Det franske valget, styrt demokrati og NATOs Plan Bleu 2.0

Frankrike formes naturlig av presset som det nyliberale hegemoniet pålegger henne. Men det er ikke utenkelig at USA, NATO og enkelte deler av europeisk politikk konspirerer sammen i lovlige, men også i mindre lovlige operasjoner.

av Hector Reban

Alle som har kunnskap om ytre påvirkninger av valg i etterkrigs-Europa, vil etter nylige hendelser få et sterkt inntrykk av at det skjer noe mer bak fasaden i våre frie demokratiske prosesser. Det siste franske presidentvalget, vunnet av Macrons sentrum-høyre parti En Marche! med 66,06 prosent av stemmene, lager gåsehud på huden av gjenkjennelse.

Dette unnslapp ikke oppmerksomheten fra selv mainstream avisene, som Volkskrant: «Macrons seire er høydepunktet i en gal valgkamp full av valgskandaler og uventede utviklinger,» rapporterte avisen, men uten å ytterligere avvike fra mainstream dekningen, som alltid med liten dybde. Men hvor de som bare ønsker status quo vier slike ting lite oppmerksomhet, graver de som er kritiske, litt dypere. Nyere historie gir gode ledetråder.

En hemmelig krig i Europa

Som en følge av de sjokkerende resultatene av granskningen av en rekke terrorangrep, avslørte den daværende italienske statsministeren, Andreotti, i 1990 eksistensen av et topphemmelig nettverk etablert av Storbritannia, USA og deler av den italienske sikkerhetsapparatet.

Nettverket hadde et dobbelt formål. For det første skulle det være grunnlag for motstand i tilfelle det tidligere Sovjetunionen skulle bestemme seg for å sende sine stridsvogner inn i Vest-Europa. Men et annet mål var mer interessant. Organisasjonen var også forventet å sikre at Italia ikke ville havne under en regjering ledet av kommunister og sosialister.

Gladio, som den italienske nettverket ble kalt, var lignende over hele Europa, med unntak av østblokklandene, men inkludert nøytrale land. Etter Andreottis uttalelser, ble lignende organisasjoner avslørt i de fleste landene, og i noen tilfeller utsatt for rettslig og parlamentarisk gransking.

Den sveitsiske forskeren Daniele Ganser drøfter i hans monumentale verk ‘NATOs hemmelige hærer; Operasjon Gladio og terrorisme i Vest-Europa (2005)’ hvordan systemet fungerte fra land til land. (les intervju med Daniele Ganser på norsk her)

I Frankrike gjaldt den såkalte «Plan Bleu» for å holde kommunistene unna regjeringen etter andre verdenskrig. Disse aktivitetene ble senere utviklet av organisasjonen La Rose des Vents (‘Kompassrose’; for eksempel NATOs emblem). Tyskerne syntes å ha hatt sin ‘Technischer Dienst’ for undergravende aksjoner mot KPD (det kommunistiske partiet) og SPD (sosialistene).

Dette andre målet viste seg å være en alvorlig aktivitet, spesielt i land med et sterk kommunistparti.

Metodene som ble brukt var skremmende. De varierte fra å spre svart propaganda (Fake News, svertekampanjer) til å påvirke valg, utføre målrettede drap basert på dødslister og terroroperasjoner under falskt flagg, der venstresida ble diskreditert. Dette inkluderte også å planer om statskupp (Italia, Frankrike, Fransk Algerie, Tyrkia). Å engasjere seg i ‘skitne kriger’ (Hellas, Tyrkia) var også godkjent former for handling.

Et fast kjennetegn: fusjonen av NATOs kommandostruktur, hemmelige tjenester, reaksjonære deler av statsapparatet og høyreekstreme paramilitære grupper, inkludert ‘tidligere’ nazister og nynazister. USA ledet, gjennom denne hemmelige konspirasjonen, NATO-nettverk som hovedsaklig besto av folk som under andre verdenskrig hadde mestret kunsten å i terrorisere befolkninger og forfølge venstresida – der kampen ble videreført med deres ideologiske etterfølgere. Disse fagpersonenes suksesser var betydelige.

