Journalister og Bilderbergkonferansen

De vet ingenting, hører ingenting, ser ingenting – og likevel er de midt i hendelsene.

Makteliten i verden begynner i dag en sammenkomst, Bilderberg-konferansen. Fra 1. til 4 juni 2017, møtes toppledere fra politikk, næringsliv, media og forskning i den amerikanske delstaten Virginia. Bak lukkede dører skal de diskutere den store verdenspolitikken. På grunn av at dette er aktuelt, publiserer Rubicon derfor et kapittel fra Marcus Klöckners bok. Forfatteren tar for seg spørsmålet om hvorfor media i flere tiår overhodet ikke rapporterte om dette møtet av globale strateger.

av Marcus Klöckner

De kom, de snakket og dro videre. Disse ordene sier alt som trengs om det som angivelig er en av de mest elitære samlingene i den vestlige verden – Bilderbergkonferansen. Dette inntrykket skapes i hvert fall når mediebrukerne ønsker å finne informasjon om de mektiges møte i de store mediene. «Reportasjene» om Bilderberg-konferansen, som tross alt har eksistert i over 60 år, syntes lenge som en journalistisk arbeidsnekt (og i enkelte tilfeller tier de fortsatt). I flere tiår har kvalitetsmediene nesten ikke i rapportert om møtet i det hele tatt. «Verdensregjeringen» og globale strateger møtes, men med noen få unntak var reportasjene derfra så enkle at «Nyheter for barn» synes som en doktorgradsoppgave i sammenligning.

Grunnleggende informasjon som er tilgjengelig uten en stor leting ble, og blir, ignorert. Forskning og litteratur om saken blir ignorert og de utfører heller ingen egne granskninger. Ofrene er mediebrukerne og demokratiet. Hvorfor synes journalister det er så vanskelig å rapportere om Bilderbergkonferanser? Hvorfor var Bilderberg i mange tiår aldri egentlig et tema for media? En diskusjon av dette spørsmålet vil også vise mange feil og mangler i det journalistiske fagområdet.

«Den frie pressen i dette landet tar seg friheten å anse dette som et organ der de mektigste mennene i dette landet håndterer verdens-spørsmål som en slags privat bridgeklubb, som påvirker ingen og angår ingen» (Bittorf 1975). Med disse ordene siterte nyhetsmagasinet der Spiegel en gang den respekterte amerikanske forskeren på maktstrukturer, G. William Domhoff. Domhoff henviste til Council on Foreign Relations (CFR), en tankesmie som fortsatt er meget innflytelsesrik i USA.

Sitatet kan også overføres til Bilderbergkonferansen uten store anstrengelser. Når 150 ledere fra næringsliv, finansverden, militærvesenet, etterretning, vitenskap, adel og media møtes med valgte representanter fra politikk, bak lukkede dører, for å diskutere den store verdenspolitikken, så virker dette som et slags kaffeslabberas for store deler av mainstream media. Dette misforholdet mellom medieoppmerksomheten som Bilderbergkonferansen får, og dens betydning, er tydelig når man sammenligner dekningen av elitemøtene Verdens økonomiske forum i Davos og Den internasjonale sikkerhetskonferansen i München.

Under disse konferansene er hele media-maskineriet i full gang. Det er ingen nyhetsprogrammer som ikke rapporterer om konferansen med egen reporter til stede live. Det er ingen kvalitetmedier som ikke lytter nøye når verdens herskere taler på møtene i München eller Davos. Det er nesten umulig å sile gjennom antallet artikler som lages før, under og etter disse elitemøtene. Og det er selvfølgelig en grunn til dette: journalister vet at hva de mektige i denne verden har å si, har betydning. De vet at det finnes en stor offentlig interesse for å finne ut hva elitene innen politikk og næringsliv har å si.

Men hvorfor omfatter denne medieoppmerksomheten ikke Bilderbergkonferansen? Hvorfor tok det så lang tid før media overhodet tok notis av dette møtet? Og minst like interessant: hvorfor utvikles den journalistiske interessen i Bilderberg bare i sakte film?

