Tatjana Herasjtsjenko om 9. mai i Odessa – vi vant forrige gang!

Monumentet til Den ukjente sjømann i Æresalleen i Odessa Byen ble forsvart av marinegaster og marinesoldater i 1941. Den 9. mai er for populær til at ukrainske myndigheter tør forby den, men de prøver å kontrollere den.

 

Av Tatjana Herosjtsjenko

Den 9. mai var jeg og jentene enige om å møtes klokka 10:00 for å dra til Æresalleen sammen. Jeg hadde allerede laget en ruteplan. Jeg visste hvor jeg skulle kjøpe blomster. Jeg hadde stilt vekkerklokka mi.

Tatjana forteller om hennes opplevelser den 9. mail sammen med veninnene Marinka og Galka

Jeg var oppslukt av paranoia. Jeg visste at Marinka ved første blikk av det nye Politsai [fra tyske Polizei, ordet som ble brukt om ukrainske politi-kollaboratørene under den nazistiske okkupasjonen], uunngåelig ville slenge med leppa og si noe sånt som «Gutter, hvem ansatte sånne deformerte tomsinger som dere?» Og da ville jeg ikke greie å la være å le meg i hjel. Men Galka hadde fortalt oss at den første personen vi skulle møte, var moren til en ung mann som hadde blitt slått og brent ihjel i fagforenings-bygningen. [Den 2. mai 2014, sammenstøtene mellom pro- og anti-nasjonalister i Odessa]. Og så tenkte jeg for meg selv: Jeg må ikke le og oppføre meg dårlig foran henne …
.
Tidlig på morgenen, ringte Galka meg og fortalte at politiet ransaker Marinkas hus. Så i stedet for å møtes ved Æresalleen (som vi hadde planlagt), tilbringer vi en time på telefon og beroliger hverandre: Galka er veldig lettskremt, hun skremmes av hver en lyd, hun fortsetter å tenke at de har kommet for å ta henne. Hun har en grunn til å være paranoid: Hun var vitne til at sin egen voksne sønn, med et mirakel, hoppet fra taket av den brennende fagforenings-bygningen. I hennes sinn hadde hun allerede begravet ham. Hun gjennomlevde denne skrekken.

I mitt eget tilfelle er barnet mitt fortsatt liten, selv om jeg selvfølgelig forstår at jeg har blitt lagt til listen [over dissidenter] for lenge siden. Og vi forstår alle at vi i fremtiden vil oppleve masse smerte. Jeg sier på telefonen noe som: «Dra hjemmefra!» Galka: «Jeg er veldig redd for Marinka.» Den 2. mai 2014 ble Marinka alvorlig skadet på Kulikovo-plassen [Hvor en av sammenstøtene tok plass]. Sist vinter fikk hun slag.

Plutselig ringer Marinka oss og forteller oss at politiet nettopp har drukket opp hele hennes fruktkompott, som de fant i kjøleskapet. Så dro de. Huset hennes hadde blitt endevendt. De trakk selv skuffene ut av kommoden. «Jeg ringer etter en drosje og drar til alleen» Vel, slik er vår Marinka!

«Hva var de ute etter?» spør jeg henne.

Marinka: «Jeg husker ikke, de anklaget meg for å ha organisert urolighetene den 2. mai for tre år siden.» De var da de hadde forsøkt å drepe henne! På det tidspunktet hadde hun vist meg rettskjennelsen, men i øyeblikkets oppbrakthet kunne vi ikke ta oss bryet med å prøve å lese dette tullet.

Og så drar jeg ut ….

Jeg går ned langs gata, i dårlig humør. Jeg er sent ute. Blomsterspekulanter i nærheten av huset mitt, de gjetter hvor jeg skal, dukker plutselig opp for å selge meg blomster til engrospris og ber meg om å «legge ned én for oss også!» De gratulerer meg med seierdagen.

Men der ute, i handlingens midtpunkt, nær stasjonen, ser jeg at noen av våre folk fortsatt vaser rundt. Vi hadde ikke tid til å ringe alle sammen for å fortelle dem hva som skjedde med politiransakelsene.

