Syrias lange kamp mot Wall Street

 

Av Stephen Gowans

En dag før boken min «Washingtons lange krig mot Syria» ble sendt til trykkeriet, leste jeg et kort essay av en bemerkelsesverdig landsmann, kanadieren Norman Bethune. Essayet hadde tittelen ‘Sår’. Bethune var en dyktig og banebrytende kirurg som var i ledelsen av kampen for folkehelse i Canada. Men han er hovedsakelig kjent for å ha deltatt i to kriger på slutten av 1930-tallet: Den spanske borgerkrigen og den 2. kinesisk-japanske krigen. I den andre kinesisk-japanske krigen reiste Bethune som frontkirurg sammen med Maos styrker, i motstanden mot det japanske forsøket på å kolonisere Kina.

Bethune skrev essayet i Kina. Det var en meditasjon over årsakene til krigen han var innviklet i, som produserte sårene han hver dag ble bedt operere på.

Bethune i Kina på 1930-tallet

Da jeg leste Bethunes essay, slo det meg at det han sa med svært få ord, var det jeg hadde prøvd å si i en hel bok. Så jeg spurte raskt utgiveren min om han kunne inkludere et kort sitat fra Sår som bokens forord. Det var helt greit. Forordet sier:

Er aggresjons-kriger, kriger for erobring av kolonier … bare forretninger? Ja, det virker slik, uansett hvor mye som utøvere av slike nasjonale forbrytelser forsøker å skjule sin sanne hensikt under ord av høye abstraksjoner og idealer. [1]

Tanken om at aggresjonskriger, kriger for erobring av kolonier, er motivert av store selskapers fortjeneste, slår mange som litt for enkel. Men når du fjerner de flotte abstraksjonene og idealene som Washington påberoper seg for å rettferdiggjøre aggresjons-krigene, gjenstår et åpenbart spørsmål: Hvis grunnene Washington nevner for å rettferdiggjøre sine kriger er løgn, hva er da de virkelige grunnene?

I sin bok Mot en ny kald krig: Amerikanske utenrikspolitikk fra Vietnam til Reagan, hevder Noam Chomsky:

Hvis vi skal håpe å forstå noe om utenrikspolitikken til hvilken som helst stat, er det en god idé å begynne med å undersøke den innenlandske sosiale strukturen. Hvem bestemmer utenrikspolitikken? Hvilke interesser representerer disse menneskene? Hva er den innenlandske kilden til deres makt? Det er en rimelig å anta at politikken som utvikles, vil gjenspeile de særinteressene til de som lager den. [2]

I en artikkel publisert i går i The New York Times avslører reporter Kate Kelly at nesten 300 toppledere i næringslivet har besøkt Det hvite hus i løpet av presidentens første 100 dager, i gjennomsnitt tre om dagen. [3] Det gir en anelse om hvem som påvirker retningen av offentlig politikk i USA.

Her er en annet faktum: Etter å ha undersøkt over 1700 politiske spørsmål, konkluderte de politiske forskerne Martin Gilens og Benjamin Page med at «økonomiske eliter og organiserte grupper som representerer næringslivsinteresser har stor innvirkning på regjeringens politikk, mens gjennomsnittlige borgere og grupper med massebaserte interesser har liten eller ingen uavhengig påvirkning.»[4] Fyrstene innen finans og industri som har hatt tilgang til Det hvite hus i Trumps første 100 dager, inkluderer multimilliardær Stephen Schwarzman, leder av det gigantiske investeringsselskapet Blackstone; nesten-milliardær (i dollar) Jack Welch, tidligere leder og daglig leder av General Electric; milliardær Jamie Dimon, leder av banken JPMorgan Chase; multimillionær Larry Fink, leder av BlackRock, verdens største pengeforvaltningselskap; milliardær Eric Schmidt, leder av Googles morselskap Alphabet; multimillionær Andrew Liveris, leder av Dow Chemical; Roy Harvey, konsernsjef i Alcoa. [5] Listen fortsetter.

Lobbyvirksomheten drives ikke bare direkte mot administrasjonen av bedriftslederen, men ting har blitt gjort for å systematisere deres innflytelse. Schwarzman, skriver New York Times, «rekrutterte en rekke bedriftsledere, økonomer og planleggere til presidentens strategiske og politiske forum, som regelmessig møtes i Det hvite hus og har vist seg det viktigste rådet utenfra.» [ 6]

Bethune er faktisk fortsatt allment kjent i Kina. Her en poster fra 1970-tallet.

