USA og Iran: To strategier for dominans

Et betydelig press. Iran og USAs baser

 

Av James Petras /PDF

Tale presentert til konferansen: «United States, Human Rights and the Discourse of Dominance,» sponset av Iranian World Studies Association.

Introduksjon

USAs politikk i Midtøsten og Sør-Asia er formet av flere grunnleggende hensyn:

  1.  USAs imperialisme er makten for global dominans.
  2. USAs imperialistiske politikk i Midtøsten fokuserer på å omringe, ødelegge og skjære i stykker Irans allierte (Syria, Libanon (Hizbollah), Irak (sjia-militser), Qatar og Jemen. Hensikten er å styrte regjeringen og installere en klientregime i Teheran.
  3. Hvis Iran vender tilbake til statusen som marionettregime, vil dette hjelpe Washingtons
    endelige mål, som er å omringe og isolere Russland og Kina.
  4. Hvis USAs greier å styrte Den islamske republikken Iran, vil dette lette Israels endelige erobring av Palestina, inkludert Jerusalem, og etablere Israel som den dominerende regionale makten i Midtøsten.

Washingtons to strategier for for dominans

Amerikanske strategiske planleggere bruker to strategier for å oppnå dominans. De kombinerer og blander militære og ideologiske våpen.

Deres militærstrategi er avhengig av å stykke opp Midtøsten – ‘Salami-taktikken’.
De invaderer og erobrer hvert eneste land og regjering som deler Den islamske republikken Irans politikk av nasjonal suverenitet og uavhengighet. Amerikansk militær suksess eller fiasko er avhengig av sine allianser i Midtøsten, Nord-Afrika og Europa.

USA, Saudi-Arabia og Israel sponser alle terroristgrupper som har angrepet Irans forskere, folkevalgte og militære ledere, så vel som Irans hellige steder – i Iran så vel som i utlandet.

Den politiske og ideologiske strategien innebærer infiltrering og organisering av
innenlandske krefter for å destabilisere og svekke Irans interne sikkerhet, forsvarsevne og allianser med andre land

Ideologisk krigføring innebærer: (1) å utnytte regionale, etniske, klasse- og religiøse forskjeller for å undergrave stabiliteten og fragmentere landet; Og (2) forvandle legitime sosiale kritikere og politiske opposisjonspartier til kollaboratører med imperialistene.
Ideologiske angrep utformes for å tiltrekke seg iranske forfattere, akademikere, intellektuelle og kunstnere som velger å overse historien om amerikansk imperialisme i landet; det blodige kuppet (Mossadegh 1954), starten av stråmann-kriger ved hjelp av Saddam Husseins invasjon (1980-88) og terrorangrepene fra Israel og Saudi-Arabia, samt terrorister støttet av Iraks tidligere diktator.

USAs propagandaintervensjon i Irans valgprosess er utformet for å skape en såkalt «fargerevolusjon,» en regimeendring favorisert av nyliberale, vest-vennlige partier og kandidater som ønsker amerikansk støtte til sin oppstigning til maktens tinder. De imperialistiske samarbeidpartnerne og ulike vestlige menneskerettighetsorganisasjoner skjuler den skitne historien om Washingtons åpne og skjulte krig/kupp og okkupasjoner i Syria, Irak, Ukraina, Afghanistan, Somalia, Jemen, Libya og Palestina.

Den moderne imperialistiske politikken omfatter: (1) diplomatisk og cyber-krigføring mot
Irans forsvars- og sikkerhetssystemer; (2) økonomiske sanksjoner og drap på de beste forskerne og ingeniørene for å undergrave økonomisk vekst; (3) politisk propaganda som stempler Iran en ‘terroriststat’ for å skremme og svekke utenlandske og innenlandske allierte; Og (4) finansiering og bevæpning av terrorister fra Europa, Midtøsten og Nord-Afrika for å angripe den islamske republikken.

