av britene som var rekruttert til Kosovo av al-Muhajiroun, var Haroon Rashid Aswat, en britisk statsborger av indisk opprinnelse. Han ble senere Abu Hamzas assistent ved [den beryktede ekstremistiske] moskeen i Finsbury Park og ville senere dukke opp i undersøkelsene rundt London-bombingene i 2005. Ifølge Loftus, var Aswat et «dobbeltagent» som jobber både for britene i Kosovo og etterpå, og for al-Qaida. Kort tid etter at Loftus hevdet dette, fortalte en artikkel i The Times om Aswats mulige forbindelser til Londons-bombingene i juli 2005; og at spørsmål ble spurt om Aswat var en «nyttig kilde til informasjon» for britisk etterretning. Avisen bemerket også at «høytstående tjenestemenn i regjeringen … benektet ‘noen som helst viten’ om at han kan være en agent for MI5 eller MI6» – en forsiktig formulering som bare kan øke mistankene.

En brite som kan mer definitivt knyttes til treningsleirene i Kosovo er Omar Khan Sharif. Han ble beryktet i 2003 for sitt avbrutte forsøk på å sprenge seg selv i en bar i Tel Aviv: han trakk seg i siste øyeblikk, men hans medskyldige detonerte en bombe, som drepte han selv og tre andre. Ifølge en dokumentarfilm fra BBC, tilbrakte Sharif tre uker i en treningsleir i Albania under den ‘hellige krigen’ i Kosovo, men filmen unnlot (forutsigbart) å nevne at skjult britisk opplæring også fant sted i Albania på den tiden. Sharif hadde deltatt i møter hos al-Muhajiroun i Storbritannia og var en beundrer av Abu Hamza, som ble hans læremester; Han møtte også Mohamed Siddique Khan, den ansvarlige for bombingen den 7/7, som han prøvde å rekruttere andre jihadister sammen med i 2001.

USAs skjulte støtte til UÇK-gerilljaene stoppet ikke da NATOs Kosovo-kampanje ble avsluttet i juni 1999, eller til og med etter Milosevics fall i oktober 2000. Etter Kosovo-konflikten, begynte UÇK-styrkene nye kriger i Sør-Serbia og Makedonia for å fremme sitt mål om et Stor-Albania. Begge konfliktene ble opprinnelig støttet av USA – men, tydeligvis ikke, av Storbritannia.

BBC rapporterte i januar 2001 at «vestlige spesialstyrker fortsatt trente» UÇK som følge av beslutninger tatt før Milosevics fall. Nå ble det rapportert at UÇK hadde flere hundre krigere i den 5 kilometer dype militære ekskluderingssonen [dvs uten serbiske regjeringsstyrker o.a] på grensen mellom Kosovo og resten av Serbia, og kjempet for å oppnå løsrivelsen av visse kommuner fra Serbia. Videre, forhindret «visse NATO-ledede styrker ikke at geriljaene tok mortere og andre våpen med seg til ekskluderingssonen», og geriljaenheter hadde vært i stand til å holde militære øvelser der, til tross for at NATO patruljerte området. Andre rapporter bemerket at europeiske tjenestemenn var «rasende over at amerikanerne har tillatt geriljahær i sin sektor å trene, smugle våpen og starte angrep over to internasjonale grenser», og at CIAs «bastard army» hadde fått lov til å «løpe løpsk» I regionen.

Av interesse fra britisk utenrikspolitisk perspektiv, er at i mars 2001, begynte geriljaene enda en krig. Denne gangen var det over den andre nærliggende grensen, med Makedonia. Operasjonen var ledet av flere kommandanter som tidligere hadde blitt opplært av britiske styrker for Kosovo-kampanjen. Nå slåss de under banneret til Den nasjonale frigjøringshæren (NLA), dannet tidlig i 2001. To av de Kosovo-baserte lederne i denne offensiven i Makedonia hadde blitt instruert av SAS og fallskjermjegere i leirene nær Bajram Curri i Nord-Albania i 1998 og 1999. Den ene organiserte strømmen av våpen og menn til Makedonia, mens den andre bidro til å koordinere angrepet på byen Tetevo i den nordlige delen av landet. En annen NLA-kommandør, Gezim Ostremi, hadde tidligere blitt opplært av SAS for å lede det FN-finansierte Kosovos beskyttelseskorps, som skulle erstatte UÇK.

NLA-styrker ble kalt «terrorister» av utenriksminister Robin Cook og «morderske voldsmenn» av NATOs generalsekretær Lord Robertson, akkurat som de ble før bombekampanjen i mars 1999, da britene samarbeidet med dem, som de gjorde med Kosovos Frigjøringshær. NLAs bakhold og drap i Makedonia var ikke noe annerledes enn de som ble begått av UÇK. De ble også, i det minste i utgangspunktet, fortsatt i det skjulte støttet av USA. I én operasjon, evakuerte de 400 NLA-krigere da de ble omringet av makedonske styrker. Deres forsyninger av våpen hjalp geriljaene til å ta kontroll over nesten en tredjedel av Makedonias territorium innen august 2001; Det var kun etter dette at Washington, under press fra sine NATO-allierte, begynte å holde sin stedfortreder tilbake og gi sin fulle støtte til fredssamtaler.

Den følgende måneden angrep al-Qaida New York og Washington.


 

Med vellvillig tillatelse fra Mark Curtis. Han er historiker og forfatter. Han har tidligere bl.a. vært forsker ved Royal Institute of International Affairs (Chatham House) og flere britiske og andre europeiske universiteter. Mark har skrevet flere bøker om britisk utenrikspolitikk og internasjonal utvikling, som Unpeople: Britain’s Secret Human Rights Abuses (2007) og Secret Affairs: Britain’s Collusion with Radical Islam (2012).

Komplette referanser er i bok-versjonen.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s