Bilderberg 2017 – «Hemmelighold skaper korrupsjon.»

 

Av Robert Bridge / RT

Akkurat som de har gjort hvert år siden 1954, møtes innflytelsesrike Bilderberg-medlemmer – inkludert journalister – bak lukkede dører for å holde uformelle samtaler om en rekke viktige problemer.

Den beste kritikken jeg har sett av Bilderberg-gruppen, var på et banner, hengt på et piggtrådgjerde rundt en golfbane ved en av disse konferanstedene: «Bilderberg spiste hamsteren min,» stod det. Det er egentlig alt som kan bli sagt. Takket være gruppens middelalderske hemmelighold, kan man gi dem skylden for alt mellom himmel og jord.

For de som ikke vet noe om det, her er en kjapp orientering om Bilderberg: I 1954 arrangerte de som bestemte ting i verden, den gang amerikanske og europeiske hvite menn med måne, å møtes privat i Oosterbeek i Nederland. Inne i det diskrete Bilderberg-hotellet, begynte disse globale viktigperene, ifølge gravende journalist Daniel Estulin i boka, The True Story of Bilderberg-group, som første tema å debattere «verdens fremtid.»

Her er det åpenbart at Bilderbergerne tydeligvis tenker stort.

«Forestill deg en privat klubb hvor presidenter, statsministere, internasjonale bankfolk og generaler omgås, hvor sosialt vante kongelige verter sørger for at alle kommer godt overens, og hvor folk som styrer krigene, markedene og Europa (og Amerika) sier hva de aldri våger å si i offentligheten,» skrev Estulin.

Bilderberg er litt som Fight Club for de rike, hvor den første og andre regelen er «Du snakker ikke om Fight Club!» Selv om møtene er i samsvar med Chatham House-reglene, som sier at «deltakerne står fritt til å bruke informasjon de får, men de kan ikke avsløre hverken identiteten av eller hvilken tilhørighet taleren har; heller ikke noen av de andre deltakerne.»

Noen medlemmer har gitt oss fascinerende smakebiter av innside-informasjon.

Denis Healey, en av gruppens grunnleggere, gjorde lite for å legge demper på mystikken rundt Bilderberg. Han fikk fart i konspirasjonsteoretikere over hele verden ved å nevne temaet «en verdensregjering» i et intervju med journalisten Jon Ronson: «Å si at vi streber etter en verdensregjering er overdrevet, men ikke helt bak mål. De av oss i Bilderberg følte at vi ikke kunne fortsette å kjempe mot hverandre for ingenting, og drepe folk og gjøre millioner hjemløse. Så vi følte at ett samfunn gjennom hele verden ville være noe bra.»

Healey, mens han sannsynligvis humret for seg selv, fortsatte: «Bilderberg er en måte å samle politikere, industrifolk, finansfolk og journalister. Politikk bør involvere mennesker som ikke er politikere. Vi gjør et poeng av å få med yngre politikere som åpenbart er på vei oppover, for å bringe dem sammen med finansmenn og industrifolk som tilbyr dem kloke ord. Det øker sjansen for å få til en fornuftig global politikk.»

Med denne kommentaren i mente, må det sies at Bilderberg har en ganske fantastisk historie av deltakerne som har gått videre til høye stillinger: Bill Clinton deltok på sitt første Bilderberg-møte i 1991, og ett år senere satt han i Det hvite hus; Tony Blair deltok som en relativt ukjent politiker i 1993, og i 1997 var han britisk statsminister; investeringsbanksteren Emmanuel Macron var deltaker i 2014, og i år dukket han opp fra de politiske skyggene i 11. time for å slå ut en veteranpolitiker, nasjonalisten Marine Le Pen, i den franske presidentvalget. Og dette er bare en kort liste.

Healey fortalte også historien om fremveksten av  ‘the Iron Lady’ Margaret Thatcher, som deltok på Bilderberg-møtet i 1975. Etter å ha satt stille i flere dager, holdt Thatcher endelig en tale – jeg gjetter på om hvor ubrukelig sosial velferd og arbeidstageres rettigheter var – som tilsynelatende førte til at noen gjester slapp sølvbestikket.

«Rommet ble stille. Her er noe for dine konspirasjonsteoretikere. Som et resultat av denne talen, ble David Rockefeller, Henry Kissinger og de andre amerikanerne forelsket i henne. De tok henne med til Amerika, kjørte henne rundt i limousiner og introduserte henne til alle,» sa Healey.

Det faktum at noen presidenter og statsministere tilfeldigvis er tidligere deltakere på Bilderberg, er ikke veldig overraskende. Tross alt, er det åpenbart at denne gruppen bare gir invitasjoner til de som viser at de har gode evner og hjerner, samt den «riktige» politiske troen. Dette betyr nok å være ivrig for globalisering og den nyliberale økonomiske politikken, som hittil har vist seg å være til skade for flertallet av oss som ikke ble født inn i denne verden som et aksjeselskap eller konsernsjef.

