Hva ville skjedd hvis vi ble kvitt legemiddelindustrien?

Et bedre helsevesen, bedre arbeidsforhold for leger og sykepleiere, og bedre medikamenter til halv pris er mulig. Vi trenger bare å avskaffe den farmasøytiske industrien.

Av Sven Böttcher / Rubicon

Men dette forbudet mot den farmasøytiske industrien bør ikke bare skje fordi næringen er mer kriminell og dødelig enn hele den globale mafiaen tilsammen. Det bør veie tyngre at bransjens forutsetninger er forkastelige. Å berike seg selv på forsvarsløses lidelser, kan ikke være tillatt av folk som i det minste har igjen en rest av moral.

Legemiddelindustriens markedsføringsavdeling har utvilsomt gjort mye som er verdt å beundre – den har oppfunnet haugevis av sykdommer med originale navn; den kan flytte alle slags grenseverdier, slik at millioner friske mennesker over natten blir ansett som syke og ha behov for behandling; de forkler også kløktig det faktum at «reseptbelagte medisiner» i det siviliserte Vesten (USA og Europa ) ligger rett bak kreft og hjerte-karsykdommer som morder nummer tre – med rundt 200.000 dødsfall per år.

Men legemiddelindustriens største bragd blir nesten aldri lagt merke til, nemlig den dype rensingen av vår kollektive moralske bevissthet om næringen selv. Vi greier i beste fall å oppnå en kritisk erkjennelse av at vi bør pålegge den farmasøytiske industrien litt strengere regler for å demme opp for reseptdrapene. Men at denne industrien, verd 1000 milliarder dollar, overhodet ikke burde eksistere, har alltid havnet utenfor vårt synsfelt. At de greide å plassere denne innsikten der, fortjener muligens en kraftig applaus, men etterpå bør vi riste den av oss like kraftig og forlate denne skammelige villfarelsen raskt og for alltid.

Slikt gjør man bare ikke. Det passer seg ikke. Dette er enten uanstendig, umoralsk synd eller super-ekkelt; Å berike seg selv på lidende pasienter. Og vi har alle nikket godkjennende til i dette i flere tiår; for det meste stille, noen ganger med valgets kvaler.

De fleste av oss ville vel nikke bekreftende til dette budet: «Du skal ikke beriket deg selv på sykes lidelser,» fordi vi forestiller oss automatisk at vi selv i et ulykkestilfelle aldri ville vippe fram en kredittkortleser før vi la noen i stabilt sideleie – men merkelig nok, ser vi ikke denne «elefanten i rommet», nemlig den farmasøytiske industrien, som oppfører seg akkurat slik.

Den grunnleggende menneskelige behovet for «helse» eller i det minste «smertelindring» er ikke et profittmotiv, i det minste blant folk som ikke er psykopater. ‘Farmaindustrien’ likestiller dette med ønsket om en ny bil eller iPhone: Hvis man vil ha det, må man må betale, til produsentenes profitt. Og vi har tillatt dem å selge denne ideen til den dag i dag. Men slik er det ikke. Det er helt forkastelig. Derfor bør vi forby det.

Fordi personlig berikelse på nødssituasjoner skal være forbudt fra i dag av, er den farmasøytiske industrien herved forbudt.

Våre hjerner – vasket rene av markedsføringavdelinger, protesterer spontant og heftig mot et slikt uhørt forbud – fordi legemiddelindustrien skaper arbeidsplasser! Og skatteinntekter! Og uten dem ville vi ikke hatt så gode medisiner! Selv om det var slik (som det ikke er, jeg skal straks komme tilbake til det) ville det bety at vi er villige til å ofre våre pasienters liv og verdighet for arbeidsplasser og skatteinntekter, og noe slikt mener vi vel egentlig ikke i fullt alvor.

Med samme tankegang ( «Det skaper arbeidsplasser!») kan vi også innføre yrket ‘massemorder’ på yrkesopplæringa, men dette faller oss virkelig ikke inn. Vi tenker i alle fall ikke at «dette er moralsk greit.»

Selvsagt ikke. Og så det gjenstår det faktum: Legemiddelindustrien burde forbys fordi den gjør det man ikke skal gjøre: berike seg selv personlig på pasienters lidelse. Det går ikke an. End of story. No Go. Ikke rom for forhandlinger, ingen utsettelser. Basta. Farmaindustrien er ferdig.

Når vi endelig har kommet til enighet om å eliminere Big Pharma, på grunn av argumentets ugjendriveliglighet, kan vi tie og la den juridiske delen raskt gjennomføres av den lovgivende forsamlingen. Men vi ønsker sikkert en beroligende anelse om hva som vil skje etter forbudet – om hva som vil skje og oppstå når den farmasøytiske industrien og legendene som er vevd sammen med den har forsvunnet fra våre liv. Fordi etter farmaindustriens bortgang, vil vi ikke bare ha 200.000 mindre dødsfall per år. Vi vil også ha bedre legemidler for halv pris og kan investere resten av de tidligere budsjettene som ble brukt på dette til å forbedre vårt helsevesen.

