Laughland tar litt hardt i når han sier Macron er ‘den første’ fargerevolusjonen i Vest-Europa. De Gaulle i 1968 er et nærliggende mulig eksempel, blandt en god del andre.
Av John Laughland
Da jeg nylig leste en ny strålende bok av Lucien Cerise, slo den følgende tanken meg: Emmanuel Macrons seier er den første «fargerevolusjonen» brukt i Vesten. Jeg har hatt gleden av å treffe Lucien Cerise, og er fornøyd av å høre at også han snakker om et «farge-valg» når det gjelder den nye presidenten.
Begrepet «fargerevolusjon» betyr operasjonene for regimeskifte som ble utført i de tidligere kommunistiske landene fra år 2000. Resultatet av alle disse revolusjonene var å bringe disse landene inn i den vestlige folden. Gigantiske inngrep fra vestlige styremakter, spesielt fra USA, men også fra ikke-statlige organisasjoner betalt av dem og av europeerne, ble utført for å sikre det forventede resultatet.
«Fargerevolusjonene» det er snakk om, var å styrte den jugoslaviske presidenten Slobodan Milosevic den 5. oktober 2000; «Roserevolusjonen» i Georgia i 2003 som brakte den unge Mikheil Saakasjvili til makten ved å styrte den tidligere sovjetiske utenriksministeren Edvard Sjevardnadse; og «Oransjerevolusjonen» i Ukraina i 2004. Mange andre revolusjoner har disse som modell; de er finansiert de samme landene og følger det samme mønsteret.
En «fargerevolusjon» er karakterisert av følgende: såkalte massebevegelser (demonstrasjoner, plakater, slagord, logoer), særlig ledet av unge og rettet mot den sittende presidenten (fordømt som en diktator og reaksjonær). Etter å ha brukt personfokus i den politiske konflikten, for å demonisere den gamle ledelsen, bruker fargerevolusjonen systematisk språket – eller propagandaen – om forandring og fornyelse.
For å utføre denne propagandaen, må kandidaten som kommer til makten være ung, ukjent – eller begge deler på en gang. Dermed ble Slobodan Milosevic, som først var president i Serbia og deretter leder av på føderalt nivå i Jugoslavia, erstattet av en ukjent professor, Vojislav Kostunica. Han kunne legemliggjøre alle håp, fordi han ikke hadde skuffet noen ved å ha innehatt noen politiske verv før. Ved å styrte Milosevic, forlot Jugoslavia umiddelbart sin politikk med motstand mot den vestlige leiren. Den nye presidenten Kostunica ble ønsket velkommen, et par dager etter at han ble valgt, på et europeisk toppmøte som den virkelige vinneren for ‘Den eneste rette veien’.
Det var likedan i Georgia. Mikhail Saakasjvili var bare 36 år gammel da demonstrasjoner og annen uro styrtet president Sjevardnadse. I Ukraina, var vinneren av Den oransje revolusjonen, Victor Jusjtsjenko, bare 50 år gammel i 2004. (Han var, det er sant, statsminister i to år en gang tidligere). Men han ble skjøvet til side under president Kutsjma, og var best kjent for å ha vært sentralbanksjef – det vil si han var ukjent.
Alle disse mennene var virkelig blanke ark som velgerne kunne fylle med sine håp. Jo yngre eller nyere de var, jo bedre kunne de fylle funksjonen som et blankt ark. Men deres politiske jomfrudom var en del av en sjarmoffensiv for å alltid selge det samme produktet: integrasjon i euroatlantiske strukturer og repetisjon til det kjedsommelige av de samme politisk korrekte slagordene om mangfold, fremgang og åpenhet.
Det er viktig å sette søkelyset på ungdommeligheten og/eller at han er ukjent, fordi dette er det viktigste punktet i Emmanuel Macrons popularitet. Den nye presidenten i Frankrike representerer, når det kommer til stykket, ikke noe annet en ‘det nye’ – som hans modell, president Valery Giscard d’Estaing, selv en ung tidligere finansminister, gjorde i 1974. Over 40 år senere, og det er alltid de samme tomme ordene: modernitet, ungdom, utvikling, Europa. Macrons tiltrekning, det angivelig revolusjonerende i hans manifest, ligger utelukkende i det faktum at han ikke er forgjengeren, som eksemplene ovenfor fra Øst-Europa. Dette er endring for endringens skyld.
