Orwell, Freud og den syriske fella

 

Av Jason Hirthler

Vi er et imperium nå, og når vi handler, skaper vi vår egen virkelighet.
– Karl Rove, da han snakket til en liten gruppe journalister på et cocktailparty i 2004

Adjektivet «orwellsk» er utslitt, mest fordi det er så utrolig passende på daglig basis. George Orwells grunnleggende idé gjenspeiler et enkelt faktum i propaganda: Det du gjemmer, er ofte gjemt bak nøyaktig det motsatte. Orwell uttrykte dette konseptet i 1984 med styresmaktenes slagord, «Krig er fred», «Uvitenhet er styrke» og «Frihet er slaveri.»

Den østerrikske psykologen Sigmund Freud foreslo tydeligvis noe lignende om menneskets natur: For å oppdage vår sanne menneskelige natur, trenger vi bare å vrenge samfunnets moralske krav: Hvis et bud forbyr horeri, er det fordi vi ønsker å bedrive det.

Med andre ord, for både Orwell og Freud, gjemmer vi ofte hva vi gjør bak påstander om at vi gjør det motsatte. Vi begår ikke utroskap; vi praktiserer troskap. Vi begynner ikke kriger; vi jobber for fred. Vi kjemper ikke for vår egeninteresse; vi gjør alt for andre.

Når det gjelder amerikansk propaganda, er formelen åpenbar. For å oppdage hva styresmaktene gjemmer, er det bare å vrenge fortellingen i media. Hvis alle avisene sier Russland er en imperialistisk aggressor, er det sannsynlig fordi Washington er det. Hvis nyhetene sier at Assad er et morderisk monster, er det sannsynlig fordi gruppene vi støtter er det. Hvis mainstream sier at kommunismen er en alvorlig trussel, er det sannsynlig fordi kapitalismen er en alvorlig trussel. Alle disse eksemplene er beviselig sanne.

Det som forvirrer mange lesere er at det første premisset – at Russland, Assad og kommunisme alle er trusler – har vanligvis et element av sannhet i seg, men ikke i den grad det er framstilt. Og derfor driver intelligent propaganda ikke bare med løgner, men heller med halvsannheter, forvrengninger og utelatelser. Disse metodene er ment å forsterke en allerede forvrengt fortelling. Det er denne sofistikerte blandingen av fakta, fiksjon, overdrivelser og utelatelser som gjør propaganda så vanskelig å skjære gjennom for den gjennomsnittlige leseren. Hun eller han har som regel liten tid, tilbøyelighet og trening i å tyde doktriner som er skapt og fremmet av staten.

Omvendt virkelighet

Hvis Freud har rett, så har vi en tendens til å offentlig benekte våre sterkeste ønsker når de strider mot rådende moral. Vi beskytter vår nedrige ønsker bak et forheng av selvrettferdighet, selv mens vi i det stille tilfredsstiller dem.

Eksempler på dette hos moderne styresmaker er uendelige. Eksempel: FISA-domstolen legitimerer overvåkingen den ble laget for å begrense. Eksempel: Nasjonalforsamlingen er hjelpegutt for den utøvende makten den ble opprettet for å kontrollere. Eksempel: ‘Forsvar’ blir til den aggresjonen det var bygget for å forsvare seg mot. Eksempel: Helsevesenet blir et byråkrati bygget på nekting av omsorg i omsorgens navn.

Eksempel: Journalistikk. Den fjerde statsmakten var ment å avsløre sannheter. I stedet blir den motstanderen av sannheten den var ment å beskytte. Journalister driver stenografi av det makten ønsker.

Flere eksempler: Som parlamentarikerne som strør sand på ting allerede bestemt av regjeringen. Som politiet som setter opp feller for innbyggere for å beskytte dem. Som dronene som ødelegger liv for å redde dem. Som medborgere som viser sine liberale verdier til støtte for imperialistiske erobringer. Som forkjempere for sosiale rettferdighet som fastlegger ved lov den intoleransen de prøver å utrydde.

