Vestlig propaganda og to parallelle virkeligheter

 

journalism.jpg

 


 

Av Andre Vltchek

Siden mitt forrige besøk, i slutten av 2014, har hele «Kurdistan-regionen» kollapset. Arbeidsledigheten har vært på vei oppover, uoffisielt nådde den 50%. Fattigdommen florerer, de offisielle tallene er manipulert. Lønninger har ikke blitt betalt på månedsvis, og tilstrømningen av flyktninger som ankommer fra Mosul, ofte nær sultegrensa, kan kun stole på sine slektninger og venner for hjelp.

Men Vesten har sunget lovsanger om denne lydige delen av Irak. Det er fordi – som flere land i Afrika eller Indonesia – Kurdistan-regionen har vært villig til å ofre sitt eget folk. Så lenge vestlige og tyrkiske selskaper kunne tjene penger her, og så lenge de var fornøyd, hvorfor skulle de bry seg med lokalbefolkningen og deres elendighet?

Dette er en realitet – en som kan bli sett og bekreftet; den kan bli beskrevet av lokalbefolkningen hvis man tar seg bryet med å lytte.

Den andre virkeligheten er den som er bygget av vestlig propaganda. Her har Kurdistan-regionen blitt fremstilt som trygg, sekulær, demokratisk og vest-vennlig.

Utpå kvelden i Erbil, prøvde jeg å se på nyhetene. Jeg kunne ikke finne noen kjente kanaler: RT, PressTV eller Telesur.

Den syriske hæren var endelig i ferd med å frigjøre Aleppo. Russland ga luftstøtte. Håpet var begynt å vende tilbake til et land som har blitt helt ødelagt av vestlige, tyrkiske og saudiske interesser, og av flere terroristgrupper direkte skapt av NATO.

Takket være den syrisk-russiske koalisjonen, har mer enn én million internt fordrevne allerede vært i stand til å vende hjem.

Jeg samlet denne informasjonen fra egen erfaring, fordi jeg er basert i Libanon og arbeider over hele Midtøsten.

Og jeg kan vitne om at dekningen som tilbys av de beste «alternative» mediene, som for eksempel RT, har vært konsekvent detaljert og objektiv.

Nå var jeg blitt sittende fast i denne ekstremt uinformerte pro-vestlige enklaven, og jeg hadde et presserende behov en nyhetsoppdatering. Men mitt hotell tillot bare Imperiets offisielle propagandakanaler, som CNN, Fox og BBC – kanalene sendte sin ondskapsfulle propaganda uten stans.

Både CNN og BBC pøste ut bilder fra den syrisk-tyrkiske grensen. Fortellingen var det samme på begge kanalene: folk flykter fra Aleppo, de prøver å krysse grensen inn i Tyrkia for å redde sine liv. Tyrkia «gjør alt det kan for å hjelpe».

Syriske og russiske fremganger ble fremstilt som en katastrofe, en virkelig katastrofe.

Disse to TV-stasjonene påvirker milliarder av mennesker over hele verden, de dikterer hvordan de viktigste hendelsene skal oppfattes på alle kontinenter. De skaper en ensrettet fortelling, et dogme.

Da jeg så på skjermen, gikk det plutselig opp for meg at verden nå har to virkeligheter: en ekte, som består av menneskelige historier og vitnesbyrd, og en «hypervirkelighet», vridd og manipulert, men i økende grad dominerende.

Ingen god gjerning, ingen objektivt positiv hendelse kan gi optimisme og glede til folket på planeten vår om det er mot Imperiets interesser. Propagandamedia vil bare sverte hendelsen i skitt og nihilisme, samt mørk sarkasme.

Bilder av en gruppe flyktninger på den syriske-tyrkiske grensen, med en perfekt tilpasset propagandafortelling gjentatt igjen og igjen av reporteren på BBC, er skreddersydd for å overbevise verden om at de syriske og russiske tiltakene ikke har reddet Aleppo, den mest folkerike syriske byen, men tvert imot, de har vært i ferd med å ødelegge den!

Etter to minutter med å se på «nyheter» på BBC, begynte jeg å føle meg uvel.

Kontrasten mellom virkelighet som jeg har sett det med mine egne øyne, og farse, var for stor.

Jeg lurte på hvordan disse journalistene og reporterne som tjener Imperiet kan se seg selv i speilet om morgenen.

Jeg skrudde av idiotboksen og åpnet nettstedet til RT på datamaskinen min. Det var så enkelt. Det var fortsatt så lett! I det minste for meg, og for de som fortsatt ikke er infisert!

Du ankommer Ecuador, et land på vei oppover, med sine flotte offentlige anlegg, klinikker og endeløst med kulturinstitusjoner, men du blir snart fortalt at nasjonen er korrupt og uvel. Du svarer at du visste det før, for flere tiår siden, da landet var som Peru, rasistisk, deprimerende, skittent og helt imot sitt eget folk. De insisterer fortsatt: det er mislykket; umiddelbar endring er nødvendig!

