Jakten på Assange: den ufortalte historien

 

Av John Pilger/ IA

Julian Assange har blitt renvasket, fordi den svenske saken mot ham var korrupt. Anklageren, Marianne Ny, hindret lovens gang og burde rettsforfølges. Hennes besettelse med Assange satte ikke bare kollegaene og rettsvesenet i forlegenhet, men avslørte den svenske statens samspill med USA i krigsforbrytelser og «bortføringer«.

Hvis Assange ikke hadde søkt tilflukt i den ecuadorianske ambassaden i London, ville han ha vært på vei til den slags amerikansk torturkjeller Chelsea Manning har måttet lide i.

Dette muligheten ble skjult av den dystre farsen som utspiltes i Sverige. «Det er latterlig,» sa James Catlin, en av Assanges australske advokater. «Det er som om de dikter det opp på strak arm».

Det kan ha virket slik, men det var alltid en alvorlig hensikt bak det. I 2008, forutså et hemmelig Pentagon-dokument utarbeidet av Cyber Counterintelligence Assessment Branch en detaljert plan for å diskreditere WikiLeaks og sverte Assange personlig.

«Oppdraget» var å ødelegge «tilliten» som var «tyngdepunktet» i WikiLeaks. Dette skulle oppnås med trusler om «avsløringer og strafferettsforfølgelse». Målet var å kriminalisere og bringe til taushet denne uforutsigbare kilden som sa sannheten.

Kanskje dette var forståelig. WikiLeaks har avslørt hvordan Amerika dominerer mye av menneskehetens anliggender. Dette inkluderer landets store forbrytelser, spesielt i Afghanistan og Irak: de store, ofte brutale drapene utført på sivile og forakt for suverenitet og folkerett.

Disse avsløringene er beskyttet av den første grunnlovstillegget i den amerikanske grunnloven. Som presidentkandidat i 2008 hyllet Barack Obama, en professor i konstitusjonell lov, varslere som en «del av et sunt demokrati og de må beskyttes mot gjengjeldelse».

I 2012 skrøt Obama-kampanjen på sin nettside at Obama hadde rettsforfulgt flere varslere i sin første periode enn alle andre amerikanske presidenter til sammen. Selv før Chelsea Manning hadde fått en rettssak, uttalte Obama offentlig at hun var skyldig.

Få seriøse observatører tviler på at hvis USA får klørne i Assange, venter det ham en lignende skjebne. Ifølge dokumenter utgitt av Edward Snowden, er han på en liste over mål for «menneskejakt». Trusler om kidnapping og drap på ham har nesten blitt hverdagslig i USAs politikk og medier. De sier lignende ting som Joe Bidens utfordrende bakvaskelse, at grunnleggeren av WikiLeaks er en «cyberterrorist».

Hillary Clinton, ødeleggeren av Libya og, som WikiLeaks avslørte i fjor, den hemmelige tilhengeren og av motakeren av penger fra krefter som støtter IS, foreslo sin egen hensiktsmessige løsning: «Kan vi ikke bare bombe denne fyren med droner?»

Ifølge australske diplomatiske kabler, er Washingtons forøk på å få fatt i Assange «uovertruffen i skala og natur». I Alexandria, Virginia, har en hemmelig storjury forsøkt i nesten syv år å finne en forbrytelse Assange kan bli straffet for. Det er ikke lett.

Det første grunnlovstillegget beskytter utgivere, journalister og varslere, enten det er redaktører av New York Times eller redaktøren av WikiLeaks. Begrepet ytringsfrihet er beskrevet som Amerikas grunnleggende dyd, eller, som Thomas Jefferson kalte det, «vår valuta».

I møte med denne hindringen har den amerikanske justisdepartementet pønsket ut anklager om «spionasje», «konspirasjon for å begå spionasje», «ulovlig omgang med andres eiendom» («tyveri av statlig eiendom»), «datasvindel og misbruk» (hacking av datamaskiner) og en generell «konspirasjon». Den foretrukne spionasjeloven, som var ment å avskrekke pasifister og andre som var mot krigen på samvittighetsgrunnlag i første verdenskrig, har bestemmelser om fengsel på livstid og dødsstraff.