Det ser ut til å være en sosiopolitisk sannhet at å hevde en verdi, garanterer en oppblomstring av det motsatte. Eller er det at vi er psykologisk nødt til å hevde vi står for en moralsk verdi for å skjule en oppblomstring av en synd?

Prosessen med å snu en sak til det motsatte er ganske enkel. Hvis vi bryter menneskerettighetene aggressivt, må det omskrives som et forsvar for menneskerettighetene. Hva dette i praksis betyr er å bytte rollene som hver av aktørene innehar i fortellingen. Heltene blir skurker; skurkene blir helter; Og ofrene er enten ekte ofre eller skurker som avbildes som martyrer. For en god sak, må skjønne. Dette krever at man må romantisere sin egen side, demonisere fienden og gråte høylydt over ofrene. Og så, som forfatteren av Mein Kampf anbefalte, hold det enkelt. Din side vil ha en ting: fred. Din fiende vil ha en ting: krig. Og ofrene vil ha en ting: frihet.

Bevismateriale A

Ta Syria som et nylig eksempel. Mediefortellingen sier at USA og deres frihetselskende allierte har forsiktig støttet en løs konføderasjon av opprørere som gjorde opprør mot den syriske tyrannen Bashar al-Assad i 2011. I virkeligheten har USA og deres frihetshatende allierte i stor skala støttet en løs konføderasjon av utenlandske terrorister som har blitt betalt for å styrte den valgte syriske presidenten Bashar al-Assad. Bare sporadisk antydes den virkelige bakgrunnen, som inkluderer svekkelse av sterke sjiamuslimske stater og destabiliseringen av uavhengige stater i regionen.

Ved å snu sannheten opp-ned for å rettferdiggjøre sin aggressive krig, grep staten og dens medhjelpere i mediene fatt i en håndfull fakta. De brukte så disse som basis for å konstruerte en løgnaktig historisk fortelling. Som man bør forvente fra Orwell/Freud-modellen.

Og så … Var det elementer av det syriske sivile samfunn som protesterte Assad i 2011? Absolutt. Finnes det egentlig syrere som kjemper mot Assad nå? Sikkert. Er det elementer av korrupsjon og undertrykkelse i Assads historie? Helt sikkert. Men hver av disse sannhetene blir bruk til å skjule de mye større faktaene om en meget stor amerikansk aggresjon.

På denne grunnlaget konstrueres den typiske fortellingen. USAs regjering romantiseres som en snill mellommann som er opptatt av å støtte frihetskamper og hjelpe innbyggerne oppnå de frihetene de har lengtet etter. Assad demoniseres som en autokratisk massemorder som gjentatte ganger nektet dem disse frihetene og torturerer tusenvis før han brenner likene. Og det syriske folket, som lider av den største flyktningkrisen siden 2. verdenskrig, blir vist som krigens ofre. Dette særlig i Aleppo, hvor ødeleggelsen av byen i et forsøk på å bli kvitt terrorhæren ble brukt til melke så mye følelsesmessig innhold fra krigen som mulig og for å bekrefte Assads rykte som et umoralsk monster.

Mainstream media stoppet ikke der. Det fulgte opp med en rekke forsøk på å demonisere Assad videre. De kom med en stor samling bilder som angivelig viste «regimets» tortur. Denne samlingen ble forsynt av en som heter «Caesar«, en avhopper som ikke er ulik den falske avhopperen, «Curveball» fra Irak-krigen i 2003. To ganger har angrep under falske flagg blitt brukt for å hevde at den onde øyelegen i Damaskus i et raserianfall krevde at uskyldige syrere skulle sprøytes med kjemiske våpen. Nå er det tale om et «krematorium,» der Assad tilsynelatende kremerer alle de syriske borgerne han slakter (angivelig fordi han hater menneskeheten så mye).

Det er ikke særlig viktig om disse historiene til slutt viser seg oppdiktede når bevisene til slutt viser seg utilstrekkelige. Skaden er gjort på lesernes og lytternes sinn. De suger til seg rapportene fra media med ukritisk aksept, lik et dyr som sendes til et slakteri.

