Angrepet på språket, fase 2: «Ekstremisme»

Som vanlig, er jeg ikke enig i alt jeg oversetter. F.eks, bruker Barrett ordet ‘presstituerte’, et ord som er urettferdig mot en hardt arbeidende yrkesgruppe.

Bilde: Alex Gross

Av Gregory Barrett / Greanville Post

Vi har hatt en viss suksess med å avsløre det uklare og løgnaktige begrepet «falske nyheter». Vi vet nå hva det er: et verktøy i en stor propagandakampanje mot dissenterende uavhengig journalistikk og politiske skriverier. Dette er en kampanje utført av myndighetene og de store medieselskapene. De rike og mektige kreftene som kontrollerer begge disse innflytelsesrike sentrene for dannelsen av den offentlige meningen, ønsker desperat å gjenvinne makten til å definere. De har mistet denne makten med økende hastighet siden sosiale medier dukket opp. Samtidig skjedde det en parallell vekst av et bredt spekter av informasjonskilder som absolutt ikke hadde noen interesse i å slikke opp etter ryggen på de mektige eller forsvare status quo.

Så snart uttrykket «falske nyheter» dukket opp, grep Barack Obama sjansen med begge hender. I en felles kunngjøring i 2016, med den tyske kansleren Angela Merkel i Berlin, brukte han makten han hadde til å definere dagsordenen. Han gjorde sin dype bekymring kjent. Han mente at «falske nyheter» gjorde det vanskelig å styre. Om bare han hadde brukt denne talestolen noen ganger før, for å slå alarm om den nært forstående miljøkrisen, eller uttrykke opprørthet mot rasisme eller politivold, eller utfordre krigsprofitører!

Denne klumsete og panikkartede manøveren har, med rette, vært langt mindre suksessrik enn Obamas utrolig vellykkede propagandaframstøt mot Russland og Vladimir Putin. Russland-kampanjen fenget de paranoide fantasiene hos mange millioner amerikanere og europeere som desperat ønsker å tro at NATO-landene er dydige og uskyldige, og er truet av hensynsløse og aggressive utlendinger som er ansvarlige for det økende kaoset i Vesten. Som en av sine siste beslutninger, innførte president Kameleon nye sanksjoner mot Russland og deporterte russiske diplomater. Etter åtte år, var hans forvandling fullført, fra nobelprisvinner og angivelig fredens apostel, til en McCarthy-lignende tilhenger av den nye kalde krigen. Store mengder sinte Hillary-fan sluttet seg raskt til i korstoget mot Russland, fulle av selvrettferdig sinne og overbevisningen om at noen hadde stjålet valget. De vanlige mistenkte var åpenbart skyldige.

Det har imidlertid ikke gått så bra for kampanjen «falske nyheter». Fordi mange mennesker er i stand til å se bekymringsfulle mønstre som virker sanne, hvis de bruker nok tid på å se på sannferdig, objektiv analyse av verden rundt oss. Det er ganske mye av dette tilgjengelig via internett.

Flere mennesker bruker mer og mer tid på internett og sosiale medier, hvor presstituerte medier mister de naturlige fordelene de en gang hadde i en verden dominert av statsregulerte, kapitalfinansierte TV og radio-stasjoner og trykte nyheter. Det viser seg at mange av de mest informerte skribentene ser verden helt annerledes enn talerørene for store bedrifter og myndighetene, som bestemmer innholdet i «mainstream media».

Som bringer oss til en av de siste ofrene i angrepet på språket av 1% og deres marionetter i de presstituerte mediene: ordet «ekstremisme».

Her i EU, der jeg bor, blir dette ordet for tiden hørt meget ofte i tradisjonelle media – sammen med et annet ord som blir forvrengt på daglig basis, ordet «populistisk». Selv lavt utdannede personer som ikke er sikker på hva som menes med ordet, forstår at det må bety noe veldig, veldig dårlig.

Hvis slike forvirrede personer tar seg tid til å se nærmere på saken og forsøker å finne ut hva det er som gjør disse «ekstremistene» og «populistene» så beklagelige og farlige, vil de snart merke at minst ett av disse ordene, «ekstremistisk», har et ganske tåkete anvendelsesområde. Ifølge store nyhetskilder i EU, er terrorister «ekstremister». Men «ekstremisme», mer generelt, brukes også lettvint mot nesten alle politiske partier og interessegrupper til venstre og høyre for de store «folke-partiene» her i Tyskland (de krymper i noen andre land, som Frankrike). Sosialdemokrater (som ikke lenger er sosialistiske og angivelig er sentrum-venstre orientert); de pseudo-kristne kristendemokratene som beskriver seg selv som sentrum-høyre; og til og med De Grønne, som er grundig kompromitterte og visnet til en brunfarge. De Grønne har gjort store anstrengelser og pønsket ut storslåtte ordkløyverier av konformisme for å oppnå sin moderne status som en søyle i den etablerte orden. Det har reist en lang reise fra sine radikale røtter på 1980-tallet.

Som du kanskje har skjønt fra min sarkastiske tone, befinner jeg meg blant de såkalte «ekstremistene» til venstre.

Det er et legitimt å spørre hvilke synspunkter som har ført til denne merkingen som et farlig individ? Ivrer jeg for å ha en lager av molotovcocktail hendig for rask bruk når ting begynner å skje? Det gjør jeg ikke.

Planlegger jeg å styrte den «legitime» regjeringen og spre kaos i hele EU? Støtter jeg terrorisme? Det gjør jeg ikke.