Larisa forteller følgende: «Så står jeg på stasjonen. I nærheten av meg begynte det å samles en gruppe ukrainske patrioter, som også var på vei til Æresalleen. Unge bøller iført svarte kamuflasjeklær og myke joggesko. Noen av dem blir kjørt dit i minibusser. De kommer fra minibussene bærende på ryggsekker og poser. De vinker lett til hverandre, trekker opp sine svarte hetter og setter på brystet pins med den røde valmuen. «Så,» sier de til hverandre,«skal vi sette i gang arbeidet?»Jeg skjønte at de mente å «sette i gang arbeidet» med oss, innbyggerne i denne byen, de som skyndte seg til det uformelle De udødeliges regiment.»

Soldaten har en rød valmue – et tillatt symbol, i et forsøk på å ta over dagen. Den svart-oransje St Georgs-sløyfa er forbudt.

Sikkerhetsbarriere. Å nei! De skal lete i handveska min igjen. Men jeg er listig: Selv i kaoset glemte jeg ikke å legge noe der for å forvirre disse idiotene: Jeg har en liten såpeskål i form av en frosk, den er lysegrønn og kvekker – vel, det er en barneleke. Jeg plasserte det ganske nøyaktig i nærheten av ansiktspudderet, mobiltelefonen, sigarettene og et lommetørkle – gå og heng dere! Uansett hva dere ønsket å finne hos meg, har jeg det ikke, og jeg er lei av deres kroppsvisiteringer! Dessverre, da de lette gjennom veska mi, viste de ikke mye tegn på overraskelse da de fant frosken. Jeg antar jeg ikke var den eneste som kom på et så teit triks…

Akkurat der, nær sikkerhets-barrieren, er det skuffer med røde valmuer og gulblå ukrainske flagg. Flaggene er til salgs. Valmuene er gratis. Ikke en eneste person kjøpte et flagg. Noen få mennesker tok i mot valmuene – noen få unge ‘kyllinger’, av typen skolefrøkener som sannsynligvis vil legge ut bildene sine på Instagram for å imponere rektor. Alle andre sa det samme til de som delte ut valmuene, med samme høflige og gjennomtenkte svar: «Dra til helvete …»

Jeg kom gjennom sikkerhetsgjerdet. Folkemengden i Kulikovo fortsetter å ringe: «Den og den blir ransaket av politiet.» Vi fortsetter å miste telefonforbindelsen.

Æresalleen… Vet du, i barndommen min var dette virkelig en formalitet. Vi fikk folk til å legge blomster der for oss, folk besøkte monumentet av Den ukjente sjømann på vår vegne, Bresjnev fortalte oss alt om seieren, eller noen ganger TV-vertene Eleonora Beljaeva eller Jurij Senkevitsj.

Og nå: det er ingen igjen, alt hviler på oss. På vår samvittighet og i våre hender. Og likevel, da fjellet av syriner som ble lagt på obelisken begynte å nå min høyde, så jeg på og kunne nesten ikke tro det, jeg følte at jeg var i en drøm – hverken i fjor eller året før hadde det vært så mange mennesker og blomster! Jeg kan ikke engang fortelle deg hvor mange mennesker! Fordi øynene mine ikke kan telle et slikt antall.

Mobiltjenesten begynte plutselig å virke igjen.

Signalet fra KyivStar kom tilbake! Jeg var endelig i stand til å ringe Marina og de andre. Jeg fant dem! (Vi møtes til slutt.) Marinas fingre blødde, fra sammenstøtet med nazistene som prøvde å spre menneskene i De udødeliges regimentet. (De med ryggsekker, fra stasjonen, som snakket på ukrainsk om banke opp folk.) Det virker som nazistene grep hennes portrett og knuste det, det var slik hun skar seg i fingeren på glasskårene.

Da jeg forlot alleen, følte jeg meg omtåket. Jeg hadde feber (ungen min hadde tatt med seg et eller annet virus hjem fra skolen), og så kom folkemengden, varmen, jeg følte det nesten som om jeg skulle falle ned og besvime. Jeg husker at en mann kjørte på moped. Han hadde på seg en militær uniform – vår militære uniform! Og han ble jaget – av nazistene og politiet. Det som skjedde etter det var tilsynelatende ille for vår side, selv om jeg i virkeligheten ikke husker mye av det! Senere skulle Galka skrive på Facebook: «Tatjana Herasjtsjenko og jeg begynte å rope: Slipp ham! Slipp ham nå! Og Politsai, overrasket over dette, løslot ham faktisk!»