Det andre nøkkelelementer i fargerevolusjoner: vektlegging på «det sivile samfunn», det vil si på grupper som ikke er integrert i statlige strukturer eller i formell politikk. Rollen som ikke-statlige organisasjoner spiller er rikelig dokumentert. De er finansiert åpenlyst eller i skjul av amerikanske myndigheter (gjennom National Endowment for Democracy) eller av George Soros gjennom stiftelser for et «åpent samfunn».
Ideologien om ‘det sivile samfunn’ er viktig, fordi den vil få oss til å tro på en spontan borgerbevegelse som tar sikte på å bli kvitt statlige strukturer, angrepet som gammeldagse og stive. Dette er propaganda for oppløsningen av staten fremmet av en slags ‘marxist-liberalisme’. Realiteten er at disse såkalte aktørene, som hundrevis av kandidater fra det sivile samfunn som ble oppnevnt av Macrons parti, En Marche!, i realiteten er nyttige idioter i et scenario perfekt koreografert og skrevet på forhånd: mer Europa, mer vestliggjøring, mer profitt for banker og svekking av tradisjonelle strukturer som familien og nasjonen.
Tredje element: maktens teknikk, og hvordan kjøpe den. Curzio Malaparte formulerte «teknikken for et kupp» og fargerevolusjonene er inspirert av hans eksempel. Andre forfattere som Edward Bernays («Propaganda», 1928) og Gustave Le Bon («Massenes Psykologi», 1895), forsøkte også å oppdage hemmeligheten bak manipulasjonen av massene. I dag er guruen den amerikanske statsviteren Gene Sharp, som, etter å ha laget en teori om ikkevoldelig motstand, også kan hevde å være far til voldelige revolusjoner som ‘Den arabiske våren’ eller Euromaidan i Ukraina.
Det er der sammenligningen med Macron er mest slående. Hemmeligheten bak hans suksess ligger i det faktum at de første aktivistene i En Marche! faktisk samlet en database over fraser i sine møter med folk på gata. Programvare kunne så brukes for å gjenkjenne viktige ord og setninger som velgerne ønsker å høre. I Emmanuel Macrons taler, foreslår han ikke konkrete løsninger, men i stedet kommer han med setninger som er ment å berolige. Endring uten risikoene ved endring, dette er løfter både i pose og sekk: det er ikke overraskende at velgerne stemmer for det.
Macrons teknikk, med andre ord, er å ikke skremme folk. Dette er det motsatte av Marine Le Pen, som, uavhengig av arven etter sin far, skremmer folk fordi hun forteller dem at alt er galt og vi må forandre kurs. Macron forsto at de franske velgerne var engstelige, og at en slik tale vekket en instinktiv følelsesmessig vegring. Han forsto innsikten fra sine forgjengere François Hollande, Jacques Chirac og François Mitterrand (men ikke den frenetiske Nicolas Sarkozy), nemlig at den franske velgerne ønsker å sove videre. I det minste på tidspunktet for valget. Dette er den triste nøkkelen, så banal den enn høres ut, for seieren for mannen uten egenskaper, som kom fra ingensteds hen for å erobre verden. Han er til syvende og sist ikke noe annet enn en ny etikett på en dårlig gammel vin. Den vil raskt bli til eddik, slik tilfellet var for alle hans forgjengere i Frankrike og Øst-Europa.
John Laughland (født 1963) er en britisk euroskeptisk konservativ akademiker og forfatter som skriver om internasjonale forhold og politisk filosofi. Han har skrevet bøker som «A History of Political Trials from Charles I to Charles Taylor», «The Tainted Source: the Undemocratic Origins of the European Idea» og «The Death of Politics: France under Mitterrand.»
https://francais.rt.com/opinions/38463-emmanuel-macron-produit-election-coloree
Midt i fleisen 
[…] Innlegget er hentet fra Midt i Fleisen […]
LikerLiker