1. Å rapportere om det man ikke vet eksisterer, er ikke mulig. Eller: blindsonen i mediesystemet

Selv om ordene fra den tyske sosiologen Niklas Luhmann ofte er sitert, skader det ikke å gjenta dem: «Hva vet vi om vårt samfunn, faktisk hele verden som vi lever i, vet vi fra massemedia» (Luhmann 1996) Mindre kjent, men med omtrent den samme meningen, er uttalelser fra den amerikanske sosiologen Charles Wright Mills. Hans grunnleggende arbeid om makteliten skjedde for 60 år siden. Mills sa: «Vi har lært svært lite av vår kunnskap om de sosiale realitetene i denne verden gjennom vår egen erfaring. De fleste av oss har fått våre livligste bilder av verden gjennom informasjons-organer. Dette går ofte så langt at vi ikke engang tror hva vi har sett med våre egne øyne før vi har lest om det i avisen eller hørt det på radio […] våre oppfatninger av virkeligheten vil bli mer og mer bestemt av disse typene av masseinformasjon, i stedet for vår egen fragmentariske opplevelse». (Mills 1962: 218)

Begge uttalelsene omtaler særlig mediebrukerne. I lang tid gjaldt (og i mindre grad gjelder fortsatt): Hva mainstream media ikke viser, eksisterer ikke for ‘mediemennesket’. Men her i dette kapittelet handler disse uttalelsene ikke bare om hvilken posisjon media har når det kommer til vår kunnskap om verdensbegivenheter. Disse uttalelsene berører aktørene i selve det journalistiske feltet. Selv om de har en spesiell rolle, når de gjennom sitt arbeid i media bestemmer hva mediebrukere får se og ikke se, må man ikke tenke særlig mye mer om saken for å innse at journalister selv lar seg informere gjennom media. De har (selv om de sikkert har en bredere tilgang til informasjon) det samme begrensete utsynet som «sine» media tilbyr.

I forbindelse med rapporteringen eller ikke-rapporteringen av Bilderberg, kan man anta følgende: Siden det nesten nesten ikke rapporteres om dette møtet av makteliten, har dermed heller ikke (ellers godt informerte) journalister noen kunnskap om Bilderberg. En gjensidig uvitenhet mellom media (som de stoler på skal skrive om alt «relevant») og journalister har skapt en blindsone, slik at Bilderberg aldri virkelig kommer i fokus for store medier. Dette sikkert en banal konklusjon: Om det man ikke vet finnes, kan man heller ikke si noe. Men denne enkle setningen peker på en stor svakhet i media. Media oppfatter bare det som aktørene som jobber i media oppfatter (og vil oppfatte).

På spørsmålet hvorfor media ikke la merke til Bilderbergkonferansen over mange tiår, sammenfatter dette på noen måter et gammelt problem i journalistikken, som de siste par årene har kommet de stadig mer i forgrunnen i «diskusjonen om media» og deres (manglende) dekning. Flere mediebrukere er nå klar over at alt for ofte finnes en journalistikk med skylapper, som beveger seg langs en ‘korridor av synspunkter’ som er relativt smal i bredde og lengde. Spektrumet av emner som man faktisk kan snakke om, utelukker en virkelig mangfoldig dekning i de store mediene, selv om dette er heftig omstridt av mang en sjefredaktør og alfajournalist. La oss huske bemerkninger fra den franske sosiologen Pierre Bourdieu om homogenitet i mediedekning: «Selv utover de åpenbare forskjellene – de har spesielt å gjøre med avisenes politiske farge (som for øvrig unektelig mer og mer mangler klare farger …) – stikker dype likheter. De er hovedsakelig på grunn av restriksjonene fra selve nyhetskildene og videre utover, til en hel rekke mekanismer, hvorav den viktigste konkurranselogikken».

Og Bourdieu fortsetter: «Hvis Liberation rapporterte på forsiden om en hendelse, må Le Monde bare følge etter; Samtidig vil denne avisen sette seg litt på avstand og leve opp til sitt rykte som en anerkjent avis med høy kvalitet. Men disse små forskjellene, som journalister subjektivt verdsetter så mye, skjule enorme likheter. På redaksjonsmøtene tilbringer man mye tid på å snakke om andre aviser, spesielt fra ‘hva de gjorde og vi ikke gjør’ (‘der sov vi !’) og hva  – selvfølgelig – man burde ha gjort siden andre har gjort det».

