Jihad 2.0: Det neste marerittet skapes

Ingenting lært fra forrige gang Vesten trente ‘moderate’ opprørere (eller kanskje konsekvensene bare anses som bivirkninger i et geopolitisk sjakkbrett der alle midler er tillatt). Målene denne gang er Balkanstatene, Iran, ulydige Tyrkia, Russland og, selvsagt, å sabotere kinesiske investeringer i infrastruktur.

Av Pepe Escobar/ Sputnik

Vi er i ferd med å gå inn i det ultimate minefeltet.

La oss starte med 28 EU-ledere som diskuterer det vestlige Balkan på et toppmøte nylig. De kritiserte – hva annet – «russisk aggresjon» i EUs bakgård.

Neste scene er en montenegrinsk anklager som raser om at «russiske statlige organer» iscenesatte et kuppforsøk under valget i oktober 2016, for å stoppe landet fra å bli med i NATO.

Og over til Jean-Claude Juncker, president for Europakommisjonen. Han advarer om at Donald Trumps retorikk mot EU kan føre til krig på Balkan. Juncker, nedlatende som alltid, hevder at «Hvis vi overlater dem til seg selv – Bosnia-Hercegovina, Republika Srpska, Makedonia, Albania, alle disse landene – vi vil få en krig igjen.»

Balkan kan være i ferd med å eksplodere – igjen. Likevel med en vri; Til forskjell fra 1999, vil NATO ikke slippe unna med å bombe en forsvarsløst Beograd i 78 dager. En ny generasjon russiske missiler ville lett hindre dette.

Tragedien på Balkan i 1999 ble hovedsakelig begrunnet med falske massakrer i Kosovo. De var iscenesatt av BND – tysk etterretning – ved hjelp av lokale albanere og agents provocateurs betalt av tyskerne. De skjøt på begge sider, for å skape en krig og bryte Jugoslavia i stykker.

Neste scene er et fokus på Albania.

Det som utvikler seg på det nåværende geopolitiske tidspunktet er enda mer grumsete.

De vanlige mistenkte gjør hva de vanligvis gjør; skyld på russerne, og glem å bevise noe.

Så vi lar en kunnskapsrik insider, doktor Olsi Jazexhi, direktør for journalistskolen Free Media Institute i den albanske hovedstaden Tirana, være vår guide.

I desember 2016 dro CIAs direktør John Brennan til Albania og utstedte en fatwa for «krig mot Russland» – spesielt i Makedonia.

Som Jazexhi forklarer:

«Etter at Brennan dro, samlet Edi Rama, Albanias statsminister og en nær venn av George Soros, alle albanske politiske partier i Makedonia og beordret dem til å støtte Zoran Zaev mot Nikola Gruevski. Gruevski blir sett på som russiskvennlig og NATO-motstander, mens Zaev er en av Soros sine skjødehunder. Som et resultat, ble Gruevski boikottet av albanere, og Zaev fikk nok støtte til å danne en regjering. Zaevs løfte til albanere er at Makedonia skal gjøre albansk til et offisielt språk og dermed opprette en tredje (halv)albansk stat på Balkan. Makedonierne ønsker dette ikke, men Tirana og Edi Rama styrte albanske politiske partier mot Gruevski. Målet er å gjøre Makedonia til NATO-medlem.»

I mellomtiden, i Kosovo – i hovedsak en ekkel narko-mafia-svindel som later som den er en stat og territorium for Camp Bondsteel, den største oversjøiske amerikanske militærbasen i verden – skal Hashim Thaci, president og den tidligere gangster i Kosovos frigjøringshær (KLA), «bygge en egen hær Kosovo. Det endelige målet er å integrere Kosovo i NATO, selv om Serbia avviser dette for sin tidligere autonome provins.»

Jazexhi beskriver også hvordan «i Albania har vi to store terrororganisasjoner beskyttet av amerikanerne og europeerne.»

Den første er hva Ankara beskriver som Fetullah Gülen-terrororganisasjonen (FETO), angivelig utnyttet av tysk etterretning; «Tyrkia protesterer mot hvorfor Albania er vert for FETO-gruppen, men amerikanerne er vert for den mot Erdogan.»

Den andre er Mojahedin-e Khalq (MKO), som kjemper mot Teheran; «Albania blir omgjort til sentrum for MKO. John Bolton var nylig i Tirana, sammen med andre internasjonale støttespillere for MKO, og de angriper Iran og krever regimeskifte.»

