Jean Bricmont om valget: medie-blitzkriegen fører til en opprørstrang

Til tross for den massive støtten fra media, establishmentet, næringslivslederne og akademikere, er valgresultatet for Emmanuel Macron ikke fantastisk, og en sterk opposisjon er i emning, sier Jean Bricmont.

Emmanuel Macron: Valgt til president med samme oppriktighet som reklame for vaskemiddel.

Fra RT

RT: Hvordan ser du de fem årene foran oss, der Emmanuel Macron nettopp har blitt valgt til republikkens president?

Jean Bricmont (JB): Det eneste vi kan kommentere akkurat nå, er måten han ble valgt på. Han ble valgt med overveldende støtte fra media i første og andre runde, med nesten fullstendig støtte fra establishmentet, næringslivslederne, intellektuelle, akademikere, etc. Rektorene ved universitetene sendte til og med brev til studenter for å be dem stemme på Emmanuel Macron. Dette gir et inntrykk av en stor mobilisering til støtte for Macron og bruddene på de demokratiske prinsippene. Mediene var veldig støttende. Vi ble utsatt for en medie-blitzkrieg.

Kan 62% bli sett på som en seier? Hvis vi vurderer de som unnlot å stemme, med tanke på blanke stemmer, ugyldige stemmer og stemmene for Le Pen, er det langt fra flertallet! Særlig hvis vi tenker på medie-vanviddet som rammet landet! Hvis dette er, som François Hollande sa, en folkeavstemning om Europa – og det stemmer, fordi det er sterk motsetning i Frankrike mellom globalistene (europavennene) og de som ønsker suverenitet; De som ønsker suverenitet har tapt et slag, men de har ikke tapt krigen.

RT: Hvordan skal vi tolke antallet av de som unnlot å stemme og de som stemte blankt, begge store grupper?

JB: Det var faktisk en rekke mennesker som oppfordret til å la være å stemme. Husk at den største boikotten av et valg i det tjuende århundre, i Frankrike, var i 1969. Det franske kommunistpartiet, som var svært mektig på den tiden, ba om en boikott, siden man måtte velge mellom [høyremannen] Georges Pompidou og [sentrumsorienterte] Alain Poher. I dette tilfellet, var oppfordringen til boikott et marginalt fenomen.

Det faktum at folk likevel avsto, viser at det har våknet en skeptisk holdning mot appellen til å stemme på Macron. Surrealistiske appeller, synes nå jeg. Angrepene mot Mélenchon som hverken ba om boikott eller blanke stemmer, var også surrealistiske.

Det ble konspirert [til hans fordel] på en utrolig måte! Jeg la merke til denne type ting i kampanjen i 2002, mot faren [Marine Le Pens far, Jean-Marie Le Pen]. Dette minner mer om Stalin-tiden. Jeg så det i 1991, i USA under den første Gulfkrigen, da en medie-blitzkrieg var et nytt fenomen. Alle mediene, hele befolkningen, alle universitetene ble mobilisert. Jeg så det samme i dette valget. Resultatet er kanksje spektakulært, men det er på grunn av at de utnyttet trusselen fra Le Pen på to forskjellige måter. På den ene siden, hevdet de hun kunne få et høyt resultat. På den annen side, hevder de at hennes seier ville føre til at fascismen tok makten. Ikke bare er Le Pen ikke en fascist, men i tillegg ville hun ikke være i stand til å regjere. Derfor er resultatene ikke spektakulære, og en sterk motstand forberedes.

RT: Hva er dine spådommer for parlamentsvalget i juni?

JB: Jeg er ikke spåmann. Jeg så hundrevis av meningsmålinger som sier at [Macron-støttegruppen] En Marche! har huket fatt i flertallet. Det er helt klart at denne bevegelsen vil resirkulere mange av sosialistene. Det vil sikkert skje en samling på nytt. Jeg har inntrykk av at republikanerne og sosialistene som nå er omdøpt til En Marche! igjen vil få mesteparten av setene i nasjonalforsamlingen. Valgene er relativt lokale, alle de lokale baronene er der, lokale tradisjoner spiller sin del og det vil igjen komme en mediekampanje for de to største partiene, særlig En Marche! Man vil fokusere på det faktum at fordi han ble valgt, vil han trenge et flertall. I tillegg kan den godt regjere alene eller sammen med resten av sosialistpartiet.

RT: Hva med [venstreorienterte] La France insoumise?

JB: Det er ikke så lovende. Medlemmene krangler med kommunistene, med De Grønne, etc. Det er ikke så enkelt. Jeg forventer ikke et bra valgresultat for La France Insoumise. Jeg tror at hvis det er et positivt aspekt i denne valgkampen, er det at den har vekket en viss opprørstrang hos alle de som nektet å stemme på Macron for å ‘demme opp’ for Le Pen, som nektet å følge ordren om å demme opp, de nektet å følge medias anbefalinger, etc. Jeg stemte ikke, fordi jeg ikke er fransk statsborger, men hvis jeg hadde hatt stemmerett, ville jeg avstått, for å ikke å følge flokken og i full viten om at Le Pen ikke ville ha blitt valgt.

For å oppsummere, kan vi si at Macron er en fransk Obama. Han var også ukjent før han ble valgt, og var, på samme måte, støttet av media. Spørsmålet er hvem som kommer til å bli den franske Trump om fem eller ti år.


Belgiske Jean Bricmont er doktor i teoretisk fysikk, vitenskapsfilosof og essayist. Han er professor ved det katolske universitetet i Louvain. Han forfatter og medforfatter av flere bøker, inkludert ‘Humanitær imperialisme‘.

Reklamer