Andre Vltchek i samtale med kirurgen Gus Abu-Sitta, del 2: ‘Oppdelingen er en del av sensurprosessen’

Kirurgi under åpen himmel, Haiti

Andre Vltchek i intervju/samtale med kirurgen Gus Abu-Sitta om krigens økologi. Del 1 av samtalen er her.

AV: En evig tilstand av ekstrem fattigdom ligner på en måte en evig tilstand av konflikt, av krig.

GA-S: Definitivt. Og det er en krig hovedsakelig mot de som er tvunget til å leve under disse forholdene. Det er krigen mot de fattige og landene i sør. Det er krigen mot de fattige i vestlige land.

AV: Når du definerer krigens økologi, tenker du også på det vi diskuterer nå? Forsker du på virkningen av ekstrem fattigdom på menneskelige legemer og menneskeliv? I denne regionen kan ekstrem fattigdom ofte bli funnet i de enorme flyktningleirene, mens i andre deler av verden finnes den i utallige slumområder.

GA-S: Denne ekstreme fattigdom er en del av økologien som vi diskuterer. En av bestanddelene i økologien er når du tar en såret kropp og plasserer den i et hardt fysisk miljø, hvor du ser hvordan denne kroppen blir såret om og om igjen. Dette harde miljøet blir en videreføring av denne slagmarken, fordi det du ser, er en prosess hvor den blir såret om igjen. Ikke fordi du fortsatt befinner deg i frontlinjen et sted i Syria, men fordi barna dine nå bor i et telt med 8 andre mennesker og de er i fare for å bli ofre for epidemien av brannskader som vi nå har i flyktningleirene, på grunn av elendige og usikre boliger.

La oss se på det fra en annen vinkel: hva er et krigsår eller en konfliktrelatert skade? Den mest grunnleggende konfliktrelaterte skaden er et skuddsår og en skade fra granatsplinter. Men hva skjer når du tar den sårede kroppen og hiver det inn i et telt? Hva er komplikasjonene for denne sårede kroppen som bor i et hardt miljø; utgjør dette en krigs-relatert skade?

Når du forarmer befolkningen i den grad at du har barn som lider av den type skader som vi vet er resultatet av dårlige og usikre boliger, er det en konfliktrelatert skade? Eller du har barn som har arbeidsrelaterte skader, fordi de nå må ut i arbeid for å forsørge familien. De jobber som bilmekanikere eller bærere eller hva som helst. Eller tenk på det faktum at hvis du kommer fra et land der en bestemt sykdom pleide å kunne bli behandlet, men på grunn av ødeleggelsen av helsesystemet, kan denne sykdommen ikke lenger behandles, fordi sykehusene er borte eller fordi legene måtte dra. Utgjør dette en konfliktrelatert skade? Så, vi må se på hele økologien: utover kulene og splintene – ting som får overskrifter de første 20 sekundene.

AV: Din forskning synes å være relevant for de fleste deler av verden.

GA-S: Absolutt. Fordi vi vet at disse humanitære krisene bare eksisterer i media og FNs byråer. Det er ingen kriser.

AV: Det er evig tilstand, igjen.

GA-S: Nøyaktig, det er evig. Det stopper ikke. Det finnes hele tiden. Derfor finnes det ikke noe konsept om «midlertidige kriser», en ting vi argumenterer imot. Det er ingen dommer som blåser fløyten på slutten av krisen. Når kameraene slås av, bestemmer media, og deretter verden, at krisen er over. Men du vet at folk i Laos, for eksempel, fortsatt har en av de høyeste amputasjons-hyppighetene i verden.

AV: Jeg vet. Jeg jobbet der på Krukkesletta, som er et enormt minefelt til den dag i dag.

GA-S: Eller Vietnam, med de største antallet barn med ansikts-misdannelser i verden som følge av Agent Orange.

AV: Du jobbet i disse landene.

GA-S: Ja.