Bourdieu snakker i denne sammenheng om en «gjensidig speiling» som skaper en «forferdelig innkapsling, et mentalt gjerde» i media. Selv om disse uttalelsene dreier seg om den franske pressen, er de universelt gyldige for media.

Men den ensartetheten i journalistikken viser seg ikke bare i interne ‘lover’. Studier om den sosiale sammensetningen av det journalistiske feltet (Weischenberg 2005) eller den sosiale bakgrunnen av elever i journalistikkskolene (Lueg 2012) tyder på at i journalistikk, særlig i de høyere gradene, handler det om deltakere som har en mer eller mindre lik sosialisering. Det er derfor en berettiget antagelse at det finnes relativt lignende oppfatningmønstre og tankemønstre. Tatt i betraktning den politiske dekningen (kommentarer, analyser og så videre) som man kan finne hver dag i kvalitetsmedia, er konklusjonen nærliggende, at med en lignende sosialisering, vil man også få en svært lik oppfatning ‘politiske’ bedømminger.

Med andre ord, i media går det alltid an å identifisere synspunkter som viser en relativt naiv forståelse av demokrati og virkeligheten. Det finnes hverken bevissthet eller forståelse for fenomenet der en stadig mer mangfoldig maktelite møtes i elitesirkler. Man får et visst inntrykk når man leser svært mange lederartikler og kommentarer:

Det er en fast tro på at den politiske sfære i et demokrati er formet av demokratiske institusjoner og at det «demokratiske prosessen» er fullstendig dekket av magiske ordene ‘borgernes deltagelse’. Selv bare antagelsen om at makteliten kommer sammen og – om dette nå er spesielt planlagt eller bare av en mer eller mindre subtil uformell overenskomst – prøve å påvirke politikken, synes å ryste deres politiske virkelighetsforståelse, slik at en slik idé i prinsippet avvises som fullstendig vanvittig. Man kommer ikke engang på ideen om å ta en titt på elitesirkler og deres diskrete makt.

For å sette det på spissen: i journalistikken mangler det et ønske om å forlate allfarveien av sin egen virkelighetsoppfatning og dermed også sette problemer på dagsorden som vanligvis ikke oppfattes.

Men det er ikke bare mangelen på bevissthet om problemet med makteliter som opererer i skyggen av demokratiske institusjoner som er grunnen for at Bilderberg så lenge ikke var et problem i media.

2. Den ene vet ingenting, den andre holdt ting hemmelig: «Bilderbergjournalistene» holder kjeft

Personligheter fra mediebransjen blir invitert til Bilderberg om og om igjen. Eller, for å være mer presis: de var noen ganger også medlemmer av gruppens indre sirkel, den såkalte styringskomiteen (steering commitee). Politikeren Jürgen Trittin fra De Grønne sa til online-magasinet Telepolis: «Jeg ble invitert av den internasjonale korrespondenten for magasinet die Zeit, Matthias Nass» (Klöckner 2012) Spiegel Online sier: «Matthias Nass, utenlandskorrespondent for magasinet die Zeit, er medlem av styringsgruppen for Bilderberg og nominerer deltakere i årevis og fastelegger også temaene.» (Kwasniewski 2012).

Ledende redaktører av die Zeit har vært med på Bilderberg-konferansen i mange år. Medieforskeren Uwe Krüger laget et interessant intervju med den tidligere redaktøren av Die Zeit, Theo Sommer. Kruger spurte: «Det er også journalister med. De er jo faktisk i allmennhetens tjeneste, men her har de taushetsplikt. Hva må journalister se etter på Bilderberg?» Theo Sommer svarer: «Jeg har aldri følt at jeg svek mitt yrke. Jeg ikke kan rapportere om møtet, men som journalist har jeg fordel av det. På disse to eller tre dagene hører jeg svært mye som jeg kan bruke som spaltist i de neste seks månedene. […] Og en annen fordel: Du blir kjent med folk med som man sitter i baren med en kveld eller i badstuen på ettermiddagen. Senere kan du lett ringe dem.»