‘Begrenset suverenitet’

Ifølge terrorekspert Beatrice de Graaf, var 70- og 80-tallet preget av en bølge av venstreterror. I virkeligheten, ble de grusomste og spesielt blodigste angrepene utført av grupper med NATO-forbindelser. Selv tyske Rote Armee Fraktion fikk sine første våpenforsyninger fra en agent for den tyske etterretningstjenesten BfV, en tjeneste som hadde et godt forhold til den hemmelige nettverket ledet av NATO. Det er ikke utenkelig – og svært sannsynlig i tilfellet av drapet på den kristendemokratiske statsministeren i Italia, Aldo Moro i 1978 – at etterretningstjenestene spilte en avgjørende rolle i venstreorientert terrorisme gjennom Gladio-infiltratører.

Andre utenlandske angrep ble til slutt etterforsket og knyttet til det hemmelige nettverket fulle av høyreekstremister og rabiate hatere av venstresida, for eksempel en rekke blodige angrep på 80-tallet i Belgia som ble tilskrevet Nivelles-gjengen.

Denne slags terror var utøvd under en «spenningens strategi«, der ropet om mer lov og orden ville skape et høyreorientert klima og en undergravning av støtten til venstresida. Spesielt i Italia og Frankrike ble den venstreorienterte framgangen meget effektiv kvalt på denne måten.

Det politiske hovedutfallet av denne utviklingen kan kalles doktrinen om «begrenset suverenitet», en uskreven regelbok som hverken blir brukt offisielt eller i offentligheten. Selve konklusjonen er at USA – gjennom NATO, dens bindende bilaterale avtaler med enkelte parter og særinteresser og hemmelige operasjoner – utøvde avgjørende innflytelse over politikken i Europa.

Frie og suverent skulle man velge regjeringer som var velvillig innstilt til USA, NATO og de reaksjonære elementene i samfunnet. Et ufritt samfunn var å gjennomføre en politikk som var imot disse interessene. Med andre ord, i Ungarn og det tidligere Tsjekkoslovakia kjørte sovjetiske tanks synlig gjennom gatene. I Italia, i et stille kupp i 1970 (Operasjon Tora Tora) truet tanks eid av landets egne militære med å gi politikken et dytt i riktig retning.

Det franske valget og global Ledelse

Uvilkårlig vekkes inntrykket av at ‘valgkampen full av skandaler og uventede utviklinger’ i Frankrike ikke bør ses uten sammenheng, og kan bedre sees i et historisk perspektiv. Betydningen av en «riktig valg» i Frankrike fra et internasjonalt synspunkt, som for mer enn et halvt århundre siden, er massivt og også ganske tydelig. I alle fall etter Brexit, må nøkkelspilleren Frankrike på eller annen måte holdes i det europeiske prosjektet. Hvis Frankrike faller, ville tilliten til EU og euroen få en stor krakk, og vil kanskje ikke være i stand til å komme seg.

Også i strategien om ‘Stor-området’ (Grand Area), i henhold til Noam Chomsky, som fortsatt er den viktigste rettesnoren for Pax Americana, spiller styrkingen av EU en ledende rolle. Ifølge denne doktrinen, ser USA verden som et hierarkisk lagdelt område, med underområder styrt av sine «naturlige ledere,» som alle igjen er dekket av en hegemonisk amerikansk paraply. EU er et slikt område, ledet av Tyskland. Øst-Asia ledet av Japan er også et slikt område. Midtøsten fortjener, ifølge USA, en felles ledelse av Israel og Saudi-Arabia.

Nå som Russland er tilbake i hjørnet i rollen som utfordrer, og bak Russland lurer Kina og BRICS-landene, er styrkingen av den europeiske orden under amerikansk oppsyn av stor nødvendighet. Å sikre Frankrike er avgjørende. Franskmennene, allierte av USA og fast medlem av FNs sikkerhetsråd, må forbli trofast mot hegemoniet og fortsette å oppfylle sine plikter i internasjonale organisasjoner og militære koalisjoner. Under Sarkozy og Hollande tok Frankrike på seg enda en skremmende rolle i den nykonservative perfeksjoneringen av Storområdet – angående Libya, Mali og Syria – med å utføre en svært aggressiv politikk.

