Vesten klarer ikke å lukte hva Eurasia tilbereder

Av Pepe Escobar / Sputnik

(Artikkelen er oversatt av Halvor Raknes)

En tektonisk geopolitisk forskyvning fant sted i Astana, hovedstaden i Kasakhstan, for bare noe få dager siden, men ennå har den knapt blitt lagt merke til i  styringselitene rundt Nord-Atlanteren.

Ved det årlige toppmøtet i Shanghaigruppen (i resten av artikkelen forkortet SCO), stiftet i 2001, ble både India og Pakistan tatt opp som fullverdige medlemmer. De sluttet seg til Russland, Kina og fire sentralasiatiske «-staner» (Kasakhstan, Usbekistan, Kirgisistan og Tadsjikistan).

Så nå er SCO ikke bare å regne som verdens største politiske organisasjon – etter areal og befolkning; den forener også fire atomvåpenmakter. G-7 er irrelevant, noe det seineste toppmøtet i Taormina gjorde tydelig. Der ting virkelig skjer nå, bortsett fra G-20, er dette alternative G-8.

SCO, som i Vesten i over et tiår hele tiden har blitt hånet som en ren prateklubb, fortsetter sakte men sikkert å utvikle en organisasjonsform som den kinesiske presidenten Xi Jinping i forsiktige ordelag omtaler som «en ny form for internasjonale forbindelser som tilbyr et samarbeid der alle er vinnere.»

Det er det minste man kan si når du har Kina, India og Pakistan i den samme gruppen.

Shanghaigruppens typiske stille framgangsmåte er nokså spissfindig. Det innledende fokuset da vi beveget oss inn i den nye verdenen etter 9/11, var å bekjempe det som kineserne kaller «de tre ondene»: terrorisme, separatisme og ekstremisme. Beijing – og Moskva – tenkte fra starten av på Taliban i Afghanistan, samt deres sentralasiatiske forbindelser, særlig «Usbekistans islamistiske bevegelse» (IMU).

Nå advarer SCO aktivt om «forverringa» av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan og ber alle sine medlemmer støtte «freds- og forsonings»-prosessen. Dette er indirekte tale; Det betyr at Shanghaigruppen fra nå av vil engasjere seg direkte for å finne en «asiatisk» afghansk løsning – med både India og Pakistan med på prosessen. Dette burde overgå Pentagons mislykkede «botemiddel»; flere soldater.

NATO tapte for øvrig fullstendig sin krig i Afghanistan. Taliban kontrollerer minimum 60% av landet – en prosentandel som trolig kommer til å stige. Og for ytterligere å legge spott til dette forutsigbare traumet, har «Den islamske staten Khorasan» (ISK) – Daesh sin gren i Afghanistan – nettopp erobret Tora Bora, som Pentagons B-52er bombet på slutten av 2001, da Osama bin Laden og Ayman al-Zawahiri allerede hadde unnsluppet.

Men ingen må innbille seg at vi ikke vil se Shanghaigruppen gjøre ting i Afghanistan. Og dette vil inkludere å inviterere Taliban til forhandlingsbordet. Kina har overtatt det roterende presidenskapet i SCO, og vil være oppsatt på å kunne framvise praktiske resultater ved neste toppmøte i juni 2018.

Gi gass, betal i yuan

SCO har også utviklet seg jevnt og trutt når det gjelder økonomisk samarbeid. I fjor foreslo Gu Xueming, lederen for Det kinesiske akademiet for internasjonal handel og økonomisk samarbeid, som hører inn under handelsdepartementet, opprettelsen av allianse av økonomiske tenketanker innen SCO. De skulle også gis som oppgave å studere etableringen av frihandelsområder innen SCO.

Dette peker i retning av ytterligere økonomisk integrasjon – hvilket allerede pågår for dusinvis av små og middelsstore selskaper. Trenden er uunngåelig, parallelt med sammenvevingen av de Nye Silkeveiene, også kjent som Belte og Vei-initiativet (BRI) og den russisk-ledete Eurasiske Økonomiske Union (EEU).

Så det er ikke å undres over at Xi og president Putin ved deres bilaterale møte i Astana nok en gang vektla sammenslutningen av de Nye Silkeveiene og EEU. Og vi snakker ikke kun om trioen Silkeveien, EEU og SCO; dette vedgår også Den asiatiske infrastrukturbanken (AIIB), BRICS-landenes New Development Bank (NDB), det kinesiske Silkevei-fondet. Alt i alt, et fullt arsenal av politisk-økonomiske mekanismer.