Kruger spør videre: «Du som er medlem av styringsgruppen avgjør temaer og deltakere. Overstiger dette ikke en grense – i den forstand at man skaper politikken selv?» Summer svarte: «Jeg sier min mening og organiserer en konferanse der også andre kan si sitt. Du kan også si jeg danner bekjentskap med folk. Dette er det gamle problemet: Uten nærhet til politikerne, kan du ikke bedømme. Og den vanlige fordommen, at du mister objektivitet ved denne nærheten, er rett og slett feil. Tvert imot, jeg føler noen ganger at vi behandler våre venner mer kritisk. Standardene som du forlanger av dem er mye strengere enn motstandere eller folk med andre meninger [sic]. Og hvorfor skal vi journalister utelukke oss selv? Vi tilhører på denne scenen, i dette spillet.»

Senere i intervjuet, sa Sommer at det var entreprenøren Otto Wolff von Amerongen som hadde invitert ham til Bilderberg. Sommer hevder at Tyskland alltid hadde to personer i styringskomiteen: «Én som sørget for intellektuelt input, som sier: Dette ville være et godt tema; denne personen ville være en god taler. Og en som tok seg av finansene, som driver fundraising med banker og store selskaper. I lang tid var jeg den intellektuelle delen og Alfred Herrhausen sørget for finansene.» «Først var det Christoph Bertram, og nå er Matthias Nass i styringsgruppen etter meg, det ble arvet innen die Zeit.»

Det er utrolig å lese hvordan Sommer framstiller sine egne handlinger i styringsgruppen. Det skapes et inntrykk av et det er noe selvforstått med at journalister skal være deltagere i en av de mest eksklusive elitesirklene i verden; at de skal håndplukke tyske toppledere som kan inviteres; at de sitter i baren eller til og med i badstuen med ledende personligheter fra de sentrale samfunnsområdene, i en diskret ramme, for å snakke om Gud og allverden. Han tar det som den ytterste selvfølge at journalister vil rapportere kritisk om disse deltagerne som de akkurat drakk en øl, vin eller en whisky med.

Bare det faktum at du kan delta på denne konferansen som journalist, men ikke kan rapportere om dette, reiser spørsmål. Til slutt: De deltakende journalisten får en meget privilegert tilgang til informasjon (tenk hvor interessant det hadde vært for allmennheten å få vite hva de samlete maktelitene har å si når de snakker om storpolitikken seg imellom). Men han gjør ikke dette tilgjengelig for allmennheten. Selv om hans senere «input» fra konferansen kanskje er inkludert i hans dekning, blir leseren etterlatt uten den opprinnelige sammenhengen, fordi hvor «opplysningene» stammer fra ikke er gjenkjennelig for leseren. Det vil bli vanskeligere for ham å skille informasjonen fra mulig spinn.

Det blir ikke bare småpratet på disse møtene i makteliten. Dette viser kommentarer fra politikeren og journalisten Hans-Peter Martin, som skrev for blant annet for de viktige magasinene der Spiegel og die Zeit. Martin var en av bare tre journalister som fikk lov til å delta på møtet i «Global Brain Trust», som fant sted i San Francisco i 1995, der 500  verdensledere kom sammen og skisserte det som var, ifølge Martin, en ny sosial orden:

«Ingen dro dit for å småprate. Ingen skulle forstyrre deres frie tale, ettersom plagsomme journalister kunstferdig ble vist bort … » skriver Martin. Og igjen: «I Fairmont, ble en sosial orden skissert: rike land, ingen middelklasse av betydning – og ingen talte imot. […] nøkternt diskuterte lederne mulige ‘doseringer’, hvordan den velstående femtedelen kunne holde resten av befolkningen beskjeftiget. Samfunnsengasjement fra selskaper er uakseptabelt i den globale konkurransen; de arbeidsledige måtte ivaretas på andre måter.»

