Et valg i undrenes land – antifascisme på ville veier

 

Av Jean Bricmont

Da general de Gaulle ankom London i 1940, sendte det britiske Arbeiderpartiet en delegasjon for å bekrefte at han ikke var en «fascist» (i det minste, er dette hva han forteller i sine krigs-memoarer). Da han kom tilbake til makten i 1958, fordømte det franske kommunistpartiet (PCF) det som et fascistisk «kupp.» De Gaulle måtte avklare for pressen at det var han som hadde gitt borgerrettighetene tilbake, og at han ikke foreslo å fjerne dem.

I 1968 og tiden deretter, ropte de venstreorienterte slagord som «CRS-SS», (at politiet var SS) og sammenlignet president Pompidou (1969-74) med Vichy-tidens Pétain. Hvis dette var sant, hvordan har det seg at alt som skjedde på den tiden for å utfordre den etablerte orden, overhodet fant sted?

Dette tilbakeblikket viser at imaginær anti-fascisme ikke bare finnes i denne valgkampen, men at den nå har nådd surrealistiske proporsjoner.

Vi kan selvsagt kalle alt vi ikke liker for «fascistisk». Det har vært en ganske vanlig praksis i venstreorientert politikk siden 1968. I denne forstand, er en litt sjefete lærer, en politimann eller en konservativ onkel alle «fascister». Noe som gjør «fascisme» til den vanligste ting i verden.

Men hvis vi ønsker å ta oss bryet med å bruke dette ordet i dets historiske forstand, det vil si om regimer som Italia under Mussolini, som laget ordet, og de som imiterte ham (som Hitler), så refererer det til diktatur av ett parti, ledet av en ubestridt leder og total kontroll over media.

Hvor vil vi finne noe lignende i partiprogrammet til Front National (FN) eller ytret av Le Pen? Det beste argumentet som antifascistene kan komme med, er å hevde at FN holder de diktatoriske hensiktene skjult. Men Hitler og Mussolini la aldri skjul på sine hensikter, og det er uklart hvordan en parti kan «ta makten» hvis dets egne aktivister er ikke klar over dette prosjektet.

Den samme slags fantasier eksisterte også på den andre siden, hvis vi kan si det slik, med kommunismen. Gjennom den kalde krigen, var det ikke bare den ikke-eksisterende faren for sovjetisk invasjon av Vest-Europa (Sovjeterne visste godt at de hadde nok problemer med å beholde kontroll over Øst-Europa), men det var ingen risiko for at et vestlig kommunistparti skulle utføre en revolusjonær maktovertakelse. Selv de som var relativt sterke, som det franske (PCF) eller italienske kommunistpartiet (PCI), hadde hverken midlene eller hensikten. Likevel dominerte en like innbilt anti-kommunisme hodene og debatten i flere tiår, på samme måte som dagens anti-fascisme. Dette hjalp til å demonisere en hel side av opinionen, fikk militærutgiftene til å skyte i været og bidro til begrunnelser av krigene i Indokina, selv Suez-intervenjonen og Algeriekrigen.

Nå har den kommunistiske trusselen, selv den imaginære, forsvunnet. Men nye Hitler-er dukker opp som paddehatter. Alle de siste krigene er begrunnet delvis av kampen mot øyeblikkets nye Hitler (Saddam, Gaddafi, Assad). Hvis en av dem hadde den samme hæren som Hitler hadde, ville disse krigene ikke ha funnet sted, noe som igjen illustrerer argumentets innebygde motsigelser.

Den økonomiske status quo er også begrunnet med det antifascistiske ‘minnet’: proteksjonistiske tiltak blir umiddelbart fordømt som «nasjonalistiske» og nasjonalisme blir presentert som fascismens forværelse. Da en lite grann sosial venstreside fikk en gjenfødelse med Mélenchon, dukket spøkelset om «Stalin» opp. Uansett er dette politikk basert på fantasi.

Ta eksempelet med jødedeportasjonen «Velodrome’d’Hiv» i 1942, som ble utført etter ordre fra de tyske okkupantene, men med hjelp av det franske politiet. Frankrikes offisielle posisjon, fra De Gaulle til Mitterrand, var at det «virkelige Frankrike» var i London og at Vichy-regimet var illegitimt. Vi kan betrakte denne posisjonen som en del av en historie skrevet av seierherrene, men det er absolutt ikke fascistisk eller Vichy-vennlig. Men det var nok at Le Pen inntok denne posisjonen, for at en strøm av beskyldninger kom fra «antifascister.» De overfalt henne: hun vendte tilbake til sitt partis såkalte mørke fortid, selv om det var akkurat det motsatte, hun brøt faktisk med det som var igjen av nostalgikere for Pétain i partiet (for hvem det ‘ekte Frankrike’ var i Vichy, ikke i London). Bør vi ikke bekymre oss når historiens selvutnevnte «voktere» omskriver historien?

Kampanjen mot Mélenchon, fordi han nektet å fortelle sine velgere å stemme på Macron (mens han ikke oppfordret til å stemme på FN), tok også en surrealistisk vending. Mélenchon er ikke dum, han vet at hvis han oppfordret til å stemme på Macron, ville det være politisk selvmord. Også, hvis Marine Le Pen muligens ble valgt, ville det være han som ville bli sentrum for motstanden mot hennes regjering på vegne av en samlet venstreside. Mens under et Macron-regime, vil det trolig være Marine Le Pen som vil lede opposisjonen fra høyre overfor den franske versjonen av «venstrepolitikk» à la Blair og Bill Clinton. Men gi katten i alle disse realpolitiske hensynene. For den moralske venstresida, er det eneste som betyr noe, å sprade rundt og be alle stemme mot en politisk bevegelse som forsvant for over 70 år siden.