Språklige og tankemessige perversjoner

Imperialistisk krigføring avhenger av å forvrenge politisk begrep og språkbruk. USA omtaler invasjonen, som har drept og lemlestet titalls millioner muslimer og kristne i Irak (2003-2017) og Syria (2011-2017), som «humanitære intervensjoner». I virkeligheten er denne politikken best beskrevet som et pågående «holocaust» – det massive folkemordet og bruddet på menneskerettighetene til mange millioner mennesker. De mister sin rett til suverenitet, fred og sikkerhet for sine hjem, sine liv og lemmer, kultur og tro.
Millionene av ofre for Vestens nåværende folkemord i Midtøsten avviser og håner Washingtons imperialistiske påstander om å forsvare «demokratiske verdier» og deres såkalte «‘Ansvar for å beskytte (R2P)», som uttalt av en rekke amerikanske administrasjoner gjennom deres talerør i De forente nasjoner.

I kontrast, støtter USA den saudiske monarkens brutale bombing og blokade av
Jemen, som har ført til at hele befolkningen står overfor sult og en massiv koleraepidemi, som nå truer over 26 millioner jemenitter. Kampanjen mot Jemen av de brutale saudierne og deres allierte i USA/EU, er selve definisjonen av forbrytelser mot menneskeheten og internasjonal lov.

Sanksjoner: Et verktøy for erobring

Amerikanske sanksjoner mot Irak, Syria, Iran og Jemen er beregnet på å sulte vanlige mennesker til de underkaster seg, mens de skaper støtte fra enkelte konsumenter i middelklassen. USAs politikk for å invadere Libya og brutalt myrde president Gaddafi og hans familiemedlemmer ble utført for å systematisk ødelegge en velstående, uavhengig republikk og forvandle den til tilbakestående fattige småstater, styrt av krigsherrer og utnyttet av vestlige oljeselskaper. Saudi Arabia sluttet seg til EU i finansiering av terrorister. Mange trente i de ødelagte restene av Libya, og drepte senere uskyldige sivile i Paris, Nice, London, Manchester og andre deler av Europa.

Det strategiske målet for den amerikanske invasjonen av Irak, Syria og Jemen har vært å med vold skjære disse uavhengige republikkene i småbiter og forvandle dem til etnisk rensete, fattige mini-stater – i den imperialistiske tradisjonen med «splitt og hersk». Slike stammeområder domineres lett av imperialistiske makter.

Regional og global strategi

Washingtons imperiale strateger har nådd konklusjonen at de ikke kan erobre selvstendige stater, som Iran, med et direkte angrep, gitt landets størrelse, forsvarsevne, interne samhold og regionale allianser.

Deres strategi er å omringe Iran ved å ødelegge landets allierte, én nasjon om gangen.

Det første trinnet av den amerikanske invasjonen, okkupasjonen og systematiske ødeleggelsen av Irak og hele dets offentlige infrastruktur, hadde som hensikt å styrte staten styrt av Baath-partiet, for deretter å nøytralisere sjia-militser og påtvinge befolkningen et underdanig klientregime i Bagdad.

Det andre trinnet var å oppmuntre sunnittiske krigsherrer til å ta kontroll over det sentrale Irak.

Det tredje trinnet var å få kurderne til å danne en mini-stat i Nord-Irak (det såkalte
“Kurdistan”).

Disse trinnene medførte en storstilt etnisk rensing, total ødeleggelse av Iraks gamle kristne samfunn, utryddelsen av Iraks multietniske, moderne, utdannete, vitenskapelige, kulturelle og teknokratiske arbeidsstyrke. Med andre ord, den amerikanske strategien var å utrydde enhver rest av den irakiske republikken i sin krig for å «gjenskape Midtøsten».

Etter Irak og Libya, har det neste målet for USAs og EUs aggresjon vært regjeringen i Syria, Irans allierte. EU, USA, Saudi Arabia og Tyrkia sponset en invasjon av salafistiske leiesoldat-styrker som del av et nettverk av Daesh//ISIS/al-Qaida-terrorister. Israel, Tyrkia, Saudi-Arabia og Emiratene har gitt militær, logistisk og økonomisk støtte til terroristene.

