Intervju med Michael Hudson om Hellas: ‘økonomi er den nye formen for krigføring’

 

Sharmini Peries intervjuer økonomen Michael Hudson.

Sharmini Peries: Den europeiske kommisjonen kunngjorde den 2. mai at det var oppnådd enighet om en avtale om reformer av greske pensjoner og inntektsskatt. Avtalen baner vei for videre diskusjoner om en gjeldsløsning for Hellas. EU-kommisjonen beskrev dette som gode nyheter for Hellas. Den greske regjeringen beskrev situasjonen med lignende ord. Imidlertid er det lite oppmerksomhet om hvordan brede lag av den greske befolkningen opplever konsekvensene av troikaens politikk. Den 1. mai, markerte tusenvis av grekere arbeidernes internasjonale kampdag med protester mot nøysomhetspolitikken. En av demonstrantene, en 32-årig advokat, oppsummerte kanskje stemningen best da han sa …

«Den nåværende greske regjeringen, som alle før den, har iverksatt tiltak som bare har ett mål, knusingen av arbeiderne, arbeiderklassen og alle som jobber og sliter. Vi kjemper for overlevelsen av de fattigste, som trenger hjelp mest.»

For å diskutere de siste forhandlingene mellom Hellas og Troikaen, (som består av Den europeiske sentralbanken, EU og IMF), skal vi snakke med Michael Hudson. Michael er en anerkjent professor i økonomi ved University of Missouri i Kansas City. Han er forfatter av mange bøker, blant annet: “Killing the Host: How Financial Parasites and Debt Bondage the Global Economy” og senest «J is for Junk Economics: A Survivor’s Guide to Economic Vocabulary in the Age of Deception” …. Michael, la oss begynne med det som forhandles om for øyeblikket.

Michael Hudson: Jeg ville ikke kalle det forhandlinger. Hellas blir bare diktert til. Det er ingen forhandlinger i det hele tatt. Det har blitt sagt at økonomien har krympet med så mye som 20%, men må krympe ytterligere 5%, noe som gjør det enda verre enn depresjonen [på 1930-tallet]. Lønningene har falt, og må kuttes med ytterligere 10%. Pensjonene må reduseres. Sannsynligvis vil 5 til 10% av befolkningen i arbeidsfør alder måtte emmigrere.

Hensikten er å kutte de innenlandske skatteinntektene (ikke øke dem), fordi arbeidskraft ikke kommer til å betale skatt og bedrifter legger ned. Så vi må anta at den bevisste hensikten er å senke styresmaktenes inntekter med så mye at Hellas ville måtte selge enda mer av sine offentlige eiendeler til utenlandske kreditorer. I utgangspunktet er dette et ran [smash and grab], og statminister Tsipras sin rolle er ikke å representere grekerne, fordi troikaen har sagt, «valget spiller ingen rolle. Det spiller ingen rolle hva folket stemmer for. Enten gjør du det vi sier, eller så kommer vi til å knuse banksystemet ditt.» Tsipras sin jobb er å si,» Ja, jeg skal gjøre som dere vil. Jeg ønsker å beholde makten i stedet for å tape i et valg.»

Sharmini Peries: Ok. Michael, du viet nesten tre kapitler i boken «Killing the Host» til hvordan Pengefondets økonomer faktisk visste at Hellas ikke vil være i stand til å betale tilbake sin utenlandsgjeld, men likevel ga disse store lånene til Hellas. Det begynner å høres ut som svindelen der de lånte folk penger til å kjøpe hus selv om de visste at de ikke kunne betale tilbake. Er dette noe lignende?

Michael Hudson: Det grunnleggende prinsippet er faktisk det samme. Hvis en kreditor gir et lån til et land eller en boligkjøper og samtidig vet at det ikke finnes noen måte denne personen kan betale tilbake på; hvem skal ha ansvaret for dette? Skal uansvarlige långiveren eller den uansvarlige låntakeren måtte betale, eller skal det greske folk betale?

Pengefondets økonomer sa at Hellas ikke kan betale, og i følge Pengefondets egne regler, er det ikke lov til å gi lån til land som ikke har mulighet til å tilbakebetale i overskuelig fremtid. Den daværende leder av fondet, Dominique Strauss-Kahn, introduserte en ny regel – regelen om «systemiske problemer». Den sa at hvis Hellas ikke betaler tilbake, vil dette føre til problemer for det økonomiske systemet – definert som de internasjonale bankene, obligasjonseierne og EUs budsjett – og da kan IMF likevel innvilge lånet.

Dette stiller et spørsmål om folkeretten. Hvis problemet er systemisk, ikke gresk, og hvis det er systemet som blir reddet, hvorfor skal greske arbeidere demontere sin økonomi? Hvorfor skal Hellas, en suveren nasjon, demontere sin økonomi for å redde et banksystem som garantert vil fortsette å forårsake mer og mer nøysomhet og garantert gjøre eurosonen til en økonomisk ørken? Hvorfor skal Hellas klandres for de feilstrukturerte europeiske reglene? Dette er det moralske prinsippet som står på spill.