Selv om det ikke er veldig oppmuntrende, er det heller ikke overraskende at for eksempel den skrukkede geopolitiske guruen Henry Kissinger hele tiden dukker opp på gjestelista sammen med stigende politiske stjerner, som ultra-krigerske amerikanske senatorer som Tom Cotton og Lindsey Graham. Sa noen president Cotton? Så er det årets gjest, Donald Trumps rådgiver for nasjonal sikkerhet HR McMaster. At han deltok, har blitt beskrevet som et «bekymringsfullt signal til Russland.» Samtidig har David H. Petraeus, den pensjonerte amerikansk offiseren og tidligere CIA-direktøren, som til tross for et oppsiktsvekkende tilbakeslag i sin karriere, deltar på sin femte Bilderberg-konferanse på rad.

Og her er et lite, morsomt Bilderberg-faktum. Kan noen gjette på hvilket tema som skal diskuteres for andre år på rad? Ja, Russland. For å være mer presis, er den nøyaktige tittelen på temaet «Russland i den internasjonale orden», som kan være åpen for enhver form for tolkning, uhyggelig eller annet. Og hvor mange gjester fra Russland ankommer Chantilly i Virginia for å representere den russiske siden? Nøyaktig null. Men gitt den dårlige framstillingen Russland har i vestlige mediekretser i disse dager, er dette kanskje ikke så veldig overraskende.

Dette leder meg videre til mitt neste spørsmål: Hvorfor er det så mange mediefolk til stede på denne hemmelige hendelsen? Tallene er ganske sjokkerende, og verre når vi tenker på at mange av dem, som John Micklethwait (nyhetsbyrået Bloomberg LP), Peggy Noonan (Wall Street Journal) og Zanny Minton Beddoes (The Economist) og andre, er gjester rett som det er.

Hvis mediepersonligheter som deltar i disse konferansene, kun ved innbydelse, ikke har lov til å rapportere om dem, virker deres tilstedeværelse – bortsett fra å spise mye god mat – litt overflødig. Joda, disse individene kan nok bidra med intelligente innspill til diskusjonene. Men det kunne også tusenvis av mer intelligente leger og advokater som ikke ble invitert og aldri vil bli det. Dette bringer oss tilbake til det opprinnelige problemet, som er at vanlige menneskene – som for øvrig er forbrukerne av produktene disse mediadeltagerne spyr ut – ikke får vite hvilke konklusjoner – om noen – som blir kommet fram til i disse ultra-elitistiske tankesmiene. Ideen om en journalist som ikke rapporterer om et hendelse som inkluderer verdens mest innflytelsesrike mennesker, ligner litt på en børsmegler som drar på børsen uten å tenke på å tjene penger. Det henger ikke på greip.

Så er det temaet «falske nyheter», som høres latterlig ut fra denne gruppen.

Charlie Skelton, en kjent Bilderberg-kritiker, skrev om sin favorittspøk fra årets meny: «Krigen mot informasjon.»

«Er Bilderberg bekymret over falske nyheter? Verdens mest hemmelighetsfulle konferanse, som bruker hundretusenvis av dollar for å holde pressen borte fra sine hellige diskusjoner, som har brukt årtier med å lyge og skape forvirring om seg selv, ønsker å sikre spredning av sannheten!?» skrev Skelton.

Bilderberg-gruppens minimalistiske nettside bortforklarer disse tilsynelatende motsigelsene ved å si at denne konferansen gir deltakerne mulighet til å snakke fritt uten å være bundet av «konvensjonene i sine stillinger».

«Takket være at møtet er privat, er deltakerne ikke bundet av konvensjonene i sine stillinger eller av meninger som er forhåndsavtalte. Derfor kan de ta seg tid til å lytte, reflektere og få innsikt. Det er ingen detaljert dagsorden, Ingen beslutninger blir fremmet, ingen stemmer over dem og det blir ikke utstedt politiske uttalelser.»

Mens jeg ikke har grunn til å tvile på at de mektigste menneskene i verden møtes en gang i året for helt uskyldige formål, er det selve hemmeligholdet som er vanskelig å forstå.

Med tanke på Googles konsernsjef, Eric Schmidt, som ofte er deltager på Bilderberg, utførte jeg et Google-søk med to ord «hemmelighold + skaper.» Da Google forsøkte å fullføre setningene, ga den følgende fire valg: «Hemmelighold skaper paranoia,» «Hemmelighold skaper mistillit,» «Hemmelighold skaper mistanke,» og nummer fire, min personlige favoritt, «Hemmelighold skaper korrupsjon.»

Som selv Googles søkemotor synes å forstå, finnes det ikke noen plass for hemmelighold i dag, i vårt moderne, høyt integrerte samfunn, og minst av alt blant de øverste samfunnslagene. Godtar vi dette, er vi villige til å akseptere en enorm byrde på den kollektive psyken. Vi vil naturligvis etter hvert komme til konklusjonen at slike ikke-gjennomsiktige tradisjoner – uten offentlig innsyn – er helt uforenlig med de demokratiske prinsippers bokstav og ånd.


Robert Bridge er amerikansk forfatter og journalist. Han er basert i Moskva, og er forfatteren av boka «Midnight in the American Empire», utgitt i 2013, som handler om de stores selskapenes makt.

Reklamer