Demokratene appellerer til militæret i kampanjen mot Trump

Stidsvogner på Pennsylvania Avenue 1943 (CC)

Av Andre Damon, 19. mai/WSWS

Tidligere FBI-direktør Robert Mueller ble onsdag utnevnt til spesialgransker, for å undersøke angivelige forbindelser mellom Trumps presidentkampanje og russiske tjenestemenn. Dermed har fraksjonsstriden som raser i Washington, som har satt forskjellige fraksjoner i staten og den styrende klassen opp mot hverandre, kommet inn i en ny fase.

Utnevnelsen av Mueller kom bare åtte dager etter at Trump uventet sparket FBI-direktør James Comey. I løpet av den følgende uken, rapporterte media om eksistensen av et notat skrevet av Comey. Notatet hevder Trump oppfordret ham til å stoppe etterforskningen av tidligere rådgiver for nasjonal sikkerhet, Michael Flynn. En annen media-«avsløring» påsto at Trump delte klassifisert materiale med russiske tjenestemenn på et nylig møte i Det hvite hus.

Krisen ble ytterligere intensivert torsdag. Da sa statsadvokat Rod Rosenstein, i en lukket kongresshøring, at undersøkelsen av Trumps påståtte forbindelser med Russland ble behandlet som en straffesak, snarere enn et problem angående «kontraetterretning». Denne lekkasjen kom i en uttalelse fra den republikanske senatoren Lindsey Graham.

Etterretningsetatene og militæret spiller hovedrollen i konflikten med Trump, og det er nettopp disse styrkene som demokrater, inkludert de liberale ‘apologetene’ for amerikansk imperialisme, appellerer til.

Demokratenes tankegang ble vist i en avisspalte torsdag, skrevet av Nicolas Kristof i The New York Times. Han, som avisen som helhet, fungerer som en offentlig kanal for diskusjoner internt i etterretningsorganene. Med overskriften «Farlige tider for Trump og nasjonen», hyller artikkelen Justisdepartementets utnevnelse av Mueller og advarer om at «Trumps presidentskap nå kan bli oppløst, der den gradvis stuper inn i kaos.»

Kristof bemerker bifallende at under Watergate-krisen beordret forsvarsminister James Schlesinger militæret til å ikke adlyde ordrer fra Nixon i Det hvite hus med mindre også Schlesinger også godkjente dem. [Iflg. Sclesinger kun anggående atomvåpen, men er dette en delinnrømmelse? o.a].Schlesinger utarbeidet også, med Kristofs ord, «hemmelige planer om å utplassere tropper i Washington i tilfelle problemer med president-rekkefølgen.»

Kristof konkluderer med at «dette var ukonstitusjonelt. Og klokt.» Han erklærer at lignende «forfatningsstridige» handlinger der militære tjenestemenn ikke følger ordre, kan være berettiget i den nåværende krisen. «Vi vet ikke hvordan Trump vil reagere i de kommende månedene, og la oss alle håpe på en stø kurs. Men som med Schlesingers planer, er det lurt å være forberedt,» skriver han.

Kristof henviser til de nåværende og tidligere generalene som Trump har samlet i sin regjering: forsvarsminister James Mattis, rådgiver for nasjonal sikkerhets HR McMaster og minister for innenriks sikkerhet John Kelly – sammen med den tidligere oljepampen og nåværende utenriksminister Rex Tillerson – som «voksne» som trenger å gi Det hvite hus «voksentilsyn.»

Han konkluderer med at medlemmer av denne kabalen burde «ha hverandres mobilnumre parat hvis et krisemøte blir nødvendig for vår nasjon.»

Kristofs artikkel er bare en i en serie artikler skrevet i New York Times, Washington Post og andre aviser som ser for seg et slags palasskupp som erstatter Trump. Dette inkluderer potensielt å påberope seg det 25. grunnlovstillegget i USAs grunnlov. Dette tillegget ble vedtatt som et middel for å skape en ordnet maktovertagelse i tilfelle presidenten ble ekstremt syk eller var ubevisst. I så tilfelle, kan tillegget bli brukt av visepresidenten og et flertall i regjeringen dersom de bestemmer at presidenten ikke er i stand til å utøve sine embedsplikter.

I samme avis, den 16. mai skrev spaltisten Ross Douthat at Trump er et «barn» og hevder at et «barn … ikke virkelig kan begå» ulovlige lovbrudd, og diskuterte en løsning som involverer bruk av det 25. grunnlovstillegget. I mars, drøftet Thomas Friedman et forslag til palasskupp utført av militære medlemmer av regjeringen, i en spalte under overskriften «Calling on a Few Good Men.»

Etter hvert som den politiske krisen utvikler seg, blir det enda tydeligere at det ikke er et fnugg av demokratisk eller progressivt innhold i demokratenes motstand mot Trump-administrasjonen. Det som utfolder seg, er en bitter kamp mellom ulike reaksjonære fraksjoner i den herskende klassen, som begge uttrykker en dyp autoritær og udemokratisk tankegang.

Trump-administrasjonen representerer overføringen til Det hvite hus av gangster-metodene som er så typiske for næringslivet og finanseliten. Hans motstandere forsøker ikke å mobilisere arbeiderklassens motstand mot Trump, men heller å forhindre og avlede denne motstanden, til en krigs-kampanje, ledet av mektige fraksjoner i militæret, CIA og FBI.

Deres kampanje mot Trump blir utført med antagelsen at presidenten på en eller annen måte ble bestukket eller tvunget av Kreml for å begynne en mer imøtekommende holdning til Russland. Mediene, etterretningsfolk og demokratiske politikere bruker disse oppdiktede påstandene til å stemple all innenrikspolitisk opposisjon som et produkt av anti-amerikansk undergraving, utført av en fremmed makt.

I dette erke-reaksjonære verdensbildet er den potensielle fjerningen av en president med hjelp av – eller direkte av – militæret, betraktet som bare en del av Den dype statens daglige virke.

Enhver regjering som vil oppstå etter fjerningen av Trump på et slikt grunnlag, vil være dypt reaksjonær, forpliktet til en aggressiv politikk mot Russland og være på kollisjonskurs med arbeiderklassen.

Spaltene fra Kristof og Friedman uttrykker noe mye dypere enn synspunktene til to spesielt høyreorienterte personer. Det er et voksende ønske om at deler av det amerikanske politiske establishmentet skal innføre former for politisk styre mer direkte i tråd med det amerikanske samfunnets oligarkiske utforming.

På tidspunktet for tyveriet av valget i 2000, bemerket World Socialist Web Site at fraværet av alvorlig motstand mot et konstitusjonelt kupp utført av fem medlemmer av Høyesterett, ved å stoppe tellingen av stemmesedler, viste at det ikke eksisterer en vesentlig støtte for demokratiske rettigheter i den herskende klassen. Tilstanden har råtnet videre de siste 17 årene. Trump er et symptom på en dypere sykdom. Hans motstandere i den herskende klassen er et annet.

I krisen som herjer i Washington, har arbeiderklassen ennå ikke hørt fra seg. Det må gripe inn i krisen på grunnlag av sitt eget sosialistiske program og perspektiv.

Advertisements