Sharmini Peries: Michael, The New York Times har nylig publisert en artikkel med tittelen «IMF usikker om å innvilge ny redningspakke for Hellas.» Den beskriver i hovedsak IMF som sympatisk innstilt til Hellas, til tross for det faktum, som du sa, at det visste landet ikke var i stand til betale tilbake pengene da det først lånte dem fra troikaen. Akkurat nå høres Pengefondet rasjonelt og gjennomtenkt ut om det greske folket. Er dette tilfelle?

Michael Hudson: Vel, Yanis Varoufakis, finansminister i Syriza-regjeringen, sa at hver gang han snakket med IMFs Christine Lagarde og andre for to år siden, var de sympatisk innstilt. De sa: «Jeg er veldig lei meg for at vi må ødelegge økonomien din. Jeg føler smerten din, men vi kommer faktisk til å ødelegge økonomien din. Det er ingenting vi kan gjøre med det. Vi følger kun ordrer.» Ordrene kom fra Wall Street, fra eurosonen og fra investorer som kjøpte eller garanterte greske obligasjoner.

Å være sympatisk, å føle deres smerte, betyr egentlig ingenting hvis IMF sier: «Vi vet at det er en katastrofe. Vi kommer til å rævkjøre dere uansett, fordi det er vår jobb. Vi er jo IMF. Vår jobb er å tvinge gjennom nøysomhet. Vår jobb er å krympe økonomier, ikke hjelpe dem til å vokse. Vår valgkrets er obligasjonseierne og bankene.»

Noen kommer til å lide. Skal det være de rike milliardærene og bankfolkene, eller skal det være de greske arbeidstakere? Vel, de greske arbeiderne er ikke i IMFs valgkrets. Fondet sier: «Vi føler smerten, men vi vil heller at du lider enn de i vår valgkrets.»

Så det du leser er rett og slett den vanlige hykleriet, som later som om IMF virkelig har dårlig samvittighet for hva det gjør. Hvis økonomene følte dårlig samvittighet, ville de ha gjort hva IMFs europeiske ansatte gjorde for noen år siden, etter det første lånet: De trakk seg i protest. De skrev om det og gikk ut offentlig og sa, «Dette systemet er korrupt. IMF jobber for bankfolkene mot medlemslandenes interesser.» Hvis de ikke gjør det, føler de egentlig ikke sympati i det hele tatt. De er bare hyklerske.

Sharmini Peries: Ok. Jeg vet at Europakommisjonen viser fram Hellas som et eksempel for å advare andre medlemsland i utkanten av Europa, slik at de ikke vil misligholde sine lån. Kan du forklare meg hvorfor Hellas vises fram som et eksempel?

Michael Hudson: Det blir statuert et eksempel, av samme grunn USA gikk inn i Libya og bombet Syria: Det er å vise at vi kan ødelegge deg hvis du ikke gjør det vi sier. Hvis Spania eller Italia eller Portugal forsøker å ikke betale sin gjeld, vil de møte samme skjebne. Banksystemet vil bli ødelagt, og deres valutasystem vil bli ødelagt.

Det grunnleggende prinsippet her er at økonomi er den nye form for krigføring. Du kan nå ødelegge et lands økonomi ikke bare ved å invadere det. Du trenger ikke engang å bombe det, som du har gjort i Midtøsten. Alt du trenger å gjøre er å trekke tilbake all kreditt til banksystemet, isolere det økonomisk fra å betale tilbake til utlandet, slik at du i hovedsak pålegger sanksjoner mot det. Dermed behandler de Hellas som om de har behandlet Iran eller andre land.

«Vi makt over deres liv og død.» Eksempelets makt er ikke bare å stoppe Hellas, men å stoppe landene fra å gjøre det som Marine Le Pen prøver å gjøre i Frankrike: trekke seg fra eurosonen.

Klassekampen er tilbake med full styrke – finansverdenens klassekamp mot arbeidskraft. De tvinger gjennom nøysomhet og redusert levestandard, senker lønningene og reduserer sosiale utgifter. Dette viser hvem som er vinneren i denne økonomiske krigen som pågår.

Sharmini Peries: Så hvorfor støtter den greske befolkningen fortsatt Syriza til tross for alt dette? Jeg mener, de har bokstavelig talt mistet det sosiale sikkerhetsnettet, ingen sosial sikkerhet, men Syriza-regjeringen fortsetter å bli støttet, valgt i folkeavstemninger, og de ser ut til å kunne beholde makten til tross for disse innstrammingstiltakene. Hvorfor skjer dette?