Etter Syria, var det fjerde målet for den anglo-amerikanske/saudiske/israelske militærstrategien å undergrave Libanons nasjonale suverenitet og ødelegge det væpnede politiske partiet Hizbollah, den sterke libanesiske motstandsorganisasjonen (alliert med Iran). For Vesten var det i samsvar med denne strategien å støtte Israels brutale luft- og
bakkeangrep mot sivilbefolkningen og infrastruktur i Beirut, libanesiske havner, byer og landsbyer. Tusenvis av libanesiske kristne ble ikke spart denne israelske kampanjen av terrorbombing.

Hvis den libanesiske kampanje var vellykket og Hizbollah endelig hadde blitt ødelagt, kunne det femte målet, Israels erobring av Palestina, begynne: USA og verdens-sionismen ville ubetinget feire Israels massive etniske rensning av Palestinas innfødte befolkning og avslutningen av denne prosessen med den totale konfiskeringen av hjemmene, moskeene, kirkene, landet og ressursene til millioner av muslimske og kristne palestinere og andre folk. Dette ville skape historiens første ‘rene jødiske’ stat.

Imperiets sjette mål vil være å uskadeliggjøre Irans militære- og sikkerhets-struktur, samt svekke økonomien, for å isolere Den islamske republikken og undergrave dens allianser i Midtøsten. Dette strategiske målet forklarer hvorfor Washington fremmer den ulike atomvåpenavtalen med Iran, mens atomstaten Israel er ekskludert! Til tross for at Iran har overholdt betingelsene i avtalen, har det ikke vært en gjensidig oppheving av økonomiske sanksjoner eller normalisering av handel og diplomatiske forbindelser.

Utover Iran, vil den globale strategien være å svekke, omringe og isolere USAs store maktrivaler – Kina og Russland – og gjenopprette USA som den ubestridte imperialistiske makten i verden.

Iran svarer på den amerikanske globale militære trusselen

Iran svarte med å utvikle økonomiske, tekniske og militære avtaler med
Russland og Kina for å motvirke de amerikanske/israelske/saudiske truslene og sanksjonene. Russland ga tilgang til avanserte våpensystemer. Kina underskrev store, langsiktige handelsavtaler og inkluderte Iran inkludert i sine store sentralasiatiske infrastrukturprosjekter. Viktigst av alt, Iran har lyktes i å forsvare den legitime regjeringen i Syria, mens de hjelper Irak og Jemen.

Iran undergravde offisielle amerikanske sanksjoner ved å underskriver avtaler verdt flere milliarder dollar med den gigantiske Boeing Corporation for kjøp av passasjerfly, så vel som utvikling av ytterligere avtaler med amerikanske banker, eksportører av mat og oljeselskaper. Disse lønnsomme avtalene med den amerikanske jordbrukseksport-sektoren kan svekke sanksjonene som Pentagon/sionistene ivrer for.

Iran har diplomatisk støtte fra Den alliansefrie bevegelsen, i motsetning til de sionistiske militære truslene fra USA og Israel.

Irans prinsippfaste motstand mot Saudi-Arabias massive våpenkjøp, så vel som kongerikets ekle allianse med Israel og dets angrep mot det jemenittiske folket – som er et folkemord – har fått støtte fra verdensopinionen. Spesielt i massene av uavhengige muslimer over hele verden.

Irans pedagogiske, vitenskapelige, militære og valg/politiske fremskritt skaper grunnlaget for nasjonal sikkerhet, økonomisk vekst, kulturell berikelse, internasjonale allianser og utdypingen av det sosialdemokratiske systemet for innbyggerne. Dette skaper en alternativ uavhengig visjon for mange millioner muslimer som lever med brutale monarkier, militærdiktatorer og imperialistisk undertrykkelse.

Konklusjon

Siden USA og deres allierte startet sin «varme krig» ved å omringe, true og destabilisere Iran, har Washingtons strategi lidd alvorlige militære nederlag og politiske tilbakeslag.

Irak er ikke lenger omringet av USA. Sjia-baserte militser har regional kontroll,
spesielt sør for Bagdad og utover. Syria, Irans allierte, har kjempet hardt, og til slutt frigjort mange byer, landsbyer og territorium fra de terroristiske leiesoldatene, til tross for de første fremgangene til EU/USA/Saudi-Arabia/Israel.