Ting beveger seg forferdelig fort – på alle fronter. Ved en nylig konferanse om «Asias framtid» i Tokyo, kunngjorde den angivelig fanatisk anti-kinesiske statsminister Shinzo Abe, om enn med mange betingelser, at Japan står klar til å samarbeide med Silkeveiene, med deres «potensiale for å knytte sammen Øst og Vest, så vel som de ulikartede regionene som befinner seg derimellom.» En mulig ny start i forholdet mellom Kina og Japan ville tilføre en avgjørende styrke til sammenflettingen av Silkeveiene, EEU og SCO.

Det er også av avgjørende betydning at både Kina og Russland står sammen når det gjelder hurtigbehandlingen av Irans opptak som fullverdig medlem i Shanghaigruppen.

Sammenlign dette med den amerikanske utenriksministeren «T.Rex» Tillersons ønske om regimeendring i Iran.

Ettersom integrering i Eurasia uomgjengelig beveger seg i byks og lange sprang, kunne kontrasten til den tvilsomme trans-atlantistiske arrogansen knapt ha vært mer påfallende.

Da Moskva besluttet seg for sin epokegjørende inngripen i den syriske tragedien, identifiserte ingen vestlige analytikere, bortsett fra Alastair Crooke, hvordan den gjorde banen klar for en form for SCO-liknende operasjon. Sant nok, Iran, Irak, Syria og Hezbollah er ikke med i Shanghaigruppen, men måten de koordinerte med Russland viste et gjennomførbart alternativ til NATOs ensidige ‘humanitære imperialisme’ og røvertokt á la «regimeendring».

«4+1»-mekanismen –Russland, Iran, Irak, Syria og Hezbollah – stilltiende støttet av Kina, ble satt opp for å bekjempe alle former for salafi-jihadi-terrorisme og samtidig forebygge regimeendring i Damaskus, en av NATO/Gulfrådets våte drømmer.

Med Trumps kaotiske utenrikspolitikk, som knapt synes å være koordinerert, bortsett fra hva angår å trakassere Iran, forstår både Rusland og Kina at Irans medlemskap i Shanghaigruppen bør være en prioritet.

Beijing forsto allerede konsekvensene av den ultrahøye innsatsen i dette spillet via sine forbindelser med Qatar – en sentral leverandør av naturgass, som før eller siden kommer til å godta betaling for sin energi i yuan.

Qatars stille reorientering over mot Iran – nøkkelårsaken som gjorde at det tørnet fullstendig for kongehuset Saud, som er trengt opp i et hjørne – handler om felles utnyttelse av det største gassfeltet i verden, North Dome/South Pars, som de deler i Persiabukta.

Det tok litt tid før Doha innså at etter at «4+1» fastla virkeligheten på bakken, vil en gassrørledning fra Qatar til Tyrkia via Saudi-Arabia og Syria, til det europeiske markedet, aldri komme til å bli bygget. Ankara vet også dette. Men det kan etter hvert bli en rørledning Iran-Irak-Syria – til og med med en mulig forlengelse til Tyrkia – som pumper gass levert av North Dome/South Pars.

(artikkelen fortsetter under kartet)

Skisse av mulige traseer for gassrørledninger

Dette vil revolusjonere hele energi-likningen i Sørvest-Asia; og et hovedoffer kan være petrodollarens hegemoni, som Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater rutinemessig underkaster seg.

Se for dere at Qatar/Iran selger sin framtidige gass til Europa for euro, og ikke amerikanske dollar, akkurat slik Kina vil forlange å betale Qatar – og Saudi-Arabia – i yuan for sine energiforsyninger.

La det ikke herske noen tvil; den uomgjengelige framtiden viser handel med energi i yuan, ikke i petrodollar – og yuan er konvertibel i gull.

Lenge leve det nye kalifatet

Man kan aldri tilstrekkelig understreke viktigheten av at det russisk-kinesiske strategiske partnerskapet koordinerer all sin politikk som dreier seg om eurasisk integrasjon. Like viktig er det å understreke bestrebelsene fra ‘de vanlige mistenkte’ for å sette en stopper for det.

I løpet av første del av 2017, var Moskvas og Beijings arbeidshypotese at Trump-administrasjonen var oppsatt på å engasjere Russland som en partner for nye olje- og gassprosjekter i Eurasia. Med en ‘kissingersk’ sans for intrige, ble det hvisket i Trumps øre at slik ville et russisk-kinesisk strategisk partnerskap bli svekket, mens Washington ville øke presset på Beijing på en rekke fronter.

Vel, det kan ta sin tid før noe slikt finner sted – tatt i betraktning det utbredte åndsforlatte anti-Russland-hysteriet som gjennomsyrer det politiske miljøet i Washington.