Vi bør være klar over at før forbudet, investerte vår farmasøytiske industri bare 15-20% av det totale budsjettet på forskning og utvikling. Resten gikk hovedsakelig til administrasjon, markedsføring og salg. La oss også innse at den innovative styrken i industrien allerede var nær null (La Revue Precrire gir en årlig pris for det viktigste medisinske gjennombruddet («Golden Tablet»), men kunne ikke finne en verdig kandidat for 2012. Eller i 2011. Eller 2010). Bransjen har nylig knapt utviklet nye legemidler; den har knapt forsket på egen regning (mer enn 80% av alle investeringer for grunnleggende forskning på nye legemidler og vaksiner kommer fra offentlige midler); droppet all økonomisk uinteressant forskningsinnsats; og greide ikke engang å publisere statistiske rådata for resultatene av studiene betalt av dem selv (slik at pasienter og leger selv kan sjekke helt om legemidlene som brukes er nyttige, unyttige eller farlige).

VI bør være klar over at Big Pharma sine storslagne plyndringstokt inkluderer ting som det «største tyveriet noensinne» (Peter Goetzsche): legemiddelfirmaet Roche sitt reklamekupp, støttet av WHO, av influensamedisinen Tamiflu. Vi bør være klar over at at tvilsomme reduksjoner i grenseverdier stemplet millioner av mennesker som syke. Et godt eksempel på dette er da de medisinske ekspertene reduserte verdien for hva som vare et sunt blodkolesterolnivå. Dette var dobbelt profitabelt for den farmasøytiske industrien:

Statiner, som brukes mot «dårlig kolesterol,» utviklet seg til stabile milliardinntekter for diverse ‘supermedisin’. Men det sikret også et svært lukrativ marked senere, siden bekjempelsen av dette viktige stoffet, som 20% av hjernene vår består av, førte til en økning av demens – derav mye vakker ny lidelse og et flott nytt marked verdt milliarder.

Mafiaen, kostnader og myter

Vi bør være klar over: industrien var ikke bare ineffektiv (fordi tross for økende levealder, har antallet av våre «sykdomsfrie år» i virkeligheten falt). Den var også veldig dødelig.

Den tredje vanligste dødsårsaken etter kreft og hjertesykdom var da Big Pharma fantes i USA og Europa: formelt riktig gitte legemidler – med rundt 200 000 dødsfall i året.

Gjerningsmennene ble av og til dømt for dette, for å ha lenge visst om farene og ha skjult dem. De ble dømt gang på gang til å betale enorme bøter i milliardklassen. Selv om dette skjedde, betydde det ikke at de globale aksjemarkedene begynte å svette i panikk eller selv midlertidig rystes, fordi gjerningsmennene allerede hadde tatt hensyn til disse milliardsummene i sine absurde priskalkulasjoner. Kan jeg få regningen!? Med en gang:

Her er topplista for de senere årene: Novartis 2010 = 423 millioner dollar, AstraSeneca 2009 = 523 millioner dollar, Johnson & Johnson 2012 = 1,1 milliarder dollar, Eli Lilly 2009 = 1,4 milliarder USD, Abbott 2012 = 1,5 milliarder dollar, Pfizer 2009 = 2,3 milliarder dollar, GlaxoSmithKline 2011 = 3 milliarder dollar.

Vi bør være klar over: Før vi satte en stopper for dette, nådde de det symbolske tallet 1000 milliarder dollar i omsetning (i 2015, etter svært rask økning siden 2001 (390 milliarder dollar). Kostnadene for legemidler har økt med ca 10% per år, selv om vi svelger stadig færre medisiner.

Vi bør være klar over: Den farmasøytiske industrien hadde kun skapt 105.000 arbeidsplasser (i Tyskland) før den ble nedlagt. Inntil 80% av dette var innen administrasjon, markedsføring og salg.

Vi bør være klar over: All smarte forskere som tidligere var ansatt av den farmasøytiske industrien vil fortsette å ha rikelig med arbeid. Og de vil i fremtiden bli enda bedre betalt av oss for dette enn noen gang før. Fordi vi plutselig har enorme midler til rådighet, som vi før forbudet måtte betale til disse kriminelle organisasjonene for markedsføring, hovedsakelig av ubrukelige eller direkte farlige stoffer – og selvsagt fortjeneste til legemiddelindustriens aksjonærer.