Takfiri-leiesoldatene som Vesten brakte til Syria for å styre Assad, blir også romantisert av pressen. I stedet for å beskrive terroristene vi støttet som ekstremister, publiserer de historier der de er moderate. Halshugginger av barn, kasting av homofile fra hustak, bruk av borgere som menneskelige skjold, iscenesatte redningsoperasjoner og mange andre grusomheter, klarer ikke å forhindre at media fortsetter med denne fortellingen like ufortrødent.

Ingen hurtig løsning

Som du kan se, er det ingen mangel på muligheter til å bruke ordet ‘orwellsk’ som beskrivelse av moderne journalistikk. Når det er sagt, sier jeg ikke at journalistene [..] er utspekulerte propagandister som bevisst forbereder bedrageriske reportasjer. For hver Edward Bernays er det et dusin vanlige reportere. Ofte har de ganske enkelt internalisert verdiene i institusjonen som ansetter dem. De skjønner, kanskje bevisst eller ubevisst, at deres karriere er avhengig av deres vilje til å følge en bestemt fortelling. Og når de gjør sitt valg, rasjonaliserer de seg fram til en ren samvittighet.

Dette er ingen overraskelse. Mennesket er mestere i selvbedrag. Og det er psykologiske behov som virker viktigere for oss enn sannheten. Nemlig behovet for å føle at man selv er god og at man har tro på sin egen stamme; Ting som behovet for å plassere verden i en forståelig fortelling, behovet for å passe inn i blandt sine kolleger og behovet for å utføre meningsfylt arbeid og oppnå selvrealisering i samfunnet.

Poenget er at alle disse behovene blir undergravd av venstresidas opposisjonelle fortellinger. Ting som er i strid med vår virkelighetsoppfatning destabiliserer vår avgrensede og rene forståelse av verden. Hvis man godtar slike ting, utstøter det ofte oss fra vår gruppe; Og de truer vår evne til å bidra til samfunnet på en måte som er godkjent av samfunnet (dvs. generelt ved å bidra til forbruks-maskineriet).

Hvem har tid til å sakte danne et nytt verdenssyn, spesielt hvis det kan føre til sosial fremmedgjøring? Det er derfor at å bare kaste fakta mot mennesker skikkelig indoktrinert med propaganda ofte ikke virker. Det er andre krefter i spill, noe som kan minne oss om at politikken ofte ikke er noe annet enn et verdisignal for mennesker.

Så de fleste av oss, uansett tegnene vi av og til mottar om en alternativ virkelighet, vil slå seg til ro med å ikke gjøre noe upassende, unngå politiske debatter og bruke så lite støtende meninger i vår tale som vi kan.

(Den eneste andre store utveien er å godta den ideologiske konkursen av ‘det mindre ondet’ og beklage seg over hvor fryktelig høyresida er. Dette får en til å føle seg som en del av gruppen, men det gjør ingenting for å forbedre samfunnet.)

Med andre ord, vi lenker oss selv til politisk gruppetenkning og spiller rollen som en samvittighetsfull person med de ufarlige allmenne meningene som enhver god person bør ha. Vi har ingen tid for de fattiges revolusjonerende hastverk.

Det var Dostojevskijs storinkvisitor som hevdet at folk ikke ønsker intellektuell frihet, men heller å bli fortalt hva de skal tro. Først da vil de være lykkelige. Ellers ødelegger vi vår sjelero gjennom valglammelse eller en eller annen eksistensiell angst, eller gjennom en mangel på religiøs tro som ikke gir oss den veiledende myten vi trenger for å opprettholde vårt selvbilde.

Gitt alle disse apolitiske faktorene som bestemmer om man skal utfordre den aksepterte fortellingen, er det noen overraskelse at mentalt slaveri og uvitenhet er like utbredt i dag som på Orwells tid?


Med vennlig tillatelse fra Jason Hirthler. Oversatt med noen mindre endringer. Han er forfatter og veteran i kommunikasjonsbransjen, og har skrevet for mange politiske nettsteder. Han bor og arbeider i New York City.

 

Advertisements