Kanskje ønsket fra det trofaste franske establishmentet er en styrking av de ny-koloniale forbindelsene, under amerikansk hegemoni, med mer kontroll over de tidligere franske koloniområdene under franske ledelse. Macron støtter en invasjon av Syria. Angrepet etter giftgasshendelsen i Khan Sheikhoun den 4. april, som krysset en rød linje som skaper en mulig opptakt til full intervensjon i Syria, ble understøttet av bevis fremskaffet av franske etterforskere. Deres rapport, der Assad ble anklaget, kom tre dager etter den første runden av presidentvalget, på et tidspunkt da man nesten helt sikkert kunne lene seg tilbake og vente på Macrons seier.

De uønskede

Det er ikke uten grunn at spørsmålet om nasjonal suverenitet er den langt viktigste innenrikssaken i Frankrike. Valget fant umiskjennelig sted som en kamp mellom de som ønsket å holde igjen mot makten til transnasjonale organisasjoner og overnasjonale forvaltningsnivåer (‘global ledelse’) og de som ønsket å være denne maktens lokale representanter. Tilsynelatende føler mange franskmenn at suvereniteten forsvunnet, i en form for begrenset suverenitet, og dette gjenspeiles også i det politiske spekteret. Av de elleve kandidatene i første runde, var det for eksempel ikke mindre enn åtte EU-kritiske.

President Hollande og hans sosialistparti (PS) – som alle sosialdemokrater, lojale tilhengere av Imperiet – hadde gjort seg uvalgbare for det store flertallet av befolkningen. Fra perspektivet av den hegemoniske ledelsen, var det haker ved tre av de fire gjenværende kandidatene som hadde en sjanse.

Den gaullistiske kandidaten Fillon uttrykte en reaksjonær høyrepolitikk, men formulerte en avvikende utenrikspolitikk. Fillon var så konservativ at han så en partner i Russland for å redde undertrykte kristne i Midtøsten. Med en personlig skandale (hans kone hadde en uklar jobb betalt av skattepenger), ble han utstøtt.

‘Suverenistene’ helt til høyre og venstre, henholdsvis Le Pen fra Front National og Mélenchons La France Insoumnise, var åpenbart uønsket uansett. Den populistiske høyreorienterte FN, med snevert sjåvinistisk synspunkt og anti-EU og pro-Russland, kunne neppe regne med særlig godkjenning. For ikke å nevne Mélenchon, som var virkelig venstreorientert i den søreuropeiske tradisjonen (som spanske Podemos og det greske Syriza).

La France Insoumnise betrakter EU som et ny liberalistisk prosjekt i strid med gjennomføringen av sosialpolitikk og kampen mot alle slags ulikheter. Dette er en korrekt analyse som merkverdigvis ikke synes å tenkes hos sentrum-venstre (og/eller «sosial-liberale»). Han ønsker også å forlate NATO, en meget alvorlig forbrytelse. Fremveksten av Mélenchon, som syntes å oppnå utmerkete valgresultat, og en formidabel kandidat for den andre runden, må ha framkalt sterke minner fra en nyere europeisk historie i maktsentrene.

Drømmekandidaten

Macron er standard fransk teknokrat. Han er mannen fra eliteskoler, som kommer fra finanssektoren og dermed nesten automatisk er tilhenger modellen kjent som The Washington Consensus (den multilaterale nyliberalismen) og dens europeiske rollemodell, EU. Han var rådgiver for Sosialistene og Hollande, og til og med finansminister. Til slutt skiltes de veier. En Marche, et parti etablert i fjor, har et navn som høres svært hult ut, men inneholder – som Sosialistpartiet – en dagsorden stappfull av dagens nyliberale orden.

Ifølge Macron startet han en bevegelse, en bevegelse som ingen på grasrota i Frankrike hadde bedt om. Dette er klassisk eksempel på et såkalt kaderparti, en valgmaskin som presenterer et «produkt» på markedet før valget, et produkt – program, kandidat – som er helt avskåret fra enhver base i befolkningen. Det nye partiet sikrer at Macrons image fjernes fra taperne i Sosialistpartiet, mens tilstrekkelig sosial tenkning gjenstår til å fange folk med vage progressive ideer i valgavlukket.

Macron er definitivt mannen som matcher hegemoniets ambisjoner. Obama var heller ikke redd for å anbefale Macron. Han «forsvarer liberale verdier», ifølge Obama. Men han representerer amerikanske interesser langt til høyre, og fascistiske verdier kan omfavnes like godt, som det vises for eksempel av den lugubre amerikanske Dype staten. Macron fikk trolig bare utilslørt amerikansk politiske støtte etter et vellykkede forsøk fra CIA på å få fatt i hans partihemmeligheter. I alle fall ble alle franske presidentkandidaters innvoller gransket i 2012, ifølge WikiLeaks.