AV: Jeg også; jeg pleide å bo i Vietnam. Hele denne regionen lider fortsatt av det som pleide å være kjent som «den hemmelige krigen«. I Laos er fattigdommen så voldsom at folk tvinges til å selge ueksploderte amerikanske bomber for skrapmetall. De eksploderer jevnlig. I Kambodsja, selv mellom Seam Reap og den thailandske grensen, er det landsbyer hvor folk fortsatt dør eller mister lemmer.

GA-S: Nå er mange ting avhengig av hvordan vi definerer dem. Det er ofte et ordspill.

AV: India er en krigssone, fra Kashmir til nordøst-provinsene, Bihar og slumområdene i Mumbai.

GA-S: Hvis du tar den groveste måten å måle konflikter på, som er antall mennesker drept av våpen, har Guatemala og El Salvador nå flere mennesker drept enn de hadde under krigen. Men fordi miljøet der volden utspilles har forandret seg, fordi den ikke har et politisk stempel nå, blir den ikke diskutert. Men faktisk er den utført av de samme menneskene mot de samme menneskene.

Matare – ingenmannsland

AV: Jeg skrev om og filmet i El Salvador, Honduras og Nicaragua ved flere anledninger. Den ekstreme volden er et direkte resultat av konflikten implantert og utløst av Vesten, særlig av USA. Det samme kan sies om slike steder som Jamaica, Den dominikanske republikk og Haiti. Det har ført til et nesten absolutt sosialt sammenbrudd.

GA-S: Ja, på Jamaica spilte CIA en stor rolle på 70-tallet.

AV: I den delen av verden snakker vi ikke bare om fattigdom …

GA-S: Nei, nei. Vi snakker om AK-47-gevær!

AV: Nettopp. Da jeg filmet i San Salvador, i et område kontrollert av en gjeng … en venn, en lokal prest og frigjøringsteolog, kjørte meg rundt. Vi kjørte to sløyfer. Den første sløyfen gikk fint. På den andre, åpnet de ild mot vår Land Cruiser, med tung ammunisjon. Etterpå var bilen full av kulehull, de punkterte to dekk. Vi kom oss bort på bare felgene. I landsbyene drar Maras ganske enkelt inn og raner og voldtar. De tar det de vil ha. Det er en krig.

GA-S: Røde Kors, de trener kirurger i disse landene. Så introduserte Røde Kors krigs-kirurgi på den medisinske læreplanen for medisinske skoler i Colombia og Honduras. Fordi i realiteten er disse landene i krig, så du må trene kirurger slik at de vet hva de skal gjøre når de får 4-5 pasienter hver dag med skuddsår.

AV: La meg fortelle deg hva jeg opplevde i Haiti, bare for å illustrere hva du sa. For mange år siden jobbet jeg i Cité Soleil, i Port-au-Prince. De sier at det er det farligste «nabolaget» eller slummen i verden. Den lokale visdommen er: «Du kan komme inn, men du vil aldri forlate i live». Jeg dro dit i en lastebil med to væpnede vakter, men de var så redd at de bare forlot meg der, med mine store kameraer og alt, midt i veien. Jeg fortsatte å jobbe; Jeg hadde ikke noe valg.

På et tidspunkt så jeg en lang kø utenfor et gjerde.. Jeg gikk inn. Det jeg plutselig møtte, var ordentlig sjokkerende: flere lokale folk lå på tre-bord, blod overalt, og mange amerikanske militære leger medisinsk personell som utførte operasjoner under åpen himmel. Det var varmt, fluer og smuss overalt … En mann fortalte meg at kona hadde en stor svulst. Uten å sjekke hva det var, la personellet henne på et bord, ga henne lokalbedøvning og begynte å fjerne ting. Etter at operasjonen var over, gikk mannen og kona sakte til et busstopp og dro hjem. Et par kilometer derfra, fant jeg et velutstyrt og rent amerikansk medisinsk anlegg, men bare for amerikanske tropper og ansatte. Jeg spurte legene hva de egentlig gjorde i Haiti, og de var stille åpne om det. De svarte: «Vi trener for kampscenarier … dette er så nær en krig som vi kan komme.» De eksperimenterte med mennesker selvfølgelig; de lærte å operere i en kampsituasjon …

GA-S: Så skillet er bare i definisjoner.

