Manuel Noriega (1934-2017)

Pressen som statens instrument for tilrettelegging av krig – folk ble dømt for dette i Nürnberg-prosessen (‘konspirert til å drive aggressiv krigføring’)

Av Stephen Lendman

Noriega var Washingtons mann i Panama fra desember 1983 til 1989. Han var en verdifull lydig samarbeidspartner for CIA, helt til han glemte hvem som var sjef. Da var han ikke lenger en beleilig marionett for sin imperialistiske herre.

Den 20. desember 1989 startet president George HW Bush en åpen aggresjon mot Panama for å bevise at han ikke var en pyse. Han angrep en forsvarsløs nasjon som ikke hadde noe å stille opp med mot USAs militære.

I nesten en måned før Noriega overga seg den 20. januar 1990, ble tusenvis av panamanere drept eller såret og mange tusen flere fordrevne. Boligområder ble angrepet og ødelagt i deler av landets fattigste områder, blant annet ved hjelp av brannbomber som brukes til å tenne fyr på bygninger.

Stridvogner knuste ofre under larveføtter. Medlemmer av Panamas forsvar, sivile, journalister og andre ble henrettet i kaldt blod. Påskuddet var å fange Noriega.

Washington visste hvor han var, men tillot en enorm bruk av vold i operasjonen mot ham. Dette var en ubegrunnet slakt av mennesker.

I etterkant sa Bush – avskyelig – at det var «verdt det.» Han beviste at han hadde cajones ved masseslakt og ødeleggelse, en amerikansk spesialitet, spesielt i Korea, Sørøst-Asia, voldtekten av Jugoslavia og draps-orgien etter 9/11.

Da han skrev om blodbadet, sa historikeren William Blum «at invasjonen og den påfølgende okkupasjonen viste grusomme scener: Folk som brenner i hjel i forbrente boliger, de hopper ut fra vinduer, løper i panikk gjennom gatene, meies ned i kryssild, knust av stridvogner, fragmenter av mennesker overalt.»

Ingen ble stilt til ansvar etter nedslaktingen. Ingen av USAs senere marionettregimer i Panama undersøkte hva som skjedde. Det ble ikke stilt noen krav om erstatning, ingen søksmål innlevert til Den internasjonale domstolen (ICJ) eller Den internasjonale straffedomstolen (ICC).

De fleste amerikanere vet ingenting om den såkalte ‘jule-invasjonen’, hvorfor den ble utført eller ødeleggelsen den forårsaket.

Voldtekten av Panama, da Noriega ble styrtet og arrestert, sammen med George HW Bush sin lette seier over Irak, fikk han til å skryte «vi har blitt kvitt Vietnam-syndromet en gang for alle.»

Forferdelige krigsforbrytelser spilte ingen rolle. USAs drapsmaskin var klar for ny innsats – i dag er maskinen ute av kontroll.

Da Noriega falt i unåde for ikke å samarbeide nok med Washingtons ulovlige Contras-krig mot Nicaragua, fulgte en svertekampanje. Skurkemedia pisket opp anklager om brudd på menneskerettighetene, narkotikahandel og andre forbrytelser – sant nok, men da han var en verdsatt samarbeidspartner, spilte dette ingen rolle.

Da han sluttet å være fyren Washington ønsket skulle regjere, var hans skjebne beseglet. Forfalsket propaganda skapte et påskudd for å fjerne ham.

Samme dag som Bush sin invasjon av Panama, ble den USA-utnevnte marionettlederen Guillermo Endara tatt i ed som nasjonens president sammen med to visepresidenter. Seremonien skjedde i Fort Clayton, en av USAs mange militærbaser i Panamakanalsonen.

Mens operasjonen fortsatt var i gang, stemte FNs generalforsamling overveldende ja til en resolusjon som kalte USAs invasjon et «åpent brudd på folkeretten og statenes uavhengighet, suverenitet og territoriale integritet.»

USA, Storbritannia og Frankrike la ned veto mot en resolusjon i Sikkerhetsrådet- partnere i krigsforbrytelser både tidligere, denne gang og i nåtiden.

Han ble arrestert som krigsfange. Noriega ble så fløyet til USA og siktet for ulovlig narkotikahandel, svindel og hvitvasking av penger, Han ble fengslet i 30 år i USA (senere redusert til 17 år) og 7 mer i Frankrike. Han ble sendt tilbake til Panama for fortsatt internering, etterfulgt av husarrest fra januar i år, slik at han kunne forberede seg på å få fjernet en hjernesvulst.

Den 29. mai døde han i Panama, etter å ha hatt en hjerneblødning under operasjonen i mars som etterlot ham i en kritisk tilstand.


Stephen Lendman er programleder på radio og uavhengig blogger. Han bor i Chicago.

Advertisements