Historien begynte å høres heroisk ut når den ble gjenfortalt. Virkeligheten var at politiet faktisk arresterte denne fyren, og de sier at de konfiskerte en pistol og kniv som han angivelig hadde på seg. Tull! Jeg vil snarere tro at han bar en gummifrosk enn å tro denne mannen tok med seg våpen til Æresalleen.

Da vi forlot stedet, fikk Masha plutselig innfallet å løpe fram til nazistene – først senere visste jeg hvorfor hun gjorde dette. De hadde nettopp grepet en ung mann, og Masha husket ham – de hadde marsjert sammen i Det udødelige regimentet. Den unge mannen hadde et portrett som hadde en Georg-sløyfe som allerede var trykt på den, åpenbart fra tidligere år, før den idiotiske politikken til [Tanjas navnebror Anton] Herasjtsjenko og [Volodimir] Viatrovitsj. [Tatjana henviser til den ukrainske regjeringens politikk, som forbyr visse sovetiske symboler fra andre verdenskrig, som St. Georg-sløyfa].

Nazistene la også merke til denne unge mannen, de tok passet hans og omringet ham i en sirkel.

Jeg har vært i denne situasjonen selv, der jeg måtte gå forbi disse bøllene. De samler seg i store grupper. De slår deg ikke så alle kan se det, de lager bare (truende) håndbevegelser, at du snart skal bli dekket av blåmerker. Når de kan, tar de papirene dine og andre ting, de tar bilder av deg – som er samme faen for meg, jeg har lenge vært på deres «Mirotvorets» dødsliste – og de roper ting som: «Politi! Vi fanget akkurat en separatist!»

Masha forteller oss sin side av historien: «Jeg nærmer meg dem, og denne flokken varulver kroppsvisiterer allerede mannen. Var jeg redd? Jeg hadde ikke tid til å være redd! Jeg løp til dem uten å tenke, og de bladde allerede gjennom passet til denne unge mannen. Jeg tar ham med i hånden og roper: La kjæresten min dra hjem med meg! Så blir Marina med meg, hun løper opp til gruppen, hun sier, Dette er min sønn, la ham dra hjem med meg! Hvorfor holder dere på ham? Varulvene svarer frekt. Men jeg fortsetter å gjenta at denne unge mannen tilhører meg, jeg må ta ham med hjem, og det er alt jeg har å si! Våre jenter kom inn i rollen ganske fort, og alt så ut til å virke for oss. De ga gutten til oss. Enten var det fra deres egen dumhet eller fra det uventede – våre skrik og handlinger. Jeg tok den unge mannen i hånden, og vi dro. Da vi var trygge, gikk vi hver vår vei. Senere lærte jeg at den unge mannen heter Kolja.»

Kolja dukket opp igjen, jeg møtte ham selv, da vi gikk hjem samme vei. Vi gikk sammen i stillhet ned Pusjkin-gata. Jeg tenkte bare på en ting: Jeg husket en lignende hendelse da nazistene trakasserte meg, og hvordan, ut av mengden, bare én ung mann reddet meg, og hvordan de kastet ham i bakken og sparket ham. Da dette skjedde, hadde jeg bare en tanke i hodet mitt: «Herre Gud, jeg har et barn som venter på meg hjemme!» Og akkurat i det øyeblikket, talte Kolja med en trist, trist stemme: «Jeg har et barn som venter på meg hjemme.» Og vi fortsatte å gå. I ryggsekken hadde han portrettene av sin bestefar iført St. Georg-sløyfa; Og mot oss, i den andre retningen, mot alleen, marsjerte utallige Odessa-innbyggere. De bar portretter [av de døde]. Og dette udødelige regimentet var stort, det var ingen ende på det! Og det blir aldri en ende på det. Aldri! Husk det, nazister!

 


fra http://www.politnavigator.net/odessa-zapomnite-ehto-9-maya-nacisty.html (med hjelp!)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s