Besettelsen med Russland har eksistert i mange tiår

 

Den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov og USAs John F. Kennedy (CC Wikipedia)

Av Jacob G. Hornberger

Tenk bare på de dramatiske anklagene som har kommet mot presidenten:

  1. Han har forrådt grunnloven, som han sverget å opprettholde.
    2. Han har begått forræderi ved å bli venn med Russland og andre av USAs fiender.
    3. Han har latt Moskvas interesser gå foran USAs interesser.
    4. Han har blitt tatt i fantastiske løgner til det amerikanske folk, inkludert personlige forhold, som hans tidligere ekteskap og skilsmisse.

President Donald Trump?

Nei, president John F. Kennedy.

Men mange amerikanere skjønner det ikke, fordi det ble holdt hemmelig fra dem så lenge. Det Trump har måttet gjennomgå fra sikkerhets-establishmentet, mainstream pressen og den amerikanske høyrefløyen for sin utstrakte hånd, eller «samarbeid med,» Russland, blekner i forhold til hva Kennedy måtte tåle for å begå den heslige «forbrytelsen» å strekke ut en hånd til Russland og resten av Sovjetunionen i en ånd av fred og vennskap.

De hatet ham for det. De skjelte ham ut. De fornærmet ham. De nedvurderte ham. De kalte ham naiv. De sa han var en forræder.

Alle de ekle tingen som er nevnt ovenfor, samt mer, var inneholdet i en avisannonse og et flygeblad som dukket opp i Dallas om morgenen den 22. november 1963, den dagen Kennedy ble drept. De kan leses her og her.

Helt siden da har noen mennesker forsøkt å få det til å virke som annonsen og flygebladet kun uttrykte følelsene til høreekstremister i Dallas. Dette er vås. De uttrykte de dype overbevisningene i generalstaben, CIA, den konservative bevegelsen og mange mennesker innenfor det vanlige media og Washington-establishmentet.

I juni 1963, begynte Kennedy utfordringen, i en tale han holdt ved American University, som nå kalles «Freds-talen«. Det var en av de mest bemerkelsesverdige taler som noen gang har blitt holdt av en amerikansk president. Den ble kringkastet i det kommunistiske Sovjetunionen, noe som var første gang dette ble gjort.

I talen kunngjorde Kennedy at ønsket en slutt på den kalde krigen og tanken om fiendtlighet mot Russland og resten av Sovjetunionen. Militær/sikkerhets-establishmentet hadde sørget for at denne tanken var befestet i det amerikanske folks tankegang helt siden slutten av andre verdenskrig.

Det var en radikal idé, og som Kennedy godt forsto, var det veldig farlig for hans egen del. Den kalde krigen mot USAs partner og allierte i andre verdenskrig hadde blitt brukt til å forvandle USA fra en republikk med en begrenset stat til en stat dominert av militær/sikkerhets-apparatet. Staten besto nå av et stort permanent militærmaskineri, CIA og NSA, sammen med deres brede utvalg av temmelig totalitære metoder, som for eksempel mord, regimeendring, kupp, invasjoner, tortur, overvåkning og lignende. Alle var overbevist om at den kalde krigen – og den såkalte trusselen fra den internasjonale kommunistiske konspirasjonen som man antok måtte være ledet fra Russland – ville vare for alltid. Dette ville naturligvis bety permanente og stadig større utgifter for hva Kennedys forgjenger, president Dwight Eisenhower, hadde kalt «det militær-industrielle komplekset.»

Plutselig truet Kennedy de som tjente penger på den kalde krigen, ved å true med å etablere et vennskapelig forhold og fredelig sameksistens med Russland, resten av Sovjetunionen og Cuba.

Kennedy visste godt at sine handlinger ble betraktet av noen som å være en alvorlig trussel mot «nasjonal sikkerhet». Tross alt, ikke glem at det var den guatemalanske presidenten Jacobo Arbenz utstrakte hånd til sovjeterne i vennskap som gjorde at CIA styret ham og antagelig drepte ham noen år senere som en del av en operasjon for regimeendring. Det var den kubanske lederen Fidel Castros tilnærminger til sovjeterne i en ånd av vennskap som gjorde ham til mål for Pentagons og CIAs operasjoner for regimeendring, blant annet gjennom invasjon, mord og sanksjoner. Det var Kongos leder Patrice Lamumbas tilnærming til sovjeterne i en ånd av vennskap som gjorde ham til mål for CIAs drapsmaskin. Det var den chilenske presidenten Salvador Allendes tilnærming til sovjetere i en ånd av vennskap som gjorde ham til mål for et CIA-anstiftet kupp i Chile som førte til at Allende døde.