I tillegg til næringslivstitanene, som har direkte tilgang til presidenten, har Trump utnevn milliardærer og mangemillionærer til viktige stillinger i sin administrasjon. Disse har formuer fra forretningsverdenen. En rekke av hans topprådgivere hadde karrierer i den krøsus-rike investeringsbanken Goldman Sachs, kjent på Wall Street som «Government Sachs» for sin suksess i plassere sine toppledere i regjerende stillinger i USA. [7]

Goldman Sachs sine bånd til Det hvite hus (og til aspirerende presidenter) går tilbake til Clinton-paret, om ikke tidligere. Som president, utnevnte Bill Clinton Goldmans visedirektør Robert Rubin til stillingen som finansminister. (Den nåværende finansministeren, Steven Mnuchin, hadde en 17 år lang karriere hos Goldman, der han steg gradene til stillingen til firmaets informasjonsdirektør.) Goldman-sjef og administrerende direktør, Lloyd Blankfein, samlet inn midler til Hillary Clintons første forsøk på å bli president, og betalte også Clinton 675,000 dollar for å holde tre taler på møter arrangert av Goldman etter at hun forlot utenriksdepartementet. Blankfein var en av gjestene på Clintons 64-årsdag. (Blankfeins forgjenger som Goldmans øverste leder var Henry Paulson, som var finansminister i George W. Bush-administrasjonen.) «I mer enn 20 år», observerte The New York Times, «forsynte Goldman Clinton-paret med noen av deres mest innflytelsesrike rådgivere, millioner av dollar i kampanjebidrag og honorat for taler, og økonomisk støtte til familiefondets veldedige programmer.»[8]

Obama-administrasjonen var ikke mindre fanget av Wall Street. Seksten medlemmer av den tidligere presidentens administrasjon var medlemmer av Wall Streets utenrikspolitiske tankesmie Rådet for utenriksrelasjoner (Council of Foreign Relations). Medlemmene inkluderte sikkerhetsrådgiverne James Jones, Thomas Donilon og Susan Rice, forsvarsministrene Robert Gates, Chuck Hagel og Ashton Carter, og CIA-sjef David Petraeus.

Medlemmene av tankesmia inkluderer også de fleste lederne av finans- og industrinæringene som har hatt god tilgang til Det hvite hus siden begynnelsen av året. Tankesmia er den største sammenkoblingen mellom Wall Street og amerikanske administrasjoner. Den kombinerer giganter fra USAs finansverden, banker og industri med forskere, militære offiserer og ambisiøse politikere, for å drøfte spørsmål om amerikansk utenrikspolitikk. Per 2016, har over 70 medlemmer hatt viktige stillinger i administrasjonen, og var vanligvis medlemmer av rådet før de ble utnevnt eller valgt til disse stillingene. Dette inkludert 10 sikkerhetsrådgivere, 9 amerikanske ambassadører til De forente nasjoner, 8 utenriksministre, 8 forsvarsministre, 8 CIA-sjefer, 4 ledere for generalstaben, 3 presidenter for Verdensbanken og 2 presidenter i USA.

Bethune på frimerker i Canada

Gitt at Wall Street sine tentakler når overalt i Washington, er det ikke overraskende at påfølgende amerikanske administrasjoner har vært fiendtlige mot den syriske regjeringen. Siden 1963, har Syria vært styrt av selve motsetningen til de verdensdominerende finansfolkene og industriherrene som hersker i Washington; Syria har vært styrt av folk som kaller seg (og kalles foraktelig i Washington) sosialister.

I over et halvt århundre har Syria blitt styrt av det Ba’ath-arabiske sosialistpartiet, som styres av partiets motto om enhet (i den arabiske verden), frihet (fra vestlig dominans) og sosialisme (i motsetning til Washingtons foretrukne styringsett, med fritt næringsliv, frie markeder og frihandel.) Partiet styrte utformingen av Syrias grunnlover, som sier at statlig eierskap skal dominere økonomien og en betydelig rolle for styresmaktene i ledelsen av økonomien – det vil si sosialisme.