Det er også nødvendig å forlate ideen om at «å blokkere Le Pen» den 7. mai ville gi en bedre mulighet til å kjempe mot Macron fra den 8. mai. Faktisk, alle meningsmålinger viser at spørsmålet i valget er ikke hvem som vinner, men med hvor stor margin Macron vil vinne. De som ønsker av å maksimere seiersmarginen, legitimerer Macron; mediene som skapte Macron vil forvandle valget til en folkeavstemning, noe som vil gjøre motstand mot hans politikk enda vanskeligere. Dette hadde Mélenchon også vett til å forstå.

En besøkende fra en annen planet som ser på nyhetene i Frankrike, kan legitimt lure på hvor mye troverdighet man kan gi mye av pressen og de fleste av de såkalte intellektuelle på venstresida når de snakker [nedsettende] om Russland, Syria, Venezuela og Cuba mens de lyger skamløst til sitt eget folk om en innbilt fascistisk trussel.

Den utenomjordiske kunne også lure på hvordan det fryktete fascistisk regimet kan oppstå i et land der nesten alle medier og intellektuelle støtter en annen kandidat for «å demme opp for.» Er alle disse menneskene virkelig villig til å risikere å bli fengslet om et et par måneder? Det beste beviset på fraværet av fascistiske faren, gis nettopp av oppførselen til de som fordømmer den.

Den merkeligste er at det er mange reelle forskjeller mellom de to kandidatene, og det ville være helt rasjonelt å støtte Marcon på grunnlag av disse forskjellene, for eksempel fordi:

Man mener at Marcons liberale oppskrift vil senke arbeidsledigheten

Man ønsker mer europeisk integrasjon

Man ønsker åpnere grenser

Man håper på en mer aggressiv politikk overfor Russland

Man ønsker å fortsette å bevæpne de «moderate opprørerne» i Syria

Hvorfor oppfordrer [Macron-tilhengerne] aktivistene i En Marche!, som marsjerer i gatene i Paris, til å stemme for Macron «for å demme opp,» heller enn å forsvare hans program? Tror de ikke på det selv?

Det er ingen tvil om de er klar over at har blitt gjennomført en liberal politikk i flere tiår, og at, med mindre du virkelig ønsker å bringe det franske lønnsnivået ned til polske, rumenske eller kinesiske lønninger, er det vanskelig å hindre flytting av bedrifter.

De vet også at byggingen av en europeisk superstat ikke lenger er en ‘stor drøm’, forutsatt at den noensinne var det. Siden innføringen av den konstitusjonelle traktaten i 2008, mot resultatet av folkeavstemningen i 2005, vet vi at denne konstruksjonen er ikke et demokratisk prosjekt, og at det ikke er støttet av en folks ekte drømmer.

Endelig, har intervensjonspolitikken ført oss til å bevæpne «moderate» opprørerne i Syria (i henhold til hvilke kriterier?) som er «objektive allierte» av de ikke-moderate opprørerne, som selv har forbindelser til «islamistene» som begår angrep i Frankrike. Mange franskmenn lurer på hvordan denne politikken og den systematiske fiendtligheten mot Russland tjener Frankrikes interesser.

Likevel er det et sterkt argument mot å stemme på Le Pen: den totale irrelevansen av hennes program. Når vi aksepterer virkeligheten, det vil si, at hun ikke innfører et fascistisk diktatur, så hva kan hun gjøre? Hun ønsker å beholde euroen, noe som betyr å forbli i EU, for så å underkaste seg de europeiske traktatene, som alle vet ikke kan reforhandles på grunn av regelen om enstemmighet. Så farvel til «intelligent proteksjonisme», begrensning av den frie flyten av personer (i det minste i Europa), inkludert ‘kontrakts-arbeidstakere,’ kontroll av valutaen og økt konkurranseevne i økonomien etter en de facto devaluering.

Grunnen til at dette argumentet, som også gjelder like mye for å Mélenchons program, vanligvis ikke påberopes, og at man i stedet foretrekker den rituelle påkallelsen av den fascistiske trusselen, er fordi det ville fremheve det faktum at innen EU er ikke en alternativ økonomisk politikk mulig. Pro-europeerne ønsker både at dette skal være umulig og samtidig hindre befolkningen i å legge merke til det. Derfor deres avledning av oppmerksomheten til den fascistiske trusselen. Hvor lenge vil de være i stand til å fortsette å kombinere disse to målene? That’s the question.

Problemet er at den antifascistiske besettelsen ikke bare har som effekt å hindre FN fra å komme til makten. Den hindret også enhver diskusjon i flere tiår i Frankrike om nasjonal suverenitet, den «europeiske konstruksjonen», utdanning, innvandring, krig og fred eller samarbeidet med NATO og USA.

Også, hva kan vi forvente av en kandidat, som poserer i Oradour-sur-Glane, landsbyen som led martyrdøden i 1944, eller på besøk til Holocaust-museet, og deltar i dette anti-fascistiske bedrageriet [mot FN]? Er det kynisk, bevisstløst eller en fanatiker?

Et land hvor forsvaret av nasjonal suverenitet, så vel som er ytringsfriheten, regnes som fascistisk, er et fortapt land. Det er ikke venstresida som må bli gjenoppbygd ved å bekjempe anti-fascistiske myter, men Frankrike.


Jean Bricmont er doktor i teoretisk fysikk, vitenskapsfilosof og essayist. Han er professor ved det katolske universitetet i Louvain. Han forfatter og medforfatter av flere bøker, inkludert ‘Humanitær imperialisme‘.


https://francais.rt.com/opinions/37832-election-pays-merveilles

Advertisements