Assange sin evne til å forsvare seg i en slik kafkask verden har blitt sterkt begrenset av at USA har erklært saken mot han en statshemmelighet. I 2015 blokkerte en føderal domstol i Washington offentliggjøringen av all informasjon om undersøkelsen av WikiLeaks for brudd på «nasjonal sikkerhet, fordi den var «aktiv og pågående» og ville skade «den snarlige påtalen» av Assange. Dommeren, Barbara J. Rothstein, sa at det var nødvendig å vise «hensiktsmessig ærbødighet ovenfor den utøvende makten når det gjelder nasjonal sikkerhet». Dette er en skueprosess.

For Assange har det blitt en medie-rettsak. Den 20. august 2010, da den svenske politiet åpnet en voldtektsundersøkelse, samordnet de ulovlig med tabloidavisene i Stockholm. Forsidene sa Assange hadde blitt anklaget for «voldtekt av to kvinner». Ordet «voldtekt» kan ha en helt annen juridisk betydning i Sverige enn i Storbritannia; En skadelig uriktig virklelighet ble nyheten som gikk rundt hele verden.

Mindre enn 24 timer senere overtok sjefsaktor i Stockholm, Eva Finne, undersøkelsen. Hun omgjorde raskt arrestordren og sa: «Jeg tror ikke det er grunn til å mistenke at han har begått voldtekt.» Fire dager senere avviste hun voldtekts-undersøkelsen helt og fullt, og sa: «Det er ingen mistanke om noen forbrytelse overhodet.»

Så kommer Claes Borgström inn i bildet. Han er en svært tvilsom skikkelse hos Sosialdemokratene. Han var da var kandidat i Sveriges forestående riksdagsvalg. Innen dager etter stasadvokatens avvisning av saken, kunngjorde Borgström, som er advokat, til media at han var representant for de to kvinnene og hadde bedt om en annen anklager i Göteborg. Dette var Marianne Ny, som Borgström kjente godt, både personlig og politisk.

Den 30. august dro Assange frivillig til en politistasjon i Stockholm og besvarte på spørsmål. Han forsto det slik at dette var slutten på saken. To dager senere kunngjorde Ny at hun åpnet saken på nytt.

På en pressekonferanse ble Borgström spurt av en svensk reporter om hvorfor saken gikk videre da den allerede var avsluttet. Reporteren siterte en av kvinnene som sa at hun ikke hadde blitt voldtatt. Han svarte: «Å, men hun er ikke en advokat.»

Samme dag som Marianne Ny gjenopptok saken, fordømte lederen av Sveriges militære etterretningstjeneste – som har forkortelsen MUST – offentlig WikiLeaks i en artikkel med tittelen «WikiLeaks er en trussel mot våre soldater [under USAs ledelse i Afghanistan]».

Både den svenske statsministeren og utenriksministeren angrep Assange, som ikke var siktet for noe. Assange ble advart om at den svenske etterretningstjenesten, SÄPO, hadde blitt fortalt av sine amerikanske kolleger at amerikanske og svenske avtaler om deling av etterretning ville bli «avskåret» dersom Sverige beskyttet ham.

I fem uker ventet Assange i Sverige for at den fornyede «voldtekts-undersøkelsen» skulle gå sin gang. The Guardian var da nesten klar til å publisere ‘Irak-krigs-loggene‘, basert på WikiLeaks ‘avsløringer, som Assange skulle ha oppsyn med i London.

Til slutt fikk han lov til å forlate landet. Så snart han hadde dratt, utstedte Marianne Ny en europeisk arrestordre og en Interpol «red alarm» som vanligvis brukes for terrorister og farlige kriminelle.

Assange meldte seg på en politistasjon i London, ble behørig arrestert og tilbrakte ti dager i Wandsworth-fengselet, i isolasjon. Han ble sluppet fri med 340.000 pund i kausjon, ble elektronisk merket, måtte rapportere til politiet daglig og satt under noe som nesten utgjorde husarrest mens hans sak begynte sin lange reise til Høyesterett.

Han hadde fortsatt ikke blitt anklaget for noen lovbrudd. Hans advokater gjentok hans tilbud om å bli forhørt i London, via video eller personlig. De påpekte at Marianne Ny hadde gitt ham tillatelse til å forlate Sverige. De foreslo et spesielt rom i Scotland Yard som ofte brukes av svenske og andre europeiske myndigheter for dette formålet. Hun nektet.

I nesten syv år, mens Sverige har forhørt førti-fire personer i Storbritannia i forbindelse med politiutredninger, nektet Ny å stille spørsmål til Assange og få framgang i saken hennes.