Det er svært nærliggende at lignende ting skjer rundt Bilderbergkonferanser. Sakene som står på dagsorden tyder på dette, «Demokratiets framtid» (2012), «Kan USA og Europa vokse raskere [økonomisk] og skape nye arbeidsplasser», «EUs politikk» (2013)? «Demokratiets fremtid og middelklassens felle», «Midtøstens nye arkitektur», «Hva blir det neste, Europa?» (2014), «Europeisk strategi», «globalisering», eller «NATO» (2015).

I møte med slike viktige spørsmål, burde ikke den journalistiske interessen for konferansen bli vekket? Den oppmerksomme leser vil kanskje legge merke til det: Noen av temaene på Bilderbergkonferanser er formulert som spørsmål. De som stiller spørsmål vil også få svar. Er det ikke avgjørende, fra et demokratisk synspunkt, for innbyggerne å få vite hvilke svar elitene og maktelitene kommer fram til når de konferere flere dager bak lukkede dører?
Uwe Krüger telte over 40 medierepresentanter fra USA, Canada, Storbritannia og Tyskland, som har vært med på Bilderberg konferansen i perioden 1993-2007. Dette inkluderer utvalgte reportere fra New York Times, Wall Street Journal, The Times og Reuters.

På slutten av denne utgreiingen om spørsmålet om hvorfor Bilderberg ikke var et problem i media i mange år, kan man slå fast: De som visste om konferansen og var i stand til å få spesiell innsikt inn i denne sirkelen av en uformell maktelite, kunne ha fortalt om det. Men de har ikke gjort det. De har ikke gitt offentligheten noen tilgang til denne delen av den maktpolitiske virkeligheten.

3. Bilderberg: Media våkner opp i sakte film

I flere tiår var mediarapportertingen om Bilderbergkonferansen så godt som null. Men takket være internett, ble mer og mer informasjon om Bilderberg offentlig tilgjengelig på begynnelsen av 2000-tallet. Private blogger, alternative nettsteder og plattformer fikk vite om denne » skumle sirkelen» og samlet sammen informasjon fra alle retninger.

Man kan slå fast: Bilderberg ble et stadig større tema på internett og kommentarer økte fra lesere som stilte spørsmålet: hvor de store mediene faktisk var når Bilderberg hadde møte? Et legitimt spørsmål. Og likevel tok det omtrent et tiår før sporadiske bidrag fra store medier plutselig skapte en medieinteresse i Bilderberg som, i hvert fall sammenlignet med tidligere, var bredere.

Björn Wendt har også behandlet dette som en del av sitt vitenskapelige arbeid om Bilderberg-gruppen. Han gransket spørsmålet om rapportering, og fant at dekningen i tyske medier økte betydelig i 2010 (Wendt 2015: 58). For perioden frem til 2010, analyserte han totalt «33 artikler og to tv-reportasjer,» i store media der Bilderbergkonferansen spilte en rolle.

Allerede disse tallene med «den begrensete rekkevidden,» viser det faktum at media, tross for økt kunnskap om Bilderberg (spesielt i forhold om dekningen av World Economic Forum eller Den internasjonale sikkerhetskonferansen), ikke er særlig ivrige etter å rapportere om konferansen. Wendt, som utførte en innholdsanalyse av disse artiklene, bemerker her at dekningen var relativet endimensjonal. Ofte rapportere de på grunnlag av de samme pressemeldingene, som nesten identiske kopier (Wendt 2015: 66). Fremfor alt, er resultatene ofte bare kopierte rapporter fra nyhetsbyråene om Bilderberg, der lite er endret. Nyhetsbyråene har, ifølge Wendt, derfor en viktig funksjon som portvokter: Hvis ingen nyhetsbyråer rapporterer om Bilderberg, dukker konferansen heller ikke opp på journalistenes radar.

