Intervju med Sør-Koreas nye president: «Jeg vil gjøre alt som trengs for å hjelpe til med å skape fred på den koreanske halvøya»

Sørkoreas nye president sier at hans valg fullfører «stearinlys-revolusjonen.» Moon Jae-in, en menneskerettighets- og arbeidsrettsadvokat som ble voksen mens han protesterte mot autoritære militære regjeringer støttet av USA, ble president i Sør-Korea onsdag, etter et lynvalg som avviste 10 års høyrekonservativt styre.

Sør-Koreas nye president Moon jae-in (CC, Wikipedia)

Av Tim Shorrock

64 år gamle Moon tar over stillingen etter å ha sikret 41 prosent av et total antall stemmer på 32,8 millioner. Dette er langt foran hans nærmeste rival, den konservative Hong Joon-pyo, som endte opp med 24 prosent. Det var den største marginen i koreansk valghistorie, rapporterte nyhetsbyrået Yonhap.

«Jeg vil gjenopprette en regjering basert på prinsipper og rettferdighet,» fortalte Moon tirsdag kveld i en nasjonalt kringkastet tale fra Gwanghwamun-distriktet i Seoul, som er kjent for sine mange politiske protester. «Jeg vil være den stolte presidenten av en stolt nasjon.»

Etter å ha blitt tatt i ed i onsdag, vakte han oppsikt i landet med en rungende deklarasjon, der han krevde en ny utenrikspolitikk basert på forhandlinger og dialog. «Jeg vil gjøre alt som trengs for å hjelpe til med å skape fred på den koreanske halvøya,» inkludert å besøke Nord-Korea, fortalte Moon til nasjonalforsamlingen. I en vennlig gest til Washington, erklærte han også at han ville «ytterligere styrke alliansen mellom Sør-Korea og USA.»

Valget av Moon var det direkte resultatet av riksretten mot hans forgjenger, Park Geun-hye, som hadde omfavnet Washingtons harde linje mot Pyongyang. Hun ble avsatt etter at millioner av borgere som var sinte over korrupsjon, økonomisk dårlig forvaltning, maktmisbruk og den usikre fremtiden for koreansk ungdom,  strømmet ut gatene i Seoul og andre store byer. Det var en fredelig bevegelse som nå kalles ‘stearinlys-revolusjonen’.

I et eksklusivt intervju med meg etter et valgmøte i Gwangju søndag, sa Moon at valget av han, og bevegelsen som gikk forut, var høydepunktet i landets lange mars mot demokrati. «Vi har oppnådd mange bemerkelsesverdige prestasjoner,» sa han. «Men alle disse hendelsene kunne ikke fullføre den sivile revolusjonen. Nå har vi endelig gjort det gjennom stearinlys-bevegelsen. Dette er en bemerkelsesverdig prestasjon, som vi bør være stolte av.»

Moon er en tidligere menneskerettighets-advokat. Han trakk linjene i Sørkoreas demokratiske historie tilbake til 1960, da landets første [uvalgte] president, Syngman Rhee, ble styrtet. Han fortalte om høydepunktene de siste 30 årene: Demonstrasjonene utført av studenter og arbeidere i Pusan, hans hjemby, som førte til lønnmordet på landets første militære diktator, Park Chung-hee, i oktober 1979; Det blodige Gwangju-opprøret i mai 1980 mot unntakstilstanden pålagt av en annen general, Chun Doo-hwan; Og det koreanske folkets endelige forsøk på å oppnå demokrati og direkte presidentvalg i juni 1987.

«Når som helst demokratiet har gått inn i en krise, har det koreanske folket reist seg i raseri,» fortalte han meg. Faktisk var Moon en integrert del i bevegelsen. Som aktivist, ble han arrestert to ganger på 1970-tallet og 80-tallet for å ha protestert mot president Park Chung-hee (som var Park Geun-hyes far) og president Chun. Han ble senere arbeidsrettsadvokat, og representerte arbeidstakere som hadde problemer med å finne noen å tale deres sak. Moon er best kjent som stabssjef for Sør-Koreas siste progressive president, Roh Moo-hyun.

Protester i Sør-Korea mot rakett’forsvaret’ THAAD

Med Park i fengsel, tok Moons kampanje sikte på å fjerne Park Geun-hyes «gamle regime.» som han kalte det på søndag. Hans plattform og hans uttalelser i valgkampen utfordret nesten alle de politiske saker fra hennes Saenuri-parti, som splittet seg to fraksjoner etter riksretten.

Under valgkampen, forlangte Moon reformer av landets mektige konglomerater, eller chaebol, som dominerer økonomien; Et sterkere fokus på sysselsetting for ungdom gjennom nye næringer som alternativ energi; Og økt lønn og lengre ferie for arbeidstakere.