Da han skrev i svensk presse, anklaget Rolf Hillegren, en tidligere svensk aktor, Ny for å ha tapt all upartiskhet. Han beskrev hennes personlige interesse i saken som «unormal» og krevde at hun måtte erstattes.

Assange ba svenske myndigheter om en garanti for at han ikke ville bli videresendt til USA dersom han ble utlevert til Sverige. Dette ble avslått. I desember 2010, avslørte The Independent at de to regjeringene hadde diskutert en videre utlevering av ham til USA.

I motsetning til sitt rykte som en bastion for liberale opplysningsverdier, har Sverige kommet så nær Washington at det tillot hemmelige CIA-‘bortføringer’ – inkludert ulovlige utvisninger av flyktninger. Utlevering og den etterfølgende torturen av to egyptiske politiske flyktninger i 2001 ble fordømt av FNs komité mot tortur, Amnesty International og Human Rights Watch; Den svenske statens medvirkning og løgner er dokumentert i vellykkede sivile rettssaker og i kabler fra WikiLeaks.

Al Burke er redaktør for det elektroniske nyhetstedet Nordic News Network og en autoritet på de mange vendingene i saken og farene som Assange står overfor. Han sier «Dokumenter utgitt av WikiLeaks siden Assange flyttet til England, tyder tydelig på at Sverige konsekvent har underkastet seg press fra USA angående sivile rettigheter. Det er all grunn til bekymring for at hvis Assange ble tatt i varetekt av svenske myndigheter, kunne han bli utlevert til USA uten hensyn til hans juridiske rettigheter.»

Krigen mot Assange intensiveres nå. Marianne Ny nektet å tillate sine svenske advokater – og de svenske domstolene – tilgang til hundrevis av SMS-meldinger som politiet hadde hentet fra en av de to kvinnene som var involvert i «voldtekts»-påstandene.

Ny sa at hun ikke var lovlig pålagt å avsløre dette viktige bevismaterialet før en formell anklage ble stilt og hun hadde avhørt ham. Så hvorfor stilte hun ikke spørsmål til ham? Catch-22.

Da hun i forrige uke kunngjorde at hun droppet Assange-saken, nevnte hun ikke noe om bevisene som ville ødelegge den. En av SMS-meldingene gjør det klart at en av kvinnene ikke ønsker noen anklager mot Assange, «men politiet var opptatt av å få tak i ham». Hun var «sjokkert» da de arresterte ham, fordi hun bare «ønsket at han skulle ta en HIV-test». Hun «ville ikke anklage JA for noe» og «det var politiet som fant på anklagene». I en vitneuttalelse er hun sitert der hun sier hun hadde blitt tvunget av politiet og andre rundt henne.

Ingen av kvinnene hevdet at de hadde blitt voldtatt. Faktisk, nektet begge for at de ble voldtatt, og en av dem har siden twitret: «Jeg har ikke blitt voldtatt.» Kvinnene ble manipulert av politiet – uansett hva deres advokater nå vil si. Det er sikkert og visst at også de er ofre i denne uhyggelige sagaen.

Katrin Axelsson og Lisa Longstaff fra Women Against Rape skrev: «Påstandene mot [Assange] er en skalkeskjul, som en rekke styresmakter bruker for å prøve å slå ned på WikiLeaks for å ha modig avslørt for offentligheten deres hemmelige planlegging av kriger og okkupasjoner, med de medfølgende voldtektene, drapene og ødeleggelsen … Myndighetene bryr seg så lite om vold mot kvinner at de manipulerer anklager om voldtekt etter forgodtbefinnende. [Assange] har gjort det klart at han er tilgjengelig for avhør fra svenske myndigheter, i Storbritannia eller via Skype. Hvorfor nekter de dette viktige skrittet i undersøkelsen? Hva er de redde for?»

Assange sitt valg var brutalt: utlevering til et land som hadde nektet å si om det ville sende ham til USA, eller å søke hva som syntes var hans siste mulighet for tilflukt og sikkerhet.

Støttet av det meste av Latin-Amerika, ga regjeringen i lille Ecuador ham flyktningstatus på grunnlag av dokumenterte bevis for at han sto ovenfor en ‘grusom og uvanlig’ straff i USA; At denne trusselen krenket hans grunnleggende menneskerettigheter; Og at hans egen regjering i Australia hadde forlatt ham og samarbeidet med Washington.

Arbeiderpartiregjeringen til den tidligere statsministeren, Julia Gillard hadde til og med truet med å ta bort hans australske pass – til det ble påpekt for henne at dette ville være ulovlig.