Ikke uventet kom det åpenlyse uttrykk for støtte fra sentrum av europeisk makt. Både Frau Merkel og hennes sekundant Schäuble, hevdet Macron var Frankrikes og EUs frelser. Toute l’Europe kom med et lettelsens sukk da ‘deres’ kandidat offisielt hadde seiret. Det var klart at Macrons maktbase var i Brussel og Washington, ikke i Lille eller Lyon. Der var bare konsumentene de hadde et sårt behov for.

Den første runden: angrep

Før en jublende stemning kunne oversvømme medielandskapet, skjedde enda et par ting. De siste meningsmålingene ga et bilde av fire seriøse utfordrere i andre runde, hvor Fillon var noe redusert etter skandalen og Mélenchon fremadstormende.

Et par dager før hadde en terrorhandling skapt en anspent stemning Frankrike, etter at én, men trolig to væpnede menn skjøt på en væpnet politibil, en overvåkings-enhet.

En slik operasjon synes å være en direkte provokasjon beregnet på å skape en skuddveksling, en handling som stiller mange spørsmål.

Tidspunktet for angrepet, typen mål, den mulige deltagelsen av en annen skytter og det ganske hendige nylige funnet av en død mann med identitetspapirer og fortid som notorisk kriminell og i tillegg ‘jihadist’; Historien har mange påfallende detaljer. IS ville åpenbart ta på seg ansvaret, fordi ethvert angrep i Vest-Europa er reklame for dens slagplan. Dette er i seg selv lite overbevisende.

Med hvis man har et bilde av metodikken i stay-behind terror i tankene, kan man også tenke seg et annet scenario. Udåder er ikke nødvendigvis hva de synes å være, spesielt i valgår – helt klart en av Gladios spesialiteter. La oss bare si at denne saken har høyt Lee Harvey Oswald-innhold. En identifiserbar patsy med de rette undergravende ideene, som jobber alene og er død.

Det tause liket av en skyteglad kriminell med en noe uklar bakgrunn som jihadist kan tjene som et dekke for en operasjon utført av en helt annen krets. En ‘spenningens strategi’ under valgkampen vil skyve engstelige velgere til establishmentets varme omfavnelse, vekk fra NATO-fiendtlige ekstremistiske rottefangerne som Mélenchon. Mer politi, flere soldater på gatene, mer EU og NATO.

Den andre runden: hacking

Etter at Fillon og Mélenchon hadde mistet oppslutning etter henholdsvis en mye kringkastet skandale og et bemerkelsesverdig angrep, var bare Macron og Le Pen på føttene i andre runde av valget. Én dag før franskmennene skulle fatte sin endelige avgjørelse, dukket det plutselig opp på nyhetene at kontorene til Macrons parti kan ha blitt hacket. Ifølge Le Monde, forsøkte disse cyber-angrepene tydelig å forstyrre det pågående valget.

Macrons apparat skyndte seg å få frem at mens 9 GB med data var stjålet, ville publiseringen uunngåelig inneholde falske dokumenter. Det var en utmerket strategi for skadereduksjon. Hvis dårlige ting kommer frem i lyset, kan det da direkte motvirkes ved skylde på såkalte falske dokumenter.

WikiLeaks var på den tiden opptatt med å etterforske hackingens autentisitet. Derfor rapporterte de at en slik konklusjon var for tidlig. Det var utenkelig, i henhold til varslergruppen, at Macrons apparat hadde klart å avgjøre saken før spesialistene i WikiLeaks.

Meget interessant, atter en gang. Tiden var for kort til at innholdet kunne påvirke valget, så den eneste nyheten som faktisk fikk gjennomslag var selve hackingen. Og nettopp det at operasjonen var enkel – med Macron, som Clinton, et troverdig offer for russisk innblanding – ble knyttet sammen med de virkelige lovbrytere for maksimal valgeffekt. Spesielt med tanke på Le Pens pro-russiske posisjon. Clintons kampanje pekte også direkte på russerne, the usual suspects.