Jin Joo, en offentlig ansatt i Gwangju og aktiv i Sør-Koreas Grønne parti, sa at Moons kampanje også talte til velgere som var sinte over «den ekstreme situasjonen» i Sør-Korea, over Park-regeringens angrep på ytringsfrihet og politiske rettigheter. En meningsmåling noen uker før valget viste at 27,5 prosent av folket sa ‘rettferdighet’ var deres høyeste prioritet, over nasjonal sikkerhet eller økonomisk vekst, noterte The Korea Times.

Etterretningen har meget omfattende rett til overvåkning i Sør-Korea. For mye forståelse for Nord straffes fortsatt med fengsel.

Opinionen, sa Joo, var spesielt rasende over Park-regeringens manglende evne til å redde hundrevis av studenter og lærere som druknet i den tragiske ferjeulykken i Sewol i 2014. I tillegg, var de sinte over dens rolle i Baek Nam-gis død, en aktivist drept av politiet med vannkanon i en arbeiderdemonstrasjon i 2015. En annen faktor var Parks fengsling av arbeiderlederen Han Sang-gyun, som ble dømt til mange års fengsel for å organisere demonstrasjonen der Baek ble dødelig skadet.

«Med Moons valg, fikk vi vår neste president mye raskere enn forventet,» sa Joo. Den politiske atmosfæren skapt av stearinlys-protesten som førte til riksretten, la hun til, har gitt folk mulighet til å ta opp saker som «tidligere ingen snakket om», for eksempel LGBT og funksjonshemmedes rettigheter. (Dette fungerte imidlertid ikke alltid for Moon. For noen uker siden konfronterte en lesbisk aktivist Moon på et valgmøte etter at han i en tv-debatt sa at han «var imot» homoseksualitet.)

Men som Moon antydet i sin første tale, representerer valget også opinionens ønske om fred og forsoning i sitt delte land. Under presidenten Lee Myung-bak (2008-13) og Park, økte spenningen kraftig med Nord-Korea over dets program for kjernefysiske våpen og missiler. Situasjonen ble mer spent denne våren, da Nord testet flere missiler, noe som førte til trusler om et ‘forebyggende angrep’ fra Trump-administrasjonen. I april syntes USA og Nord å bevege seg mot krig. Men som jeg rapporterte da, forårsaket situasjonen langt mer bekymring i Washington enn i Sør-Korea.

For å lette spenningen, har Moon lovet en mer «åpen og humanitær» tilnærming som vil bli preget av en tilbakevending til «Solskinnspolitkken» under Sørkoreas to siste progressive presidenter, Kim Dae-jung (1998-2003) og Roh Moo-hyun (2003-08). I løpet av sine år i stillingen, strakk de hånden ut til Pyongyang med økonomiske prosjekter og kulturelle og politiske utvekslinger. I 2007 reiste Moon til Nord-Korea da Roh holdt et toppmøte med Kim Jong-il, far til Nordkoreas nåværende diktator, Kim Jong-un.

På et valgmøte i Gwangju på søndag, sa Moon at han ville «heve stemmen min kraftig» for å plassere Sør-Korea i ledelsen av en mulig avtale med Nord-Korea. Han lovet også å reforhandle en avtale som Trump-administrasjonen inngikk med Park Geun-hye om å utplassere anti-missilsystemet Terminal High Altitude Area Defense, kjent som THAAD, i Sør-Korea.

Men i  forrige måned utplasserte Pentagon systemet uten å vente på valget. Dette fikk Moon til å kritisere utplasseringen som et fait accompli og gjorde mange sørkoreanere rasende. De var motstandere av THAAD og fortsetter å demonstrere mot det. Fordi hans politikk mot Nord-Korea synes å være i strid med den mer konfronterende tilnærmingen brukt av Trump-administrasjonen, framstilte amerikanske medier valget av Moon som en stor utfordring for USA.

Valget av Moon «åpner en mulig splid med USA over Nords atomprogram», spådde David Sanger fra The New York Times onsdag. Like etter at valgresultatene ble kunngjort, bekreftet Josh Rogin, en av hans kollegaer i Washington Post og hos CNN, at «Sør-Korea valgte akkurat en anti-amerikansk president.»

I ukene fram til valget, gjorde tidligere og nåværende amerikanske embetsmenn det kjent at de var misfornøyd med Moons potensielle politikk. «Vi er på vei mot alvorlige problemer,» fortalte en tidligere amerikanske diplomat til Donald Kirk, en veteranreporter i Seoul, og la til at et sammenstøt er «uunngåelig».

I hans intervju med meg var Moon meget klar på at hans mer forsonende tilnærming mot Pyongyang ville være til fordel for USA. «Å løse det nordkoreanske atomproblemet er i begges interesse,» sa han. «Hvis Sør-Korea inntar en aktiv rolle, ville det være nyttig for USA og ville avlaste USAs byrde.»