Ba’ath-arabiske sosialister har blitt sett i Washington som «arabiske kommunister» [9] og staten de leder som et «sosialistisk Syria». [10]

Faktisk har Washington og Wall Street lenge klaget over at Damaskus har nektet å fullstendig integrere seg i den USA- ledete, nyliberale økonomisk verdensordenen, og over «ideologene» i den syriske regjeringen som nekter å motbevise sin iver for sosialisme.

Wall Street Journal og tankesmia Heritage Foundation sin indeks over økonomisk frihet er stappfull med klager på den syriske regjeringens økonomiske politikk. Dette inkluderer subsidier til lokale bedrifter, tollbarrierer, statseide foretak og restriksjoner på utenlandske investeringer. Disse retningslinjene er utformet for å overvinne skadene fra underutviklingen påtvunget den arabiske verden av kolonialisme, mens de sterkt begrenser amerikanske investeringer og handelsmuligheter. De er derfor virkelig hatet i det profittsultne Washington, som ivrer etter frihandel.

Den amerikanske regjeringen er – som to tyske filosofer en gang beskrev regjeringer i forretningsdrevne samfunn – en komité for styring av felles saker for landets bedriftseiere. Dette unnslapp ikke oppmerksomheten til den nåværende syriske presidenten, Bashar al-Assad. I et intervju den 27 april 2017 med Telesur, beskrev Assad amerikansk utenrikspolitikk som bestemt av amerikanske finansinstitusjoner og «de store våpen- og oljeselskapene», samt «etterretnings-etatene» og «Pentagon»:

Den amerikanske presidenten bare gjennomfører disse retningslinjene, og beviset er at når Trump forsøkte å bevege seg i en annen retning, under og etter valgkampen, kunne han ikke det. Han ble brutalt angrepet. Som vi har sett i den siste ukene, forandret han sin retorikk helt, og underkastet seg betingelsene fra ‘Den dype amerikanske staten’ eller ‘Det dype amerikanske regimet’. Derfor er det urealistisk og fullstendig bortkastet tid å vurdere den amerikanske presidentens utenrikspolitikk, for han kan si én ting; men han gjør til slutt hva disse institusjonene dikterer for ham. Dette er ikke nytt. Dette har vært skjedd i amerikansk politikk i flere tiår. [11] (Les hele intervjuet på norsk her, anbefalt)

Bethune fordømte den samme klassen som regjerer i Washington som en fiende av menneskeheten. Etter hans syn, i jakten på fortjeneste starter denne klassen krigene som skaper sårene som han og alle andre frontkirurger blir bedt om å lappe sammen. Hvordan ser medlemmene av denne klassen ut, disse menneskehetens fiender, lurte han på.

Har de et tegn i pannen, slik at de kan bli oppdaget, unngått og fordømt som kriminelle? Nei. Tvert imot. De er de respektable. De er hedret. De kaller seg, og kalles, ærverdige herrer. … De er samfunnets støtter, menighetens, statens. De støtter privat og offentlig veldedighet fra overskuddet av sin rikdom. De sponser stiftelser. I sitt private liv er de hyggelige og hensynsfulle. …. Men det er et tegn som disse herrene kan oppdages på. Hvis du truer med en reduksjon [i fortjenesten deres], våkner dyret i dem med et knurr. De blir hensynsløse som villmenn, brutale som rabiate menn, ubarmhjertige som bødler. [12]

Muammar Gaddafi var inspirert av de samme Ba’ath-arabiske sosialistiske målene om enhet, frihet og sosialisme som styrer den syriske staten. Ett år etter at han styret med bruk av vold av islamister støttet av NATO (kanadiske kamppiloter spøkte at de var al-Qaidas luftstyrke), avslørte The Wall Street Journal at vestlige oljeselskaper hadde drevet lobbyvirksomhet for at Gaddafi skulle styrtes, fordi han satte for harde betingelser og insisterte på at libyere skulle dra nytte av sine egne oljeressurser. [13] Gaddafi hadde i realiteten truet en reduksjon i oljeselskapenes fortjeneste, som vekket villdyret i respektable borgere og samfunnet støtter.

Bethune avsluttet sitt essay: «En organisasjon av det menneskelige samfunn som tillater [disse fiender av menneskeheten] å eksistere, må avskaffes.» [14]

Det overordnede temaet i boken min følger de samme linjene: Washingtons lange krig mot Syria kan bare forstås innenfor den rette sammenhengen, som er organisasjonen av det menneskelige samfunn. Der er økonomisk makt, drevet av sulten etter profitt, avgjørende for politisk makt – som tillater disse menneskehetens fiender å eksistere.