AV: Som kirurg som har jobbet over hele Midtøsten, men også i mange andre deler av verden, hvordan vil du sammenligne konflikten her med konfliktene i Asia, De store innsjøer i Afrika og andre steder?

GA-S: I Midtøsten har du fortsatt folk som husker da de hadde sykehus. Irakere som kommer til klinikken min husker 80-tallet. De vet at livet var annerledes og kunne ha vært annerledes. Og de er helsekyndige. Det andre problemet er at kun i 2014, ble rundt 30.000 irakere skadet. Tallene er forbløffende. Vi har ingen anelse om tallene i Libya, det pågår en stor mengde etnisk rensing og drap i Libya. Når det gjelder tallene, er de store, men når det gjelder effekten, er vi i begynnelsen av fasen for ‘av-medisinering’. Så det var ikke slik at disse medisinske systemene ikke ble utviklet. De blir av-utviklet. De går bakover.

AV: Gir du vestlig imperialisme skylden for situasjonen?

GA-S: Hvis du ser på sanksjonene og hva de gjorde med helsesystemet, selvfølgelig! Hvis du ser på Libya, selvfølgelig! Tanken om at disse statene har gått i oppløsning av seg selv, er en løgn. Vi vet hva dynamikken i sanksjonene var i Irak, og hva skjedde i Irak etter 2003. Vi vet hva som skjedde i Libya.

Afghansk guttunge – lever han i fred?

AV: Eller i Afghanistan …

GA-S: Det første som Mujahedin i Afghanistan eller de Nicaraguanske Contras ble fortalt de skulle gjøre, var å angripe klinikker. Amerikanerne har alltid forstått at du ødelegger staten ved å hindre at den forsyner disse sosiale tjenestene jeg snakket om.

AV: Tror du denne delen av verden er den hardest rammede, den mest skadete?

GA-S: For øyeblikket, sikkert. Og statistikken viser det. Jeg tror at rundt 60% av de som dør i kriger blir drept i denne regionen …

AV: Og hvordan definerer du denne regionen geografisk?

GA-S: Fra Afghanistan til Mauretania. Og det inkluderer grenseområdet mellom Algerie og Mali. Den libyske grensen … Katastrofen som var delingen av Sudan, hva skjer i Sør-Sudan, hva skjer i Somalia, Libya, Egypt, Sinai-ørkenen, Syria, Jemen, Afghanistan, til og med Pakistan, inkludert mennesker som blir drept der av droner …

AV: Men så har vi også rundt 10 millioner mennesker som har dødd i Den demokratiske republikken Kongo siden den rwandiske invasjonen i 1995.

GA-S: Det litt annerledes. Det er den «mest avanserte fasen»: når du helt har fjernet staten … I den arabiske verden er Libya nærmest dette scenariet. Der har oljeselskapene tatt over landet. Gruveselskapene okkuperer Kongo. Og de styrer krigene direkte, i stedet for gjennom de vestlige hærene. Du eroderer staten helt, til den forsvinner, og deretter har selskapene fått hovedrollen igjen, direkte som de gjorde i kolonialistiske fasen under Det øst-indiske kompani og de nederlandske selskapene.

AV: Hva er målet med din forskning, det enorme prosjektet som heter «krigens økologi»?