Snarere enn å skylde på president Trump for de siste spenningene, så har mange koreanere, ifølge Moon, anklaget den forrige regjeringen for å ha sviktet. «Forholdet mellom Nord-Korea og USA har blitt verre og verre fordi Sør-Korea ikke har utført sin rolle godt nok,» sa han.

Spurt om amerikanske kritikere som tror at hans tilnærming er problematisk, reagerte Moon meget sterkt, «Jeg er ikke enig.» Han uttrykte troen på at Trump «også ville sympatisere med ideen min og forstå meg om dette problemet.»

Daniel Pinkston, en Seoul-basert militæranalytiker som har studert Nord-Korea i flere tiår, sa at Moons amerikanske kritikere burde «puste dypt ut og se hva som skjer.» I et telefonintervju sa Pinkston at et sammenstøt mellom USA og Sør-Korea var mulig delvis fordi Trumps team for nasjonal sikkerhet er så uorganisert. Toppstillinger i Asia-politikken forblir ubesatte. «Vi har ikke engang en ambassadør her,» sa han. «Koreanerne må forstå at perioden med Trump som president er unormal.»

Samtidig tilføyde Pinkston at Moons regjering kan hindres av sanksjoner mot Nord-Korea godkjent av USA og FN, med sikte på å tvinge Pyongyang til å gi opp sitt atomprogram. Som et eksempel, pekte han på et nylig forslag fra Moon for Sør-Korea å byttehandle ris for sjeldne jordarter fra Nord som en måte å løse Pyongyangs mangel på ris og samtidig la sørkoreanske selskaper kjøpe sjeldne mineraler til en billig penge. Noen kritikere har sagt at dette kan bryte FNs sanksjoner, et problem som Moon må komme seg forbi.

Suksessen av Moons politikk vil også avhenge av Nordkoreas vilje til å gjengjelde tilbud fra Sør, sier Pinkston. «Vil det komme en splid? Alt avhenger av hvordan det håndteres,» sa han.

Uansett er Moon meget oppmerksom på smerten fra delingen av Koreas og USAs rolle i krigen. I desember 1950, flyktet familien hans fra Nord-Korea, i den første fasen av Koreakrigen, med en gruppe på 14.000 flyktninger som ble brakt til Sør i en flotilje organisert av USAs marine og handelsflåte. Moon, som ble født i 1953, skrev positivt om amerikanerne som hjalp hans familie, i hans selvbiografi, From Destiny to Hope.

Disse opplevelsene får angrepene på Moon fra høyresiden som en «nordkoreansk sympatisør» til å høres like latterlig ut som anklagene fra amerikanske forståsegpåere om at han er «anti-amerikansk». Men hvis han ønsket åpenlyst kritisere USA, nektet han antydningen min da jeg spurte han om hans tanker om Gwangju-opprøret.

I valgmøtene hans her i Gwangju, hørte jeg Moon si han ville respektere oppstandens ånd når han ble president. Men i 1980, minnet jeg ham om, nektet USA å støtte Gwangjus demokratiske ønsker og i stedet godkjente utplasseringen av koreanske soldater. som var  under felles amerikansk-sørkoreansk kommando, for å slå ned oppstanden. Tror han amerikanske styresmakter bør be om unnskyldning?

Jeg ble overrasket over Moons svar. Først tilbød han sin «dype takk» for min rapportering om Gwangju, som han sa «avslørte fakta og sannhet for verden.» Det var viktig, la han til, for på den tiden var «Sør-Korea under et diktatur og den koreanske pressen ble kontrollert.»

Når det gjaldt USA, sa han med nøye overveide ord: «Vi forventet en mer aktiv amerikansk rolle [på Gwangju-tiden]. Men siden da har vi vunnet nok styrke til å oppnå demokrati på egen hånd. Så jeg tror ikke vi må være bundet av fortiden eller bry oss om [en unnskyldning] for den amerikanske rollen. Det spiller ingen rolle, fordi vi har gått videre og etablert demokrati på egen hånd.»

Ikke alle her vil være enig med Moon om dette problemet. Men det er vanskelig å tenke på en bedre måte å fortelle verden at et nytt Sør-Korea har dukket opp og er klar til å finne sin rette plass i solen.


Tim Shorrock er forfatter og kommentator med spesialfelt amerikansk utenrikspolitikk, amerikansk nasjonal sikkerhetspolitkk og etterretning, og østasiatisk politikk, særlig Japan og Sør-Korea, der han vokste opp. Hentet fra The Nation 11/5/17, artikkelen «South Korea’s New President Says His Election Completes the ‘Candlelight Revolution»

Advertisements

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s