Kort sagt, selv om det ikke kan gjennomføres valgkamp den siste dagen før valget ifølge fransk lov, ble det implisitt gjennomført en meget effektiv kampanje. Franske medier var svært hjelpsomme ved å kunngjøre en komplett mur av mediestillhet rundt alle vesentlige lekkasjer av innholdet av hackingen.

Underdanighet viste seg viktigere enn informasjon. Hvis den hackete informasjonen viser seg å inneholde ting som gjør at Macron ikke kan tas i ed, vil de franske mediene ha bevisst medvirker i forakt for den franske befolkningen. Dette er tilstanden av vestlig demokrati i spente tider.

Frankrike blir ‘anglifisert’

På det politiske plan, er det franske valget et godt eksempel på det styrte liberale demokratiet som opererer på grunnlag av begrenset suverenitet. Landet er under påvirkning av global styring – i dens mest grunnleggende form, Pax Americana – som i dag styrer politikken til et relativt begrenset antall valgmuligheter.

Det er valget mellom finans eller fascisme, eller mellom myk autoritativ nyliberalisme (kanskje paret med de pseudo-progressive verdiene av identitetspolitikk) og tradisjonell høyreautoritært styre. Mellom liberale VVD og PVV/Gert Wilders, mellom Trump og Clinton og også mellom Macron og Le Pen.

Du kan til og med si at fransk politikk nesten har blitt en kopi av amerikanske valg. Frankrike er på lang vei anglifisert. Eller egentlig, får Frankrike endelig en form som de har blitt pålagt under press fra den nyliberale hegemoniet. For et land som alltid i større eller mindre grad har stått imot det anglosaksiske hegemoniet, er dette faktisk i seg selv en overraskende konklusjon.

Men det er kanskje mer bak det. Selvfølgelig finnes det konspirasjonsteorier som må bedømmes negativt, fordi de i hovedsak er bygget på patologiske former for kynisme, kunstferdige forvrengninger og selektiv bruk av halvsannheter. Men det er også konspirasjonsteorier rett og slett fordi det finnes konspirasjoner. USA har vist dette utallige ganger før, også i Vest-Europa.

Vi kan tenke oss en hypper-ambisiøs politiker som ved hjelp av sine betydelige kontakter skaper et lunt sted for seg selv i sentrum av det politiske landskapet og derfor er spesielt sannsynlig å vinne presidentvalget. Dette må sikkert være utgangspunktet. Et neste skritt vil være å inkludere effekter av globale styringsstrukturer: press fra EU-markedskapitalismen, Frankrikes posisjon i den hegemoniske verdensorden. Dette bestemmer også forutsetningene i det politiske landskapet, og hvem som den har den beste oddsen.

Spekulasjon

Det siste trinnet består da i å fargelegge innenfor strekene, hva er påvirkningen fra disse sosiale kreftene? Men er det bare et institusjonelt rammeverk og direkte økonomisk-, organisatorisk- og personell-støtte? Eller er det mer? Kanskje skjedde det hemmelige aksjoner for å påvirke? Til tross for den store graden av spekulasjon, er det absolutt ting som taler for eksistensen av en ‘Plan Bleu 2.0″, spesielt nå som den kalde krigen 2.0 med Russland (og Kina) fortsetter, og innsatsen i spillet er høyt.

Tidspunktet da Filon-skandalen ble lekket, tidspunktet for hackingen; det er nesten sikkert at det pågår en bevisst manipulasjon her, hvor i sistnevnte tilfelle det ganske sannsynligvis skjedde med amerikansk støtte. Når det gjelder angrepet er det flere åpne muligheter. En gal jihadist er mulig, men stanken av en Gladio-lignende operasjon er ganske påfallende. Gitt nyere historie, er det ikke utenkelig at USA, NATO og enkelte deler av europeisk politikk konspirere i legitime, men også i mindre legitime operasjoner. Det finnes ikke håndfaste bevis. Men granskning starter alltid med en velbegrunnet mistanke.


Hector Reban er nederlandsk blogger og journalist. «Som en frihetlig sosialistisk type har jeg en naturlig allergi mot hykleri, maktmisbruk og svindel (ja, Putin også). Derav min spesielle interesse for (internasjonal) politikk, media og propaganda. Det tar tid og krefter å reelt informere seg. Men husk: Bare døde fisk svømmer med strømmen.» Artikkelen er hentet fra Ravage Webzine 11/5/2017: «zijn-de-franse-verkiezingen-gemanipuleerd»

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s