Syria er demningen mot mer blodig kaos

En av planene for oppstykking av Midtøsten i mini-stater

Av Jonathan Cook

For snart ti år siden publiserte jeg en bok, Israel og sivilisasjonenes sammenstøt, som undersøkte Israels ønske om å balkanisere Midtøsten ved hjelp av metoder som de har finspisset over mange tiår i de okkuperte palestinske territoriene. Målet var å slippe løs kaos over store deler av regionen, og dermed destabilisere viktige fiendtlige stater: Iran, Irak, Syria og Libanon.

Boken viste videre hvordan Israels strategi har påvirket den nykonservative dagsordenen i Washington, som ble populær i George Bushs administrasjon. Den nykonservative destabiliseringskampanjen startet i Irak, med konsekvenser som er temmelig åpenbare i dag.

Boken min ble utgitt da Israels og de nykonservatives forsøk på å spre balkaniseringskampanjen til Iran, Syria og Libanon snublet, og før det var klart at andre aktører, som ISIS, kom til å dukke opp fra kaoset. Men jeg forutså – riktig – at Israel og de nykonservative ville fortsette den samme politikken, med mer destabilisering rettet mot Syria. Konsekvensene er katastrofale.

I dag, deles Israels syn på regionen av andre sentrale aktører, inkludert Saudi-Arabia, Gulfstatene og Tyrkia. Det nåværende offeret for destabilisering, som jeg advarte, er Syria. Men hvis strategien lykkes, vil balkaniseringsprosessen utvilsomt fortsette og intensiveres mot Libanon og Iran.

Selv om kommentatorer har en tendens til å fokusere på de «onde monstrene» som leder statene som skal ødelegges, er det verdt å huske at før deres oppløsning var de fleste også oaser av sekularisme i en region dominert av middelalderske sekteriske ideologier, som wahhabismen i Saudi-Arabia eller Israels ortodokse jødedom.

Syrias Bashar Assad, Iraks Saddam Hussein og Libyas Muammar Gaddafi er eller var hensynsløse og brutale, som alle diktatorer er mot motstandere som truer regimet. Men før deres stater ble målet for «intervensjon,» var de også samfunn der det var høy grad av utdanning og leseferdighet, veletablerte velferdsstater og lavt nivå av sekterisme. Dette er ikke ubetydelige prestasjoner (selv om de stort sett overses nå) – prestasjoner som store deler av deres befolkning satte pris på, og satte enda mer pris på da de ble ødelagt gjennom utenlandsk intervensjon.

Det var ikke tilfeldig at disse prestasjonene fantes fordi regimene var eller er mer uavhengige av USA enn USA og Israel ønsket. Herskerne i disse statene, som består av forskjellige sekteriske grupper, hadde en interesse i å opprettholde intern stabilitet gjennom en ‘gulrot- og pisk’-metode: fordeler for de som underkastet seg regimet og undertrykkelse for de som var imot. De lagde også sterke allianser med lignende regimer for å begrense Israels og USAs forsøk på å dominere regionen. Balkanisering har vært en kraftig metode for å isolere og svekke dem, slik at prosessen kan utvides til andre ulydige stater.

Dette er ikke å unnskylde brudd på menneskerettighetene av diktatoriske regimer. Men det er å konsentrere seg om et enda viktigere problem. Det vi har sett skje i løpet av de siste 15 årene, er en del av en lang prosess – ofte beskrevet i Vesten som en «krig mot terror» – som ikke er utformet for å «befri» eller «demokratisere» statene i Midtøsten. Hvis det var tilfelle, ville Saudi-Arabia ha vært den første staten som var målet for en «intervensjon».

I stedet, er «krigen mot terror» en del av arbeidet med å med vold rive i stykker stater som avviser USA-israelsk hegemoni i regionen, for å opprettholde amerikansk kontroll over regionens ressurser i en æra av redusert tilgang til billig olje.

Selv om det er fristende å prioritere menneskerettigheter som målestokk for hvordan partene skal vurderes, bør det nå være liten tvil om at konfliktene som utfolder seg i Midtøsten, ikke handler om fremming av rettigheter.

Syria har alle Bevis vi trenger

De som prøver å styrte Assad i Syria, er ikke lenger aktivister for sivilsamfunn og demokrati. De var for få og for svake for å skape forandring eller true Assad-regimet. I stedet, hvis det overhodet var en borgerkrig der i utgangspunktet, har den blitt forvandlet til en stråmann-krig.

I et lukket samfunn som Syria er det selvsagt nesten umulig å vite hva som motiverte den opprinnelige opposisjonen – var det en kamp for flere menneskerettigheter, eller voksende misnøye med regimet angående andre problemer. Var de på grunn av matmangel og intern migrasjon, som igjen var en konsekvens av langsiktige prosesser utløst av klimaendringer?

En koalisjon av USA, Saudi-Arabia, Gulfstatene, Tyrkia og Israel utnyttet de første utfordringene mot det syriske regimet, da de så en åpning. De gjorde det ikke for å hjelpe demokratiaktivister, men for å fremme sine egne, stort sett felles planer. De brukte sunnittiske jihadistiske grupper som al-Qaida og ISIS for å fremme sine interesser. De ønsker en oppstykking av den syriske staten. De ønsker å erstatte den med et tomrom som gir dem muligheten til å gjøre sine fiender i regionen maktesløse.

Saudi-Arabia og Gulf-statene vil at Iran og deres sjia-allierte skal svekkes. Tyrkia ønsker en friere hånd mot kurdiske dissidentgrupper i Syria og andre steder; Og Israel ønsker å fremme sekteriske krefter i Midtøsten for å undergrave pan-arabisk nasjonalisme, og dermed sikre at ingen utfordrer sitt regionale hegemoni.

De som aktivt prøver å stabilisere Syria er selve regimet, Russland, Iran og Hizbollah. Deres mål er er å bruke så mye makt som er nødvendig for å skyve tilbake anarkiets forkjempere og gjenopprette regimets dominans.

Ingen av sidene kan betegnes som «gode». Det er ingen «hvite hatter» i dette skytespillet. Men det er åpenbart én side man bør foretrekke hvis målestokken er å minimerere dagens lidelse i Syria, men også for å hindre fremtidige lidelser i regionen.

De som kjemper for stabilitet, ønsker å gjenoppbygge Syria og styrke landet som en del av en bredere sjia-blokk. I praksis vil deres politikk oppnå – selv om den ikke direkte sikter mot – en regional maktbalanse, som ligner den mellom USA og Russland i den kalde krigen. Dette er ikke ideelt, men det er langt bedre enn den alternative politikken, som de som kjemper for anarki forsøker å oppnå. De ønsker at viktige stater i Midtøsten skal kollapse, som allerede har skjedd i Irak og Libya, og er delvis oppnådd i Syria.

Vi vet konsekvensene av denne politikken: massiv sekteristisk blodsutgytelse; store interne migrasjoner av befolkingsgrupper og skapelsen av flyktningbølger som beveger seg mot den relative stabiliteten i Europa; erobringen og spredning av militære arsenaler som gir grunnlag for enda mer vold; og inspirasjon for militante og reaksjonære ideologier som IS.

Hvis Syria faller, vil det ikke forvandles til Sveits. Og hvis landet faller, vil det ikke være slutten på «krigen mot terror». Deretter vil disse anarkiets forkjempere bevege seg videre til Libanon og Iran, og spre enda større død og ødeleggelse.


Med vennlig tillatelse fra Jonathan Cook. Han er en britisk journalist, basert i Nazareth siden 2001. Han er bl.a vinner av Martha Gellhorns spesialpris for journalistikk.

Reklamer