En siste tanke. Mange i Vesten har tatt til orde mot den syriske regjeringen og hevdet at det ikke er demokratisk eller engasjert i en kamp for demokrati. De argumenterer også for at det finnes et pro-demokratisk element i alliansen av forretnings-drevet amerikansk utenrikspolitikk; arabiske monarker som sender støtte til al-Qaida og IS-opprørerne; og de amerikansk-støttede geriljaene som er nært forbundet med, samarbeider på slagmarken med og bytter våpen med IS. Problemet er at ingen noen gang har vært i stand til å komme med det minste bevis på at et slikt element eksisterer. Det finnes heller ingen forkjempere av denne oppfatningen som er dristige nok til å hevde at dette hypotetiske elementet spiller noe som overhodet ligner en betydelig rolle i konflikten.

En mer nyansert oppfatning innebærer at det finnes en innfødt islamistisk bevegelse i Syria, som – mens den avviser demokrati som en menneskeskapt ideologi og søker en stat styrt av Koranen (islams hellige bok) og sunnaen (samling av den islamske profeten Mohammeds tanker og handlinger) – er fundamentalt demokratisk, i den grad den representerer flertallets ønsker. Denne oppfatningen har imidlertid av to stygge feil: (1) Det er ingen bevis for at flertallet av syrere ønsker islamistisk styre; Og (2) en betydelig del av den islamistiske motstanden mot den sekulære syriske regjeringen er av utenlandsk opprinnelse.

Selv om et oppriktig demokratisk del av opposisjonen eksisterte, betyr det ikke at støtten til den syriske regjeringen i dens forsøk på å få tilbake sin suverenitet mot det nykoloniale forsøket på å påtvinge sin vilje, er udemokratisk. Tvert imot:

Hvis vi er virkelig opptatt av demokratiet [burde vi bekymre oss for] demokratiseringen av internasjonale forbindelser. Hvis et land eller en gruppe land erklærer og bestemmer seg for at de har rett til å provosere fram en krig … uten autorisasjon fra Sikkerhetsrådet, utvikler de en teori der Vesten har rett til å utøve despotisme over resten av menneskeheten. Dette er åpen despotisme; USA og Vesten erklærer åpenbart at de har rett til å gripe inn i hvert hjørne av verden. Dette er despotisme. [Washington] sa allerede ved begynnelsen av århundret at Assad skulle styrtes. De sa at de skulle utføre et regimeskifte i Syria fordi Assad er imot Israel, imot Vesten, osv. Dette er despotisme, og de som kjemper mot slike despoter er de virkelige forsvarerne av demokratiet. [15]


Med vennlig tillatelse fra Stephen Gowans, som er en forfatter og politisk aktivist. Han bor i Ottawa i Canada


Fotnoter:

1. Norman Bethune, “Wounds,” in Roderick Stewart, The Mind of Norman Bethune, Fitzhenry & Whiteside, 2002, pp. 183-186.

2. http://www.kropfpolisci.com/foreign.policy.chomsky2

3. Kate Kelly, “Persuasive business leaders parade through White House,” The New York Times, April 29, 2017

4. Martin Gilens and Benjamin I. Page, “Testing Theories of American Politics: Elites, Interest Groups, and Average Citizens,” Perspectives on Politics, Fall, 2014

5. Kelly

6. Kelly

7. Julie Creswell and Ben White, “The Guys from ‘Government Sachs’,” The New York Times, October 19, 2008

8. Nicholas Confessore and Susanne Craig, “2008 crisis deepened the ties between Clintons and Goldman Sachs,” The New York Times, September 24, 2016

9. Robert Baer, Sleeping with the Devil: How Washington Sold Our Soul for Saudi Crude, Three Rivers Press, 2003, p. 123

10. Baer, p. 193

11. President al-Assad to Telesur: Stopping outside support to terrorists and reconciliation among Syrians are means to restore security to Syria,” SANA, April 27, 2017, http://sana.sy/en/?p=105108

12. Bethune

13. Benoit Faucon, “For big oil, the Libya opening that wasn’t”, The Wall Street Journal, May 4, 2012

14. Bethune

15. Attributed to Domenico Losurdo. I cannot find the original source, and therefore cannot vouchsafe that Losurdo is the author. All the same, the words are worthy of repeating, whether they are those of Losurdo or not.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s