Mange filmer fra Sør skaper falsk bevissthet og falske håp

Av Andre Vltchek

Se filmer fra «Sør» og det er en god sjanse for at du vil begynne å tro at verden egentlig ikke er så ille. Kanskje du til og med vil bli overbevist om ting kan bli bedre med dagens imperialistiske og turbo-kapitalistiske globale verdensorden. Hvis du bor et sted på subkontinentet eller i Afrika: hvis du bare prøver hardt nok, du «tror på deg selv og elsker deg selv», hvis du kan «lytte til dine instinkter» – vil alt bli bra til slutt. Du kan bli anerkjent, belønnet og til og med komme deg ut av fattigdommen og over til suksessens grønne enger.

Tenk om igjen! Eller … ikke tenk i det hele tatt – bare begrav hodet i sanden.

Det var fantes alltid bøker skrevet og filmer produsert kun for å behage propagandamaskinen og de i Vesten som finansierer dette. Jeg beskrev prosessen, fargerikt, i min siste politiske/revolusjonære roman «Aurora».

Bare tenk på Drageløperen, skrevet av den afghansk-amerikansk forfatteren Khaled Hosseini, eller på alle de bestselgende bøkene av Salman Rushdie eller Elif Shafak, bøker om India eller Tyrkia, men nesten utelukkende beregnet for et vestlig publikum, og ofte foraktet i sine hjemland.

Rushdie og Shafaks verk kvalifiserer i det minste som litteratur. Men nå krever både de vestlige markedene og mainstream media flere og flere søppel-bøker og -filmer fra fattige land. Det er meningen at de skal få seerne til å føle at ting er greit; det lages flere og flere av disse enkle, pittoreske og «positive» historiene som faktisk forvirrer og skaper falske forhåpninger for lokalbefolkningen i mange fattige land.

Husker du fortsatt Slumdog Millionaire? Hvor realistisk var den situasjonen? Først av alt, var det ikke engang en indisk film; det var en britisk film fra 2008, regissert av Danny Boyle, som også hadde regissert Trainspotting. Den fant sted i Juhu-slummen i Mumbai.

I 2011, filmet jeg i den samme slummen i Mumbai hvor filmen var produsert. Jeg spurte mange om hvor sannsynlig en slikt suksesshistorie var i dette skitne og håpløse nabolaget? Innbyggerne i Juhu-slummen bare avviste hele narrespillet med nedsettende fakter; Hvorfor kaste bort dyrebare ord?

Nå kommer flere filmer – flere og flere … og flere! Du skal føle deg bra; føle deg veldig bra om verden! Gråt litt mens du drar fra kinoen. Hvisk til deg selv: «Alt er mulig…. Samarbeid med de som hersker….. Glem revolusjonen, tenk ‘positivt’ (måten systemet ønsker du skal tenke på) og fremfor alt, tenk på deg selv!»

En film om en ekte ugandisk sjakkspiller Phiona Mutesi, laget av den indiske regissøren Mira Nair (Filmen Brann, Vann er blant hennes andre verk), Dronningen av Katwe, er en vakker historie om sann individualisme. Og igjen, hvis du tror du faktisk ser på en ugandisk eller til og med indisk film, tar du helt feil: den skal føles som en afrikansk film, men er egentlig en amerikansk film, produsert av Walt Disney Pictures. Og den er faktisk ment som, og til og med stolt fremmet som, en film som er ment å få deg til å føle at ting er bra.

Plottet er enkelt og forutsigbart: En liten jente vokser opp i total fattigdom og elendighet, i et av de verste slummene i Afrika – Katwe, i utkanten av Kampala. Hennes far er allerede død av aids, moren er ikke i stand til å betale leien og hennes eldre søster overlever knapt som prostituert. Phiona, bare 10 år gammel, blir tvunget til å slutte på skolen.

Hennes liv nærmer seg et totalt sammenbrudd. Men så, plutselig et mirakel! Halleluja!

Phiona registrerer seg i et stats-sponset sjakkprogram. Hun har talent. Hun klatrer og klatrer i rangeringen. Snart reiser hun til Sudan med fly, og noen måneder senere, til og med til Russland.

Dette skal visstnok være en «sann historie». Og ja, det fantes en fattig jente som vokste opp i en ugandisk slum. Hun var talentfull, selv om hun aldri nådde toppen. Hun vant aldri noen gullmedalje. I filmen vinner hun turneringer, tjener masse penger og kjøper en villa (den ser ut som et palass) for sin familie.

Er dette hva disse unge fattige jentene som ser på filmen i Katwe-slummen bør strebe etter? Er en slik drøm realistisk, eller er dette en absolutt luftspeiling?

Jeg filmet også i Katwe, for min sjokkerende dokumenta Rwanda Gambit. Og da jeg var ung, kunne jeg kanskje regnes som en talentfull sjakkspiller. Jeg deltok i flere turneringer og konkurranser. På en eller annen måte var filmen – Dronningen av Katwe – meningsløs. Å bli sjakkmester krever mye mer enn litt flaks og iver. Som en konsertpianist, må en sjakkspiller gjennomføre årevis med hard trening, som bokstavelig talt tar livet av utøveren, for å spille på toppnivå.