Når det gjelder temaene i medieoppslagene om Bilderbergkonferansen, sier Wendt, at det er en «kombinasjon av konspirasjonsteorier og spekulasjoner» og at de «gjentatte ganger er supplert med ironiske illustrasjoner av gruppens makt». Han viser til en reportasje fra ORF, der de som er interessert i en god dekning av konferansen, betegnes med stempelet «amatørhistorikere, etterforsknings-kverulanter og alle slags granskere» og «ønskestedet for paranoide miljøer» (Wendt 2015: 70). Spørsmål om makt og dominans, ifølge Wendt, blir ikke behandlet videre i rapporteringen. De medgir at på grunn av konferansedeltakernes høye stillinger, er «makt» med i spillet, men samtidig blir denne makten gjentatte ganger relativisert med å «henvise konspirasjonsteorienes rent spekulative teori om makt» (Wendt 2015: 108).

Med andre ord, selv om Bilderberg som tema sakte dukker opp på mainstream medias radar, skjer nesten ingen ordentlig journalistikk om det; i stedet finner man artikler som omtaler Bilderberg med et ‘blunk’ og som lar det skinne igjennom at den store konspirasjonen som angivelig skal finne sted på Bilderberg ikke finnes, og derfor ikke krever noen ytterligere journalistisk oppmerksomhet.

Et innblikk i hvor vanskelig media gjør seg angående Bilderberg, viste også en forespørsel fra Telepolis våren 2011 til journalistikkskoler. Telepolis spurte lederne for skolene som hvordan de journalistisk ville betegne Bilderberg. Reaksjonen var dempet: Noen avviste intervjuets forespørsel «på grunn av tid», en direktør for en journalistikkskole sa i en telefonsamtale at temaet var en «konspirasjonsteori» (og derfor ikke relevant). Likevel kom to av lederne for skolene med uttalelser.

Leonhard Ottinger, administrerende direktør i RTLs journalistskole, sa at «politikere, ledere og journalister […] i en rekke stillinger møtes igjen og igjen for bakgrunnsdiskusjoner og konfidensielle…møter.» Og Ottinger fortsatte: «Dersom partene blir enige om at innholdet av dialogen ikke straks blir tilgjengelig for mediebrukerne, er dette en uvanlig avtale.» (Klöckner 2011) Rektor for en annen journalistskole, Oscar Tiefenthal, var overrasket. På den ene siden, forklarte han, var «bakgrunnsinformasjon og kontakter […] det daglige brød for journalister. […] Så lenge journalister ikke lar seg instrumentalisere eller korrumpere, er det greit.» Men han bemerket også: «Selvfølgelig burde man rapportere om en slik konferanse, og jeg er forundret om den så langt heller sparsomme dekningen. Et lukket samfunn med en taushetsavtale er nesten en invitasjon til grundige undersøkelser.» (Klöckner 2011).

[..]

Media begynner sakte å innse at Bilderbergkonferansen fra et journalistisk synspunkt «er et tema»: Men en gjennomgang av publikasjoner om Bilderbergmøtene de siste fem årene gir inntrykk av at journalister fortsatt sliter med å omgås elitemøtet på en journalistisk profesjonell måte. De kommer med en overfladisk dekning som er ofte preget av en ironisk stil. De bruker av og til rapporter som ser saklig på elitemøtet, gir mediebrukere bakgrunn og gir et kritisk blikk på Bilderberg. Per 2015, var de fortsatt i utforskningsfasen.

Konklusjon

Når maktelitene fra sentrale samfunnsområder møtes, når innflytelsesrike deltagere låser seg inne i tre til fire dager for en konferanse bak lukkede dører og snakker om de store sosiale og politiske spørsmålene i vår tid, så bør dette være et emne for media. En kritisk politisk journalistikk må ikke lukke øynene for de mektiges elitistiske samhandlingsmønstre. Når media rapporterer fra World Economic Forum eller Den internasjonale sikkerhetskonferansen, men utelukker et elitemøte som Bilderberg, skjuler de en del av den politiske virkeligheten. Den delen som de skjuler, viser at maktelitene har en måte å forme politikk som er utenfor de demokratiske institusjonene og offentlighetens søkelys. Dette er betenkelig for demokratiet.