Marjam Rajavi, den halvgale lederen for MKO, har også besøkt Tirana, og utviklet planer om å «styrte ayatollaene» i Iran.

Hovedspørsmålet, som Jazexhi understreker, er at «etter å ha forvandlet Balkan til et rekrutteringssenter for IS/Daesh under Syria-krigen, gjør amerikanerne nå Albania til en jihad 2.0-stat.»

Så det som utvikler seg, er «den samme historiske feilen som ble gjort av albanerne i Kosovo, som har knyttet sin fremtid 100% til Camp Bondsteel. De vil umiddelbart bli invadert av Serbia i tilfelle NATO eller USA forlater området (som de vil, før eller siden, uunngåelig).»

«EU og amerikanerne – som ønsker å avradikalisere wahhabi-muslimene i Europa – tier derimot om iranske jihadister.»

Den «usynlige» fienden

Så nøkkelen i dette puslespillet er Albania som sentrum for Jihad 2.0 – mot slaverne i Makedonia, mot Teheran, og også mot Ankara. Ikke rart at sjefrådgiver for den albanske regjeringen, til bare for noen måneder siden, var en viss Tony Blair.

Men det er den «usynlige» fienden som virkelig betyr noe.

I slutten av mars dro den serbiske presidenten Tomislav Nikolić til Beijing, på sitt siste offisielle besøk før valgene den 2. april. Kinas president Xi Jinping understreket at økonomisk samarbeid med Serbia – og Balkan generelt – er en prioritet for Kina.

Det hersker ingen tvil. I 2014 opprettet Beijing et fond som skal investere 10 milliarder euro i Sentral- og Øst-Europa. I fjor kjøpte selskapet China Everbright flyplassen i Albanias hovedstad Tirana. China Exim Bank finansierer bygging av motorveier både Makedonia og Montenegro.

I Serbia bygde China Road and Bridge Corporation Pupin-broen over Donau i Beograd, en investering på 170 millioner euro. Den er også kalt Den kinesisk-serbiske vennskapsbroen. Den ble innviet i 2014 og var 85% finansiert av et lån fra China Exim Bank.

Og kirsebæret på kaka ( i utvikling av infrastruktur) er den 350 kilometer lange høyhastighetsbanen, en investering på 2,89 milliarder dollar, mellom Athen og Budapest, via Makedonia og Beograd.

EU har slått alarm om den viktigste delen, mellom Budapest og Beograd, til en verdi av 1.8 milliarder dollar. EU undersøker om den ungarske delen brøt strenge EU-lover, der man trenger offentlige anbud er for store transportprosjekter.

Dette er den velkjente vestlige arrogansen, som antar som en selvfølge at kineserne ikke kan være i stand til å bygge jernbaneinfrastruktur for høyhastighetstog like bra, hvis ikke bedre – og til en lavere pris – enn i Europa.

(Artikkelen fortsetter under kartet)

Land-Sea Express er ideen om å sende gods fra Kina til Sentral/Øst-Europa via Atens havn Pireus og en toglinje nordover.

Budapest-Beograd er tilfeldigvis den avgjørende delen av handelsruten Land-Sea Express, som Beijing lovet å bygge i 2014, med Ungarn, Serbia og Makedonia. Det er kjernepunktet i den søreuropeiske delen av prosjektet De nye Silkeveiene (også kjent som Belte og Vei-prosjektet). Det er en handelskorridor mellom containerhavnen i Pireus, ved Middelhavet – eid av China Ocean Shipping Company siden 2010 – hele veien til Sentral-Europa.

NATOs offisielle spinn er at alliansen må etablere seg på Balkan for å bekjempe «terrortrusselen». Ifølge NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg: «Jeg besøkte nylig Bosnia-Hercegovina og Kosovo, og jeg er oppmuntret av å se hvor fokusert de er på å motvirke trusselen av utenlandske krigere.»

Vel, «utenlandske krigere» er tilfeldigvis rett ved stuedøra, ikke bare i Kosovo, men snart i Albania, hovedstaden for Jihad 2.0. NATO utmerker seg tross alt ved å skape nye «trusler» som er nødvendige for å rettferdiggjøre sin egen eksistens.

Jihad 2.0 er kanskje rettet mot slavere i Makedonia, mot Iran og mot Tyrkia. For ikke å nevne mot Russlands ‘myke buk’ i sør. Den usynlige vinkelen er at den alltids kan brukes for å sette Kinas offensiv for å integrere Sørøst-Europa i fare, siden området er et nøkkelknutepunkt for De nye Silkeveiene.

 

Reklamer