Du reiser til Brasil, til Amazonas. Du snakker med folk i jungelen og i det som pleide å være forferdelige slumområder i byen. Folk forteller deg at ting er bra nå, at de er mye bedre enn før, med en sosialistisk regjering på plass i så mange år. Men så du slår på O Globo på kvelden, og alt er alt er dritt igjen.

Du drar til Zimbabwe, hvor du får beskjed om å forvente skitt og elendighet. Du kommer fra det pro-vestlige Nairobi hvor over 50% av befolkningen lever i forferdelige slumområder. I Harare, Zimbabwes hovedstad, er det nesten ingen slum, men det finnes kultur og offentlige prosjekter, samt den høyeste leseferdigheten på hele det afrikanske kontinentet. Byen er ren. Men du leser the Economist og nesten alle andre store britiske publikasjoner, og du får beskjed om at landet er i ruiner.

Du drar til Kina … Alt er motsatt fra hva du forventer hvis du leser vestlig presse. I folkerepublikken ser du tydelig en svært fremtidsrettet kommunistisk nasjon, med mye mer intellektuell og kunstnerisk frihet enn hva du ville møte hvor som helst i Europa, og også med mange flere muligheter. Men når du kommer tilbake til Paris eller London og snakker om hva du egentlig så, blir du ledd av.

Pseudo-virkeligheten har vunnet. Spesielt i Vesten, er nesten alle hekta på den, ‘stein’ av den.

Beskjeden og ekte virkelighet blir spyttet på, ydmyket, latterliggjort, og ikke lenger bare av media og propagandarørene. Det store flertallet av vanlige folk i Vesten er nå underdanige og gjør dette arbeidet frivillig og med selvrettferdighet: de føler at de må vise sin troskap til regimets beretning. De gjør det, mens de skryter høylytt om demokrati, frihet og friheter i sin del av verden. Paradoksalt nok, jo mer hjernevasket, servile og ufrie de er, jo mer høylydt fremmer de seg selv som demokratiets sanne og eneste flaggbærere.

Det hele føles så fascist og håpløst!

To virkeligheter: en ekte, men tvunget til taushet. Den andre – høylytt, aggressiv, støttet av milliarder av dollar, men basert på løgner, manipulasjoner og machiavelliske mål.

For å bruke ordene til min kjære venn Eduardo Galeano: Hva kan de som fortsatt har litt verdighet igjen gjøre – filosofer, journalister, forfattere og filmskapere med lidenskap for den vakre damen kalt virkeligheten?

De kan, de burde og de er forpliktet til, å gjenta igjen og igjen hva er åpenbart selv om det synes håpløst. De må fortelle sannheten, selv om de indoktrinerte massene ubønnhørlig vil spytte i ansiktene deres.

Det er ikke så vanskelig, og det lyder som dette:

Irakisk Kurdistan forrådte Midtøsten og nå kollapser det, forlatt av sine vestlige overherrer.

Syriske styrker og Russland befrir, akkurat nå, den store arabiske byen Aleppo.

Latinamerikanske revolusjoner er skadet hovedsakelig fra utsiden, og også av femtekolonner i sine egne land. Men mange av dem står fremdeles solid. Vi vil kjempe og forsvare dem til vårt siste åndedrag. Og vi vil snakke om og skrive om dem, med lidenskap, nådeløst.

Jaroslav Seifert, en tsjekkisk poet, nobelprisvinner og forfatter av noen av de vakreste lyriske verselinjene skrevet i det 20. århundre, ropte en gang til sine medforfattere:

«En forfatter er samvittigheten til sin nasjon … Hvis noen andre utelater sannheten, kan det bli sett på som en strategisk manøver. Hvis en forfatter utelater sannheten, er han en løgner!»

Forfattere og sanne tenkere har plikt til å forsvare virkeligheten: den ekte virkeligheten, den sjenerte og ekte virkeligheten.

Og sannheten er – det er bare en virkelighet! Hva Imperiet og dets propaganda har klart å produsere som en «annen» eller «parallell» virkelighet, er intet mindre enn en destruktiv fortelling, som er skapt for å hindre folk fra å tenke, forstå, og viktigst av alt, fra å drømme om en mye bedre verden som er basert på humanisme, sannhet og rettferdighet.


Publisert første gang på bloggen den 21. februar 2016

Andre Vltchek er filosof, forfatter, filmskaper og gravende journalist. Han har dekket kriger og konflikter i en rekke land. Tre av hans siste bøker er den revolusjonære romanen «Aurora» og to bestselgende verk av politiske skrifter: «Exposing Lies of The Empire» og «Fighting against Western Imperialism«. André lager filmer for Telesur og Al-Mayadeen. Se Rwanda Gambit, hans banebrytende dokumentar om Rwanda og Kongo. Etter å ha bodd i Latin-Amerika, Afrika og Oseania, er Vltchek for tiden bosatt i Øst-Asia og Midtøsten, og fortsetter å jobbe over hele verden.

 

Advertisements