Den anerkjente menneskerettighetsadvokaten Gareth Peirce, som representerer Assange i London, skrev til den australske utenriksministeren, Kevin Rudd:

«Gitt omfanget av den offentlige diskusjonen, ofte på grunnlag av helt falske antagelser … er det svært vanskelig å forsøke å bevare noen formodning om uskyld for ham. Assange har nå hengende over seg, ikke én, men to Damokles-sverd, av potensielle utleveringer til to forskjellige jurisdiksjoner. De er i sin tur for to forskjellige påståtte forbrytelser, hvorav ingen er forbrytelser i hans hjemland. Hans personlige sikkerhet er i fare, under forhold som er svært politiske.»

Det var ikke før hun kontaktet den australske ambassaden i London at Peirce mottok et svar, som ikke svarte på noen av punktene hun tok opp. I et møte, der jeg deltok med henne, kom den australske ambassadøren Ken Pascoe med den forbløffende påstanden at han bare «visste hva jeg leste i avisene» om detaljene i saken.

I 2011, i Sydney, tilbrakte jeg flere timer med et konservativt medlem av Australias parlament, Malcolm Turnbull. Vi diskuterte truslene mot Assange og deres bredere betydning for ytringsfrihet og rettferdighet, og hvorfor Australia var forpliktet til å stå ved ham. Turnbull hadde da et rykte som en talsmann for ytringsfrihet. Han er nå statsminister i Australia.

Jeg ga ham Gareth Peirces brev om trusselen mot Assanges rettigheter og liv. Han sa situasjonen tydeligvis var forferdelig og lovet å ta opp det med Gillard-regjeringen. Etter det fulgte bare hans stillhet.

I nesten syv år har dette store justismordet blitt druknet i en hatkampanje mot grunnleggeren av WikiLeaks. Det er få presedenser. Dypt personlige, smålige, ondskapsfulle og umenneskelige angrep har vært rettet mot en mann som ikke er siktet for noen forbrytelse som ennå er etterforsket, en behandling ikke engang gitt til en siktet som kan bli utlevert på grunn av en anklage for å ha myrdet sin kone. At USAs trussel mot Assange var en trussel mot alle journalister og mot ytringsfriheten, forsvant i skitne og tvetydige overskrifter. Jeg vil kalle dette anti-journalistikk.

Bøker ble utgitt, filmkontrakter ble laget og medie-karrierer startet eller gitt fart ved hjelp av WikiLeaks og en antagelse om at å angripe Assange var fritt fram og at han var for fattig til å saksøke. Folk har tjent penger, ofte masse penger, mens WikiLeaks har slitt for å overleve.

Den forrige redaktøren av Guardian, Alan Rusbridger, kalte WikiLeaks-opplysningene, som hans avis publiserte, «en av de største journalistiske scoopene de siste 30 årene». Likevel ble det ikke gjort noe forsøk på å beskytte The Guardians leverandør og kilde. I stedet ble «scoopene» en del av en markedsplan for å øke avisens utsalgspris.

Mens ikke en krone gikk til Assange eller til WikiLeaks, førte en mye reklamert Guardian-bok til en lukrativ Hollywood-film. Bokens forfattere, Luke Harding og David Leigh, omtalte Assange som en «skadet personlighet» og «hjerteløs». De avslørte også det hemmelige passordet han hadde gitt avisen i fortrolighet, som var beregnet på å beskytte en digital fil som inneholdt kablene fra de amerikanske ambassadene. Med Assange nå fanget i den ecuadorianske ambassaden, hoverte Harding på bloggen sin, mens han sto med politiet utenfor, at «Scotland Yard kan få den siste latteren».

Journaliststudenter vil ha nytte av å studere denne perioden for å forstå den mest allestedsnærværende kilden til «falske nyheter». De stammer fra innenfra en medieverden som (uriktig) hevder den er respektabel. Den er en forlengelse av myndigheten og makten de ønsker å være en del av og beskytter.

‘Uskyldig til dømt’ var ikke et hensyn i Kirsty Warks minneverdige live forhør i 2010. «Hvorfor sier du ikke bare unnskyld til kvinnene?» spurte hun Assange, etterfulgt av: «Har vi ditt æresord for at du ikke vil løpe bort?»

På BBCs Today brølte John Humphrys: «Er du en seksuelt rovdyr?» Assange svarte at påstanden var latterlig. Deretter krevde Humphrys å vite hvor mange kvinner han hadde sovet med.