Det som fortsatt er et faktum, er den globale krigen mot terror, slik den viser seg i Trumps politikk; å slå tilbake – med alle påkrevde midler – den økende iranske innflytelsen over hele Sørvest-Asia. Og dette betyr nok å gi økt geopolitisk makt til Gulfrådet (Gulf Cooperation Council) – ledet av det stinkende kongehuset Saud.

Det kan forklare Trumps entusiastiske framsnakking på Twitter av kongehuset Sauds blitzkrieg mot Qatar – som har en dobbel rolle som et trekk mot Iran. Beijing, på sin side, følger nøye med. De har identifisert dette for hva det egentlig er; et forsøk på å forstyrre framdriften til de Nye Silkeveiene.

Med samtidig klarer ikke Beijing og Moskva å la være å la seg more av de skrikende ulogiske konsekvensene. Pentagon synes ikke tilbøyelig til å annektere resten av Qatar; flybasen Al Udeid og det nye CENTCOM-hovedkvarteret er nok. Pentagons sjef «Mad Dog» Mattis var mer enn fornøyd med å selge F-15-fly for 12 milliarder dollar til «understøtteren av terrorisme» Doha. Trump «støtter» kongehuset Saud. Mattis «støtter» Doha. Tillerson avholder seg fra å velge side.

Gulfrådet, slik vi kjenner det, kan være dødt og begravet – såvel som det nyfødte arabiske NATO feiret av Trump med den patetiske sverddansen i Riyadh. Og samtidig er Moskva og Beijing – og i tillegg Teheran – fullt klar over hvordan disse tilbakeslagene bare vil forverre klimaet i sfærene som betrakter seg selv som ‘Eksepsjonalistan‘, (også kjent som ‘Det utvalgte landet’ eller ‘djupstaten’).  Den vil i økende grad satse alt på svart, doble innsatsen og fortsette med å framprovosere kaos og ødeleggelse.

Kalifatet i den «syrakiske» ørken er nå dødt –særlig dersom Russland bekrefter at kalifen selv har forlatt jorderiket. Synd – for et fullstendig destabilisert Syria hadde vært en perfekt startgrop for å destabilisere Russland, fra Kaukasus til Sentral-Asia; russisk etterretning har alltid hatt sitt fokus på de 900 kilometrene fra Aleppo to Groznyj.

I likhet med the Terminator vil den amerikanske djupstaten «be back». En stor våt drøm som gjenstår, er å skape betingelsene for destabiliseringen av den gedigne strekninga fra Levanten til Sør-Asia (det indiske subkontinentet) – med mulige framtidige terrorbølger som brer seg nordover til Russland og østover til Kina. Målet: selve pulsårene av Silkeveien, EEU og Shanghaigruppen.

For å sørge for dette, kommer Pentagon til å nekte å forlate Afghanistan – et brohode for å skape kaos og ødeleggelse i Sentral-Asia. Hva kan vel gå galt her? Daesh er jo nå tross alt så godt som på plass i Sentral-Asia, ikke langt fra Xinjiang og Den kinesisk-pakistanske økonomiske korridoren (CPEC) –en nøkkelgjennomfartsvei i Silkeveiene.

Den saudiske blitzkriegen mot Qatar vil riktignok på mellomlang sikt –i den grad den allerede er i ferd med å gå i oppløsning –foranledige en enorm seismisk forskyvning. Den vil aksellerere såvel Irans som Tyrkias inntreden i Shanghaigruppen; Qatars bevegelse mot en forståelse med både Russland og Iran vil bli befestet; og petrodollarens hegemoni kan forventes å oppleve et alvorlig tilbakeslag. Alt dette må ha blitt diskutert i detalj i Astana under toppmøtet i Shanghaigruppen – for det meste under de bilaterale samtalene mellom Putin og Xi.

I takt med at Det utvalgte landet blir stadig mer krakilsk, kommer alle avgjørende strategiske beslutninger framover til å bli fattet av Xi og Putin –og dette vet de to. Men det som er sikkert, er at SCO er nødt til å bli dypere og dypere involvert i beskyttelsen av nøkkelprosjektet i det unge 21. århundret; Eurasias integrasjon.


Pepe Escobar er vandrende korrespondent for Asia Times i Hong Kong, analytiker for RT og TomDispatch, og en hyppig bidragsyter til nettsteder og radioprogrammer som strekker seg fra USA til Asia. Født i Brasil, han har vært utenrikskorrespondent siden 1985, og har bodd i London, Paris, Milano, Los Angeles, Washington, Bangkok og Hong Kong.

Advertisements

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s