Kennedy var ikke dum. Han visste hvilke krefter som var mot ham. Han hadde hørt Eisenhower advare det amerikanske folket i avskjedstalen om farene mot deres frihet og demokratiske livsstil som det militære establishmentet utgjorde. Etter at Kennedy hadde lest romanen Syv dager i mai, som handlet om faren for et militærkupp i USA, spurte han venner i Hollywood om å gjøre den til en film. Den skulle tjene som en advarsel til det amerikanske folket. Midt under Cubakrisen, da Pentagon og CIA utøvde ekstremt press på Kennedy for å bombe og invadere Cuba, fortalte broren Bobby en sovjetisk tjenestemann som han forhandlet med, at presidenten var utsatt for en alvorlig trussel om å bli styrtet i et kupp. Og selvfølgelig var Kennedy svært oppmerksom på hva som hadde skjedd med Arbenz, Lumumba og Castro for å ha gjort hva Kennedy nå gjorde – å strekke ut en vennskapelig hånd til sovjeterne.

I øynene til det militær/sikkerhets-establishmentet, så skulle man rett og slett ikke forsøke å være vennlig med Russland, Cuba eller noen annen «fiende» av USA. Å gjøre det, i deres øyne, gjorde Kennedy til en som gikk fiendens ærend, en forræder og en trussel mot «nasjonal sikkerhet».

Kennedy stoppet ikke med bare Fredstalen. Han begynte også å forhandle om en traktat med sovjeterne for å avslutte kjernefysiske prøvesprengninger, en handling som pådro seg enda mer sinne og irritasjon fra Pentagon og CIA. Ja, det stemmer – de sa at «nasjonal sikkerhet» avhenger av at amerikanske myndigheter fortsetter å gjøre hva de ikke ønsker Nord-Korea skal gjøre i dag – gjennomføre atomtester, både over bakken og under bakken.

Kennedy mobiliserte opinionen for å overvinne den sterke opposisjonen fra militæret, CIA, Kongressen og Washington-establishmentet, for å sikre gjennomføringen av hans Prøvestansavtale.

Han beordret så en delvis tilbaketrekking av tropper fra Vietnam, og fortalte rådgivere at han ville beordre en komplett tilbaketrekking etter å ha vunnet valget i 1964. I øynene til det amerikanske sikkerhets-establishmentet var å forlate Vietnam med muligheten for en kommunistisk overtakelse, en alvorlig trussel mot den nasjonal sikkerheten her i USA.

Det verste av alt, fra det militær/sikkerhets-establishmentets ståsted, begynte Kennedy hemmelige personlige forhandlinger med den sovjetiske statministeren Nikita Khrustsjov og den cubanske lederen Fidel Castro for å få slutt på den amerikanske kalde krigen mot dem. Det ble ansett å være en alvorlig trussel mot «nasjonal sikkerhet», samt en alvorlig trussel mot alle innen militærvesenet og etterretningen, som var avhengig av den kalde krigen.

Da var Kennedys krig med det militær/sikkerhets-apparatet i full gang. Han hadde allerede lovet å ‘rive CIA i tusen biter og spre den til alle vinder’ etter dens upålitelige oppførsel i fiaskoen Grisebukta. På denne tiden hadde han også mistet all sin tillit til militæret etter at det hadde foreslått en overraskende storstilt atomangrep på Sovjetunionen, ganske likt hva Japan hadde gjort mot Pearl Harbor. Dette kom etter den beryktede planen kjent som Operation Northwoods, som foreslo terrorangrep og flykapringer utført av amerikanske agenter som skulle late som de var cubanske kommunister, for å gi et påskudd til å invadere Cuba. I tillegg, etter Cubakrisen,anklaget militærfolkene ham for å gi etter for fienden og forræderi for å ha blitt enig om å ikke å invadere Cuba igjen.

Hva Kennedy ikke visste, var at hans «hemmelige» forhandlinger med sovjetiske og cubanske kommunister ikke var så hemmelige. Som det viser seg, var det nesten helt sikkert at CIA (eller NSA) avlyttet telefonsamtalene med cubanske tjenestemenn i FN i New York, slik som CIA og NSA fortsatt gjør i dag. Der ville de ha fått vite hva presidenten i hemmelighet gjorde bak ryggen deres.

Hva følte Kennedys mot folkene som kalte ham en forræder for å bli venn med Moskva og andre av Amerikas «fiender»? Som svar på de tingene som ble sagt i den annonsen og flygebladet, at han var en forræder for å ønske bli venn med Russland, fortalte han sin kone Jackie samme morgenen han ble myrdet: «Vi går inn i de gales land [nut country] i dag.» Selvfølgelig, som han godt visste, fantes galningene ikke bare i Dallas. De befant seg også i hele USAs militær/sikkerhets-establishment.


Jacob G. Hornberger er grunnlegger og president for den liberarianske tankesmia The Future of Freedom Foundation.

https://www.fff.org/2017/05/18/russian-obsession-goes-back-decades/

Advertisements