Jeg har alvorlige forbehold om den angivelige «legitimiteten» til et antall regjeringer, og har store problemer med i hvor stor grad de er fanget av USAs imperialistiske utenriks- og militærpolitikk. De er også fanget av Pengefondets, Verdensbanken og finansverdenens destruktive sparepolitikk. Men du finner ingen planer for voldelig revolusjon i huset mitt. Jeg betaler skatt og overholder byråkratiske statlige krav.

Og når det gjelder terrorisme, ville jeg argumentere for at det er NATO-landenes medvirken i amerikanske imperialistiske planer og hegemoni som er kilden til det meste av terrorisme, og er dermed, i virkeligheten, ekstremistisk.

Er jeg bevæpnet? Det er jeg ikke. Jeg har aldri eid en pistol. Mitt eneste våpen er tastaturet som jeg nå skriver på.

Støtter jeg farlige politiske organisasjoner? Jeg støtter det tyske partiet «Die Linke», som er det største opposisjonspartiet i Tysklands parlament. Det er en integrert deltaker i den nasjonale valgprosessen og vant rundt 14% av stemmene i det siste valget. … nå begynner ting å falle på plass…. «Die Linke» anklages ganske regelmessig i de kommersielle- og stats-mediene for å være «ekstrem».

Og hvorfor? Hvilke politiske meninger har de som anses å være farlige?

OK … Jeg antar at jeg må innrømme det. Her er de radikale, farlige, «ekstremistiske» posisjonene jeg støtter når jeg ønsker mer innflytelse for dette politiske partiet:

En slutt på våpeneksporten fra Tyskland, særlig til kriseregioner, men også våpeneksport generelt.

Oppløsningen av NATO, som ble dannet som en angivelig defensiv allianse mot «Warszawa-pakten», den kommunistiske militærblokken ledet av Sovjetunionen – som ikke lenger eksisterer. En slutt på tysk deltakelse i oversjøisk militær intervensjon (for eksempel den nåværende aktiviteten i Afghanistan).

Et mer omfattende sosialt system som bygger flere billige boliger og sørger for større beskyttelse for arbeidernes rettigheter og rettighetene til mindre velstående borgere – rettigheter som ble kraftig redusert av programmet «Agenda 2010» som skal gjøre den tyske økonomien mer «konkurransedyktig».

Aktive tiltak fra regjeringen for å stoppe utvidelsen av gapet mellom rike og fattige. Selv om det ennå ikke er så dypt i Tyskland som i USA, går det i samme retning.

Høyere skatter for de rike.

En mye mer selvstendig posisjon på verdensscenen for Tyskland og EU, med en slutt på EUs servilitet overfor USA.

En grunnleggende reform av EU, med mindre makt for de store finansselskapene i planleggingsprosessen og økonomisk politikk. Dette har skapt store vanskeligheter i Hellas, Spania, Portugal og andre steder.

I tillegg er det min angivelige «ekstreme» posisjon angående miljøet, som ikke er en særlig høy prioritet for «Die Linke», men som for meg personlig er det viktigste spørsmålet av alle. Jeg er overbevist om at bare en radikal forandring av verdensøkonomien kan redde denne planeten, inkludert det meste av livet på jorden. Jeg tror dette bare kan skje gjennom en slutt på industrikapitalismen; et forbud mot de fleste fossile brensler; en slutt på produksjonen av det meste av plastprodukter; en slutt på mesteparten av storfeproduksjonen og streng økologisk regulering av all kjøttproduksjon; og verdensomspennende obligatoriske tiltak for å rydde opp i de giftige etterlatenskapene av dagens system som dreper planeten. Dette vil nødvendigvis også innebære store kutt i de fleste militære strukturer og krigsmaskineriet. Det amerikanske militæret er den største forurenseren på jorden, langt større enn noen annen.

Jeg avviser de store politiske partiene i EU og USA som nesten ikke har gjort noe som helst for å redde planeten uten å ha oppveid dette med massiv ødeleggelse. Disse partiene har dermed, med unnskyldningen «realisme», solgt vår fremtid til de rike. De kan ha dømt alt liv på denne planeten til undergang, fordi den vitenskapelige meningen er nær enstemmig, at tiden renner ut. Av denne grunn, og på grunn av synspunktene ovenfor, blir jeg stemplet som en «ekstremist».

Jeg anser dette som et orwellsk angrep på språket. «Ekstremisme» er nettopp det jeg er imot. Ekstrem rikdom. Ekstrem grådighet. Ekstrem militarisme. Ekstreme miljøødeleggelser. Ekstrem statlig makt. Ekstrem dumhet.


Gregory Barrett, opprinnelig fra Tennessee, har jobbet i 40 år som en profesjonell musiker i USA og Europa. Hans aktivistiske karriere inkluderer perioder på 1980-tallet med Amnesty International USA på nasjonalt nivå og ACLU i Tennessee. Siden 2012, har han jobbet primært som oversetter. Han har bodd i Tyskland i totalt 18 år og har en mangfoldig, flerkulturell familie. Hans kommentarer og essay er publisert i The Greanville Post, Counterpunch, det anglo-indiske bladet Socialist Factor og andre magasiner.

Advertisements

2 comments

    • God artikkel av Kvam.
      Denne maktpolitiske ‘eliten’ balanserer rutinemesssig på kanten av atomkrig, (det mest ekstreme man kan tenke seg) for så å kalle folk ekstremister når de påpeker eller protesterer mot de grunnleggende problemene bak denne krigspolitikken.

      Lik

Kommentarer er stengt.