GA-S: En av de tingene vi insisterer på, er denne helhetlige tilnærmingen. Oppdelingen er en del av sensurprosessen. «Du er en mikrobiolog, så bare se hva som skjer med bakteriene … Du er en ortopedisk kirurg, så du trenger bare å se på eksplosjons-skader, bomber, landmineskader …» Slik at avdelingen forhindres fra å samle folk som er i stand til å se hele bildet. Derfor insisterer vi på at dette programmet også skal ha med sosialforskere, politiske forskere, antropologer, mikrobiologer, kirurger … Ellers ville vi bare se den lille vitenskapen. Vi prøver å sette vitenskapene sammen for å se det større bildet. Vi prøver å sette sammen bitene i puslespillet, for å se det større bildet.

AV: Og nå skal du arrangere en stor konferanse. Den 15. mai …

GA-S: Nå skal vi arrangere en stor konferanse; I utgangspunktet den første kongressen som vil se på alle disse aspektene av konflikt og helse; Fra kirurgi, til rekonstruksjon av skadede kropper, til problemer med resistente bakterier, smittsomme sykdommer, til noen helt grunnleggende problemer. Som for eksempel, før krigen var det 30.000 nyresviktpatienter i Jemen. De fleste dialysepasienter er 2 uker unna å dø hvis de ikke får dialyse. Så det er en del som ser på hvordan du gir dialyse midt i disse konfliktene. Hva gjør du, fordi dialysetjenester er så sentraliserte? Transport av pasienter er ikke lett, og sanksjonene … Ett tema vil bli «kreft og krig» … Så denne konferansen vil bli så helhetlig som mulig, om forholdet mellom konflikten og helse.

Vi forventer over 300 delegater, og vi vil ha forelesere fra India, Jemen, Palestina, Syria, fra Storbritannia, vi har folk som kommer fra den humanitære sektoren, fra Røde Kors, folk som jobbet i Afrika og Midtøsten, vi har folk som har jobbet i tidligere kriger og jobber i nåværende kriger, så vi har en blanding av mennesker fra forskjellige fagfelt.

Syriske flyktninger i Libanon

AV: Hva er det endelige målet for programmet?

GA-S: Vi må forestille oss regionens helsevesen etter staten. På konseptnivå, må vi forsøke å finne ut hva som skjer. Vi kan allerede se visse mønstre. En av dem er regionalisering av helsetjenester. Det faktum at libyere blir behandlet i Tunisia, irakere og syrere blir behandlet i Beirut, jemenitter i Jordan. Så du har allerede oppløsning av disse statene og migrasjon av folk til regionale sentre. Staten er ikke lenger en stor aktør, fordi staten i utgangspunktet er ødelagt. Vi føler at dette er en sykdom i nær fremtid, på middels sikt og på lang sikt. Derfor må vi forstå den for å bedre behandle den. Vi må etablere mekanismer slik at denne kunnskapen overføres til det medisinske utdanningssystemet, som vil skape medisinske fagfolk som er bedre rustet til å håndtere dette helsesystemet. Vi må sørge for at folk er oppmerksomme på de mange nyansene av konflikten, utover splintene og kulene. Jo mer forskning vi setter inn på dette området av konflikt og helse, jo flere overførbare teknologier utvikler vi. Jo bedre helsetjenester vi vil få lov til å gi i disse situasjonene, desto bedre trening vil våre studenter og nyutdannede få, og de vil utføre bedre arbeid i denne regionen de neste 10 eller 15 årene.

AV: Og forhåpentligvis kan flere liv bli reddet …


Andre Vltchek er filosof, forfatter, filmskaper og gravende journalist. Han har dekket kriger og konflikter i en rekke land. Tre av hans siste bøker er den revolusjonerende romanen «Aurora» og to bestselgende verk av politiske skrifter: «Exposing Lies of The Empire» og «Fighting against Western Imperialism«. André lager filmer for Telesur og Al-Mayadeen. Se Rwanda Gambit, hans banebrytende dokumentar om Rwanda og Congo. Etter å ha bodd i Latin-Amerika, Afrika og Oseania, er Vltchek for tiden bosatt i Øst-Asia og Midtøsten, og fortsetter å jobbe over hele verden.

Advertisements

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s