Rivaliserende opprørsgrupper og leiesoldater/gangstere beleirer de amerikanske marionettregjeringene i Libya, Somalia og Sør-Sudan. Den klassiske CIA-begrepet, «blowback», betyr at disse terroristene nå vender sine våpen mot Vesten.

Washington har mistet kontrollen over Afghanistan. Over en tredjedel av de afghanske militær- og politi-rekruttene deserterer til motstandskjemperne. Sentral-«regjeringen» i Kabul har innflytelse i mindre enn en fjerdedel av landet.

Til tross for å ha brukt flere tusen milliarder dollar på kriger og propaganda de siste to tiårene, har USAs militære strategi for å omringe og erobre Iran vært en militær, diplomatisk og økonomisk fadese.

Som et resultat av dette er tusenvis av soldater døde og den innenlandske økonomien er i permanent krise. Det amerikanske folket lider under stor arbeidsledighet, fattigdom, lavkonjunktur og stagnasjon.

Til tross for støtte fra USAs Kongress, president og Pentagon for Israels jødiske kolonisering av Palestina, har stadig flere land, fagforeninger og sosiale bevegelser rundt om i verden enn noensinne støttet en kampanje av boikott, ‘divestment‘ og sanksjoner (BDS) mot Israel. Mange protesterer, til tross for trusler fra styresmaktene om å forby kritikk av Israel «som»hatkriminalitet».

Uroen og dype politiske splittelser i USA mellom oligarker knyttet til president Trump og opposisjonens oligarker, har skapt en dyp institusjonell krise som har undergravet innenlandsk administrasjon og forstyrret USAs globale allianser, forholdet mellom USA og EU og handelsforbindelsene mellom USA og Asia.

Til tross for den bisarre og ofte teatrale framstillingen i ameriknske massemedier, slåss Kongressen og president Trump om grunnleggende problemer, inkludert
kontroll over de nasjonale sikkerhetstjenestene (CIA, NSA, FBI, Homeland Security, etc.), utenriks- og militærpolitikk, økonomien og miljøpolitikken, det føderale budsjettet, domstolene og presidentembedet.

Den politiske krisen har lammet USAs kapasitet til å starte nye kriger og forhandle fram internasjonale avtaler. President Trump står overfor et seriøst statskupp som involverer eliten inne politikken og etterretningsapparatet, mens militærapparatet ser forsiktig på kaoset. Massene blir stadig mer polariserte og avskyr dette stadig mer.

I et forsøk på å avlede fra sine innenlandske problemer, forsvarte president Trump
USAs allianse med Saudi-Arabia og gjentok truslene mot Iran. Likevel neket han presset for å flytte den amerikanske ambassaden til Israel. Denne lite konsekvente og tilfeldige framgangsmåten i dagens amerikanske politikk, fremmedgjør venner og fiender – uten noen positive konsekvenser.

Den innenlandske opposisjonen krever en slutt på president Trumps diplomatiske tilnærmelser til Russland. Den bruker det falske påskuddet russisk innblanding i det amerikanske presidentvalget for å begynne forsøket på å stille presidenten for riksrett.
USA står overfor en skjult borgerkrig blant sin elite!

En økonomisk boble følger med den amerikanske innenrikspolitiske krisen. De økonomiske elitene, bankene og aksjemarkedet har tjent godt på spekulasjonen, til tross for (eller på grunn av), lammelsen blant rivaliserende politiske oligarker!

Fremveksten av Trumps såkalte ‘nasjonal-kapitalistiske ideologi’ betyr en nedgang i USAs
multilaterale avtaler, som NATO, EU, NAFTA og handelsavtalen Trans-Pacific Trade Partnership (TPP). Dette forklarer Trumps forsøk på å gjenforhandle bilaterale avtaler, som har mislyktes.