Michael Hudson: Vel, dette er den store tragedien. De støttet i utgangspunktet Syriza fordi partiet lovte ikke å overgi seg i denne økonomiske krigen. Det sa at det ville kjempe tilbake. Planen var å ikke betale gjelden, selv hvis dette ville føre til at Europa tvang Hellas ut av EU.

For å gjøre dette, ønsket Yanis Varoufakis og hans rådgivere, som James Galbraith, egentlig å si: «Hvis vi ikke skal betale gjelden, vil vi bli utvist fra eurosonen. Vi må ha vår egen valuta. Vi må ha vårt eget banksystem.» Men det tar nesten et år å etablere din egen fysiske valuta, dine egne midler for å omprogrammere minibanker slik at folk kan bruke dem og omprogrammere banksystemet.

Du trenger også en beredskapsplan for den tid når EU vil prøve å ødelegge de greske bankene, som i utgangspunktet har vært oligarkiets verktøy i Hellas. Regjeringen må overta disse bankene og nasjonalisere dem, og bruke dem til felles formål. Dessverre ga Tsipras aldri Varoufakis og hans ansatte klarsignal. I virkeligheten endte han med å utføre et forræderi etter folkeavstemningen for to år siden, som sa at man ikke skulle overgi seg. Det førte til at Varoufakis trakk seg fra regjeringen.

Tsipras bestemte seg for at han ønsket å bli gjenvalgt, og viste seg å være en vanlig politiker. Han innså at han måtte representere den invaderende makten og jobbe som marionett. Hans bakmenn er nå EU, Pengefondet og obligasjonseierne, ikke grekerne. Hva dette betyr, er at hvis det er valg i Hellas, kommer folk ikke til å stemme på ham igjen. Han vet det. Han prøver å forhindre et valg. Men senere i måneden kommer det greske parlamentet til å stemme over å redusere økonomien ytterligere og redusere pensjonene enda mer.

Hvis noen parlamentarikere forlater Tsipras Syriza-parti, vil det bli et nyvalg og han vil miste stillingen. Jeg vil ikke si miste makten, fordi han ikke har makt, bortsett fra å overgi seg til troikaen. Men han ville miste stillingen. Det vil sannsynligvis måtte dannes et nytt parti, hvis det skal være håp om å motstå de truslene som EU kommer med for å ødelegge den greske økonomien hvis grekerne ikke gir etter for nøysomheten og øker privatiseringen og selger enda mer eiendeler til obligasjonseierne.

Sharmini Peries: Til slutt, Michael, hvorfor fjernet den greske regjeringen muligheten for en ‘Grexit’ for å komme videre?

Michael Hudson: For å akseptere eurosonen. De bruker valutaen, men Hellas trenger sin egen valuta. Grunnen til at han sa seg enig i å forbli i eurosonen, var at han ikke hadde gjort noe forberedelser til å melde seg ut. Tenk deg om du er en stat i USA, og du vil melde deg ut: Du må ha din egen valuta. Du må ha ditt eget banksystem. Du må ha din egen grunnlov. Det skjedde ikke noe forsøk på å tenke gjennom hva deres politiske program var.

De var ikke forberedt, og har fortsatt ikke tatt skritt for å forberede seg på hva de gjør. De har ikke gjort noe forsøk på å rettferdiggjøre manglende betaling av gjelden i henhold til internasjonal lov: loven om odiøs gjeld (se sluttnote), eller gi en grunn til at de ikke kommer til å betale.

Den greske regjeringen har ikke sagt at ingen land bør være forpliktet til å se bort fra demokratiske avgjørelser, demontere sin offentlige sektor og gi opp sin suverenitet til fordel for obligasjonseierne. Ingen land bør være forpliktet til å betale utenlandske kreditorer dersom prisen for det er en krymping og selvødeleggelse av økonomien.

De har ikke oversatt dette politiske programmet [om å fortsette å] betale til hva dette betyr i praksis: å gi sin suverenitet til byråkratiet i Brussel, noe som betyr Den europeiske sentralbanken på vegne av dens obligasjonseiere.

Sluttnote: Odiøs gjeld ( eng. odious debt) er et begrep i folkeretten som betegner statslån som på grunn av dets bakgrunn ikke burde være lovlig eller forpliktende for etterfølgende regjeringer. Begrepet kan brukes i situasjoner hvor gjelden er opptatt av et regime som brukte lånene til formål som tydeligvis ikke var til befolkningens beste, slik som angrepskrig. I slike tilfeller kan det argumenteres med odiøs gæld – at gjelden tilhører regimet som opptok den og ikke den legitime staten som helhet. I den forbindelse kan det sammenlignes med kontrakter som er underskrevet under tvang.


Oversatt med noen små forandringer pga. muntlig stil.

Michael Hudson er forfatteren av Killing the Host.»Den eneste boka om økonomi det er verdt å lese», som noen har sagt. Hans ferskeste bok er J is for Junk Economics.

 

Advertisements

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s