Da jeg var barn, var min far, en forsker, besatt av å gjøre meg til en mester. Oppriktig talt var jeg selv ikke så interessert, selv om jeg jobbet hardt, i årevis. Jeg vant noen få medaljer, men gikk aldri lenger. Kan Phiona, sulten og nesten uten tak over hodet, bli en stormester, bare etter noen måneder med avslappet undervisning?

Jeg skulle ønske hun kunne lykkes. Men jeg tviler på det. Jeg kjenner Uganda, jeg kjenner slumområdene, jeg skjønner hvor nådeløs deres virkelighet egentlig er, og selvfølgelig kjenner jeg sjakk.

Hvem får noe ut av slike filmer? Definitivt ikke de fattigste, og definitivt ikke indere eller afrikanere!

Det ser ut til at de eneste mottakerne er de som prøver å opprettholde status quo, i Vesten og i koloniene. De vil ikke at folk skal innse at det er nesten ikke er noe håp igjen, og bare radikale forandringer, en revolusjon, kan omgjøre og forbedre ting i deres plyndrede land.

En revolusjon er en «felles» begivenhet. Den handler aldri om bare én person som plutselig utvikler seg, eller blir «reddet» eller «frelst». Det handler ikke om én person eller én familie som lykkes. Det handler om en hel nasjon som kjemper for sine rettigheter, for fremgang, og det handler om sosial rettferdighet for alle.

Små «suksesshistorier» deler faktisk lokalsamfunn og skaper falske forhåpninger.

Phionas historie, som kommer fra det vest-vennlige, turbo-kapitalistiske Uganda, har ingenting til felles med de store fellesprosjektene i venezuelanske slumområder: som de klassiske ungdomsorkestrene, eller kabelbaner, barnehager, offentlige biblioteker, fellesskoler og gratis medisinske klinikker.

Uansett hvor ‘vakker’ Mira Nairs kinematografi er; å vinne i lotto eller være heldig her og der, kommer ikke til å forandre hele landet. Det er nettopp derfor disse små individualistiske handlingene og triumfene blir feiret og forherliget i sentrene av vestlig imperialisme. Der ønskes aldri en reell forandring noensinne velkommen, enten det foregår hjemme eller i koloniene. På den annen side, blir alle egoistiske små seire behandlet som hellige. Man bør leve for seg selv, bort fra sammenhengen.

Hvor mange andre svært ‘tenk positiv’/urealistiske/ ‘føle seg bra’/’falske håp’ filmer har jeg sett i det siste? Mange. For eksempel Lion, en 2016 australsk/britisk samproduksjon, om en fattig indisk gutt som hopper på et tog, mister hjembyen og til slutt blir adoptert av en kjærlig og ansvarsfull australsk familie.

Det ser ut som det pågår en strøm, en lavine, av lignende filmer, bøker og nyheter. Det ser ut som en slags ny bølge av «positiv tenkning», eller dogmet «det er ikke noe egentlig galt med vår verden som ikke kan løses av litt personlig lykke og individualisme». De fleste ting er på en eller annen måte knyttet til selve senteret for vestlig ideologisk indoktrinering – Storbritannia (et land som med suksess knuser all revolusjonær iver hos egne borgere, hos innvandrere som kommer fra desperate og koloniserte land, og til og med hos de som bor i elendighet i mange steder langt unna).

Vesten er opptatt med produksjon av en «pseudo-virkelighet». Og i denne groteske pseudo-virkeligheten blir flere fattige personer, som sultende sjakkspillere, gateselgere og innbyggere i slummer, plutselig rike, vellykkede og fornøyde. Millioner av andre rundt dem fortsetter å lide. Men de synes deretter å være mindre viktige.

Det er en ny gruppe kjendiser som skapes – la oss kalle dem de «glamorøse fattige». Disse ‘utrolige individene’, disse glamorøse fattige, er lette å fordøye, og blir til og med feiret i Vesten. De integrerer seg raskt og muntert inn i «mainstream»-klubben av de globale «streberne» og de narsissistiske rike.


Andre Vltchek er filosof, forfatter, filmskaper og gravende journalist. Han har dekket kriger og konflikter i en rekke land. Tre av hans siste bøker er den revolusjonære romanen «Aurora» og to bestselgende verk av politiske skrifter: «Exposing Lies of The Empire» og «Fighting against Western Imperialism«. André lager filmer for Telesur og Al-Mayadeen. Se Rwanda Gambit, hans banebrytende dokumentar om Rwanda og Congo. Etter å ha bodd i Latin-Amerika, Afrika og Oseania, er Vltchek for tiden bosatt i Øst-Asia og Midtøsten, og fortsetter å jobbe over hele verden.

Advertisements