Trumps uttalte politiske mål har falt mellom to stoler: multinasjonale avtaler har
ikke blitt erstattet av lukrative bilaterale avtaler. Trump er avhengig av de store selskapene og nasjonalistisk ideologi for å minimere sine diplomatiske feil og ideologiske isolasjon. Trump ønsker å vinne kontrakter, for større amerikanske eksport og investeringer. Dette har blitt svekket av den forrige administrasjonens stadig flere økonomiske sanksjoner og ekspanderende kriger, så vel som hans dårlig utførte propaganda.

Trump-regimet er fullt av motsetninger: Det truer med å avslutte atomavtalen med Iran, men tillater Boeing å selge milliarder dollar av sivile fly til Teheran. Det underskrev en våpenavtale verdt 300 milliarder dollar med Saudi Arabia (fortjeneste for militærindustrien), mens han mister politisk innflytelse i USA, der saudierne er foraktet.

I det minste kommer Trump ikke med hyklerske floskler om humanitære kriger; Han foretrekker å underskrive forretningsavtaler. Han nevner behovet for ‘regimeskifte’ i Syria og sending av flere tropper til Afghanistan, men gjør lite for å gjennomføre disse målene.
President Trump kjemper for sin egen politiske (og personlige) overlevelse, og for å hindre riksrett (via et kupp utført av Kongressen). Hans sterkeste forsvar ville være å styrke den innenlandske økonomien og vise til noen økonomiske suksesser i utlandet.

I hovedsak er Trumps økonomiske dagsorden avhengig av at han unngår politisk og militært kostbare kriger. Dette var et av hans kampanjeløfter som var populært hos nasjonens kjernevelgere.

Trump ønsker å balkanisere Syria, samtidig som han unngår å sende ny tropper til
Afghanistan. Han ville foretrekke lønnsomme handelsforbindelser med Russland og Kina, og kanskje Iran, i stedet for krig.

Hindringene mot enhver suksess for Trump er enorme: Trump-administrasjonen inkluderer fanatiske nykonservative Russland-hatere og sionistiske Iran-hatere.
Disse folkene er militarister som ønsker å provosere fram en eventuell væpnet konflikt med Moskva og Teheran. Deres nåværende fokus er å utvide krigen i Syria, sende flere amerikanske tropper til Afghanistan og fordype forholdet til Israel og Saudi-Arabia.

De nåværende interne politiske motsetninger mellom Trump-regimet og det «Dype statsapparatet», og mellom Trumps allierte i næringslivseliten og de sionistiske nykonservative krigshisserne, utelukker at Trump kan utvikle en betydelig utenrikspolitikk.

I mellomtiden, skaper innenrikspolitisk strid og de økende uenighetene mellom
USA og EU, muligheter for Russland, Kina og Iran. De kan bli med i historiske økonomiske politiske og allianser, som kan bidra til å balansere en vår verden på nytt; en verden som står på randen av «verdenskrig», økonomisk kollaps og miljøkatastrofe.

Spliden blandt NATO-landene undergraver etableringen av en felles front for større imperialistiske kriger. Fragmenteringen av EU (Brexit, sammenbruddet av Hellas, det EU-sponsede putsch-et i Ukraina) reduserer unionens globale økonomiske innflytelse. Striden mellom det amerikanske presidentregimet og det opposisjonelle statlige sikkerhetsapparatet, lammer USAs forsøk på nye imperialistiske kriger.
Splid og konflikter i den imperialistiske leiren skaper gunstige muligheter for anti-imperialistiske land i Midtøsten, som Iran, Syria og Libanon.

Den strategiske russisk-kinesiske økonomiske alliansen kan skape en ny global økonomi basert på fredelig sameksistens og større økonomisk samarbeid.

Dette essayet er dedisert til minnet over de uskyldige martyrene i det nylige brutale
terrorangrepet mot det iranske parlamentet og helligdommen, samt å hedre de modige
overlevende og ofrenes familiemedlemmer.


James Petras (født 1937) er professor emeritus i sosiologi ved Binghamton University i New York State. Han har publisert mange bøker og artikler, særlig angående områdene sosial rettferdighet, Latin-Amerika og Midtøsten.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s