Årsakene til at Bilderberg aldri ble virkelig kom på mainstream medias radar er skissert i dette kapittelet. En blindsone som må forstås i forbindelse med sammensetningen av det journalistiske området, forhindrer at en ting som Bilderbergkonferansen i det hele tatt registreres. Hvis den rådende oppfatningen og tankemønstrene hos mediefolkene ofte er for ensartede, oppstår ofte en begrensning i blikkfeltet. Kun en del av virkeligheten oppfattes.

Og hvis et tema som Bilderberg oppfattes, så skjer det bare utilstrekkelig, fordi media anser det som «konspirasjonsteorier» og generelt gjør seg litt vanskelig når det gjelder å følge elitenes hemmelige stier. Mange toppjournalister som godt kunne ha sparket inn døren til et emne som Bilderberg, gjør likevel ingen bruk av denne muligheten, på grunn av sin posisjon i mediesystemet og fordi de beveger seg i miljøet rundt diverse tankesmier. Sannsynligvis ser de ikke et problem med dette, når ‘konsensus-smedene’ ber om et visst subtilt skjønn når det gjelder den politiske makten. I tvilstilfeller hjelper man heller å lukke døren litt, i stedet for å åpne den. Men utviklingen de siste fem årene viser at det er en økende kunnskap i media om eksistensen av Bilderberg.

Det er nå viktig at media slutter å vurdere spørsmålet om Bilderberg fra et ironisk perspektiv. Bilderberg er absolutt ikke en «hemmelig verdensregjering,» som enkelte som tilhører denne utvalgte kretsen tror. Mange mediefolk betrakter konspirasjonsteoretiske tolkninger av Bilderbergkonferansen som en god måte å gjøre narr av «alternative virkelighetsoppfatninger». Men denne type journalistikk unngår problemet. ‘Informere, ikke ironisere’, burde være leveregel når det gjelder rapportering om Bilderberg. Det finnes masse kritiske betraktninger og forskning om strukturer i elitemakt. Man må bare finne fram til dem.


Denne artikkelen er hentet fra publisert i boken «Hvordan eliter organiserer makt«, som ble utgitt av Björn Wendt, Marcus B. Klöckner, Sascha Pommrenke og Michael Walter. Boken gjenspeiler den nåværende situasjonen i forskning om eliter og maktstrukturer, og diskuterer økonomiske eliter og lobbyorganisasjoners innflytelse på politiske prosesser.

Oversettelsen er litt forenklet. For komplette fotnoter, se orginalen.

https://www.rubikon.news/artikel/journalisten-und-die-bilderberg-konferenz

Advertisements

One comment

  1. Journalister smigres eksklusivt inn til et gedigent lobbymøte av en maktkonsentrasjon og stiller seg velvillig til rådighet for en ensidig påvirkning på et hermetisk lukket område. Klarer virkelig en journalist som sitter i badstuen, spiser forkost og går i baren med og sier godnatt til, beholde sin kritiske hjerne intakt og ha sin rolle som samfunnets vaktbikkje i behold?

    Kan en journalist beholde sin integritet og habilitet i utøvelse av sitt yrke etter deltagelse på Bilderbergmøtet, når andre yrkesgrupper ville blitt anklagd for å ha blitt kjøpt og betalt? Når de deltagende journalistene godtar et referat-forbud og pålegges ikke å fortelle hvem som sa hva, vil denne journalisten unektelig miste sin integritet og vil i ettertid bli oppfattet som tvilsom.

    Theo Sommer fra Die Zeit sier: «..På disse to eller tre dagene hører jeg svært mye som jeg kan bruke som spaltist i de neste seks månedene», som vil si at publikum aldri vil klare å vite når journalisten bruker informasjonen fra sin deltagelse på Bilderbergmøtet. Å påberope seg kildevern etter et Bilderbergmøte er, og blir ikke annet enn et søkt forsøk på å ubetydeliggjøre sin egen svakhet: å ha falt for fristelsen til å være en av de få utvalgte som villig lar seg prostituere og drar sine kolleger med i dragsuget av den øredøvende referat-tausheten.

    Kan virkelig en norsk journalist/redaktør ærlig si at han står fri og uavhengig til å skrive det han vil etter ha blitt så dus med den viljesterke makteliten og deres agenda?

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s