Vi bør være klar over at mennesker, spesielt leger og forskere, ikke er så umoralske, griske og egoistiske som den farmasøytiske industrien antyder (som dømmer andre etter hvordan den selv er). Vi bør innse at det er rent vås at ingen ville prøve å finne opp et middel mot kreft eller hodepine uten økonomiske motivasjon. De fleste kan godt tenke på andre beveggrunner enn «personlig berikelse». Dette gjelder særlig for de som ønsker å hjelpe (f.eks. leger) og nysgjerrige (f.eks. forskere), som med riktig sosialisering gjerne bruker flere tiår med forskning, bare for deretter å ikke ta patent på sine livreddende medisiner, og ser på dette som en selvfølge. Eller som Jonas Salk, oppfinneren av poliovaksinen sa det:

«Patentet tilhører folket. Det finnes ingen patent. Kan du patentere solen?»

Vi bør være klar over: Forskning og produksjon av nye legemidler vil ikke slutte etter legemiddelindustriens død, tvert imot. Fordi vi bør huske: Selv på den tiden da Big Pharma fantes, finansierte vi solidarisk opplæringen av våre beste hjerner – fra barnehage til ungdomsskole, og hele veien videre til tittelen som professor; Derfor støtter vi utdanning av våre forskere og vitenskapsmenn i fellesskap, ved å bygge skoler og universiteter. Det er bare det at i fremtiden vil ikke lenger samfunnet bare betale kostnadene, men også ta del i overskuddet.

Ingen fare uten mafiaen

For informasjon om risiko og bivirkninger med vårt forbud mot legemiddelmafiaen, bør vi garantert ikke spørre vår lege eller apoteker.

Vi bør være klar over at det ikke er noen fare. Våre syke vil i fremtiden ikke få fatt i medikamenter som andre (uten moral) har utviklet. Fordi også før har klartenkende mennesker i underutviklede kapitalistiske systemer vist seg forfriskende upåvirket av denne industriens markedsforvirring- og kommet fram til klare ideer om menneskeverd.

For eksempel: Da amerikanske forskere (som et unntak) faktisk utviklet noe nyttig, nemlig en effektiv medisin mot hepatitt C (markedsført under merkene Harvoni og Sovaldi), kom den indiske regjeringen til konklusjonen at de aktive virkestoffene ikke var originale nok å rettferdiggjøre patentbeskyttelse. Dette betydde at generiske produsenter kunne selge denne livreddende medisinen for 300 amerikanske dollar til syke indere.

I USA, var prisen bestemt av leverandørene til litt høyere enn 84.000 amerikanske dollar. Kloke folk (som aldri ble hørt), regnet på kostnadene for behandling av alle amerikanske hepatitt C-pasienter. De kom fram til summen 227 milliarder dollar, noe som er nesten like høyt som kostnaden av alle medisiner som selges i ett år i USA – 260 milliarder amerikanske dollar. (I Tyskland, var salgsprisen først 60.000 euro, men så, takket være våre standhaftige politikere, kunne prisen i 2015 reduseres til kjempebillige 45.000 euro).

Vi bør være klar over: Å forby og fordømme den farmasøytiske industrien betyr faktisk et tap av ca 80.000 arbeidsplasser og påfølgende tap av skatteinntekter. Men fremtidens arbeidsledige er bare reklamefolk, selgere og ledere, som enten kan konsentrere seg om en mindre farlig produktnisje eller kan få sosial støtte fra vårt nå rikere samfunn.

Hvorfor rikere? Vel, vi ønsker ikke å underslå at vår medisin plutselig bare vil koste 20% av hva den koster før forbudet – vi vil derfor ha stakkarslige 30 milliarder euro i året som kan brukes mer nyttig i fremtiden enn til kommisjon, lobbyister og reklamefolk.

Men vi må også være selvkritisk oppmerksomme i ettertid:

Vi kan ikke klandre markedsaktørene for å ha gjort alt som var lovlig tillatt. Men vi, som samfunn, og våre folkevalgte, kan klandres. Det var ikke den farmasøytiske industrien som var «råtten.» Det var vi.

Paradis, med ren samvittighet

Men det hele er over nå. Fordi med det totale forbudet mot legemiddelindustrien, har vi virkelig skapt en situasjon der alle vinner. Vi har nå bedre medisiner som koster bare 20-30% av den tidligere prisen; vi har et rimelig helsevesen med uavhengige leger og uavhengig forskning som jobber med pasientens beste for øye. Og fremfor alt trenger vi ikke skamme oss hver eneste dag lenger.

Fordi vi endelig ble blitt kvitt farmaindustrien, har vi endelig innsett at å berike seg selv på lidelsene til de syke og svake, med vår tillatelse, var uforenlig med to av prinsippene nedfelt i vår grunnlov: respekt for menneskeverdet, men også i strid med de kristelige moralske verdiene nevnt der. Derfor ønsker 95% av oss et umiddelbart forbud mot legemiddelindustrien helhjertet velkommen.



Sven Böttcher skriver romaner under forskjellige pseudonym, sakprosa, og filmer og TV-serier.

Advertisements