«Ville selv Fox News ha sunket til dette nivået?», lurte den amerikanske historikeren William Blum. «Jeg skulle ønske Assange hadde vokst opp i Brooklyn, som jeg. Han ville da vite nøyaktig hvordan man skal svare på et slikt spørsmål: ‘Du mener inkludert mora di?’»

I forrige uke, på BBC World News, samme dag som Sverige kunngjorde at de ikke ville fortsette saken, ble jeg intervjuet av Greta Guru-Murthy, som syntes å ha lite kunnskap om Assange-saken. Hun fortsatte å henvise til «anklagene» mot ham. Hun anklaget ham for å ha fått Trump til Det hvite hus; Og hun gjorde meg oppmerksom på «faktumet» at «ledere rundt om i verden» hadde fordømt ham. Blant disse «lederne» inkluderte hun Trumps CIA-direktør. Jeg spurte henne: «Er du journalist?»

Urettferdigheten mot Assange er en av grunnene til at parlamentet reformerte utleveringsloven i 2014. «Hans sak har blitt vunnet, fullstendig,» sa Gareth Peirce. «Disse endringene i loven betyr at Storbritannia nå anerkjenner som korrekt alt som ble argumentert i hans tilfelle. Likevel kommer det ikke ham til gode.» Han ville med andre ord ha vunnet saken i britiske domstoler og ville ikke vært tvunget til å søke asyl.

Ecuadors beslutning om å beskytte Assange i 2012 var utrolig modig. Selv om tildeling av asyl er en humanitær handling, og alle stater har makt til å gjøre det ifølge folkeretten, nektet både Sverige og Storbritannia å anerkjenne legitimiteten av Ecuadors beslutning.

Ecuadors ambassade i London ble plassert under politiovervåkning og styresmaktene skjelt ut. Da William Haags utenriksdepartement truet med å bryte Wienerkonvensjonen om diplomatiske forhold, og advarte om at den ville fjerne ambassadens diplomatiske immunitet og sende inn politiet for å få fatt i Assange, var det sinne over hele verden. Regjeringen var nødt til å gi seg.

I løpet av en natt, dukket politiet opp ved ambassadens vinduer, i et åpenbart forsøk på å skremme Assange og hans beskyttere.

Siden da har Assange vært stengt inne i et lite rom uten sollys. Han har vært syk fra tid til annen og nektet sikker tilgang til sykehusets diagnostiske avdeling. Likevel er hans motstandskraft og mørke humor ganske bemerkelsesverdig, under omstendighetene. Da han ble spurt hvordan han holdt ut innesperringen, svarte han: «Det slår sikkert å være i en supermax.» (Supermax er et amerikansk toppsikkerhetsfengsel.)

Det er ikke over, men det begynner å letne. FNs arbeidsgruppe om vilkårlig internering – tribunalet som bestemmer hvorvidt regjeringer overholder sine menneskerettighetsforpliktelser – avgjorde i fjor at Assange hadde blitt arrestert ulovlig av Storbritannia og Sverige. Dette er internasjonal lov på toppnivå.

Både Storbritannia og Sverige deltok i den 16 måneder lange FN-undersøkelsen og sendte bevis og forsvarte sin posisjon i tribunalet. I tidligere saker som ble behandlet av Arbeidsgruppen – Aung Sang Suu Kyi i Burma, den fangete opposisjonslederen Anwar Ibrahim i Malaysia, den arresterte Washington Post-journalisten Jason Rezaian i Iran – ga både Storbritannia og Sverige full støtte til tribunalet. Forskjellen er nå at forfølgelsen av Assange skjer i hjertet av London.

Londonpolitiet sier de fortsatt har til hensikt å arrestere Assange for brudd på kausjons-reglene hvis han forlater ambassaden. Hva vil så skje? Noen få måneder i fengsel mens USA leverer sin anmodning om utlevering til de britiske domstolene?

Hvis den britiske regjeringen tillater dette å skje, vil den bli fordømt i verdens øyne og historiens dom. Den vil fordømmes som en medløper til krigsforbrytelsen som utøves med voldsom styrke mot rettferdighet, frihet og oss alle.


John Pilger (født 9. oktober 1939) er en australsk journalist og dokumentarfilmskaper. Han har bodd i Storbritannia siden 1962. Pilger har vunnet Storbritannias Journalist of the Year Award i 1967 og 1978. Hans dokumentarer har vunnet priser i Storbritannia og mange andre steder. 

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.